Romjulstur til Grønlia

Nesten minus 10 og lett snøfall de siste dagene burde egentlig ikke tale for en sykkeltur til Grønlia. Svein Erling la likevel av sted, for å se om det var mulig. Det var det. Nesten. Vel, egentlig ikke.

Det var tildels svært tungt og seigt, og det ble ganske mye leiing. Mange steder var underlaget såpass stødig at jeg kunne sykle lange strekk i gangen. Men så kom jeg til områder der dekkene bare tygde og tygde i halvtråkka snø. Og hvis det var oppoverbakke da og noen (skiløpere) kom i mot så stoppet det lett opp. Og da måtte jeg gå et stykke igjen.

Bakkene opp til Frøset gård og mesteparten av travveien til Vådan sag var sykkelbart, likeledes Våddanveien til Storfurua. Men Stykketveien var gjort om til skitrasé og var kun sykkelbar i noen korte strekk. Skitraséen ved siden av veien var ubrukt. Underveis oppdaget jeg at forbremsa låste seg på grunn av dårlig smurt vaier. Så resten av turen brukte jeg kun bakbremsa.

Det tok halvannen time oppover, og jeg var varm og svett da jeg satte meg ned med min bolle og kaffe. Det knitret lunt i vedovnen. Herlig.

På returen valgte jeg overveien opp til Lianveien, som stort sett hadde brukbart fast underlag. Men også her måtte jeg gå opp noen bakker og kneiker. Resten av hjemturen gikk imidlertid greit. Etterpå smurte jeg opp bremsevaierne og satte sykkelen i bua, klar for neste tur.

Det snør, det snør, tiddelibom

I dag kom snøen, det er nå i kveld ca 10 cm nysnø på Tiller, 10 mer enn i morges. I dagene tidligere i uka har det vært til dels svært kaldt, ned til femten minusgrader, så denne snøen blir nok liggende ei stund. Derfor blir det ikke noen flere RSP-turer i år, i hvert fall ikke offisielt.

Vi benytter anledningen til å ønske alle deltagere i året som nå ebber ut en riktig god julehøytid og et godt nytt år!

Våt holke til Grønlia

Null grader, lett regndryss, vindstille. Fare for is på stiene i marka. Førjulstid. Kanskje ikke så rart at ingen verken hadde lyst på eller tid til sykkeltur under slike forhold. Men Svein Erling syntes han trengte litt sunn kroppsbevegelse før han senere på kvelden skulle stå i over en time og synge i Vår Frue kirke (han er bass i Byneset songlag), derfor syklet han avgårde "alein".

I lavlandet er veier og stier stort sett bare nå, etter flere dager med regnbyger, men allerede ved Huseby begynte isdekket på gang- og sykkelveien, og det var ikke strødd, så piggdekkene var gode å ha. På Granåsenparkeringen og på stien inn mot Leirbrua var det våt speilholke, de fleste fotgjengerne uten piggsko (det var noen ytterst få) gikk klokelig ute i terrenget i stedet.

Bakkene opp mot Frøset gård var omtrent umulig å forsere, bakkene var for bratte og glatte selv med ca 300 pigger i hvert hjul, det spant etter få tråkk. Det var bare ei snøstripe i kanten man kunne få feste i. Så noen ganger klarte jeg å balansere mens jeg syklet der i kanten. Men så stoppet det der også. Så der gikk jeg da og leide sykkelen opp til et flatere parti der det gikk an å sykle igjen. Hele tiden glei sykkelen i små rykk sideveis, så det gikk ikke særlig fort. Også opp gjennom skogstien var det stort sett holke, så det ble mye leiing.

På Våddanveien var det strødd litt, men jeg hadde kommet på et alternativ jeg ville prøve, nemlig stien over Klokketjern-demningen og videre skiløypetraséer opp til stien innover mot Grønlia. Og det var ingen dum idé, for her hadde det vært lite tråkk og derfor var det som oftest masse feste oppover bakkene. Dessuten var myrene frosset og harde, så de bar sykkelen uten problemer noe sted. Oppover på slutten var nedbøren dessuten ikke regn lengre, men våt snø, som frøys fast på isen og ga enda bedre feste. Så de siste kilometrene inn mot Grønlia gikk det radig unna. Det var knapt noen fotgjengere heller, så det var stort sett bare å pøse på innover.

Inne på Grønlia var det skikkelig julestemning med gratis pepperkaker, med juleduker, nissefigurer og stearinlys på bordene og et pyntet juletre innenfor døra. Det luktet varm kakao med kremtopp fra et nabobord, der et par småbarnsfamilier hadde benket seg. På vinduene lå doggen i vakkert vinterlig mønster.

Så der benket jeg meg med kaffe, rosinbolle og pepperkake og satt og funderte om både det ene og det andre omtrent en halvtime, før jeg kledde på meg de fuktige klærne og satte meg på sykkelen igjen. Denne gangen valgte jeg Stykketveien østover og ned gjennom Vådan gård (der det var masse folk og mange hester med vogner, et eller annet arrangement). Etterhvert som jeg kom nedover i landskapet var underlaget igjen våt isholke med omtrent null feste. Så noen av bakkene skled jeg nærmest sidelengs nedover, med den ene foten som støtte. Det var litt nervøst, spesielt før jeg senket setet noen cm slik at jeg lett nådde nedpå med foten.

Resten av hjemveien gikk greit, jeg hadde ingen uhell. Alle klærne var imidlertid gjennomvåte og måtte henges opp til tørk, selv skoene var fuktige inni. Hvis det blir noen tur neste søndag så blir det heller til Rønningen, dit vet jeg at det alltid er brøytet og strødd gjennom vinteren, altså framkommelig uten å risikere noe som helst.

Femten null-en fra Grønlia

Et par plussgrader, litt vind, strålende sol fra lettskyet himmel og ikke noe mere snø enn forrige søndag innbød til en fin-fin sykkeltur i marka, i hvert fall med knastedekk med pigger. Svein Erling lånte igjen bort reservesykkelen slik at Helge M kunne bli med på tur.

Helge måtte være hjemme til klokka tre, så vi vurderte enten Rønningen eller Grønlia. Fordi bakkene opp til Rønningen, spesielt den siste, er ganske slitsomme, valgte vi å dra til Grønlia. Tempoet oppover bakkene og gjennom tunet på Frøset var ikke akkurat noe kjære mor, så rett over kjekkasbakken tok vi en liten pause. Deretter gikk det i jevnt, tøft tempo via krysset ved Storfurua og innover skiløypestien til Grønlia. Vi var godslitne og varme da vi benket oss inne i stua med kaffe og bolle med ost. Og en pepperkjeks. Hver.

Praten gikk via omveier som definisjonen på meteren før og nå og havnet på lyshastigheten, CERN, LHC (Large Hadron Collider), kjernepartikkeldetektorer, Higgs-bosonet, vakuum, det absolutte nullpunkt og snodige måleenheter for stråling.

Litt over klokka 14 brøt vi opp og satte nesen hjemover. Selv om vi hadde tidsaspektet i bakhodet tok vi overveien oppover bakkene forbi Lagmannsætra opp til Lianveien, ned Skråstien og gjennom Vådan gård. Da vi gikk av syklene ved bua til Svein Erling var klokka 15:01, vi rakk altså tidsfristen veldig presis. Det hadde vært en strålende tur på et ikke alt for tungt snøføre.

Gnistrende føre til Grønlia

Fem minus og gnistrende snøføre høres mer ut som en herlig blåswixskitur enn en sykkeltur, men snølaget var knapt et par-tre cm, så skiføret var ikke-eksisterende, selv i marka. Dessuten var det nydelig sol fra en nesten skyfri himmel og vindstille, så dette var en nydelig dag for en sykkeltur, i hvert fall med piggdekk. Helge M hadde lyst å bli med, men hadde ikke vinterdekk. Så han ble tilbudt å låne Svein Erlings reservesykkel. Noe han takket ja til.

Fordi det tross alt var ganske kaldt, så tok vi det med ro. I hvert fall litt. Ved Granåsenparkeringen stakk vi til skogs, oppover motbakkene til Frøset gård. Bakkene gikk som lek med skikkelige dekk. En og annen fotgjenger og en hest trakk vennlig til siden og slapp oss forbi når vi klemtet forsiktig med sykkelbjella. Sannelig var det et og annet forbauset smil også over disse "gale" syklistene på snøføre. Vi tok gjennom tunet på Frøset, rundet låvebrua, bortover jordene og opp gjennom driftsveien i skogen. Øverst på kjekkasbakkene hadde vi en liten pause med fotografering og inspeksjon av en småtrøblete bakgiring på reservesykkelen (se bilde). Deretter fortsatte vi videre over toppen og ned på den andre siden. Ingen våte hull, det vil si de var nok like våte som før, men alt det våte var steinhardt, frosset til is. Så syklene var helt tørre og fine da vi fortsatte vestover Våddanveien forbi Hallsetaunet.

Nede i dumpa før Storfurua traff vi på en fotsyklist. Det så trøstesløst ut så vi spurte om han trengte hjelp. Og det gjorde han. Mens han syklet så hadde slangen plutselig tittet fram mellom felgen og dekket. Og han stoppet. Men manglet pumpe. Så om vi hadde det? Vi hadde både pumpe pluss adapter for hans racingventiler. Så etter noen minutter syklet han videre østover mens vi fortsatte vestover.

Ved Storfurua tok vi av nordover på Stykketveien. Helge M syntes bakkene var seige, til tross for hardt og godt underlag, men så hadde han jo en uvant sykkel også. Så fortsatte vi innover "skiløypestien" og den siste biten vei inn til Grønlia.

Kaffe og boller smakte fortreffelig inne i den hyggelige stua, og sannelig bød vertskapet på gratis pepperkjeks også. Fordi det snart er jul, dette var jo første søndag i advent. Praten gikk om sære og rare biler, Lotus, Fiat, Matra, Toyota og diverse annet, diverse vektfordeling, plastkarosseri, vinterdekk og mye annet. Vi ble sittende leeenge.

Det begynte såvidt å skumre da vi begynte på hjemveien. Pausen hadde gjort oss godt så vi valgte "øverveien" på returen, opp alle kneikene forbi Lagmannsætra, opp til Lianveien, nedover denne, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Da vi var hjemme på Tiller var klokka over fire på ettermiddagen. Begge var enige om at det hadde vært en framifrå tur. Der skulle du ha vøri, ka'l!

Gladnyhet: Skistua åpner igjen

Selskapet Prima overtar driften av Skistua. Fra januar vil det populære turmålet ha åpent hver dag.

Les hele saken på adressa.no.

Grønlia den vanlige veien

En var fortsatt dårlig, noen gadd ikke eller hadde andre planer. Så kun Svein Erling kunne kose seg i sitt eget tempo i marka denne søndagen. Selv om det var litt utrygt for nedbør kom det ikke en dråpe på hele turen og temperaturen var behagelige 3 over null.

Opp til Granåsenparkeringen gikk det jevnt og greit, og etter at Sykkelbua tidligere i uka hadde justert og fikset girene (takk!) så gikk det også noenlunde lett oppover bakkene til Frøset gård og videre opp gjennom skogen. I dybdeb av sølehullene lå fortsatt tela, selv etter et par dager med plussgrader, så det ble lite gjørme på hjulene. Det var også noenlunde hardt og fint innover Våddanveien, bortsett fra på flata innover mot avkjøringen til Hallsetaune, denne flata var nygruset og litt trå.

