Snøtur til Rønningen

Helge M var eneste deltager på snøføret. Rapport kommer ...

Årets sesong er (antagelig) over

Tirsdag og onsdag den siste uka kom snøen, og den ligger nå både i lavlandet og i marka. Men man skal aldri si aldri i Trøndelag, snølaget er relativt tynt foreløpig og et par høstuker med skikkelig mildvær kan gjøre stiene i marka sykkelbare igjen.

I mellomtiden er marka kun for vågale fotgjengere, skientusiastene og en og annen vintersyklist med piggdekk, gode balanseevner og sterke lårmuskler.

Fuktig tur til Grønlia

Helge Ø, Helge M og Svein Erling. Rapport kommer ...

Rønningen via Granåsen, igjen

Helge M og Svein Erling. Rapport kommer ...

Via Granåsen til Rønningen

Oppholdsvær opp, men regnet startet da vi entret hytta. Deltagere var Helge Ø, Helge M og Svein Erling. Pausen innendørs ble laaang, med to påfyll kaffe. Da hadde regnværet gitt seg såpass at vi startet på hjemturen, som ble småfuktig.

(rapporten er fullført i ettertid)

Grønlia i flott høstvær

Rapport kommer ...

Kjapp tur til Rønningen

Overskyet, ti grader og litt fuktighet i lufta. Kun Helge Ø og Svein Erling stilte til start. Helge Ø foreslo en kjapp tur for å rekke en fotballkamp på TV kl. 14.30, så vi valgte å klatre opp til Rønningen, den korteste turen målt i luftlinje. Men bakkene opp mot Rønningen er seige, inkludert asfaltveien opp til Smistad, så selv om ingen av oss valgte å stå av sykkelen noen steder, så kjente vi det begge to på toppen. Derfor hadde vi en liten puste- og drikkepause før vi entret hytta.

Begge fikk seg kaffe og noe å tygge på og vi fant oss et bord utendørs. Et av samtaleemnene var en vampyrserie som Helge følger med på. Dessuten nye biler kontra brukte, og om hvor mye man bør trene for å kunne holde på formen. Vi var egentlig enig om at minst to økter per uke er et slags minimum.

Vi valgte en alternativ rute hjemover, sørvestover ned veien mot Lauglovannet. I første etappe på stien gjennom skogen skled forhjulet til Svein Erling på ei glatt trerot, og Svein Erling veltet. Heldigvis var farten lav, så det gikk bra med både trerota, sykkelen og syklisten. Ellers gikk hjemturen uten noen flere uhell.

Og jepp, vi rakk å komme hjem før kampstart halv tre.

Ingen tur denne søndagen

Både Helge Ø, Helge M og Svein Erling (den harde kjernen i gruppa vår) var bortreist denne helga, derfor ble det ingen RSP-tur. Men neste søndag, 19. september, er vi klar igjen.

Sommerdag på Elgsethytta

Rapport kommer ...

Oppover og oppover til Estenstadhytta

Dagen opprant med forholdsvis fint turvær, lett overskyet med noen solgløtt. Og passe temperatur for bakkeklatring, det vil si ca 12 grader. Kun ungkarene Helge Ø og Svein Erling stilte til start. Det er sjelden vi sykler til Estenstadhytta, forrige gang var faktisk i september 2007, så i dag valgte vi å ta turen dit.

Vi syklet ned gjennom Sjetnemarka, ned Egganveien, Mikkelveien, Carl Schjetnans vei, Haldor Flatens vei og ned til bomveien over Øvre Leirfoss. Videre østover jordene til Bratsbergveien, denne nordover til Utleira og Kastbrekkveien og videre opp Steinanveien og østover Steintrøveien. Så stien sørover opp på østsiden av Steinåsen og videre østover stien i Tomsetmarka til vi kom innpå Estenstadveien som vi så fulgte helt til topps til Estenstadhytta. De siste bakkene er ikke noe kjære mor, det er ingen pauser, kun vedvarende stigning oppover og oppover til serveringshytta som ligger på 314 moh (meter over havet). Der var det mye folk og matkø. Dessuten fant vi oss ikke noe bord, bare enden av en benk. Men vi fikk i oss hver vår digre kanelbolle og kaffe og fikk tatt en real pause før vi startet på hjemveien.

Denne gangen fulgte vi Estenstadveien helt ned til parkeringsplassen. Der krysset vi over åskammen til Kleivaveien og fulgte denne et lite stykke til en sti tvers over jordene til Ole Nordgaards vei. Derfra en liten tverrvei sørover til parallellveien Steintrøveien og ut på Steinanveien. Der tok vi en avstikker ned en sti til Hoeggen skole og deretter gangstier fram til høyblokka på Risvollan. Der valgte vi gangbrua over Utleirveien, forbi Utleir skole og over den høye gangbrua over Bratsbergveien til Tverreggen. Så fortsatte vi østover og sørover Leira forbi Leira kapell, Leira gård og ned steien til Øvre Leirfoss. Så opp til Sjetnemarka, opp Haldor Flatens vei, Carl Schjetnans vei, Mikkelveien, Granhaugan, vestover til Østre Rosten og hjem til Tiller.

Der var vi enige om at det hadde vært en framifrå tur. Og akkurat da vi satte inn syklene (ca kvart over to) begynte det å regne.

