Grønlia første pinsedag

Et aldeles nydelig vær med temperatur opp mot 20 grader i skyggen og en lett svalende vind gjorde dagen til en perfekt sykkelturdag. Vi ble bare to, Sten og Svein Erling. Vi tok det med ro, så totaltiden havnet på nesten 4 timer.

Vi startet som sedvanlig over Bjørndalsbrua, opp via Kolstad til Leirbrua, videre opp forbi Frøset og opp gjennom skogstien (som nå bare hadde et par fuktige sølegroper). Deretter Våddanveien til Storfurua ved Skjellbreia, der vi tok dagens første pause. Så veien nordover nesten opp til Stykket og stien inn mot Grønlia. På Grønlia var det overraskende lite folk og ingen matkø. Vi kjøpte oss kaffe med noe til og satte oss oppe ved minnesteinen. Der satt vi og pratet både lenge og vel. Før vi dro noterte vi en hilsen fra Romemyras søndagspedalister i gjesteboka.

På tilbakeveien tok vi stien motsatt vei av det vi kom og deretter veien videre opp forbi Stykket og ned til Våddan-området. Så ned gjennom Vådan gård og turveien ned til Nilsbyen. Derfra forbi Granåsenområdet og hjem.

Til Grønlia, i shorts

Dette begynte som en varm fin forsommerdag, selv spiste jeg søndagsfrokosten ute på terassen. Da vi startet var det strålende sol, laber bris og ca 12-14 grader. Det var Helge Ø og undertegnede som startet, ikledd kun shorts og t-skjorte.

Vi startet som sedvanlig over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad og opp til Granåsen-området, dette er raskeste og greieste vei til marka fra Tiller. Vi svingte av ved parkeringsplassen ved Granåsen (der det fortsatt lå et par hauger med snø) og fortsatte bakkene opp til Frøset. Deretter tok vi skogstien, som hadde tørket opp betraktelig siden sist ondag. Kun ett sted var det et skikkelig sølehull, og selvsagt måtte vi passere en annen syklist akkurat der. Jeg klarte med nød og neppe å unngå å stoppe i det verste hullet, et ekstra tråkk så søla skvatt og jeg var gjennom.

Vi fortsatte Våddanveien oppover, og svingte av nordover ved Storfurua, i retning mot Stykket, men en kilometer før stykket tok vi av stien mot Grønlia, der var vi noen minutter før kl. 13, mindre enn 1 time til Grønlia regner vi som et effektivt tempo.

Vi fant oss en plass i solveggen, men praten ble litt ujevn for vi delte bord med en høylydt gjeng pensjonister. Inne i mellom blandet vi oss inn i deres samtale, noe som ble vel mottatt. Folk i marka er ofte triveligere og mer kontaktskapende enn folk i byen, selv om folkene i marka også bor i byen.

Tilbake tok vi øverveien forbi Lagmannsetra og opp til Lianveien, ned denne til Skråstien, videre ned til Våddan, ned gjennom Vådan gård og ned til Granåsenområdet. Videre ned til Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem, der vi stod av syklene ca kl 14:30. Da hadde det skyet over og det var merkbart kjøligere, selv om lufttemperaturen i skyggen nok ikke hadde sunket. Så vi fikk nok benyttet den beste tiden av dagen. Det var en trivelig og vellykket tur, men det hadde nok vært enda litt triveligere med flere deltagere (hint hint).

Årets første til Grønlia, på Himmelspretten

Først en liten forhistorie: 

Noen dager før avtalte Helge Ø og jeg at vi burde ta en ekstra sykkeltur på Kr. Himmelfartsdag, fordi det var lenge siden sist. På onsdagskvelden skulle jeg egentlig vært på korøvelse, men fordi denne øvelsen ble avlyst, så dro jeg på en testtur alene i stedet. Jeg tok opp via Leirbrua forbi Frøset og snarveien gjennom skogen (for å teste den). Der var det til dels svært sølete. Vel ute på Våddanveien mot Skjellbreia tok jeg igjen en sykkelgruppe. Jeg la meg på hjul til Storfurua ved Skjellbreia, der de svingte nordover mot Stykket og jeg fortsatte rett fram mot Marka. Jeg ville teste "bakvegen" opp til Rønningen. Den nederste biten var ekstremt sølete og våt, jeg ble skikkelig våt på beina av å krysse dette stykket. Når skal noen fikse dette tro?

Ellers merket jeg godt nesten 3 uker avbrekk fra syklingen, motbakkene var ulidelig tunge og jeg måtte stadig stoppe for pauser. Da var det deilig å kaste seg utfor bakkene på veien ned mot Smistad. Jeg passet på å teste snarveien gjennom skogen opp til Smistad gård, denne var faktisk fin og tørr. Så da vet vi det.

Kr. Himmelfartsdag var jeg klar igjen, skjønt litt lemster i beina etter testturen kvelden før. Det var over 10 grader og oppholdsvær. Kun Tore ble med, de andre var enten bortreist eller i dårlig form.