Det var tilsynelatende få folk i marka, så jeg kunne stort sett bestemme mitt eget tempo forbi Storfurua og helt fram til Grønlia. Utenfor satt det et par gustenbleike røykere og lot som de nøt hvert drag, men inne var det nesten stinn brakke og høy stemning. Jeg fikk meg en rosinbolle og en kopp kaffe og satte meg på en ledig plass. Der kom jeg i prat med en av de andre gjestene, en habil markatraver skulle det vise seg. Han hadde dessuten erfaringer fra de indre deler av Nordmarka, f.eks området rundt Kikut. Vi satt og pratet om sykling, skigåing og fotvandring både godt og lenge. Og om litt andre tilstøtende tema.

Turen tilbake ble helt tradisjonell, opp forbi Lagmannsætra, ned Lianveien og Skråstien og videre ned gjennom Vådan gård. Der så jeg som vanlig både vakre hester og damer. I forbifarten (en eller dag burde jeg vel kanskje stoppe "forbifarten" og slå av en prat i stedet?).

Vel hjemme skylte jeg sykkelen og tømte vannslangen. Slik at den er klar til bruk igjen.

Grønlia via Lavollen

Hele 9 plussgrader i midten av november er uvanlig, spesielt med tanke på at det var 10-12 minus torsdagen før. Det var litt vind, men det var en mild vind som bidro til det behagelige inntrykket. Vi ble 3 som dro avgårde, Helge M, Tore og Svein Erling.

Uten å avtale mål tok vi første etappe opp til Granåsenparkeringen. Der foreslo Svein Erling at vi kunne forsøke å få oss sveler på Lavollen. For å øke trimeffekten valgte vi å klatre opp gjennom Vådan gård og Skråstien opp til Lianveien. Føret var delvis trått, med et vått, sugende, smeltet gruslag oppe på et stivspekt underlag.

Oppe i Skråstien sprakk Svein Erling og måtte gå opp de siste kneikene. Han fikk da høre (med et smil) at det jo var han som hadde valgt traséen, noe som stemte. Etter en liten pause fortsatte klatringen opp til Fjellseterveien. Der svingte vi av nedover/østover til avkjøringen nordover mot Kobberdammen. Ned bakkene og over demningen, deretter skarpt til høyre/østover/nedover mot Lavollen.

Lavollen var imidlertid stengt på grunn av sykdom, så der hadde vi et lite krigsråd. Vi ble enige om å ta sikte på Grønlia i stedet. Vi valgte å ta ned over Ilabekken og opp til Tunga gård, der vi fortsatte oppover/vestover jordene og inn i skogen. Stien i skogen munner litt lengre opp ut i den gamle akebakken på nordsiden av Fjellseterveien. Også her var underlaget sugende. Så fulgte vi akebakken opp til der veien fra Kobberdammen munner ut og der fortsatte vi videre oppover Fjellseterveien til vi kunne svinge av til venstre/sørover/nedover Lianveien.

Ved avkjøringen til Grønlia takket Tore for laget og tok beinveien til Tiller. Helge M og Svein Erling fortsatte til Grønlia. Der valgte vi å finne oss plass inne.

Godslitne satte vi oss ned ved et bord som stod å vaklet på en kryssfot, gulvet var ujevnt. Vi var enige om at en tripodefot hadde vært en bedre løsning på ujevnt underlag, som gamle dagers fjøskrakker og moderne kamerastativ, tre bein vil alltid stå støtt. Så kom vi på tanken om hvorfor ingen dyr har tre bein? Etter litt brodering rundt temaet og diverse assosiasjoner til evolusjonen ble konklusjonen at hvis mennesket en gang i framtiden møter et utenomjordisk vesen, så er det lite trolig at vedkommende er et virveldyr som minner om oss. Deretter snakket vi om noe helt annet. Etter en god laaang pause så vi at det begynte å skumre, så vi kledde på oss og dro videre.

Vi valgte stien østover mot Stykketveien, og deretter å følge denne nedover/sørover mot Storfurua. Der svingte vi av østover Våddanveien og senere gjennom skogstien ned til Frøset gård. Kveldhimmelen var uvanlig vakker med skarpt oransjkantene mørkeblå skyer på en litt lysere blå himmel. Fra Frøset gård fortsatte vi ned bakkene til Leirbrua, stien forbi Granåsenparkeringen, og videre ned til og over Bjørndalsbrua og hjem til Tiller. Der skylte vi syklene og var enige om at det hadde vært en framifrå, men litt slitsom tur.

Grønlia på frosset mark

Wow, for et nydelig høstvær! Et par tre plussgrader, sol, vindstille og helt klar og høstfrisk luft. Dessverre var Helge M bortreist og Helge Ø syk og ingen andre var klare for tur i finværet, så det ble nok en alenetur for Svein Erling. Men det ble likevel en framifrå tur, bortsett fra at den sosiale biten altså manglet.

Etter den sedvanlige åpningen opp mot Granåsenområdet bar det inn i marka og oppover bakkene mot Frøset, gjennom tunet og rundt låven (der det i dag var flere barnefamilier, det så ut som de hadde det trivelig i finværet). Videre over enga og opp gjennom skogstien, som slett ikke var sølet, for all søla var frosset, så det bar fint overalt selv med hardpumpa hjul. Så jeg benyttet sjangsen til å sykle der det vanligvis er nesten uframkommelig, nemlig over bløtmyrhullene. Videre vestover Våddanveien til Storfurua ved Skjellbreia, der svingte jeg av nordover Stykketveien. Men før jeg kom til Stykket tok jeg av vestover stien mot Grønlia.

Der var det mye folk og lang matkø, men jeg fikk meg en bolle og en kopp kaffe og satte meg ute i solveggen. Skjellbreia var blikkstille og speilblank og den lave høstsola spilte vakkert i trekronene. Men pausen ble kort, det var kjølig å sitte lenge.

Fordi jeg allerede hadde merket at det bar så fint over bløytmyrene på grunn av at det øverste laget var frosset, så tok jeg vestsidestien sørover langs Skjellbreia. Det var dog til dels svært humpete når alle småkuler var hardfrosne og ikke ga etter det minste, på de verste plassene valgte jeg å leie sykkelen. Men ellers bar det fint slik jeg hadde regnet med og alt i alt var dette strekket turens fineste del, også fordi det knapt var folk der så jeg kunne bestemme tempo og sporvalg uten å ta hensyn til noen. Jeg stoppet et par steder underveis for å fotografere og et av bildene ble dagens blinkskudd.

Tilbake på Våddanveien ved Marka valgte jeg det trygge og greie, nemlig å følge Våddanveien østover, sør for Skjellbreia og oppover forbi Hallsetaunet. Så tok jeg skogstien til Frøset og ned bakkene til Leirbrua og Granåsenparkeringen. Deretter hjem til Tiller. Og jeg var enig med meg selv at det hadde vært en fin tur. :)

Oppmøtestedet på Tiller

Romemyra 33, 35 og 37, A og B er i det samme gule huset. Utenfor der møtes vi hver snøfrie søndag kl 12.

Så sykler vi vanligvis til Tonstadkrysset og vestover, over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad og Huseby oppover mot Granåsenområdet, der vi har flere alternative ruter videre innover i marka.

Eller vi kan sykle gjennom Sjetnemarka og østover mot Estenstadhytta.

Av og til sykler vi sydover til Kvål og deretter driftsveien opp til toppen av Vassfjellet, men da må været og formen være bra, og vi må ha med niste, ekstra slange og slepetau (i tilfelle kjedebrudd).

Teleløsning til Elgsethytta

Det var en delvis vakker, delvis svært kjølig søndag dette. Kun Svein Erling stilte til start, så han kunne bestemme mål og tempo selv.

Etter den sedvanlige starten opp til Granåsenparkeringen gikk turen denne dagen oppover gjennom Vådan gård, for der kan man både se vakre hester og damer ... Videre opp Skråstien til Lianveien og denne til endes der den munner ut i Fjellseterveien. Så svingte jeg av ved Kumlokket innover forbi Vintervannet og innover mot og opp til Elgsethytta. Føret var delvis svært sugende, for det øverste laget hadde frosset og var nå i ferd med å tine. Resultatet var de øverste to tre cm sand/grus var delvis sørpete. Så i de bratteste kneikene måtte jeg leie sykkelen.

Fordi det var kjølig tok jeg sikte på å finne meg en plass inne. Og der fant jeg sannelig en gammel kjenning fra en tidligere arbeidsplass som jeg slo av en lang og god prat med.

Hjemveien var stort sett nedoverbakke og det gikk derfor til tider ganske fort unna nedover bakkene. Med dertil hørende sølesprut oppover ryggen. Jeg tok ingen alternative omveier, men valgte samme vei som jeg kom, men i motsatt retning selvsagt.

Vel hjemme skylte jeg både sykkelen, skoene (goretex) og jakke og bukse. Buksa endte opp i vaskemaskinen. Men selv om turen endte "skitt" (bakstavelig talt), så var det alt i alt en vellykket sykkeltur.

Lavollen, men svelene var utsolgt

Det var overskyet oppholdsvær og noen få plussgrader denne søndagen, og Helge M og Svein Erling stilte til start.

Fra Tiller den sedvanlige veien opp til Granåsenområdet og Leirbrua. Derfra fortsatte vi nordover Leirbruveien, Nils Uhlins vei og Odd Husebys vei. Rett før Kyvannet svingte vi av oppover Kyvannsveien langs trikkeskinnene. Litt lengre oppe svingte vi av over trikkeskinnene og fortsatte Sigrid Johansens vei til endes. Fra enden der ca 100 meter på Gamle Lianvei og deretter oppover bakkene øst for Bakliåsen og vest for Torshaugåsen, tvers gjennom Firestikrysset og ned til Baklidamparkeringen. Derfra oppover/vestover stien på sørsiden av Baklidammen til Tunga gård. Der krysset vi Ilabekken og opp de siste kneikene til Lavollen.

Der var det mye folk og en matkø som startet ute på gårdsplassen. Mens vi sto i kø feide det en kar forbi oss med et brett med stedets berømte sveler, noe som vi også kunne tenkt oss. Men da vi kom til kassen var dagens sveler utsolgt, og for å rekke å lage nok mat til de sultne turgåerne ble vaffelpressa prioritert. Så vi måtte nøye oss med vafler med syltetøy og rømme. Og kaffe. Vi satte oss i andreetasjen, der vi hadde en lang og god samtale om både det ene og det andre.

Etter kaffepausen tok vi ned over Ilabekken og opp til Tunga gård. Der, midt på jordet, svingte vi av vestover oppover jordet og fortsatte på en sti/vei opp gjennom skogen som munner ut ved Fjellseterveien rett ovenfor Kobberdammen. Videre oppover Fjellseterveien og deretter ned Lianveien, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Så den vanlige veien hjem til Tiller.

Syklene var såpass skitne at de måtte skylles. Vi var enige om at det hadde vært en framifrå tur, til tross for at vi altså ikke hadde fått sveler.

Rønningen-bakkene ble for tunge

Strålende solskinn på formiddagen og noen få plussgrader ga dagens tur en vakker høstramme, omtrent som en av våre turplakater. Helge Ø og Svein Erling stilte til start.

