Lavollen via nesten ukjente stier

Den ene deltageren etter den andre meldte frafall i dag, så det endte med at jeg, Svein Erling, startet alene. På reservesykkelen, den andre er på nødvendig sørvis. Det var nesten 15 grader, men lett fuktig, blåsete og overskyet, så jeg hadde klær med lange armer og bein.

Starten var ganske tradisjonell, via Granåsenparkeringen og opp gjennom Vådan gård. Men deretter tok jeg av nordover Solemsveien og videre opp bakken nesten til Lian. Deretter nedover Gamle Lianvei (Pilegrimsleden) ned til Kyvannet-området og deretter bratt oppover skaret øst for Bakliåsen og ned på den andre siden til Baklidammen. Over demningen og opp til vestsiden av golfsenteret Sommesetra.

Videre oppover Tømmerdalsveien og der hadde jeg dagens første pause, ved kunstverket Pinus Sylvestris² (furu opphøyd i andre potens). Jeg tok noen bilder av de tenkte framtidige genmanipulerte trærne (som noen synes minner om fugler) før jeg satte meg på sykkelen og trødde videre forbi Olavskilden og opp til Lavollen, der jeg kjøpte meg svele og kaffe.

Etter kaffepausen tok jeg ned over Ilabekken og opp til Tunga gård. Der svingte jeg av vestover oppover jordet og fortsatte på en sti/vei opp gjennom skogen som munner ut ved Fjellseterveien rett ovenfor Kobberdammen. Videre oppover Fjellseterveien og deretter ned Lianveien, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Så den vanlige veien hjem til Tiller.

Det var en interessant tur. Jeg fant bl.a noen fine soppsteder, men jeg hadde ikke noe å oppbevare de i, så jeg lot de stå. Dessuten oppdaget jeg at Gamle Lianvei nå er oppgradert og gruset, nå er den langt mer sykkelvenlig enn tidligere. Alt i alt fikk jeg noen idéer til framtidige sykkelturer, og ikke minst en herlig avkobling.

Grønliatur med hullete forviklinger

Det var delvis sol og temperaturen var god, rundt 17 grader, men lufta kjentes likevel ørlite kvass med litt vind. Så et par av de tre deltagerne Helge Ø, Helge M og Svein Erling hadde bekledning med lange armer.

I stedet for å ta av ved Granåsen fortsatte vi bortover Leirbruveien mot Nilsbyen og Ugla. Men akkurat der Leirbruveien blir til Nils Uhlin Hansens vei med en bom fant Svein Erling ut at han skulle hoppe opp over en fortauskant. Han kjente at bakhjulet fikk en hard kakk, men skjønte sekunder etterpå hva som virkelig ble konsekvensen, for da var bakhjulet helt flatt.

Men ingen fare, vi i RSP har jo alltid med lappesaker og håndpumpe. Så hjulet ble løsnet og dekket vrengt av felgen. For å finne hullet blåste jeg inn litt tetteskum i slangen. Men død og fyse? Det var to digre hull, et oppå og ett under slangen. Og det var bare én stor lapp igjen i lappesakene. Så jeg forsøkte å lappe det andre hullet med to små lapper. Jeg prøvde, men det holdt ikke. Mens jeg prøvde å få opp trykket i hjulet kom den velkjente luftpuffen. Mislykket.

Vi ble da enige om at jeg skulle gå hjem, noe vi anslo ville ta fra en halv time til tre kvartér. Deretter skulle jeg skifte til ny slange og deretter møte de andre på Grønlia. Klokka var nå ca 13.00.

Helge og Helge dro videre og tok omveien via Kyvannet, stien over til Baklia-parkeringen, opp Fjellseterveien, ned Lianveien og ned Grønliaveien forbi Lagmannsetera til Grønlia. Der kjøpte de kaffe og noe spisbart og ventet utendørs på at tredjemann skulle dukke opp. De trakk inn da det regnet litt, men regnet ga seg fort og de satte seg utendørs igjen og ventet igjen. I mens diskuterte de bl.a fotball.

Svein Erling gikk og gikk og brukte nesten nøyaktig tre kvartér på hjemveien. Slangen ble skiftet på relativt kort tid og ca 14.10 satte han i gang igjen. På en bensert (bensinstasjon på trøndersk) ble hjulene etterfylt til ca 60 psi lufttrykk.

Svein Erling vurderte underveis hva som kunne være raskeste vei, men ved Granåsenområdet kom styrtregnet. I busskuret ved krysset med Smistadgrenda var det stappfullt av syklister og turgåere, så det var bare å bite tennene sammen og trø videre. Jeg tok opp gjennom Vådan gård og videre oppover Vådanstiens nedre del, videre oppover forbi Stykket (der ga regnet seg) og inn skiløype-stien inn til Grønlia. Der dukket jeg opp våt og varm ca kl. 14.50. Noe som vel betyr at det kun tok ca 40 minutter opp til Grønlia. Vi var enige om at det var relativt raskt.