Som vanlig var starten over Bjørndalbrua, opp gjennom Kolstad og opp til Granåsenområdet. Vi svingte av ved parkeringen og fortsatte opp mot Frøset. Jeg kjente godt turen kvelden før i beina opp bakkene mot Frøset, opp den første og bratteste kneika, ble jeg liggende bak en slank, lekker kvinnelig jogger, med svart tettsittende treningsdrakt, lang hestehale og iPod klipset på armen, og selv om jeg nok gjerne kunne tenkt meg å trø forbi henne opp bakken (for impofaktoren), måtte jeg pent holde meg bak (noe som slett ikke var så verst det heller, utsikten tatt i betraktning ;)). Tore trødde imidlertid forbi og måtte vente på meg oppe ved bommen, der jeg endelig passerte joggeren.

Vi lot være snarveien gjennom skogen, i og med min kartlegging kvelden før, så vi tok travveien fram til Våddanveien i stedet. Denne fulgte vi fram til Storfurua der vi svingte av nordover mot Stykket. Før Stykket svingte vi av innover stien mot Grønlia. Flere steder lå det fortsatt snøflekker rett ved stien, men selve stien var stort sett tørr og fin. 

Det var en del folk på Grønlia, både ute og inne, men det var ingen kø ved kassen og vi fant oss lett en plass på et bord i solveggen. Jepp, solveggen, sola tittet fram mellom skyene og gjorde pausen til en behagelig opplevelse. Blant samtaleemnene kan nevnes en idé fra Tore om å frakte syklene til Trollheimen, sykle så langt det går og deretter ta beina fatt opp på en eller annen topp, med retur motsatt vei. En sånn tur krever selvsagt litt planlegging på forhånd, og koster selvsagt litt mer for hver deltager. Dessuten må man ha med seg mat og litt annet i en sekk. Men det burde være mulig å få til. Lignende idéer har vært lansert tidligere også, så forhåpentligvis skjer det en eller annen gang. Taim vil sjåvv.

På returen tok vi "Grønliaveien" (heter den det?) opp til Lianveien, ned denne til Skråstien (som nå var gruset der det tidligere var søle), og videre ned gjennom Vådan gård til Leirbrua, og hjem. Og det var godt å komme hjem, det er lenge siden jeg har vært så sliten etter en tur. Men ikke misforstå, det var en fin tur, og jeg var bare godslapp etterpå. På søndag er jeg klar igjen.

Dessverre, det ble ingen tur i dag

Hundre prosent frafall i dag. Vi har vel neppe blitt smittet med svineinfluensa alle sammen? Men opptil flere var forkjølet og ingen var i form til å ta en sykkeltur i det sure været. Og neste søndag er det jo nasjonaldag, så da blir det neppe noen tur da heller ...

Men 24. mai bør vi være klare igjen, og da er det nok bart helt inn til Grønlia, ja kanskje helt opp til Elgsethytta.

Lavollen, med snøføre tilbake

Etter flere dager med pent og varmt vårvær var det kun ti grader og en litt sur vind i dag. Helge Ø, Helge M og Svein Erling dro likevel avgårde. 

Som vanlig startet vi via Bjørndalsbrua, Kolstad og Kongsveien forbi Granåsen. Videre opp Vådanveien opp til Våddan og Skråstien (fortsatt sølete øverst) opp til Lianveien, som vi syklet til der den munner ut i Fjellseterveien. Men i dag tok vi nedover Fjellseterveien til avkjøringen til Tunga gård. Forbi Tunga gård til den lille trebrua over Ilabekken, og så en kort og intens bakkeklatring oppover stien mot Lavollen. Hele veien var det bart.

Tykke, gode, nystekte sveler med rømme og syltetøy og kaffe (kr 55,- per hode) smakte utrolig godt, vi satte oss oppe på loftet, et hyggelig sted. I dag diskuterte vi OS, trådløsnett, fotballsendinger via nettet og lignende temaer, en utømmelig kilde, så vi satt lenge.

På tilbakeveien tok vi tilbake forbi Tunga gård og ut på og videre nedover Fjellseterveien til rett forbi parkeringen ved Baklidammen. Der går det opp en sti til høyre som vi håpte var snøfri. Det var et par snøflekker nede i bunnen, men oppover bakken (nordvendt) var det faktisk både bart og tørt. Men helt på toppen (rett øst for Bakliåsen) møtte vi snøen der det vinterstid går ei skiløype (lysløype) på tvers. Vi håpte det var bart videre nedover på sørsiden, så vi leide syklene til topps.

Den gang ei, så vi fikk en morsom/glatt/spennende tur nedover bakkene mot Kyvannområdet. Stedvis var det bart, men for det meste var det et snødekke, som heldigvis fortsatt var så hardt at det gikk an å sykle på det. Vel nede på Gamle Lianvei hadde vi tenkt å ta til høyre (vestover) til Uglaveien, men der var det mer snø, så vi snudde og tok Gamle Lianvei den andre veien, på nordsiden av Kyvannet og ned til Gamle Oslovei. Derfra sørover via Ugla, Odd Husbys vei, Nils Uhlins vei, Leirbruveien, Kongsveien forbi Leirbrua/Granåsen, gjennom Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem til Tiller. Vi var hjemme ca kl. 14.45, alt i alt en vellykket, morsom og trivelig tur.