Vi startet som vanlig over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad/Huseby. Fordelen med denne starten er at vi kan kjenne på formen oppover bakkene mot Kolsåskrysset og velge turmål etter dagsformen. Helge Ø mente dessuten det var minst fare for glatt føre opp til Rønningen, så vi svingte av sørover/oppover Smistadgrenda. På toppen tok vi av vestover gjennom tunet på Smistad gård og gjennom snarveien i skogen. Videre opp bakkene på Smistadveien oppover mot Rønningen. De bratteste bakkene var ekstra tunge i dag, Svein Erling måte svelge stoltheten og gå opp de bratteste bakkene. På toppen var han helt i knestående, men kom seg raskt etter et par tre slurker med juice/vann. Det er tydeligvis på tide å øke treningsmengden, minst et par klatringer opp Okstadbakkene per uke bør hjelpe på formen.

Helge Ø stilte seg i matkø, mens Svein Erling tok av sitteplasser på et bord i solveggen. Matkøen tok laaang tid i dag, men langt om lenge kom Helge Ø ut med brettet. Underveis i praten kom vi i snakk med en annen ved samme bord, da var temaet kommunepolitikernes (mis)bruk av såkalte øremerkete midler. Konklusjonen var at skiløypene i marka hver vinter er gode, men at det ikke finnes noen grenser for politikere som må snu på kronene. Deler av betalingen av prinsessebryllupet ble f.eks tatt fra markapengene, og nå i løpet av siste uke ble det avslørt at trondheimspolitikerne hadde slaktet en øremerket pott til skolene og brukt pengene til å dekke kommunens underskudd i stedet.

Etter en god lang prat om bl.a hvilke løyper i marka som snart bør utbedres, så startet vi på hjemveien. Vi la merke til at det var svært mange småbarnsfamilier på veien, og da vi kom ned til tømmerlunna på enden av Smistadveien fikk vi forklaringen. Nå er deler av den nye parkeringen tatt i bruk, så dermed kan flere få parkert bilene sine på en lovlig måte.

Vi fortsatte sørover til Ringvollveien, som vi fulgte østover til Heimdal. På nedsiden av veien, lent inntil noen trær, lå en bulkete mørk Mercedes 190E. Dette hadde tydeligvis vært glatt på stedet tidligere, enten sist natt eller en av de siste døgnene, og vedkommende hadde sklidd utfor. Omtrent på samme sted ble vi forbisyklet av en annen syklist, som vi ubevisst (eller helt bevisst) hang oss på innover mot Heimdal. Så det gikk passe radig østover.

Vi tok undergangen under jernbanen (der det midt inni sto ei knust flaske) og fortsatte hjem uten punkteringer eller andre uhell. Vel hjemme skylte vi syklene, de var blitt relativt skitne av den våte grusen. Vi var begge enige om at det hadde vært en super pedalisttur.

Snøtur til Grønlia

Med snøvær på Tiller i uka som gikk, spesielt onsdag da det hvite faktisk la seg selv på Tiller, så var det med bange anelser vi la ut på sykkeltur. Men det var fint vær, sol og rett rundt null, og veier og plener på Tiller var blitt bare igjen. Så Helge M (på sommerdekk) og Svein Erling (på nye piggdekk) la optimistisk i vei.

Allerede rett etter Huseby møtte vi isdekke på gang- og sykkelveien, men vi fortsatte forsiktig så lenge Helge M hadde nok feste. Og fordi det var mest hardtråkka snø og lite is, så trødde han opp bakkene til Frøset gård så det kost etter. Fordi det gikk så greit dit fortsatte vi, men vi tok det fortsatt forsiktig og brukte bremsene i nedoverbakkene for å ha lav fart hvis noe skjedde. Helge M uttrykte at det satt forbausende godt med knastedekkene på snøen, så vi fortsatte opp bakkene på Stykketveien, deretter inn skiløypestien mot Grønlia. Hele turen dit gikk uten noen uhell eller nestenuhell.

Fordi været var så fint og vi begge var fornuftig kledd, så fant vi oss en plass ute i solveggen, der vi bl.a slo av en hyggelig prat med et par kjente av Helge. Ellers snakket vi litt om vintersykling og piggdekk. Men etter en god pause inkludert påfyll av kaffen, så syntes vi begge det ble litt småkjølig, så vi satte inn kopper og tallerker og la i vei østover igjen.

Helge M fikk velge vei, og valgte å ta bakkene opp forbi Lagmannsætra. Snødekket her var enda tykkere enn lengre nede, og i tillegg var det oppkjørte hjulspor på begge sider etter Grønlia-betjeningen. Så et lite stykke før vi kom til Lagmannsætra skled forhjulet til Helge sidelengs ned i et av hjulsporene med den følge at Helge foretok et elegant svalestup. Ved første øyekast så alt i orden ut, men så oppdaget vi at bakhjulet hans hadde løsnet. Heldigvis hadde Svein Erling med et unbrakonøkkelsett, så etter litt mekking var vi klare til å fortsette.

Resten av turen gikk brillefint, uten flere uhell, selv da vi slapp oss ned Skråstien og veien ned gjennom Vådan gård. I følge Helge var det mest usikre partiet på sommerdekk den islagte gangstien mellom Kolsås og Huseby, så vi tok det partiet forsiktig. Vi kom helskinnet helt hjem og avsluttet med å skylle syklene. Vi var enige om at dette var en framifrå hyggelig RSP-tur.

Kjølig tur til Grønlia

Dagen før, lørdag 3. oktober, kom det et snøfall som farget toppene i marka hvite. Men nede på de nivåene vi ferdes var det snøfritt denne søndagen, og det er det som teller for oss. Men kaldt var det, kun et par plussgrader, og det var kun Helge Ø og Svein Erling som stilte til start, Helge Ø på reservesykkelen fordi slangen ikke lot seg lappe etter punkteringen på forrige tur.

Etter de sedvanlige oppvarmingsbakkene opp til Granåsen-området fortsatte vi kneikene opp til Vådan gård. Så tok vi av et lite stykke vestover Våddanveien og deretter nordover Vådanstien og markaveien opp til og forbi Stykket. Deretter svingte vi av vestover mot Grønlia på skiløypestien.

På Grønlia var det stappfullt inne, så vi fant oss en ledig benk ute i "solveggen", der det kun var fuktig på benkene. Praten gikk om bl.a høye startnumre i Wasaloppet, matematikk, tallsystemer, uker, måneder, kalendersystemer og andre ganske nerdete temaer. Svein Erling hadde tatt på lange underbukser, men Helge begynte å synes det var vel kjølig etter en ikke alt for lang pause, så snart la vi i vei tilbake mot sivilisasjonen. Som vanlig (og for å få et mål på vår egen form) tok vi opp kneikene forbi Lagmannsetra og opp til Lianveien, deretter ned til Skråstien og ned gjennom Vådan gård.

Begge var enige om at kun en sykkeltur per uke er for lite for opprettholde formen, men været som har vært de siste ukene inspirerer ikke akkurat til lystbetonte treningsturer på kveldstid. Helge Ø ser fram til skiføre, og Svein Erling vurderer å gå litt på ski i vinter han også.

Uansett var det en kald, men likevel ganske trivelig tur. Om det blir sykkeltur neste søndag er usikkert, men været i Trøndelag kan godt slå om til et par måneder med skikkelig mildvær igjen, uten at det er det minste overraskende. Taim vill sjåvv.

Sur og fuktig tur til Rønningen

Høsten er nå i full gang, når det er fuktighet i lufta blir det nå skikkelig surt, så også denne søndagen. Helge M hadde meldt forfall på forhånd, så det var bare Helge Ø og Svein Erling som la i vei.

Vi bestemte oss for Rønningen. Først syklet vi opp til Granåsenområdet, deretter svingte vi av sørover Smistadgrenda til toppen av bakken, der tok vi av vestover gjennom tunet på Smistad gård og videre på snarveien gjennom skogen. Oppover motbakkene gikk det tyngre enn vanlig, begge skyldte på for lite trening i uka før.

Vi satte oss inne i varmen og pratet både om mulige turer i skog og mark, og litt om at Helge hadde meldt seg på Wasaloppet i mars. Vi i RSP ønsker ham selvsagt lykke til både i forberedelsene og i selve skirennet.

På hjemveien yret det, og ved Smistad svingte vi sørover mot Ringvollveien. Så fulgte vi denne inn til Heimdal sentrum, der vi krysset under jernbanestasjonen vi undergangen. Der punkterte Helge, lufta tok slutt midt oppe i Idrettveien. Vi vurdete hullet som for stort for skumlapping, så Helge leide sykkelen resten av veien, bortover Jarveien, gjennom undergangen ved Shell-stasjonen, forbi City Syd og KVT hjem til Romemyra.

Bortsett fra punkteringen, og det sure været, så var det en vellykket pedalisttur.

Assistanse på Grønlia

Det var pent vær, men kjølig denne søndagen, og vi dro av sted Helge M, Helge Ø og Svein Erling.

Helge Ø følte for å ta en ikke alt for lang tur, så vi dro til Grønlia. Vi fulgte den vanlige veien opp til Frøset gård, deretter svingte vi av ned i dalen og tok travveien fram til Vådansaga. Deretter Våddanveien til Skjellbreia der vi svingte av nordover (se tidligere Grønlia-rapporter for detaljert rutebeskrivelse).

På Grønlia var et ingen ledige bord ute, så vi fant oss et bord inne. Vel inne tipset Helge Ø om at en av de andre gjestene trengte en unbrakonøkkel. Svein Erling hadde med dette i verktøytaska og ble derfor med ut. Der var det styret på en barnesykkel som hadde løsnet, det gikk rett og slett ikke å styre med sykkelen. Med rett verktøy var problemet fikset på et blunk.

Pausepraten gikk bl.a om dagens forestående cupkamper som kunne gi finaleplasser til Ålesund og Molde, hjemmeområdene til Helge og Helge (dette slo til, årets cupfinale går mellom Ålesund og Molde).

Hjemveien bød ikke på noen overraskelser. En trivelig tur i kjølig, men pent vær.

Yr i pausen på Rønningen

Vi ble tre som var klar for tur denne grå søndagen. Det var overskyet oppholdsvær og ca 10 grader, og deltagerne var Sten, Helge M og Svein Erling. Skiklubbens dagens tur skulle gå til Grønlia denne helga og vi ble enige om at Lavollen var for langt, så eneste gjenværende alternativ ble Rønningen, det var kortest tur. Og brattest. Ikke akkurat det beste valget skulle det vise seg.

Vi startet opp via Kolstad/Huseby og Kongsveien, og svingte sørover Smistadgrenda. På toppen svingte vi av vestover gjennom tunet på Smistad gård og videre snarveien gjennom skogen. Deretter Smistadveien opp til Rønningen. Der var det ganske mye turgåere og en lang, langsom matkø. Hvorfor? Fordi vertskapet var kommet på etterskudd med stekingen av de kjempepopulære kanelbollene. Folk stod rett og slett ved kassen og ventet på neste brett, som ble tomt etter få sekunder.

Sten hadde ventet tålmodig utenfor og holdt av et bord, så vi kjøpte med en kaffe og kanelbolle til ham. Praten gikk om bl.a politikk (dagen før valgdagen), om borettslaget vårt, om innvandrere, om været og lignende temaer. På slutten av pausen trakk vi inn, for det begynte å yre. Og inne i varmen fortsatte praten ei god stund til.