Svein Erling fikk seg en kopp kaffe og praten gikk videreom et eller annet, muligens politikk i disse førvalgstider?

Deretter tok vi ut skiløypestien til Stykketveien, der svingte vi sørover til Storfurua, der svingte vi østover Våddanveien. Før brattbakken tok vi av sørover gjennom skogen til Frøset gård. Denne skogstien var svææært sølete, det så ut til å ha vært et sykkelløp der kun et par dager tidligere. Fra Frøset gård ned til Granåsenpakeringen og hjem til Tiller over Bjørndalsbrua.

Alt i alt var vi alle svært fornøyd med denne turen, en tur som nok vil bli husket lenge som en av de mer begivenhetsrike RSP-turene.

Rønningen i lett regn

Da vi startet i 12-tiden i 10-12 grader var det oppholdsvær, etter at det hadde regnet lett tidligere på dagen. Men optimister som vi er, så kledde vi oss kun mot vind og ikke mot regn. Dette var nok ikke et lurt sjakktrekk skulle det vise seg. Deltagere var Sten, Helge Ø og Svein Erling.

Vi startet som vanlig opp mot Granåsenområdet. Der svingte vi av sørover på Smistadgrenda, opp til toppen og deretter snarveien gjennom tunet på Smistad gård til Smistadveien som vi fulgte til topps, til Rønningen. Der satte vi oss ute, for regnet ga seg litt.

Denne dagen kretset samtalen mest om nye kommende brannforskrifter som i følge forhåndsomtalene vil bli gitt tilbakevirkende kraft, bl.a for borettslag. Hvis dette går gjennom vil det føre til til dels dyre ombygginger og oppgraderinger i mange norske borettslagbygninger og eksisterende og nye offentlige bygg. Kravene til eneboliger vil fortsatt bli ganske lempelige.

På hjemveien regnet det mer enn tidligere, helt til vi kom ned til Kongsveien. Der og på resten av hjemveien så det ikke ut som det hadde regnet i det hele tatt, asfalten var til dels tørr. Vi var enige om at turen nok ble litt i våteste laget underveis, men at det alt i alt var en trivelig tur likevel.

Grønlia, here we come!

Denne fine sommerdagen var det dessverre en litt kjølig vind, muligens et forvarsel om hva vi har i vente i månedene som kommer. Uansett la Helge M (på lånt sykkel for anledningen) og Svein Erling trøstig avgårde.

Trasémessig ble dette en standard RSP-tur, først opp til Granåsenområdet, deretter opp gjennom Frøset, videre opp gjennom stien i skogen og vestover Våddanveien til Storfurua ved Skjellbreia, videre nordover Stykketveien og vestover stien og veien til Grønlia.

Der fant vi oss et bord på utsiden, og der gikk praten bl.a om en USA-tur Helge M nettopp var hjemkommet fra, med bl.a besøk i Yellowstone, bilkjøring tvers over digre prærier med maisåker etter maisåker etter maisåker og andre spesielle og interessante opplevelser.

Etter en laaang pause i solveggen, inkludert påfyll av kaffen, så bar det hjemover, opp forbi Lagmannsetra, ned Lianveien, Skråstien, Vådan gård, ned til Leirbrua og hjem til Tiller. Alt i alt en svært trivelig tur.

Etterpå har jeg foretatt et par mindre justeringer på reservesykkelen min, i tilfelle andre må låne den på en senere tur.

Umulig å finne St.Olavsspranget uten kart

Dette var en ekstratur alene på en sommervarm onsdag, for å om mulig finne et sted i marka vi kun har hørt om. Det var over 25 grader og sol, og det var kun Svein Erling som syklet. Kartet ble sjekket før avgang, men ikke tatt med (noe som ikke var noe godt sjakktrekk skulle det vise seg).

Tradisjonen tro valgte jeg å ta av inn i marka ved Granåsenparkeringen, deretter bar det opp gjennom Vådan gård. Videre opp Skråstien og opp Lianveien (der dro jeg av meg t-skjorta på grunn av varmen) til Fjellseterveien. Så litt nedover denne til avkjøringen til Kobberdammen, over demningen der og videre langs østsiden av vannet til jeg kom ut på Tømmerdalsveien (Gamle Bynesvei). Videre vestover denne, nedover bakkene nord for Gråkallen til endeparkeringen.

Der svingte jeg av nordover i retning mot Trolla. Litt lengre nede går det en kjettingstengt markavei videre nordover der bilveien svinger skarpt til venstre. Jeg valgte denne markaveien. Det var en laaang slak bakke nedover/nordover før jeg passerte over demningen på Holstdammen og kom fram til Damhaugen, ei markahytte som eies/drives av Trolla IL. Den var stengt denne dagen.