Rønningen og mannen i skogen

Denne søndagen åpnet med så godt som oppholdsvær, altså kun en og annen regndråpe i lufta, ikke noe å kle seg i forhold til. Det hadde vi da heller ikke gjort da vi la i vei over Bjørndalsbrua oppover mot Granåsen, der Helge Ø og Svein Erling møtte Helge M. Vi valgte å dra til Rønningen, dette var den første søndagsåpne dagen der etter stengingen i fellesferien.

Først sørover opp bakken til Smistad gård, der vi valgte snarveien gjennom skogen inn til Smistadveien langs Kattåtjønna og Lokmyran. Deretter oppover kneikene mot Rognåsen og til slutt den uendelig seige sluttbakken opp mot Rønningen. Da var det godt å finne et ledig bord på terrassen utendørs der vi benket oss med diger kanelbolle, vafler og kaffe.

Men så kom regnet, og vi rykket inn og tok påtåren der. Og påtårens påtår, for regnet så ikke ut til å gi seg. Men så syntes det som det stilnet litt og vi tok sikte på hjemturen. Vi hadde tenkt å fortsette over Leiråsen og komme oss inn på veien ned mot Lauglovannet og Ringvålveien.

Men: Vi tok feil avstikker fra hovedstien over Leiråsen, nemlig den første, og kom helt feil ut. I ettertid har jeg funnet ut at vi syklet nedover (sørøstover) Gurumyra. Underveis nedover oppstod det litt uenighet om hvor vi egentlig var, så vi deltes for å søke om vi fant tilbake til veien. Etter kort tid var Svein Erling utenfor gjensidig høreavstand til de andre to, så vi bestemte oss heldigvis på hver vår kant om å fortsette mot sivilisasjonen i stedet for å lete etter hverandre. Et par ganger underveis brukte vi mobiltelefon for å sikre at ingen rotet seg helt bort. Det var nok en lur beslutning, hvor vi hadde verken kart eller skikkelig peiling på hvor vi var. Men på hver vår kant fant vi hver vår traktorsti.

Svein Erling fant faktisk noe annet også, en mann i ulljakke som var spent fast til et tre med bagasjereim (se bildet og flere bilder i galleriet). Det var faktisk litt nifst til han oppdaget at mannen var en trefigur i full målestokk. Så han fikk stå der han stod. Straks etter fant Svein Erling bolighus og gjenkjente hvor han var, nemlig øverst i boligområdet Ringvål, rett øst for Lauglovannet. Helge og Helge kom straks etterpå fram til Ringvålveien rett vest for Hestsjøen. Der ble vi gjenforent og kunne avslutte turen i en skikkelig våt regnbyge mens vi syklet østover forbi Hestsjøen.

Da vi kom hjem til Tiller måtte syklene skylles, de så ut som de hadde vært "i krigen" for å bruke en kjent klisjé. Og selv var vi våte til skinnet. Men alt i alt var det en vellykket pedalisttur. Neste gang kanskje du deltar? Alle er like velkommen!

Orienterings-VM og Lavollen

På formiddagen regnet det, men så klarnet det opp. Men det var litt kjølig, så det var kun Helge Ø som stilte i shorts. Helge Ø og Svein Erling møtte Helge M ved Granåsen og vi bestemte at vi skulle ta sikte på enten Grønlia eller Lavollen. På grunn av orienterings-VM, som ble arrangert i Granåsenområdet, så ventet vi til benserten ved Leirbrua før vi svingte av vestover mot marka og Frøset gård. Der fortsatte vi opp skogstien opp til Vådanveien. Deretter inn til Skjellbreia og videre nordover Stykketveien. Deretter vestover stien mot Grønlia.

Men der veien kommer ned fra Lianveien, der bestemte vi oss for at det det så ut som det var litt for mange turgåere på vei mot Grønlia, vi fryktet matkø. Så vi snudde våre forhjul nordover, opp kneikene til Lianveien, deretter litt østover nedover Fjellseterveien og så ned mot Kobberdammen. Der valgte vi til avveksling stien på vest- og nordsiden og ut på Tømmerdalsveien. Så fulgte vi denne til vi kom til Lavollen. Langs hele veien nedover stod det tett med parkerte biler så vi fryktet matkø på Lavollen også, men den gang ei. Vi kjøpte oss sveler og kaffe og fant oss et ledig bord bak gammellåven (se bildet). Der ble vi sittende både lenge og vel og diskutere både ferieopplevelser og kvantefysikk. Det er rart med det, ofte er det de utroligste linker mellom hverdagslige opplevelser og helt andre temaer, noe man ofte opplever i våre kaffepauser.

Etter pausen fortsatte vi ned forbi Tunga gård og videre ned til Baklidammen. Deretter krysset vi over Fjellseterveien og fortsatte opp snarveien mot kyvannområdet. Opp kneika, over toppen og ut på Sigrid Johansens vei og Kyvannveien. Deretter langs Gamle Oslovei og Odd Husebys vei mot Leirbrua og hjem til Tiller. Det var enighet om at det var en ypperlig tur.