Men til slutt satte vi utfor bakkene, og det var da Sten oppdaget at bremsene hans var elendige. Ikke var det mer å justere på heller, bremseklossene var rett og slett utslitte. Det var fortsatt mange turgåere hvorav mange barn. Og barn er jo uberegnelige, så Sten holdt klokelig lav fart nedover bakkene.

Yret ga seg da vi kom oss ned på Kongsveien igjen, og vel tilbake til Tiller var vi enige om at det hadde vært en vellykket pedalisttur.

Grønlia eller Grønlia

Værmeldingene forut for helga var begredelige med regn, men søndagen opprant med ganske brukbart vær. Og selv om temperaturen knapt var over 10 grader, så var det faktisk fint vær med sol på hele turen. Helge Ø, Helge M og Svein Erling stilte til start.

I følge Adressa var det noe som skjedde på Rønningen, og skiklubben hadde lagt ukas tur til Lavollen-området. Vi regnet også med at det var mye folk på Estenstadhytta i det fine været, og minst en av deltagerne var litt ute av form, så derfor valgte vi bort Elgsethytta. Derfor var det kun ett "alternativ" tilbake, nemlig Grønlia. Så vi dro dit.

Vi startet som normalt opp til Granåsenområdet, svingte av ved parkeringen, og videre opp til Frøset gård. Men i stedet for å fortsette opp gjennom skogen tok vi alternativet ned til Nordmyra og nordover travveien fram til Vådansaga. Derfra vestover Våddanveien, opp bakkene, forbi Hallsetaunet og ned til krysset ved Storfurua. deretter nordover Stykketveien og innover skiløypestien til Grønlia.

På Grønlia var det faktisk også ganske mye folk, så vi fant oss en bordende ute og gikk inn på omgang for å handle. Praten gikk om bl.a fotball, Norges landslag hadde mistet siste reelle sjangse til en plass i VM kvelden før, så det var naturlig å diskutere litt landslagsfotball. Vi diskuterte noe annet også.

Tilbakeveien var også tradisjonell med en vri, opp forbi Lagmannsætra opp til Tribunenkrysset med Lianveien, derfra ned via Skråstien til Våddan. Vrien var at vi valgte veien ned til og gjennom Nilsbyen. Og derfra strake veien hjem til Tiller. En trivelig tur i godt vær.

Rekognoseringstur og Bjørkhylla

Kombinasjonen en strålende dag med 20 grader og en sykkel med nye drev innbød til en rekognoseringstur på egen hånd i ukjent terreng. For å se om dette var steder å dra med flere.

Jeg startet som vanlig med transportetappen opp til Granåsenparkeringen, videre opp gjennom Frøset gård, opp stien gjennom skogen over Plassan til Våddanveien. Denne fulgte jeg forbi Skjellbreia og forbi avkjøringen til Markamyrene. Det vil altså si at jeg fulgte veien som fortsetter gjennom Bergsskaret. Men før dette går det en gammel delvis gjengrodd vei skarpt opp til høyre (nordøstover). Selve veien er fortsatt stort sett fremragende og forseggjort, men den er dessverre svært overgrodd med tett kratt i store strekk. Til slutt måtte jeg rett og slett gi opp og snu, jeg var da kommet omtrent til Markahaugbergan. Det føltes trist at denne fine veien, som opprinnelig nok var svært forseggjort, nå var knapt fremkommelig, for den går i en del av marka der de fleste nok ikke er særlig godt kjent.

Etter returen til Våddanveien returnerte jeg et stykke østover. Ved bunnen av Gunnarslettbakkan tok jeg av på en bomveg som går langs sørsiden av Markamyran, tydeligvis en privat hytteveg opp til Torgerstusætra. De som har den har virkelig skaffet seg en perle med et flott tun og med "eget" vann rett nedfor mot sør, Bjørktjønna. Jeg fulgte en sti langs vannkanten bl.a over ei lita bru med rekkverk. Og litt lengre borte, nede ved vannkanten var det bygd en flott rasteplass/uteplass med halvtak over, Bjørkhylla. Ja, dette var virkelig en skikkelig koseplass med flott utsikt over Bjørketjønna.

Jeg fortsatte ned på baksiden av Bjørkhylla, rundt vestsiden av vannet og videre sørøstover. Nå havnet jeg ut på lange blautmyrer hvor Stabbursmyra var en av dem. Jeg merket at jeg burde hatt støvler, etter kort tid surklet det i skoene for hvert skritt. Inne i mellom var det tørrere partier som bar sykkelen, men det ble mye myrvassing, altså ikke en tur jeg vil anbefale for syklister. Ved Vellikvatnet kom jeg endelig inn på en sykkelbar vei, veien som går ned til og forbi Lauglovatnet og munner ut i Ringvålveien.

Jeg fulgte Ringvålveien til Heimdal sentrum og derfra tok jeg korteste veien hjem. Vel hjemme skylte jeg av sykkelen og skoene. Skoene ligger nå på terassebordet til tørk. Mye slit underveis, og det var en interessant tur. Men den frister ikke til gjentagelse, i hvert fall ikke per sykkel.

Lavollen via nesten ukjente stier

Den ene deltageren etter den andre meldte frafall i dag, så det endte med at jeg, Svein Erling, startet alene. På reservesykkelen, den andre er på nødvendig sørvis. Det var nesten 15 grader, men lett fuktig, blåsete og overskyet, så jeg hadde klær med lange armer og bein.

Starten var ganske tradisjonell, via Granåsenparkeringen og opp gjennom Vådan gård. Men deretter tok jeg av nordover Solemsveien og videre opp bakken nesten til Lian. Deretter nedover Gamle Lianvei (Pilegrimsleden) ned til Kyvannet-området og deretter bratt oppover skaret øst for Bakliåsen og ned på den andre siden til Baklidammen. Over demningen og opp til vestsiden av golfsenteret Sommesetra.

Videre oppover Tømmerdalsveien og der hadde jeg dagens første pause, ved kunstverket Pinus Sylvestris² (furu opphøyd i andre potens). Jeg tok noen bilder av de tenkte framtidige genmanipulerte trærne (som noen synes minner om fugler) før jeg satte meg på sykkelen og trødde videre forbi Olavskilden og opp til Lavollen, der jeg kjøpte meg svele og kaffe.

Etter kaffepausen tok jeg ned over Ilabekken og opp til Tunga gård. Der svingte jeg av vestover oppover jordet og fortsatte på en sti/vei opp gjennom skogen som munner ut ved Fjellseterveien rett ovenfor Kobberdammen. Videre oppover Fjellseterveien og deretter ned Lianveien, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Så den vanlige veien hjem til Tiller.

Det var en interessant tur. Jeg fant bl.a noen fine soppsteder, men jeg hadde ikke noe å oppbevare de i, så jeg lot de stå. Dessuten oppdaget jeg at Gamle Lianvei nå er oppgradert og gruset, nå er den langt mer sykkelvenlig enn tidligere. Alt i alt fikk jeg noen idéer til framtidige sykkelturer, og ikke minst en herlig avkobling.

Grønliatur med hullete forviklinger

Det var delvis sol og temperaturen var god, rundt 17 grader, men lufta kjentes likevel ørlite kvass med litt vind. Så et par av de tre deltagerne Helge Ø, Helge M og Svein Erling hadde bekledning med lange armer.

I stedet for å ta av ved Granåsen fortsatte vi bortover Leirbruveien mot Nilsbyen og Ugla. Men akkurat der Leirbruveien blir til Nils Uhlin Hansens vei med en bom fant Svein Erling ut at han skulle hoppe opp over en fortauskant. Han kjente at bakhjulet fikk en hard kakk, men skjønte sekunder etterpå hva som virkelig ble konsekvensen, for da var bakhjulet helt flatt.

Men ingen fare, vi i RSP har jo alltid med lappesaker og håndpumpe. Så hjulet ble løsnet og dekket vrengt av felgen. For å finne hullet blåste jeg inn litt tetteskum i slangen. Men død og fyse? Det var to digre hull, et oppå og ett under slangen. Og det var bare én stor lapp igjen i lappesakene. Så jeg forsøkte å lappe det andre hullet med to små lapper. Jeg prøvde, men det holdt ikke. Mens jeg prøvde å få opp trykket i hjulet kom den velkjente luftpuffen. Mislykket.

Vi ble da enige om at jeg skulle gå hjem, noe vi anslo ville ta fra en halv time til tre kvartér. Deretter skulle jeg skifte til ny slange og deretter møte de andre på Grønlia. Klokka var nå ca 13.00.

Helge og Helge dro videre og tok omveien via Kyvannet, stien over til Baklia-parkeringen, opp Fjellseterveien, ned Lianveien og ned Grønliaveien forbi Lagmannsetera til Grønlia. Der kjøpte de kaffe og noe spisbart og ventet utendørs på at tredjemann skulle dukke opp. De trakk inn da det regnet litt, men regnet ga seg fort og de satte seg utendørs igjen og ventet igjen. I mens diskuterte de bl.a fotball.

Svein Erling gikk og gikk og brukte nesten nøyaktig tre kvartér på hjemveien. Slangen ble skiftet på relativt kort tid og ca 14.10 satte han i gang igjen. På en bensert (bensinstasjon på trøndersk) ble hjulene etterfylt til ca 60 psi lufttrykk.

Svein Erling vurderte underveis hva som kunne være raskeste vei, men ved Granåsenområdet kom styrtregnet. I busskuret ved krysset med Smistadgrenda var det stappfullt av syklister og turgåere, så det var bare å bite tennene sammen og trø videre. Jeg tok opp gjennom Vådan gård og videre oppover Vådanstiens nedre del, videre oppover forbi Stykket (der ga regnet seg) og inn skiløype-stien inn til Grønlia. Der dukket jeg opp våt og varm ca kl. 14.50. Noe som vel betyr at det kun tok ca 40 minutter opp til Grønlia. Vi var enige om at det var relativt raskt.

Svein Erling fikk seg en kopp kaffe og praten gikk videreom et eller annet, muligens politikk i disse førvalgstider?

Deretter tok vi ut skiløypestien til Stykketveien, der svingte vi sørover til Storfurua, der svingte vi østover Våddanveien. Før brattbakken tok vi av sørover gjennom skogen til Frøset gård. Denne skogstien var svææært sølete, det så ut til å ha vært et sykkelløp der kun et par dager tidligere. Fra Frøset gård ned til Granåsenpakeringen og hjem til Tiller over Bjørndalsbrua.

Alt i alt var vi alle svært fornøyd med denne turen, en tur som nok vil bli husket lenge som en av de mer begivenhetsrike RSP-turene.

Rønningen i lett regn

Da vi startet i 12-tiden i 10-12 grader var det oppholdsvær, etter at det hadde regnet lett tidligere på dagen. Men optimister som vi er, så kledde vi oss kun mot vind og ikke mot regn. Dette var nok ikke et lurt sjakktrekk skulle det vise seg. Deltagere var Sten, Helge Ø og Svein Erling.

Vi startet som vanlig opp mot Granåsenområdet. Der svingte vi av sørover på Smistadgrenda, opp til toppen og deretter snarveien gjennom tunet på Smistad gård til Smistadveien som vi fulgte til topps, til Rønningen. Der satte vi oss ute, for regnet ga seg litt.

