Lavollen via nesten ukjente stier

Den ene deltageren etter den andre meldte frafall i dag, så det endte med at jeg, Svein Erling, startet alene. På reservesykkelen, den andre er på nødvendig sørvis. Det var nesten 15 grader, men lett fuktig, blåsete og overskyet, så jeg hadde klær med lange armer og bein.

Starten var ganske tradisjonell, via Granåsenparkeringen og opp gjennom Vådan gård. Men deretter tok jeg av nordover Solemsveien og videre opp bakken nesten til Lian. Deretter nedover Gamle Lianvei (Pilegrimsleden) ned til Kyvannet-området og deretter bratt oppover skaret øst for Bakliåsen og ned på den andre siden til Baklidammen. Over demningen og opp til vestsiden av golfsenteret Sommesetra.

Videre oppover Tømmerdalsveien og der hadde jeg dagens første pause, ved kunstverket Pinus Sylvestris² (furu opphøyd i andre potens). Jeg tok noen bilder av de tenkte framtidige genmanipulerte trærne (som noen synes minner om fugler) før jeg satte meg på sykkelen og trødde videre forbi Olavskilden og opp til Lavollen, der jeg kjøpte meg svele og kaffe.

Etter kaffepausen tok jeg ned over Ilabekken og opp til Tunga gård. Der svingte jeg av vestover oppover jordet og fortsatte på en sti/vei opp gjennom skogen som munner ut ved Fjellseterveien rett ovenfor Kobberdammen. Videre oppover Fjellseterveien og deretter ned Lianveien, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Så den vanlige veien hjem til Tiller.

Det var en interessant tur. Jeg fant bl.a noen fine soppsteder, men jeg hadde ikke noe å oppbevare de i, så jeg lot de stå. Dessuten oppdaget jeg at Gamle Lianvei nå er oppgradert og gruset, nå er den langt mer sykkelvenlig enn tidligere. Alt i alt fikk jeg noen idéer til framtidige sykkelturer, og ikke minst en herlig avkobling.

Umulig å finne St.Olavsspranget uten kart

Dette var en ekstratur alene på en sommervarm onsdag, for å om mulig finne et sted i marka vi kun har hørt om. Det var over 25 grader og sol, og det var kun Svein Erling som syklet. Kartet ble sjekket før avgang, men ikke tatt med (noe som ikke var noe godt sjakktrekk skulle det vise seg).

Tradisjonen tro valgte jeg å ta av inn i marka ved Granåsenparkeringen, deretter bar det opp gjennom Vådan gård. Videre opp Skråstien og opp Lianveien (der dro jeg av meg t-skjorta på grunn av varmen) til Fjellseterveien. Så litt nedover denne til avkjøringen til Kobberdammen, over demningen der og videre langs østsiden av vannet til jeg kom ut på Tømmerdalsveien (Gamle Bynesvei). Videre vestover denne, nedover bakkene nord for Gråkallen til endeparkeringen.

Der svingte jeg av nordover i retning mot Trolla. Litt lengre nede går det en kjettingstengt markavei videre nordover der bilveien svinger skarpt til venstre. Jeg valgte denne markaveien. Det var en laaang slak bakke nedover/nordover før jeg passerte over demningen på Holstdammen og kom fram til Damhaugen, ei markahytte som eies/drives av Trolla IL. Den var stengt denne dagen.

Men nå begynte jeg å bli i tvil om det videre veivalget. Akkurat da dukket det opp en annen kar på sykkel, og han var også i området for første gang. Eneste forskjellen fra meg var at han hadde et annet mål for turen, pluss at han hadde et kart. Jeg fikk ta en god titt på kartet hans og dro optimistisk avgårde vestover mot den nedlagte gården Holstvollen. Derfra skulle det gå en sti videre til St.Olavsspranget, turens mål.

Jeg fant Holstvollen og prøvde nå å finne stien videre. Det var ingen markaskilt noensteder bortsett fra et skilt om at dette var Holstvollen og litt om historien til gården. Så jeg syklet gjennom tunet, men klarte ikke å finne noen sti videre. Akkurat da jeg var i ferd med å gi opp dukket den andre syklisten opp, han med kartet. Så jeg fikk ta en ny titt og skjønte hvor jeg skulle lete etter stien videre, nemlig i det sørvestre hjørnet av engene rundt Holstvollen. Jeg fant nå en sti i rett retning, men den jeg fant var ikke framkommelig med sykkel, så jeg låste sykkelen fast i et tre og fortsatte til fots med drikkeflaska i hånda.

Den smale ulendte stien jeg hadde valgt munnet ut på en annen og større sti, denne fulgte jeg nordvestover. På den kunne man syklet, men jeg gikk heller videre enn å gå tilbake og hente sykkelen. Og denne gangen hadde jeg funnet rett vei, den store stien rundt ei diger furu og der var jeg på stupet og så rett ned på Bynesveien ca to hundre meter lengre nede (jeg har sjekket på kartet etterpå). Høydefølelsen ble så sterk at jeg måtte sette meg ned litt, noen trygge meter fra kanten.

Utsikten var formidabel og om litt kunne jeg reise meg igjen og nyte synet. Bynesveien var så langt nede at bilene bare vistes som uklare små flekker som beveget seg på veien, det var umulig å vite hva slags biler det var jeg så. Innover fjorden kom en speedbåt og laget en laaang hvit skumstripe etter seg. Langs kanten av stupet er det satt opp et lavt stålgjerde, men jeg kjente på det og det var litt vaklevorent, så jeg lente meg ikke over kanten for å se ned, jeg er da ikke dum heller.

På tilbaketuren traff jeg den andre syklisten, og jeg anbefalte ham å ta turen ut til stupet, for dette var virkelig noe å se. Han gjorde det, og jeg fant sykkelen min som jeg bar ned til den store stien, jeg ville finne ut hvor den gikk den andre veien, sørøstover. Det viste seg at denne endte opp ved skiltet som omtalte Holstvollen, dette betydde at jeg nå hadde funnet den riktige stien til St.Olavsspranget. Så jeg fortsatte tilbake til Damhaugen og oppover bakkene til Tømmerdalsveien. Nå var jeg tom for drikke, så jeg fulgte Tømmerdalsveien østover til jeg fant Olavskilden. Der fylte jeg opp flaska igjen og tok meg noen slurker godt klart kildevann. Supergodt!

Så snudde jeg oppover Tømmerdalen igjen, rett før Lavollen tok jeg ned en sti som førte over Ilabekken og opp til Tunga gård. Derfra fulgte jeg stien på sørsiden av Baklidammen og ned til Bakliparkeringen. Så skaret på østsiden av Bakliåsen over Femstikrysset til Vestmarka/Kyvann-området, der vendte jeg tilbake til "sivilisasjonen". Så sørover/hjemover via Ugla, Nilsbyen og Leirbruveien, Kongsveien forbi Granåsen, gjennom Huseby/Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem. Hele turen inkludert alle forviklinger hadde tatt rundt fire timer, da var tempoet avslappet på grunn av varmen.