Multetur til Lavollen

Det var shorts- og sandalvær denne søndagen i begynnelsen av juli. Svein Erling var eneste deltager (noe som betyr at målet kan bestemmes underveis). Så jeg satte kursen mot Granåsenområdet og Frøset gård. Deretter opp gjennom skogstien. Jeg krysset over Vådanveien og fortsatte over demningen på Klokkertjernet og videre oppover skogstien mot Stykket. På ei myr der var det helt gult i gult på ei myr. Jeg hadde ingenting å plukke bæra i annet enn munnen, så da puttet jeg de i munnen.
Så fortsatte jeg opp til Stykket gård og bakken opp mot forhenværende Lagmannsætra. Videre nordøstover til Lianveien og opp til Fjellseterveien. Litt nedover de og til venstre inn stien mot Kobberdammen. Over demningen og ned stien på nordsiden av og langs Ilabekken mot Lavollen. Der satte jeg ned i vestveggen med en kaffe og ei nystekt svele. Nam.

På tilbakeveien tok jeg først ned bakkene i retning Tunga gård, men rett før brua over Ilabekken tok jeg av stien vestover oppover langs Ilabekken. Litt lengre opp krysser stien over til sydsiden og fortsetter til den møter den gamle akebakken langs Fjellseterveien. Så fortsatte jeg et lite stykke oppover Fjellseterveien og til venstre sydover Lianveien. Ned Skråstien og gjennom Vådan gård. Derfra østover til Nilsbyen og hjem. En god og litt lengre tur, med noen utfordringer underveis, sånn det skal være.

Værskifte på Elgsethytta

Dagen begynte strålende. Det var ikke mer enn 20 grader i skyggen, men sola skinte. Så Svein Erling la optimistisk i vei iført shorts og sandaler, men likevel langarmet jumper, noe som nok var en fordel slik været utviklet seg.

På vei opp gjennom Vådan gård syntes jeg at jeg hørte litt tordenromling, og det samlet seg grå skyer i sørvest. Men ellers så det bra ut, så i valget mellom Grønlia og Elgsethytta valgte jeg sistnevnte. Trøndere er optimister, ellers hadde vi nok neppe holdt ut været i Trøndelag.

Været holdt fint det, så i motbakkene oppover Skråstien, Lianveien og Fjellseterveien begynte jeg så smått å angre den langarmede overdelen. Men det gikk noenlunde greit likevel oppover bakkene, selv om jeg ble forbisyklet av en sprekere kar oppover Fjellseterveien mot Kumlokket.

Vel oppe ved Elgsethytta kjente jeg de første spredte regndråpene, så etter å ha investert i kanelbolle og kaffe tok jeg sikte på en plass innendørs. Dette skulle vise seg å være et sjakktrekk, for snart høljet det ned. Kaffen ble drøyet leeenge og den ble komplettert med påfyll.

Til slutt så det imidlertid ut til å gi seg litt, selv om det fortsatt regnet, så jeg bestemte meg for å bite i det sure eplet og hive meg ut i det. Det ble vått. Og skittent. Og våtere. Og skitnere. Da jeg passerte Vådan gård sluttet det imidlertid å regne, så selv om jeg nå var nærmest våt til skinnet så klarte jeg å holde varmen til jeg var hjemme. Der ble både sykkel, mann, sandaler og klær spylt med hageslangen før jeg våget meg inn. Det var fantastisk deilig å få av seg alt og få på noe tørt, og sånn sett var det jo en herlig tur. ;-)

Aleintur til Grønlia

Været denne søndagen var strålende, steikende sol og temperatur omtrent som datoen, altså midt på 20-tallet. På grunn av besøk fra feriegjester kom ikke Svein Erling seg avgårde før ca halv to, med turstart fra Sjetnemarka.

Det gikk egentlig ganske radig oppover bakkene mot Granåsen, også oppover bakkene mot Frøset. Et par eldre damer skvatt litt da jeg passerte de og rundet låvebrua på vei oppover jordene. Opp kjekkasbakken sto jeg av sykkelen og gikk, jeg begynte å kjenne temperaturen. Men jeg klaget ikke, en trønder bør ikke klage på varmen når den endelig kommer. Jeg nøt det heller i langdrag. Herlig. :-)

Det var fortsatt litt sølete et par steder opp gjennom skogen, men mesteparten av stien var tørr og fin. Jeg fortsatte vestover Vådanveien til Storfurua og svingte av i retning mot Stykket. Så inn i skogen på stien mot Grønlia. Ved trappa stod faktisk en enhjulssykkel, neppe det aller beste framkomstmiddelet i marka. Så kjøpte jeg meg kaffe og den siste rosinbollen og satte meg ute i solveggen. Der slo jeg av en prat med en eldre herre. En trivelig prat om hvor lite folk det ofte er i marka, spesielt de andre seks dagene i uka.

På veien tilbake droppet jeg å klatre oppover kneikene mot forhenværende Lagmannsætra, og valgte i stedet stien rett fram og veien nordøstover forbi Stykket og videre ned til Vådanveien. Deretter ned via Vådan gård og tilbake til Sjetnemarka, der jeg var bedt på søndagsmiddag ... :-)

Knott kr 20 på Grønlia

Denne søndagen startet regnfullt, det silte ned til litt før start (etter en pen og varm fredag og en ditto lørdag). Men rett før klokka 12 lettet været litt og det ble oppholdsvær. Temperaturen var dog bare ti grader. Likefullt startet både Helge Ø og Svein Erling fra Tiller ca kl. 12.10. Vi tok det med ro, ingen av oss hadde rørt oss så voldsomt mye de siste to ukene (i praksis ingenting). En av oss slet dessuten med restene av en bihulebetennelse. Så vi satset på Grønlia, for selv om det er noen motbakker opp dit også, så kommer de i passe posjoner. Ihvert fall når man er frisk og opplagt.