Denne dagen kretset samtalen mest om nye kommende brannforskrifter som i følge forhåndsomtalene vil bli gitt tilbakevirkende kraft, bl.a for borettslag. Hvis dette går gjennom vil det føre til til dels dyre ombygginger og oppgraderinger i mange norske borettslagbygninger og eksisterende og nye offentlige bygg. Kravene til eneboliger vil fortsatt bli ganske lempelige.

På hjemveien regnet det mer enn tidligere, helt til vi kom ned til Kongsveien. Der og på resten av hjemveien så det ikke ut som det hadde regnet i det hele tatt, asfalten var til dels tørr. Vi var enige om at turen nok ble litt i våteste laget underveis, men at det alt i alt var en trivelig tur likevel.

Grønlia, here we come!

Denne fine sommerdagen var det dessverre en litt kjølig vind, muligens et forvarsel om hva vi har i vente i månedene som kommer. Uansett la Helge M (på lånt sykkel for anledningen) og Svein Erling trøstig avgårde.

Trasémessig ble dette en standard RSP-tur, først opp til Granåsenområdet, deretter opp gjennom Frøset, videre opp gjennom stien i skogen og vestover Våddanveien til Storfurua ved Skjellbreia, videre nordover Stykketveien og vestover stien og veien til Grønlia.

Der fant vi oss et bord på utsiden, og der gikk praten bl.a om en USA-tur Helge M nettopp var hjemkommet fra, med bl.a besøk i Yellowstone, bilkjøring tvers over digre prærier med maisåker etter maisåker etter maisåker og andre spesielle og interessante opplevelser.

Etter en laaang pause i solveggen, inkludert påfyll av kaffen, så bar det hjemover, opp forbi Lagmannsetra, ned Lianveien, Skråstien, Vådan gård, ned til Leirbrua og hjem til Tiller. Alt i alt en svært trivelig tur.

Etterpå har jeg foretatt et par mindre justeringer på reservesykkelen min, i tilfelle andre må låne den på en senere tur.

Umulig å finne St.Olavsspranget uten kart

Dette var en ekstratur alene på en sommervarm onsdag, for å om mulig finne et sted i marka vi kun har hørt om. Det var over 25 grader og sol, og det var kun Svein Erling som syklet. Kartet ble sjekket før avgang, men ikke tatt med (noe som ikke var noe godt sjakktrekk skulle det vise seg).

Tradisjonen tro valgte jeg å ta av inn i marka ved Granåsenparkeringen, deretter bar det opp gjennom Vådan gård. Videre opp Skråstien og opp Lianveien (der dro jeg av meg t-skjorta på grunn av varmen) til Fjellseterveien. Så litt nedover denne til avkjøringen til Kobberdammen, over demningen der og videre langs østsiden av vannet til jeg kom ut på Tømmerdalsveien (Gamle Bynesvei). Videre vestover denne, nedover bakkene nord for Gråkallen til endeparkeringen.

Der svingte jeg av nordover i retning mot Trolla. Litt lengre nede går det en kjettingstengt markavei videre nordover der bilveien svinger skarpt til venstre. Jeg valgte denne markaveien. Det var en laaang slak bakke nedover/nordover før jeg passerte over demningen på Holstdammen og kom fram til Damhaugen, ei markahytte som eies/drives av Trolla IL. Den var stengt denne dagen.

Men nå begynte jeg å bli i tvil om det videre veivalget. Akkurat da dukket det opp en annen kar på sykkel, og han var også i området for første gang. Eneste forskjellen fra meg var at han hadde et annet mål for turen, pluss at han hadde et kart. Jeg fikk ta en god titt på kartet hans og dro optimistisk avgårde vestover mot den nedlagte gården Holstvollen. Derfra skulle det gå en sti videre til St.Olavsspranget, turens mål.

Jeg fant Holstvollen og prøvde nå å finne stien videre. Det var ingen markaskilt noensteder bortsett fra et skilt om at dette var Holstvollen og litt om historien til gården. Så jeg syklet gjennom tunet, men klarte ikke å finne noen sti videre. Akkurat da jeg var i ferd med å gi opp dukket den andre syklisten opp, han med kartet. Så jeg fikk ta en ny titt og skjønte hvor jeg skulle lete etter stien videre, nemlig i det sørvestre hjørnet av engene rundt Holstvollen. Jeg fant nå en sti i rett retning, men den jeg fant var ikke framkommelig med sykkel, så jeg låste sykkelen fast i et tre og fortsatte til fots med drikkeflaska i hånda.

Den smale ulendte stien jeg hadde valgt munnet ut på en annen og større sti, denne fulgte jeg nordvestover. På den kunne man syklet, men jeg gikk heller videre enn å gå tilbake og hente sykkelen. Og denne gangen hadde jeg funnet rett vei, den store stien rundt ei diger furu og der var jeg på stupet og så rett ned på Bynesveien ca to hundre meter lengre nede (jeg har sjekket på kartet etterpå). Høydefølelsen ble så sterk at jeg måtte sette meg ned litt, noen trygge meter fra kanten.

Utsikten var formidabel og om litt kunne jeg reise meg igjen og nyte synet. Bynesveien var så langt nede at bilene bare vistes som uklare små flekker som beveget seg på veien, det var umulig å vite hva slags biler det var jeg så. Innover fjorden kom en speedbåt og laget en laaang hvit skumstripe etter seg. Langs kanten av stupet er det satt opp et lavt stålgjerde, men jeg kjente på det og det var litt vaklevorent, så jeg lente meg ikke over kanten for å se ned, jeg er da ikke dum heller.

På tilbaketuren traff jeg den andre syklisten, og jeg anbefalte ham å ta turen ut til stupet, for dette var virkelig noe å se. Han gjorde det, og jeg fant sykkelen min som jeg bar ned til den store stien, jeg ville finne ut hvor den gikk den andre veien, sørøstover. Det viste seg at denne endte opp ved skiltet som omtalte Holstvollen, dette betydde at jeg nå hadde funnet den riktige stien til St.Olavsspranget. Så jeg fortsatte tilbake til Damhaugen og oppover bakkene til Tømmerdalsveien. Nå var jeg tom for drikke, så jeg fulgte Tømmerdalsveien østover til jeg fant Olavskilden. Der fylte jeg opp flaska igjen og tok meg noen slurker godt klart kildevann. Supergodt!

Så snudde jeg oppover Tømmerdalen igjen, rett før Lavollen tok jeg ned en sti som førte over Ilabekken og opp til Tunga gård. Derfra fulgte jeg stien på sørsiden av Baklidammen og ned til Bakliparkeringen. Så skaret på østsiden av Bakliåsen over Femstikrysset til Vestmarka/Kyvann-området, der vendte jeg tilbake til "sivilisasjonen". Så sørover/hjemover via Ugla, Nilsbyen og Leirbruveien, Kongsveien forbi Granåsen, gjennom Huseby/Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem. Hele turen inkludert alle forviklinger hadde tatt rundt fire timer, da var tempoet avslappet på grunn av varmen.

Finværstur til Grønlia

En god varm sommerdag er en perfekt ramme rundt en vellykket RSP-tur, så også denne gangen. Helge Ø og Svein Erling stilte friske og uthvilte til start kl. 12.

Vi startet som vanlig opp til Granåsenparkeringen via tunet på Frøset, opp gjennom skogen, bl.a opp "kjekkasbakken" og fikk smakt på noen digre og saftige blåbær underveis. Det var noen skikkelig våte gjørmehull på stien etter regnvær i uka før. Videre Våddanveien vestover, Stykketveien nordover og "skiløypestien" vestover til Grønlia, der vi hadde en laaang pause i solveggen. Et av samtalemnene var mulighetene for en bil-/sykkel-/fottur til toppen av Snøhetta på Dovre.

Hjemveien var opp Grønliaveien forbi Lagmannssetra, ned Lianveien, Skråstien, gjennom Vådan gård, ned til Leirbrua og strake veien hjem. Alt i alt en meget vellykket tur.

Grønlia, alein i lett regnvær

Kun 8 grader og yr (lett regn) i dag. Kun Svein Erling stilte til start (ferietid), og det først ca 12.40 (etter en sein frokost). Klesdrakt var langt undertøy under regnsett og goretexsko.

Opp til Grønlia den etter hvert svært tradisjonelle løypa opp til og langs Kongsveien til Granåsen-parkeringen. Her opplevde jeg en ganske skummel overraskelse: Mot meg, på gang- og sykkelveien langs Kongsveien, kom en bil, en sølvgrå Peugeot 207 eller 307. Bilisten viste ingen tegn på at vedkommende var klar over at gang- og sykkelveien ikke var ment for biler. Jeg rakk ikke å ta bilnummeret eller et bilde i forfjamselsen, men rakk i hvert fall å registrere at den kortvokste og mørkhårete bilføreren var kvinnelig ... Bilen svingte av opp mot Smistad.

Etter at jeg fikk summet meg fortsatte jeg på stien langs Granåsenparkeringen, videre opp gjennnom Frøset, stien gjennom skogen (som var litt mer sølet enn normalt) og videre vestover Våddanveien forbi Halsetaunet til Storfurua ved Skjellbreia, så nordover retning Stykket og senere vestover skiløypestien inn til Grønlia. Der var det såpass trangt om plassen inndørs at jeg satte meg utendørs. Noe som faktisk var ganske behagelig. Jeg pratet litt med ei dame der mens jeg gaflet i meg skjokoladekake og kaffe.

Tilbaketuren var også ganske tradisjonell, opp forbi Lagmannsetra til Lianveien, ned Lianveien til Skråstien, ned Skråstien, gjennom Vådan gård og så dagens eneste avbrekk fra det vante, stien mot skistadion og ned gjennom Nilsbyen, videre Nils Uhlin Hansens vei sørover, fortsettelse på Leirbruveien og videre på gang- og sykkelveien lang Kongsveien forbi Granåsenområdet og videre hjem, der jeg var ca 15:10. Det var en fuktig, men også svært trivelig tur.

Til Grønlia mellom regnbygene

Det regnet hele formiddagen, men rett før kl 12 ble det oppholdsvær. Det klarnet ikke opp, det var fortsatt overskyet, men både Helge Ø og Svein Erling tok sjangsen på å sykle i shorts og langarmet overdel. Temperaturen var behagelige 15 grader.

Etter den sedvanlige åpningen tok vi til skogs ved Granåsen-parkeringen. Videre opp gjennom tunet på Frøset, skogstien, Våddanveien vestover forbi Halsetaunet og ned til Storfurua ved Skjellbreia. Deretter nordover på østsiden av Skjellbreia og deretter skarp vestover til Grønlia.

Vi kjøpte kaffe og kake/bolle og satte oss ute i "solveggen", bortsett fra at det fortsatt var overskyet. Temperaturen var fortsatt behagelig og knotten var knapt merkbar. Praten kretset bl.a rundt den kommende malingen/beisingen av husene i Granlund borettslag (der vi begge bor).