Men nå begynte jeg å bli i tvil om det videre veivalget. Akkurat da dukket det opp en annen kar på sykkel, og han var også i området for første gang. Eneste forskjellen fra meg var at han hadde et annet mål for turen, pluss at han hadde et kart. Jeg fikk ta en god titt på kartet hans og dro optimistisk avgårde vestover mot den nedlagte gården Holstvollen. Derfra skulle det gå en sti videre til St.Olavsspranget, turens mål.

Jeg fant Holstvollen og prøvde nå å finne stien videre. Det var ingen markaskilt noensteder bortsett fra et skilt om at dette var Holstvollen og litt om historien til gården. Så jeg syklet gjennom tunet, men klarte ikke å finne noen sti videre. Akkurat da jeg var i ferd med å gi opp dukket den andre syklisten opp, han med kartet. Så jeg fikk ta en ny titt og skjønte hvor jeg skulle lete etter stien videre, nemlig i det sørvestre hjørnet av engene rundt Holstvollen. Jeg fant nå en sti i rett retning, men den jeg fant var ikke framkommelig med sykkel, så jeg låste sykkelen fast i et tre og fortsatte til fots med drikkeflaska i hånda.

Den smale ulendte stien jeg hadde valgt munnet ut på en annen og større sti, denne fulgte jeg nordvestover. På den kunne man syklet, men jeg gikk heller videre enn å gå tilbake og hente sykkelen. Og denne gangen hadde jeg funnet rett vei, den store stien rundt ei diger furu og der var jeg på stupet og så rett ned på Bynesveien ca to hundre meter lengre nede (jeg har sjekket på kartet etterpå). Høydefølelsen ble så sterk at jeg måtte sette meg ned litt, noen trygge meter fra kanten.

Utsikten var formidabel og om litt kunne jeg reise meg igjen og nyte synet. Bynesveien var så langt nede at bilene bare vistes som uklare små flekker som beveget seg på veien, det var umulig å vite hva slags biler det var jeg så. Innover fjorden kom en speedbåt og laget en laaang hvit skumstripe etter seg. Langs kanten av stupet er det satt opp et lavt stålgjerde, men jeg kjente på det og det var litt vaklevorent, så jeg lente meg ikke over kanten for å se ned, jeg er da ikke dum heller.

På tilbaketuren traff jeg den andre syklisten, og jeg anbefalte ham å ta turen ut til stupet, for dette var virkelig noe å se. Han gjorde det, og jeg fant sykkelen min som jeg bar ned til den store stien, jeg ville finne ut hvor den gikk den andre veien, sørøstover. Det viste seg at denne endte opp ved skiltet som omtalte Holstvollen, dette betydde at jeg nå hadde funnet den riktige stien til St.Olavsspranget. Så jeg fortsatte tilbake til Damhaugen og oppover bakkene til Tømmerdalsveien. Nå var jeg tom for drikke, så jeg fulgte Tømmerdalsveien østover til jeg fant Olavskilden. Der fylte jeg opp flaska igjen og tok meg noen slurker godt klart kildevann. Supergodt!

Så snudde jeg oppover Tømmerdalen igjen, rett før Lavollen tok jeg ned en sti som førte over Ilabekken og opp til Tunga gård. Derfra fulgte jeg stien på sørsiden av Baklidammen og ned til Bakliparkeringen. Så skaret på østsiden av Bakliåsen over Femstikrysset til Vestmarka/Kyvann-området, der vendte jeg tilbake til "sivilisasjonen". Så sørover/hjemover via Ugla, Nilsbyen og Leirbruveien, Kongsveien forbi Granåsen, gjennom Huseby/Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem. Hele turen inkludert alle forviklinger hadde tatt rundt fire timer, da var tempoet avslappet på grunn av varmen.

Finværstur til Grønlia

En god varm sommerdag er en perfekt ramme rundt en vellykket RSP-tur, så også denne gangen. Helge Ø og Svein Erling stilte friske og uthvilte til start kl. 12.

Vi startet som vanlig opp til Granåsenparkeringen via tunet på Frøset, opp gjennom skogen, bl.a opp "kjekkasbakken" og fikk smakt på noen digre og saftige blåbær underveis. Det var noen skikkelig våte gjørmehull på stien etter regnvær i uka før. Videre Våddanveien vestover, Stykketveien nordover og "skiløypestien" vestover til Grønlia, der vi hadde en laaang pause i solveggen. Et av samtalemnene var mulighetene for en bil-/sykkel-/fottur til toppen av Snøhetta på Dovre.

Hjemveien var opp Grønliaveien forbi Lagmannssetra, ned Lianveien, Skråstien, gjennom Vådan gård, ned til Leirbrua og strake veien hjem. Alt i alt en meget vellykket tur.