Fra Granåsenparkeringen fortsatte vi opp bakkene til Frøset gård og videre opp stien gjennom skogen opp til Vådanveien. Denne vestover, skarpt høyre ved Storfurua og skarpt venstre en liten kilometer før Stykket. Dermed var vi inne på stien mot Grønlia. På vei ned en bakke la jeg merke til et vakkert smilende dameansikt under en lys lugg på en fotgjenger vi møtte, men uten passende sjekkereplikk lot jeg dame være dame og fortsatte (Var dette dumt av meg? Kommentér under rapporten!)

Da vi parkerte syklene utenfor Grønlia ble vi straks angrepet av bitende knott, så vi ble straks enige om å ta pausen innendørs. Kakestykke, bolle med brunost og kaffe satte vi på bordet der gjesteboka lå klar for inspeksjon. Vi fant bl.a en hilsen datert 28. juli 2009 som var signert noen som kalte seg Romemyras søndagspedalister. Så vi skrev inn en ny hilsen. Se etter våre håndskrevne hilsner neste gang du kommer over ei gjestebok på ei markahytte!

Praten gikk om både fotball og severdigheter i Nord-Norge, etter at undertegnede kom i prat med en kar på et nabobord mens Helge Ø hentet kaffepåfyll. Men etter hvert brøt vi opp og syklet hjem via Lianveien, Skråstien og Vådan gård. Mindre enn en time etter at vi kom kom hjem plasket regnet ned i igjen. Trøndersk sommer kan være lunefull.

Og knott til 20 kroner stykket? Sjekk prislista over betalingsluka på Grønlia neste gang du er der, det står der: Knott kr 20.

Ingen tur

Ferie, sykdom og slektninger på besøk var fraværsgrunner denne søndagen, det ble derfor ingen tur. Sånt skjer.

Tre til Elgsethytta

Den planlagte Vassfjellturen ble utsatt, vi ble enige om at formen ikke var god nok for langtur, selv om været var framifrå.

Fint trøndersk sommervær, og Helge Ø og Svein Erling la trøstig i vei fra Tiller ikledd shorts og t-skjorte. Helge M møtte oss ved Granåsen. Deretter syklet vi nordover Leirbruveien/Nils Uhlin Hansens vei/Odd Husebys vei og svingte opp trekantsnarveien Ola Setroms vei. Deretter krysset vi Vådanveien og fortsatte opp Anders Hovdens vei og stien i dalen langs Larsbyen opp til sørøstsiden av Lianvannet. Der tok vi langs sørsiden av Lianvannet fram til Solemsveien. Denne nordover og videre opp bakken mot Lian-restauranten. Denne bakken var tøff, et par av oss måtte stå av sykkelen. Men opp kom vi.

Vi fortsatte oppover Lianveien til endes og deretter oppover Fjellseterveien til Kumlokket. Der svingte vi av innover mot og forbi Vintervannet og klatret opp alle bakkene opp til Elgsethytta. Der fant vi oss et ledig bord i solveggen der vi kunne beundre den nye rullestolrampen foran hyttas inngang. Men hvordan i alle dager kommer rullestolbrukere seg så langt? F.eks opp den siste kneika som knapt syklister klarer å forsere? Vi ble enige om at rullestolmennesker enten er supermennesker med effektive armmuskler, at de blir dyttet av utholdende dyttere, eller de har en effektiv elektrisk rullestol. Ellers dreide samtalen seg om både fotball og mere til.

Vi hadde en laaang pause inkludert kaffepåfyll før vi igjen entret sykkelsetet og slapp oss utfor bakkene ned mot sivilisasjonen. Ned Lianveien, Skråstien og gjennom Vådan gård til Leirbrua, der Helge M takket for turen og ønsket oss god sommer. Takk, likæns!

Kjedelig avbrekk mot Grønlia

Denne søndagen var det 12 grader og ganske fint vær. Svein Erling la i vei fra Tiller og møtte Helge M ved Granåsen. Vi ble enige om å besøke Grønlia, Helge hadde ikke vært der i år, i hvert fall ikke per sykkel.

Vi klatrert opp kneikene mot Frøset, Svein Erling opplevde ett og annet kjedeglipp, men opp kom vi i fin stil. På tunet på Frøset passerte vi ei skikkelig svensk maistang, komplett med gule og blå bånd. Her hadde nok noen feiret midtsommarafton på svensk manér. Rett før kjekkasbakken på skogstien hoppet Svein Erlings kjede av det innerste tannhjulet bak og kilte seg fullstendig fast mellom tannkransen og eikefestet. Svein Erling prøvde først å lirke ut kjedet med pinner, men innså etterhvert at han måtte til pers med fingrene. Etter mye lirking og glupe forslag fra Helge, så smatt kjedet på plass igjen. Svein Erling vasket de svarte fingrene i et søledam med gjørme på bunnen og tørket seg på et medbrakt stykke tørkepapir. Så fortsatte vi.