Tibakeveien ble som så ofte ellers "øverveien" opp forbi Lagmannssetra, ned Lianvien, Skråstien, ned gjennom Vådan gård og ned til Leirbrua og ut på Kongsveien via stien ved Granåsen-parkeringen. Straks etter at vi var kommet i hus i 14:30-tida kom det ei regnbyge igjen, snakk om flaks! :)

Elgsethytta og "skitur" via Linboløypa

Over 20 grader og sol var fabelaktig etter et par ganske våte dager. Helge Ø og Svein Erling la i vei. Først over Bjørndalsbrua, via Kolstad/Huseby og videre oppover langs Kongsveien. Vi fortsatte på Leirbruveien, Nils Uhlin Hansens vei, Odd Husbys vei, deretter svingte vi av mot venstre gjennom "trekantsambandet" (snarveien) via Ole Setroms vei. Videre oppover Våddanveien forbi Haukåsen og opp til toppen ved Våddan. Deretter opp Skråstien opp til Lianveien og denne til den munnet ut i Fjellseterveien. Videre opp til parkeringsplassen Kumlokket, der vi tok av til venstre innover Elgsetveien (elller hva den heter) forbi Vintervatnet og innover, vestover, oppover til Elgsethytta der vi nøt kaffe og kake/bolle i solveggen. Samtalen kretset bl.a inn på rovdyr, bjørn, jerv og lignende, delvis inspirert av en høylydt samtale om lignende tematikk på nabobordet.

Da vi forlot hytta foreslo Helge Ø ei alternativ rute, som han visste var trivelig på vinteren med ski på beina. Svein Erling tenkte at dette kom til å bli spennende (se tidligere "skiturer") og samtykket i forslaget. Så i stedet for å svinge ned Elgsetveien mot øst, så la vi i vei utover/oppover myrene rett sydover. Etter noe trilling og til dels bæring av syklene forbi Litj-Kvistingen trødde vi nedover våtmyrene mot Kvistingen. Der fortsatte vi på Storheia-stien på vestsiden av Kvistingen, Helge Ø var overbevist om at vi der kom til å finne en sti som tok av i retning mot Skjellbreia. Men stien dukket ikke opp, så vi bar syklene oppover de første kneikene oppover mot toppen av Storheia. Der møtte vi andre forbløffete turgåere som mente de aldri før hadde sett syklister der.

Men litt oppe i bakkene fant vi faktisk et tråkk/en sti som tok av fra hovedstien. Vi parkerte og låste syklene der og gikk til fots til toppen av Storheia (565 moh) fordi vi jo likevel var så nært. Vel oppe tok vi dagens bilde. Etter å ha beundret den fantastiske utsikten ei stund (Storheia er 14 m høyere enn Gråkallen), så returnerte vi ned til syklene.

Denne stien ned fra Storheia og ned mot sørenden av Kvistingen var ulendt og svært sølete, så vi leide syklene nedover til vi kom til fast grunn (gresskledt myr). Etter å tråkket sørover myrene mellom Storheia og Litj-Storheia (492 moh), fortsatte vi nedover Linboløypa. Også denne bestod stort sett av flate og nedoverhellende gresskledte myrer, og bortsett fra litt for mange hissige klegger var det å sykle over myrene fantastisk morsomt, selv om det til dels var svært tungt å sykle på det myke underlaget. Noen steder var det såpass ulendt at vi måtte leie syklene, men størsteparten av nedfarten satt vi på sykkelsetet. Linboløypa munnet ut på skiløypa/stien på vestsiden av Skjellbreia, bare et par hundre meter fra Marka.

Fra Marka tok vi Våddanveien østover. Vi tok en pause på/ved Skjellbreia-demningen med påfylling av vann på flaskene. Så fortsatte vi østover Våddanveien, forbi Storfurua, forbi Halsetaunet til vi svingte av sørover på skogstien som munner ut ved Frøset. Deretter Frøsetveien ned til Leirbrua/Granåsen og stien langs Granåsen-parkeringen til utkjøringen på Kongsveien. Deretter den vanlige veien hjem.

Vi var enige om at det var en fin tur og om at vi nok hadde angret hvis vi ikke hadde gjennomført Linboløypeturen. Det er jo en skam å snu. Så ble syklene skylt og det ble nok deltagerne også.

Våt tur til Storheia

Tore ringte på i 12-tiden og lurte på om Svein Erling ville bli med på en sykkeltur til Elgsethytta, med innlagt fottur til toppen av Storheia, og det ville Svein Erling. Ca 12:30 la vi i vei, da var det 12 grader og oppholdsvær.

Først over Bjørndalsbrua, via Kolstad/Huseby og videre oppover langs Kongsveien. Vi fortsatte på Leirbruveien, Nils Uhlin Hansens vei, Odd Husbys vei, deretter svingte vi av mot venstre gjennom "trekantsambandet" (snarveien) via Ole Setroms vei. Videre oppover Våddanveien forbi Haukvatnet (189 moh) og opp til toppen ved Våddan. Deretter opp Skråstien opp til Lianveien og denne til den munnet ut i Fjellseterveien. Videre opp til parkeringsplassen Kumlokket, der vi tok av til venstre innover Elgsetveien forbi Vintervatnet (382 moh).

Vi syklet ca 20 meter oppover stien mot Storheia og satte syklene under noen trær på nordsiden av Rundheia. Deretter tok vi beina fatt. Stien langs vestsiden av Kvistingen (435 moh) opp mot Storheia er gjort svært farbar med lemmer og stokker over myrhullene. Dermed kan denne stien nå benyttes selv med småsko (joggesko) på beina. Underveis begynte det å regne, først lett, men etter hvert ble vi våte til skinnet, for vi hadde ikke kledd oss for regn. Men opp til toppen kom vi (565 moh), Tore foreviget Svein Erling på toppen som bevis, skjønt bildet viser ikke annet enn en person i tåke.

Deretter trasket vi tilbake til syklene og trødde opp de siste bakkene til Elgsethytta, som var åpen fra 12-20 på denne torsdagen. Vi kjøpte oss kaffe, kake/bolle og en liten sjokolade og satte oss foran peisbålet. Vi vrengte av oss jakkene og hang de til tørk foran peisen. Det knitret lunt i peisen og vi hadde en laaang pause der, med prat og påfyll av kaffen. Mens vi satt der fikk vi selskap av et par trivelige damer som også var ganske gjennomvåte.

Nedoverturen var samme trasé som oppoverturen, bortsett fra at vi selvsagt droppet omveien via Storheia. Vel hjemme var det deilig med en dusj og få på seg tørre klær.

Til Grønlia i varmen

Dagen opprant med det samme finværet vi nå har hatt i over to uker, en uvant situasjon for trøndere. Temperaturen var dog litt mer moderat enn noen dager tidligere, bare rundt 25 grader i dag. Pluss litt svalende vind. Et perfekt sommervær med andre ord. Vi ble tre deltagere, Tore (nettopp hjemkommet fra ferietur), Helge Ø (litt slapp etter hard løpetur dagen før) og Svein Erling (lettere overvektig). Valget av turmål ble derfor enkelt, Grønlia.

Vi kom oss avgårde ca halv ett og tok tradisjonen tro over Bjørndalsbrua, opp gjennom Kolstad, gjennom Huseby, forbi Kolsås og opp til Leirbrua. Videre opp gjennom Frøset, rundt låvebrua, over enga og opp gjennom skogstien til Våddanveien. Så fulgte vi denne til Storfurua der vi svingte av nordover på Stykketveien. Til slutt på stien vestover langs skiløypa og siste del av Grønliaveien inn til Grønlia.

På Grønlia var det få gjester, så vi fant oss en grei plass i solveggen. Praten gikk om måkeplagen i borettslaget de siste ukene (som nå er løst), om en tilbakelagt sykkelferie i Italia og Kroatia. Videre om sykkelteknologi (bl.a skivebremser) og ymse tilsvarende samtaleemner. En skikkelig guttesamtale med andre ord, det vil si ingenting om "livet".

Etter pausen tok vi Grønliaveien tilbake, det vil si øverveien forbi Lagmannssætra og opp til Lianveien. Deretter denne nedover forbi Lian (ikke ned Skråstien) og vi fortsatte på Solemsveien til Våddan. Der tok vi Våddanveien østøver ned forbi Haukåsen og ned til Ole Setroms vei. Fra den går det en snarvei ut til Odd Husbys vei. Denne sørover og videre på Nils Uhlin Hansens vei, Leirbruveien og videre på gang- og sykkelveien langs Kongsveien, forbi Granåsen, forbi Kolsås, gjennom Huseby, ned gjennom Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem. Alt i alt en svært vellykket pedalisttur.

Ekstratur til Grønlia

Til tross for 28 grader så bestemte Helge og Svein Erling seg for en tur, med 10 minutts forberedelser. Vi startet omtrent midt på dagen og tok oss goood tid.

Ved Granåsen/Leirbrua tok vi av oppover mot Frøset, tvers gjennom tunet, rundt låvebrua, over enga og opp gjennom skogen til Våddanveien. Videre på Våddanveien til Storfurua, der Helge konstaterte punktert forhjul.

Vi prøvde først å bøte på skaden ved å fylle på tetteskum, men det sprutet bare ut gjennom slangen og dekket. Så vi trillet syklene ned til Skjellbreia-demningen. Der fikk vi lirket av dekket ved hjelp av medbrakte dekkspaker og lappet slangen på tradisjonelt vis. Vi sjekket dekket grundig for glassbrott, men fant ikke noe. Kanskje var det blåst ut av skummet? Så satte vi hjulet sammen og pumpet opp dekket med håndpumpe. Det holdt lufta.

Deretter fortsatte vi turen oppover Stykketveien før vi svingte av mot Grønlia.

På Grønlia var det ingen andre da vi kom, unntatt ei søt vertinne som nok ikke hadde hadde verdens travleste dag. Vi satte oss i solveggen med hver vår kaffe. Mens vi satt der kom det bare 4-5 andre turgåere/joggere/syklister forbi/innom.

På hjemveien tok vi øverveien opp til Lianveien, ned denne, ned Skråstien, videre gjennom Vådan gård og bakkene ned til Leirbrua. Deretter hjem. Hele turen tok nesten 4 timer, som sagt så tok vi det med ro i varmen.

Jepp, det blir tur 5. juli

Klokken 12 på søndag er vi klare igjen, så møt opp!

Flere av hyttene i marka er stengt i juli, men Grønlia og Elgsethytta er åpne.
Grønlia er åpen tirsdag kl 10 - 20, torsdag kl 11 - 15, fredag kl 11 - 15, lørdag kl 10 - 16 og søndag kl 10 - 16.
Elgsethytta er åpen onsdag kl 12 - 20, lørdag kl 10 - 16 og søndag kl 10 - 16.

Rønningen, Skistua, Lavollen og Estenstadhytta åpner igjen lørdag 1. august.

Grønlia, alein

Litt mindre varmt i dag enn de siste dagene, såvidt under 25 grader i skyggen. Dessuten en lett behagelig bris. De andre hadde meldt avbud, noe som passet meg (Svein Erling) ganske bra da jeg var naturlig slapp etter en jubileumsfest kvelden før og kun noen få timers søvn. Dermed kunne jeg bestemme både mål og tempo selv.

Opp via Leirbrua og gennom Frøset gård, opp gjennom skogstien til Våddanveien. Våddanveien inn til Storfurua, Stykketveien nordover og så stien/veien vestover inn til Grønlia. Der var det uvanlig lite folk. Skjokoladekake og kaffe smakte bra i solveggen, samtidig som jeg slo av noen ord med noen ved nabobordene. I det fjerne kunne jeg se at toppen på Vassfjellet så snøfri ut.

Til en avveksling testet jeg stien langs vestsiden av Skjellbreia og videre på den øvre stien (skiløypa) til Marka. Det var fortsatt ganske vått i myrpartiene, så jeg måtte stå av sykkelen og leie den flere steder.

