Rekognoseringstur og Bjørkhylla

Kombinasjonen en strålende dag med 20 grader og en sykkel med nye drev innbød til en rekognoseringstur på egen hånd i ukjent terreng. For å se om dette var steder å dra med flere.

Jeg startet som vanlig med transportetappen opp til Granåsenparkeringen, videre opp gjennom Frøset gård, opp stien gjennom skogen over Plassan til Våddanveien. Denne fulgte jeg forbi Skjellbreia og forbi avkjøringen til Markamyrene. Det vil altså si at jeg fulgte veien som fortsetter gjennom Bergsskaret. Men før dette går det en gammel delvis gjengrodd vei skarpt opp til høyre (nordøstover). Selve veien er fortsatt stort sett fremragende og forseggjort, men den er dessverre svært overgrodd med tett kratt i store strekk. Til slutt måtte jeg rett og slett gi opp og snu, jeg var da kommet omtrent til Markahaugbergan. Det føltes trist at denne fine veien, som opprinnelig nok var svært forseggjort, nå var knapt fremkommelig, for den går i en del av marka der de fleste nok ikke er særlig godt kjent.

Etter returen til Våddanveien returnerte jeg et stykke østover. Ved bunnen av Gunnarslettbakkan tok jeg av på en bomveg som går langs sørsiden av Markamyran, tydeligvis en privat hytteveg opp til Torgerstusætra. De som har den har virkelig skaffet seg en perle med et flott tun og med "eget" vann rett nedfor mot sør, Bjørktjønna. Jeg fulgte en sti langs vannkanten bl.a over ei lita bru med rekkverk. Og litt lengre borte, nede ved vannkanten var det bygd en flott rasteplass/uteplass med halvtak over, Bjørkhylla. Ja, dette var virkelig en skikkelig koseplass med flott utsikt over Bjørketjønna.

Jeg fortsatte ned på baksiden av Bjørkhylla, rundt vestsiden av vannet og videre sørøstover. Nå havnet jeg ut på lange blautmyrer hvor Stabbursmyra var en av dem. Jeg merket at jeg burde hatt støvler, etter kort tid surklet det i skoene for hvert skritt. Inne i mellom var det tørrere partier som bar sykkelen, men det ble mye myrvassing, altså ikke en tur jeg vil anbefale for syklister. Ved Vellikvatnet kom jeg endelig inn på en sykkelbar vei, veien som går ned til og forbi Lauglovatnet og munner ut i Ringvålveien.

Jeg fulgte Ringvålveien til Heimdal sentrum og derfra tok jeg korteste veien hjem. Vel hjemme skylte jeg av sykkelen og skoene. Skoene ligger nå på terassebordet til tørk. Mye slit underveis, og det var en interessant tur. Men den frister ikke til gjentagelse, i hvert fall ikke per sykkel.