Resten av turen via Skjellbreia gikk strålende og vi kunne benke oss på et bord ute i solveggen. Der kom vi i prat med noen på bordet om veivalg i marka. Etterpå diskuterte vi muligheter for alternative RSP-turer, f.eks Ladestien med kaffestopp på Sponhuset og ikke minst en tur til toppen av Vassfjellet. Helge innrømte at han faktisk aldri hadde vært helt oppe på toppen tidligere. Så vi ble enige om at hvis været blir fint nok på neste søndag (4. juli), så blir det Vassfjelltur opp serviceveien fra Kvål.

På tilbakeveien klatret vi opp kneikene til Lianveien og tittet innom Lagmannssetra, som nå var fullstendig jevnet med jorda, faktisk var det planert og sådd med plen på stedet (se bildet). Kun benken som tidligere stod rett ved hytta stod der fremdeles, som om alt var som før. Fra Lianveien fortsatte vi ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Dette var en fin og trivelig tur, tross det kjedelige avbrekket i starten av turen.

Årets første til Lavollen

Kun seks grader og sur vestavind møtte Helge Ø og Svein Erling på vei over Bjørndalsbrua. Ved Granåsen møtte vi Helge M. Der ble vi enige om å ta sikte på Lavollen, i og med at vi ikke hadde vært der enda denne "sommeren".

I stedet for å ta opp i marka ved Leirbrua, fortsatte vi bortover Leirbruveien og videre til Odd Husebys vei. Så svingte vi opp Våddanveien via trekantsnarveien Ola Setroms vei. I den første kneika opp mot Haukvannet ble vi forbikjørt av en lastebil i svingen, slik at en møtende personbil måtte bråstoppe. Lastebilen fortsatte, sneiet en fotgjenger med barnevogn og svingte opp til Haukåsen. Noen yrkessjåfører burde faktisk ikke hatt lappen i det hele tatt, og de beviser det altså selv med slike idiotmanøvrer som dette.

Vi fortsatte dog videre opp bakken og tok deretter av oppover Skråstien. På toppen, der denne munner ut i Lianveien unnet vi oss en pustepause. Et par av oss merket at det var et par uker siden siste sykkeltur, to gode turer med en passe porsjon bakkeklatring per uke er omtrent minimum for opprettholde formen.

Så fortsatte vi oppover i marka til der Lianveien munner ut i Fjellseterveien, vi svingte østover litt nedover den og tok av ved avkjøringen mot Kobberdammen. Men i stedet for for å fortsette til Kobberdammen, svingte vi av nedover den gamle akebakken (som går langs Fjellseterveien). Et stykke lengre nede var det et Y-kryss, der valgte vi en sti som fortsatte i bru over Ilabekken og munnet i stikrysset nesten nede ved Ilabekken, der veien fra Tunga gård krysser. Der svingte vi bratt opp til venstre og klatret med lavt gir oppover jordene til Lavollen.

Der truet tunge grå skyer med regn, vi kjente såvidt de første dråpene da vi parkerte syklene. Så etter å handlet de obligatoriske (og gode) svelene, Lavollens spesialitet, så entret vi den trange loftstrappa og satte oss godt til rette i ei sofagruppe. Der diskuterte vi vulkaner, vulkanaske, platektonikk, Island (Helge M hadde nettopp vært der), jordskjelvsoner, dataprogram, kompilering av dataprogram, Java-program, musikksalg via nettet, post og mye mer. Samtalen varte både lenge og vel, men til slutt ble vi enige om komme oss på sykkelen igjen.

Nå tok vi stien nedover jordene og passerte Tunga gård. Vi fortsatte et stykke nedover Fjellseterveien til rett nedenfor Bakkelidamparkeringen, der svingte vi av stien sørover, opp bakken til Femstikrysset (rett øst for Bakliåsen) og videre nedover til Gamle Lianvei og litt vestover denne. Vi tok videre Sigrid Johansens vei, krysset trikkesporet og ned Kyvannveien, videre sørover langs Gamle Oslovei og Odd Husebys vei. Ved Dalgård takket Helge M for turen og Helge Ø og Svein Erling fortsatte via Leirbrua, Kolstad, Bjørndalsbrua (nå med medvind) og til Tiller, der vi ankom litt før kl. 16. Vi takket hverandre for turen og avtalte at vi tar sikte på tur også neste søndag.

Veien til Brungmarka

Stort sett oppholdsvær, ei regnbyge som vi knapt ble fuktige av, rett under ti grader og litt vind er godt sykkelvær for tøffe trøndere. Sten og Svein Erling stilte til start og bestemte seg for å sykle til Brungmarka i Klæbu til en forandring.

Vi startet sørover Østre Rosten og deretter sørover Brøttemsveien (fylkesvei 704) over Sjøla og gjennom Tanemskrysset, forbi avkjøringene til Svean og Ler og videre over brua i Trongfossen og fram til gården Brøttem ved vestenden av Selbusjøen. Der går det en vei ned til høyre merket Brungmarka, dagens mål.

Inngangen til Brungmarka er ei lav betongbru med bom i enden og rett ved denne bommen fant vi et kart over området. Brungmarka strekker seg sørover til Rensfjellet og utgjør faktisk en tredjedel av Klæbu kommune. Der er det veier som er såpass bra at de egner seg for bil, traktorveier og stier. Og fiskevann og myrer. Mesteparten av Brungmarka ligger et par hundre meter høyere enn Selbusjøen, men vi holdt oss nede i det laveste området på dagens tur. Man må ha med seg turmat, for det er ingen salgssteder for sånt. Det er nesten 1,5 mil fra Tiller til Brungmarka, eventuelle turer i selve Brungmarka kommer i tillegg.