Vel nede på Våddanveien ved Marka stoppet jeg litt for å etterjustere bakbremsa (felgbremser). Så tok jeg stien over Markamyrene og oppover mot Rønningen. Den nederste delen er fortsatt nesten uframkommelig sølete.

Rett etter at jeg hadde satt meg på sykkelsetet for å trø videre opp mot toppen fikk jeg øye på noe snodig, to små bjørketrær som var flettet i hverandre til en bueportal (se bildet). Et nydelig stykke arbeid, faktisk synes jeg det fortjener at ingen prøver å "redde" disse trærne, men lar de vokse i hverandre og bli til en permanent severdighet. Hvem "kunstneren" var aner jeg ikke, men dette var overraskende og coolt. Til den eller de som gjorde dette: Bravo! Bravissimo! :)

Vel oppe ved Rønningen tok jeg "skiløypa" ned via Strupen til Granåsen. Nede på Kattåtjønnmyrene satt det en rev på stien da jeg kom, denne bråvendte og forvant da den fikk øye på meg. Når vi sykler så blir det aldri helt lydløst, grusen knaser under hjula, så å faktisk se andre dyr enn fugler tilhører sjeldenhetene.

Turen tok 2½ time, inkludert kaffepausen. En vellykket tur uten uhell av noe slag. Jeg håper og tror flere vil være med neste søndag.

Ekstratur til Skjellbreia

En kjapp rapport: Det var nesten tretti grader denne fredag ettermiddagen, så vi tok det med ro og begrenset distansen. Men oppe i skyggene i skogen var varmen merkbart mindre uutholdelig. Sten og Svein Erling tok denne ettermiddagsturen på impuls, opp gjennom Frøset gård, skogstien opp til Våddanveien og inn til Skjellbreia. Der blåste det nordavind over vannet så det skummet på bølgetoppen. Den kjølige vinden var kjempedeilig i varmen. Retur via Våddanveien og ned via Vådan gård.

Ingen deltagere, ingen tur

Ingen tur i dag, Svein Erling var på sangerstevne på Frøya og de andre var opptatt andre steder.

Elgsethytta, alein

I dag var ingen andre klare for tur, så Svein Erling dro alene (alein på trøndersk). Det var kun 8 grader, en litt sur vind og overskyet. På starten av turen kom det noen få dråper også, men stort sett var det oppholdsvær.

I og med at jeg selv kunne bestemme både tempo og mål, bestemte jeg meg for å forsøke på Elgsethytta, helt oppe i den øvre og fjerneste delen av marka, i hvert fall i forhold til Tiller. Det er omtrent 2 mil hver vei og høydeforskjellen er ca 310 m, fra Tiller på ca 150 moh til Elgsethyttas ca 460 moh.

Jeg startet som vanlig over brua, opp gjennom Kolstad og svingte av ved Granåsenparkeringen. Videre opp bakkene mot og gjennom Vådan gård, litt østover til Våddan og videre oppover Skråstien til Lianveien. Deretter opp Lianveien til enden og videre opp Fjellseterveien til Kumlokket, parkeringsplassen der veien inn til Elgsethytta starter. Så veien innover, en ganske kupert strekning. I den siste kneika opp mot hytta var jeg såpass sliten at jeg måtte gå av sykkelen. Da hadde jeg brukt litt i overkant av en time.

Det ble natulignok ingen prat i dag, men det var likevel nok å se på over kaffekoppen, både morsomme barn og vakre damer. Det var stappfullt inne, så jeg satte meg utendørs med kanelbolle og kaffe (se bildet).

Hjemveien var stort sett den samme som oppturen (bare motsatt vei), men med unntaket at jeg ikke tok Skråstien ned til Våddan, men derimot fortsatte på Lianveien. På utsiktpunktet tok jeg en kort pause for å nyte panoramaoversikten av Trondheim.

Vel hjemme var kroppen skikkelig lemster, med det var deilig å få av seg svette og våte klær og på satt seg ned i godstolen, der jeg duppet av nesten straks.

Neste helg er jeg selv på kortur på Frøya hele helga, så da må noen andre skrive rapport.

Grønlia, med ny retur

Spesielt varmt var det ikke, og vi ble kun to, Helge Ø og Svein Erling. Vi startet den vanlige veien, over brua, opp gjennom bområdene på den andre siden og svingte av ved Granåsenparkeringen. Videre opp til Frøset, opp gjennom skogen (som fortsatt hadde et par gjørmepytter) og ned til Skjellbreia. Opp nordover på "Stykkeveien" (der er ikke navngitt på noen kart, men den går bl.a forbi det nedlagte bruket Stykket). Men før man kommer helt opp til Stykket, kan kan svinge av en gruset sti vestover mot Grønlia, og det var dit vi dro.

På Grønlia ble "hedersbordet" rett ved trappa ledig da vi kom, så vi byttet på å handle slik at den andre kunne holde av bordet. Litt barnslige må man kunne være av og til. ;)

Akkurat da sprakk skydekket opp litt, og vi fikk en herlig pause i solveggen. Praten kretset som vanlig innom ulike mulige sykkelturer, både Vassfjellet og Snøhetta (var det Snøhetta?) ble nevnt. Sistnevnte blir i såfall en tur både per bil, sykkel og til fots, en slags "triatlon" altså.

På hjemveien startet vi tradisjonelt, opp "Grønliaveien" forbi bl.a Lagmannsætra og videre oppover. Men der veien munnet ut på Lianveien tok vi ned stien på den andre siden (!). Dette er en vakker sti, men smal, så heldigvis traff vi få nedover der. Litt lengre nedi der, cirka nord for Solemsåsen, tok vi av rett østover på en skitrasé, i førstningen gikk det en svært farbar sti innover. Men etter hvert ble det en del myrgjørmehull som vi bare såvidt klarte å trø oss over uten å stoppe midt uti. Stien fortsatte rett nord for toppene av Tvillingkollen og Bakliåsen. Til slutt stupte den til stien mellom Baklidammen og Kyvannområdet. Vi tok denne stien sørover til Vestmarka, og videre gjennom Bjørnebyen til vestsiden av Kyvannet og ned til Ugla.

Derfra "hovedveien", altså Odd Husbys vei, Nils Uhlins vei, Leirbruveien, Kongsveien forbi Leirbrua/Granåsen, gjennom Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem til Tiller.

Rønningen, via bakveien

Det var en prosent kjøligere i dag enn i går (i forhold til 0K), men det bedret seg utover dagen. Da Helge Ø og Svein Erling dro avgårde (litt på overtid) var det ca 10-12 grader i skyggen.

Vi startet som vanlig over, opp, gjenom og til og svingte av ved Granåsenparkeringen. Videre opp bakkene til Frøset og videre oppover skogstien til Våddanveien. Så fulgte vi denne forbi Storfurua ved Skjellbreia og til Marka, der vi svingte av sørover ned over Markamyra.

Vi håpte at den nederste biten av bakveien opp mot Rønningen hadde tørket opp en del siden sist, men den gang ei. Forhåpentlig blir denne stibiten oppgradert snart, nå er det knapt mulig å gå der til fots. Det er faktisk en fordel å ha en sykkel under seg noen steder, når mørja ikke er for dyp. Men det er vel lite trolig at de stiansvarlige leser denne RSP-bloggen?

Videre oppover bakkene var det tørt og fint helt til topps (så stakkars de som går nedover denne stien i joggesko, de må kanskje snu og gå opp igjen).

Vi kjøpte oss kaffe og noe tyggbart, selv kjøpte jeg en diiiger kanelbolle, og fant et ledig bord i solveggen. Praten gikk om løst og fast, men som vanlig (?) snakket vi litt om mulige langturer også. Brøttem ble nevnt, og ikke minst Vassfjellet. Pausen ble lang, det var ganske deilig i solveggen.

På nedoverturen valgte vi "skiløypa" ned mot Granåsen. Bortsett fra et par tre våte hull, som vi passerte greit, har denne stien blitt fantastisk bra. Det eneste unntaket nå er ei "trapp" bestående av leire og røtter som er litt vel røff for andre enn de aller tøffeste terrengsyklistene. Vi gikk ned der.

Fra Granåsen tok vi den vanlige veien hjem. Alt i alt en trivelig tur på cirka et par timer, inkludert pausen.

Grønlia første pinsedag

Et aldeles nydelig vær med temperatur opp mot 20 grader i skyggen og en lett svalende vind gjorde dagen til en perfekt sykkelturdag. Vi ble bare to, Sten og Svein Erling. Vi tok det med ro, så totaltiden havnet på nesten 4 timer.

Vi startet som sedvanlig over Bjørndalsbrua, opp via Kolstad til Leirbrua, videre opp forbi Frøset og opp gjennom skogstien (som nå bare hadde et par fuktige sølegroper). Deretter Våddanveien til Storfurua ved Skjellbreia, der vi tok dagens første pause. Så veien nordover nesten opp til Stykket og stien inn mot Grønlia. På Grønlia var det overraskende lite folk og ingen matkø. Vi kjøpte oss kaffe med noe til og satte oss oppe ved minnesteinen. Der satt vi og pratet både lenge og vel. Før vi dro noterte vi en hilsen fra Romemyras søndagspedalister i gjesteboka.

På tilbakeveien tok vi stien motsatt vei av det vi kom og deretter veien videre opp forbi Stykket og ned til Våddan-området. Så ned gjennom Vådan gård og turveien ned til Nilsbyen. Derfra forbi Granåsenområdet og hjem.

Til Grønlia, i shorts

Dette begynte som en varm fin forsommerdag, selv spiste jeg søndagsfrokosten ute på terassen. Da vi startet var det strålende sol, laber bris og ca 12-14 grader. Det var Helge Ø og undertegnede som startet, ikledd kun shorts og t-skjorte.

Vi startet som sedvanlig over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad og opp til Granåsen-området, dette er raskeste og greieste vei til marka fra Tiller. Vi svingte av ved parkeringsplassen ved Granåsen (der det fortsatt lå et par hauger med snø) og fortsatte bakkene opp til Frøset. Deretter tok vi skogstien, som hadde tørket opp betraktelig siden sist ondag. Kun ett sted var det et skikkelig sølehull, og selvsagt måtte vi passere en annen syklist akkurat der. Jeg klarte med nød og neppe å unngå å stoppe i det verste hullet, et ekstra tråkk så søla skvatt og jeg var gjennom.

Vi fortsatte Våddanveien oppover, og svingte av nordover ved Storfurua, i retning mot Stykket, men en kilometer før stykket tok vi av stien mot Grønlia, der var vi noen minutter før kl. 13, mindre enn 1 time til Grønlia regner vi som et effektivt tempo.

Vi fant oss en plass i solveggen, men praten ble litt ujevn for vi delte bord med en høylydt gjeng pensjonister. Inne i mellom blandet vi oss inn i deres samtale, noe som ble vel mottatt. Folk i marka er ofte triveligere og mer kontaktskapende enn folk i byen, selv om folkene i marka også bor i byen.

Tilbake tok vi øverveien forbi Lagmannsetra og opp til Lianveien, ned denne til Skråstien, videre ned til Våddan, ned gjennom Vådan gård og ned til Granåsenområdet. Videre ned til Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem, der vi stod av syklene ca kl 14:30. Da hadde det skyet over og det var merkbart kjøligere, selv om lufttemperaturen i skyggen nok ikke hadde sunket. Så vi fikk nok benyttet den beste tiden av dagen. Det var en trivelig og vellykket tur, men det hadde nok vært enda litt triveligere med flere deltagere (hint hint).

Årets første til Grønlia, på Himmelspretten

Først en liten forhistorie: 

Noen dager før avtalte Helge Ø og jeg at vi burde ta en ekstra sykkeltur på Kr. Himmelfartsdag, fordi det var lenge siden sist. På onsdagskvelden skulle jeg egentlig vært på korøvelse, men fordi denne øvelsen ble avlyst, så dro jeg på en testtur alene i stedet. Jeg tok opp via Leirbrua forbi Frøset og snarveien gjennom skogen (for å teste den). Der var det til dels svært sølete. Vel ute på Våddanveien mot Skjellbreia tok jeg igjen en sykkelgruppe. Jeg la meg på hjul til Storfurua ved Skjellbreia, der de svingte nordover mot Stykket og jeg fortsatte rett fram mot Marka. Jeg ville teste "bakvegen" opp til Rønningen. Den nederste biten var ekstremt sølete og våt, jeg ble skikkelig våt på beina av å krysse dette stykket. Når skal noen fikse dette tro?

Ellers merket jeg godt nesten 3 uker avbrekk fra syklingen, motbakkene var ulidelig tunge og jeg måtte stadig stoppe for pauser. Da var det deilig å kaste seg utfor bakkene på veien ned mot Smistad. Jeg passet på å teste snarveien gjennom skogen opp til Smistad gård, denne var faktisk fin og tørr. Så da vet vi det.

Kr. Himmelfartsdag var jeg klar igjen, skjønt litt lemster i beina etter testturen kvelden før. Det var over 10 grader og oppholdsvær. Kun Tore ble med, de andre var enten bortreist eller i dårlig form.

Som vanlig var starten over Bjørndalbrua, opp gjennom Kolstad og opp til Granåsenområdet. Vi svingte av ved parkeringen og fortsatte opp mot Frøset. Jeg kjente godt turen kvelden før i beina opp bakkene mot Frøset, opp den første og bratteste kneika, ble jeg liggende bak en slank, lekker kvinnelig jogger, med svart tettsittende treningsdrakt, lang hestehale og iPod klipset på armen, og selv om jeg nok gjerne kunne tenkt meg å trø forbi henne opp bakken (for impofaktoren), måtte jeg pent holde meg bak (noe som slett ikke var så verst det heller, utsikten tatt i betraktning ;)). Tore trødde imidlertid forbi og måtte vente på meg oppe ved bommen, der jeg endelig passerte joggeren.

Vi lot være snarveien gjennom skogen, i og med min kartlegging kvelden før, så vi tok travveien fram til Våddanveien i stedet. Denne fulgte vi fram til Storfurua der vi svingte av nordover mot Stykket. Før Stykket svingte vi av innover stien mot Grønlia. Flere steder lå det fortsatt snøflekker rett ved stien, men selve stien var stort sett tørr og fin. 

Det var en del folk på Grønlia, både ute og inne, men det var ingen kø ved kassen og vi fant oss lett en plass på et bord i solveggen. Jepp, solveggen, sola tittet fram mellom skyene og gjorde pausen til en behagelig opplevelse. Blant samtaleemnene kan nevnes en idé fra Tore om å frakte syklene til Trollheimen, sykle så langt det går og deretter ta beina fatt opp på en eller annen topp, med retur motsatt vei. En sånn tur krever selvsagt litt planlegging på forhånd, og koster selvsagt litt mer for hver deltager. Dessuten må man ha med seg mat og litt annet i en sekk. Men det burde være mulig å få til. Lignende idéer har vært lansert tidligere også, så forhåpentligvis skjer det en eller annen gang. Taim vil sjåvv.

På returen tok vi "Grønliaveien" (heter den det?) opp til Lianveien, ned denne til Skråstien (som nå var gruset der det tidligere var søle), og videre ned gjennom Vådan gård til Leirbrua, og hjem. Og det var godt å komme hjem, det er lenge siden jeg har vært så sliten etter en tur. Men ikke misforstå, det var en fin tur, og jeg var bare godslapp etterpå. På søndag er jeg klar igjen.

Dessverre, det ble ingen tur i dag

Hundre prosent frafall i dag. Vi har vel neppe blitt smittet med svineinfluensa alle sammen? Men opptil flere var forkjølet og ingen var i form til å ta en sykkeltur i det sure været. Og neste søndag er det jo nasjonaldag, så da blir det neppe noen tur da heller ...

Men 24. mai bør vi være klare igjen, og da er det nok bart helt inn til Grønlia, ja kanskje helt opp til Elgsethytta.

Lavollen, med snøføre tilbake

Etter flere dager med pent og varmt vårvær var det kun ti grader og en litt sur vind i dag. Helge Ø, Helge M og Svein Erling dro likevel avgårde. 

Som vanlig startet vi via Bjørndalsbrua, Kolstad og Kongsveien forbi Granåsen. Videre opp Vådanveien opp til Våddan og Skråstien (fortsatt sølete øverst) opp til Lianveien, som vi syklet til der den munner ut i Fjellseterveien. Men i dag tok vi nedover Fjellseterveien til avkjøringen til Tunga gård. Forbi Tunga gård til den lille trebrua over Ilabekken, og så en kort og intens bakkeklatring oppover stien mot Lavollen. Hele veien var det bart.

Tykke, gode, nystekte sveler med rømme og syltetøy og kaffe (kr 55,- per hode) smakte utrolig godt, vi satte oss oppe på loftet, et hyggelig sted. I dag diskuterte vi OS, trådløsnett, fotballsendinger via nettet og lignende temaer, en utømmelig kilde, så vi satt lenge.

På tilbakeveien tok vi tilbake forbi Tunga gård og ut på og videre nedover Fjellseterveien til rett forbi parkeringen ved Baklidammen. Der går det opp en sti til høyre som vi håpte var snøfri. Det var et par snøflekker nede i bunnen, men oppover bakken (nordvendt) var det faktisk både bart og tørt. Men helt på toppen (rett øst for Bakliåsen) møtte vi snøen der det vinterstid går ei skiløype (lysløype) på tvers. Vi håpte det var bart videre nedover på sørsiden, så vi leide syklene til topps.

Den gang ei, så vi fikk en morsom/glatt/spennende tur nedover bakkene mot Kyvannområdet. Stedvis var det bart, men for det meste var det et snødekke, som heldigvis fortsatt var så hardt at det gikk an å sykle på det. Vel nede på Gamle Lianvei hadde vi tenkt å ta til høyre (vestover) til Uglaveien, men der var det mer snø, så vi snudde og tok Gamle Lianvei den andre veien, på nordsiden av Kyvannet og ned til Gamle Oslovei. Derfra sørover via Ugla, Odd Husbys vei, Nils Uhlins vei, Leirbruveien, Kongsveien forbi Leirbrua/Granåsen, gjennom Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem til Tiller. Vi var hjemme ca kl. 14.45, alt i alt en vellykket, morsom og trivelig tur.

Årets første til Skistua

Det var god temperatur i dag, nesten femten grader. Fire naboer deltok, Helge Ø (i shorts), Helge M, Sten og Svein Erling. 

Vi startet som vanlig over Bjørndalsbrua (som nå har fått "selvmordsrekkverk" på sydsiden), videre opp gjennom Kolstad, forbi Kolsås, forbi Granåsen og Nilsbyen. Vi svingte av fra Odd Husbys vei opp snarvegen Ola Setrums vei og fortsatte oppover Vådanveien forbi Haukåsen. Oppe på Våddan tok vi opp Skråstien opp til Lianveien. Øveste del av Skråstien var fortsatt ganske sølete. Så fulgte vi Lianveien til endes, og svingte opp Fjellseterveien opp til Skistua.

Vi tok det med ro, så alle kom opp i god behold. Vi kjøpte oss mat og kaffe og satte oss ute i solveggen på terassen med utsikt over byen. Praten handlet om kraftlinjer, strøm og politikk generelt. Dessuten mulige alternative turmål per sykkel.

Ned tok vi omtrent samme vei, men vi lot være å ta ned Skråstien (fordi den var så sølete) og tok i stedet rundt Lian og ned til Sotemveien. På Våddan fortsatte vi via Vådan gård og ned til Leirbrua før vi fortsatte hjemover.

Alle veiene vi syklet i dag var bare, men veien inn til Grønlia er fortsatt godt snødekt, og vi så flere skiløpere underveis. Det våres altså, med stormskritt nå, men det blir nok ikke tur til Grønlia før tidligst andre helga i mai.

Sesongåpning til Rønningen

Det var bare 5 plussgrader og overskyet oppholdsvær da vi startet. Og "vi" var Helge M, Helge Ø og Svein Erling. Alle tre på sommerdekk. Vi hadde i utgangspunktet valget mellom både Rønningen og Skistua, men vi valgte Rønningen. Selv hadde jeg vært ute dagen før og kostet sykkelveger og undergangene fram til Bjørndalsbrua for knust glass. Jeg hadde med lappesaker i rumpetaska, men det er best å unngå punkteringer.

Det var flere syklister som var ute på tur i dag, og noen sleit fælt. Vi så ei ungjente som rett og slett ga opp midt i motbakken ved Granåsen opp mot Smistad, snudde og syklet ned igjen. Det er rart med det, selv om man går på ski hele vinteren bruker man musklene på en annen måte, så de første motbakkene på den første sykkelturen kan være utrolig seige.

Selv merket vi det godt i motbakkene oppover grusveien fra Smistad til Rønningen. Stedvis var underlaget helt mykt og sugende på grunn av teleløsning. Men det var bart helt opp, og ved å ta det med ro kom vi helskinnet opp alle tre. Akkurat da kom de første regndråpene, så det var godt å komme seg innendørs.

Kaffepausen ble kjempelang, vi satt oppe i andreetasjen og pratet om både sære motortyper, vinterens skiturer, ulike skityper, skiføret i vinter, morsomme bilveier på Vestlandet og litt til. Vi satt i hvert fall en time, og det ble rikelig tid til påfyll på kaffen.

På hjemveien regnet det lett, og det kjentes derfor kaldere og surere. For variasjonens skyld tok vi via Ringvollveien til Heimdal sentrum, opp til Jarveien og hjem via undergangen ved Shell.

Piggdekktur til Rønningen (alein)

Jeg var litt treg i starten i dag, og kom meg ikke avgårde før ca. klokken ett. Men været var strålende, fantastisk sol, ikke noe vind, bare fem-seks minusgrader og et gnistrende vinterføre.

På vinteren er det stort sett bare Rønningen som er skikkelig tilgjengelig (veien opp brøytes hele vinteren), så jeg dro dit. Over Bjørndalsbrua, opp til Granåsen og opp (og ned) Smistadveien. Der begynner selve veien opp til Rønningen. Det var starten på vinterferien, mange feilparkerte biler og mye folk. Det merket jeg da jeg kom fram, det var lange matkøer både til disken inne og til Turbobua i låven, men køen til låvekiosken var kortest, så jeg stilte meg der (se bilde av køen foran meg).

Etter en halvtime i kø fikk jeg meg en pappkopp med kaffe og ei stor og tykk vaffel med brunost, som gikk ned på høykant.

Hjemveien gikk greit, men safta var blitt til isgrøt. Alt i alt en vellykket tur som ga mersmak.