Etter en kort matpause snudde vi og syklet hjemover samme vei. Uheldigvis hadde vinden snudd, så vi fikk motvind begge veier. Men alt i alt var det en vellykket tur, vi opplevde faktisk et solgløtt underveis (på ca ett minutt).

Opptur til Skistua

Dette var nok en kjølig sommerdag med under 10 grader. Kun Svein Erling og Helge Ø la avgårde, Helge hadde fått tilbake godsykkelen fra service og var klar for dyst.

Så vi satte kursen mot Skistua, og Helge valgte en litt ny start. I stedet for å ta opp i marka ved Granåsen fortsatte vi på Leirbruveien/Nils Uhlin Hansens vei/Odd Husebys vei til skråsnarveien Ola Setroms vei. Deretter krysset vi over Vådanveien og fortsatte opp Anders Hovdens vei til stien opp gjennom skogen langs Larsbyen til østsiden av Lianvannet. Der tok vi langs sørsiden av vannet og krysset Solemsveien. Stien oppover jordene var faktisk ganske tørr, men i bratteste laget for våre sykler, vår form og våre ferdigheter. Så vi leide syklene ganske langt. Til slutt kom vi inn på øverste del av Skråstien som vi tok opp til Lianveien. Deretter opp til Fjellseterveien og opp denne til Skistua. Den siste bakken er alltid seig og krever ganske god form for å komme opp i fin stil, noe vi ikke påstår at vi gjorde.

Vi benket oss ute på terrassen i kaffepausen og snakket om løst og fast i en god halvtime pluss litt til. Deretter returnerte vi uten kunstferdige omveier, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Spesielt i utforkjøringen i første del av Fjellseterveien merket vi at temperaturen var i kjøligste laget, men alt i alt var det en fin tur som ga mersmak.

Magisk kule på Grønlia

Bare rundt 8-10 grader og utrygt for regnbyger kunne nok lagt en viss demper på turgleden, men med rett klær er det meste godt vær sies det, og det ble det for oss også, Helge Ø og Svein Erling.

Vi la av gårde allerede klokka 11 for Svein Erling skulle delta på et korarrangement på Byneset fra klokka 15. Det gikk noenlunde greit oppover bakkene mot Granåsen/Leirbrua, men bakkene opp mot Frøset kan være seige, og i dag var det Helge som merket det mest og derfor bestemte tempoet. Vi valgte å droppe snarveien opp gjennom skogen og valgte i stedet travveien nede i dalen. Dermed slapp vi sølehullene, men fikk til gjengjeld merke motbakken på Våddanveien. Deretter var det jo nesten bare nedoverbakker til Storfurua ved Skjelbreia, men så merket vi motbakkene oppover i retning mot Stykket. Stien innover mot Grønliaveien var nå stort sett tørr, og vi entret markahytta i fin stil.

Vi fant oss en ende på et bord ute i solveggen, for sannelig sprakk skydekket da vi kom fram til  Grønlia. Så satt vi der da også diskuterte både dette og hint. Og mens vi satt der fikk Svein Erling øye på noe snodig, en gutt som lekte seg med et lita kule som så ut som den svevde en millimeter eller to over bordflata (som var laget av grove treplanker). Grunnen til at det så ut som den svevde var at overflaten hadde samme mønster som klassiske fotballer, og dette mønsteret stod i ro mens kula "glei" bortover (eller rett over?) bordflata. Nysgerrigheten og fasinasjonen var så stor og høylydt at til slutt ga guttens far Svein Erling lov til å undersøke kula, og da skjønte han hvordan det hang i hop. Men nei, vi avslører ikke svaret på gåta her, dere må være på en RSP-tur for å få ta del i den magiske kulas hemmelighet. ;)

På hjemveien trødde vi oss forbi Lagmannsætras branntomt. Nei ikke forbi, ikke før vi hadde tatt en liten pause for å se på restene og uttrykke vår avsky for pøblenes herjinger. Resten av turen via Skråstien og Vådan gård gikk uten noen former for dramatikk, vi takket for turen og skylte syklene.

Lagmannssætra brant ned i går

I går kveld brant Lagmannssætra ned til grunnen, og det var også et branntilløp og innbrudd på Grønlia. For oss som ofte ferdes i marka er dette bare trist og leit. Vi i Romemyras søndagspedalister har ofte syklet forbi Lagmannssætra på vei opp til Lianveien fra Grønlia, et kjært orienteringspunkt er med dette borte. Selvsagt kan vi skrive at vi sykler forbi branntomta til Lagmannssætra, men det blir liksom ikke helt det samme. :(

Barmarkstur til Grønlia

Kun 7-8 grader, vind og enkelte lette regnbyger kan virke litt hustrig, dessuten er mange bortreist i pinsehelga. Men Svein Erling la trøstig avgårde, nå på sommerdekk.

Turen gikk opp til Granåsen, gjennom Granåsenparkeringen, grusveien bort til brua og videre oppover bakkene til Frøset. Der så jeg et regnvær komme mot meg, så jeg tok en pause under låvebrua til regnbøya var over (bilde). Deretter opp gjennom skogstien som nå var snøfri men tildels forferdelig sølete. Sko og sykkel var ganske tilgriset når jeg kom ut på Våddanveien. Men Våddanveien og Stykketveien var tørre og fine, og selv stien innover mot Grønlia var snøfri denne gangen. For det meste var den noenlunde tørr også, i hvert fall fast.

På Grønlia kjøpte jeg meg en rosinbolle og kaffe (kr 45,-) og satte meg inntil veggen på et av bordene i solveggen. For jepp, sola brøt faktisk gjennom skydekket mens jeg satt der. Jeg kom i prat med ei ung søt dame som trengte turråd og tips om hvor det kunne være farbart med joggesko på denne tiden av året. Jeg fortalte både det ene og det andre, vi satt og pratet ei god stund. Men så skyet det over og vi kom begge til konklusjonenen at det begynte å bli hustrig. Så vi brøt opp og fortsatte hvert til vårt.

På hjemveien tok jeg overveien opp forbi Lagmannsætra. Rett oppenfor var det et par små snøflekkrester på veien, med barmarkstripe mellom. Videre syklet jeg ned Lianveien, ned Skråstien og gjennom Vådan gård til Leirbrua/Granåsen og hjem. Vel hjemme skylte jeg av skoene og sykkelen og smurte kjedet.

Sommerdag midt i mai, snøtur til Grønlia

Wow, for en dag! Opp i mot 25 grader og strålende sol fra nesten skyfri himmel. Best vær i hele landet. Vi trøndere vet knapt hvilket bein vi skal stå på ved sånne anledninger, og i hvert fall ikke hvor shortsen ble gjemt bort sist høst. Men jeg fant den, innerst i skapet.

Svein Erling fikk ikke med seg noen flere, langhelg og dagen før dagen betydde at mange var bortreist eller svært opptatt med forberedelser. Jeg la i vei oppover mot Granåsenområdet med en idé om å prøve å komme inn til Grønlia, sykkelen var forsatt utstyrt med knastedekk med ispigger. På veien svingte jeg innom en bensinstasjon hvor lufttrykket i hjulene ble redusert til 40 psi, et passe kompromiss mellom lav rullemotstand på transportetappene og bærevne/grep i terrenget.

Veien opp til Frøset gård var bar og såpass tørr at jeg vågde å forsøke snarveien over jordet og opp gjennom skogen. Det var ikke lurt, stien var i full teleoppløsning, de stedene der det bar best var der det fortsatt lå snø og is. Resten var mest sølebad.

Men Våddanveien innover til Skjelbreia var tørr og fin, bortsett fra noen overraskende oppstikkende steiner midt i veien noen steder. Likeledes var veien oppover mot Stykket også både tørr og fin, så dette så svært lovende ut. Men ved veiskillet mot Grønlia rett før Stykket møtte jeg snø- og isflekkene. Jeg fant ut at det bar best på snøen helt i skyggen av trærne, eller der det var isdekke. Det var kun noen få barflekker, men heldigvis var det også der ganske bra bæreevne. Jeg valgte et lavt gir og måtte leie sykkelen kun noen ganske korte strekninger, eller trødde jeg gjennom den ene snøflekken etter den andre. Dette var skikkelig lænt, men også ganske slitsomt.

Så jeg var godslapp da jeg kjøpte et stykke mandelkake og en kopp kaffe og fant meg et ledig bord ute i solveggen. På Skjelbreia lå isen fortsatt heldekkende, men ved Grønlia var det rene sommerstemningen. Jeg støttet ryggen og hodet mot veggen og bare storkoste meg i sommervarmen. Leeenge. :)

På hjemveien tok jeg Stykketveien forbi Stykket og Grønliaveien gjennom skogen. Der var det svært sølete og flere tilfeller av snø- og isdekke. Men jeg var allerede såpass tilskvettet at jeg ga blaffen og trødde gjennom. Har man vinterdekk så har man vinterdekk. Lænt.

På Vådan gård stoppet jeg ved kaffebordet og hadde en lang og interessant samtale bl.a med Hilde Nordskag. Vi snakket bl.a om muligheter for opplæring av byens skoleelever omkring dette med oppførsel i nærheten av dyr i marka, spesielt hest. Byens skolemyndigheter neste?

Resten av turen gikk helt fint og etter å ha skylt av sykkelen la jeg om til sommerdekk på både hovedsykkelen og reservesykkelen. For nå har sommeren vært på besøk, så nå blir det vel neppe vinter igjen på noen måneder?

Smistadgrenda rundt

Kristi himmelfartsdag innbød til en ekstra sykkeltur med brukbart mildt vårvær, så Svein Erling og Sten ble enige om å se hvor langt de kom (Sten skulle på jobb senere på ettermiddagen). Først måtte imidlertid Stens sykkel få nye bremseklosser. Svein Erling hadde noen liggende og han skiftet også klossene i en fei, mot en passende økonomisk kompensasjon.

Vi syklet først vestover til Granåsen-området, deretter sørover Smistadgrenda til Hestsjøen-området (Hestsjøen var fortsatt heldekt av is), og derfra Ringvålveien østover til Heimdal sentrum og derfra tilbake til Tiller. Vi tok det med ro, delvis for at Sten skulle få bli vant til sine nye superbremser. Det ble en trivelig tur.

Terassevær på Rønningen

Dette var en strålende dag med ca 11 grader i lufta og litt lett bris. Svein Erling og Helge Ø startet fra Romemyra, dvs, Helge oppdaget at sykkelslangen ikke klarte å holde på lufta, og ingen av oss hadde reserveslange (28"-hjul), så han ble tilbudt å låne reservesykkelen til Svein Erling.

Dermed ble starten litt forsinket, men ved Granåsen ventet Helge M tålmodig. Vi bestemte oss for å satse på Rønningen. Først sørover/oppover Smistadgrenda og deretter hovedveien (Smistadveien) oppover mot Rønningen. Veien var helt bar og stort sett opptørket, selv om snøflekkene stedvis lå helt inn til veien i skogkantene.

Vel oppe fant vi oss et ledig hjørne på et bord ute der vi benket oss i sola. Der ble vi sittende både vel og lenge og diskutere både vinterens skiutskeielser, politikk og mangel på politikk og muligheter for helt nye sykkeltraséer utover sommeren. Bl.a ble turer i området rundt Brøttem/Selbusjøen debattert. Til slutt blandet ei dame ved bordet seg inn, det viste seg at hun hadde vokst opp i Brøttemsområdet og kunne fortelle mye nyttig om turmulighetene i området som kalles Brungmarka. Dette må vi virkelig vurdere, dette området er jo i syklebar avstand fra Tiller.

Tilbakeveien gikk helt uten dramatikk, men Svein Erling fikk tilbakemelding om dårlige bremser på reservesykkelen. Det var unødvendig å skylle av syklene etter turen.

Avlyst pga. snø

Dette er gaaanske unikt. Vi er jo i starten av mai. Bildet ble tatt i dag tidlig i et opphold mellom snøbygene, og i skrivende stund snør det tett på vårt startområde utenfor Romemyra 35 (ca 150 moh.). I marka (som ligger høyere) er det nok skikkelig vinterføre nå, kun egnet for skigåere og tøffe syklister med piggdekk.

Så dagens tur må dessverre avlyses, denne søndagen er definitivt ikke snøfri. Vi satser på bedre forhold om ei uke.

Sesongåpning på Skistua

Til tross for vekslende værmeldinger i uka før, så ble dette en strålende dag, perfekt for en sesongåpning. Selv om Svein Erling allerede har syklet i marka flere ganger i vinter, regner vi det som sesongåpning når det inviteres til fellestur. Oppmøtet var bra, om ikke kvantitivt så i hvert fall kvalitivt. Etter en start fra Tiller i ensom majestet hadde jeg avtalt å treffe Helge Mork ved Granåsen.

Der bestemte vi å endre målet for turen fra Rønningen (hvor vi regnet med det var mye folk og matkø) til Skistua i stedet. Vi svingte av innover i marka fra Leirbrua-benserten, veien innover langs Leirelva var bar og faktisk nesten tørr allerede. Videre opp bakkene mot og gjennom Vådan gård (vi møtte ingen hesteekvipasjer). Så litt østover Våddanveien og så opp Skråstien til Lianveien. Øverste delen av Skråstien er fortsatt sterkt preget av vårløsning, så der måtte vi gå et stykke.

Lianveien var stort sett bar, men på enkelte partier var det øverste laget vått og i full oppløsning. Føret der var svært sugende. Vi tok en pustepause ved utkjøringen til Fjellseterveien. Svein Erling justerte setet en cm høyere for å få fullt tråkk i motbakken opp til Skistua, som er seig selv for de som er noenlunde godt trent. Men opp kom vi og vi fant oss et ledig bord på terassen med flott utsikt over deler av byen.

Praten gikk om ganske mye, vi ble sittende nesten en time i solsteken. Temaer var bl.a Granlund borettslag, laserlesing av slitasjespor i veibanen, sonarer, fortidens fremtidsvyer, Helges nye hus og mye annet.

Hjemveien var udramatisk, vi skiltes som gode venner ved Leirbrua-benserten. Vel hjemme måtte jeg skylle av sykkelen, skoene og buksa. Pluss nederste delen av ryggen på jakken. Sølete grusveier spruter nemlig når man sykler på de, sånn er det med den saken.

Sesongstart om ei uke?

Det ser ikke så veldig lovende ut akkurat nå, det er surt og kaldt og snø i lufta (og delvis på bakken). Våren har tydeligvis tatt en pause.

Selv benyttet jeg helga til litt nødvendig sykkelvedlikehold, optimist som jeg er for at det blir sykkelbart med sommerdekk til ei eller annen hytte i marka 25. april, men foreløpig ser det altså ikke så veldig bra ut. Kanskje må sesongstarten utsettes til første helga i mai, altså søndag 2. mai. Vi får se ...

Oppdatering lørdag 24. april: Det blir tur i morgen 25. april. Møt opp klokken 12 utenfor Romemyra 35. Ring mobiltelefon 402 87 189 hvis du vil møte oss underveis eller blir forsinket til start.

Aleintur til Skistua

Et fantastisk strålende vær innbød til en skikkelig søndagstråkk. Jeg la i vei og kjente på formen oppover gjennom Kolstad/Huseby. Jeg vurderte å ta turen ned til Sverresborg og deretter Gamle Bynesvei opp til nordsiden av Lavollen, men endte opp med å entre marka ved Leirbrua og heller ta sikte på Skistua igjen.

Veien opp til og gjennom Vådan gård er nå helt bar, men det gjelds å ikke treffe de mykeste partiene av grusen, for der er det såpass mye nedsynking at det blir blytungt. Den kjørbare delen av Skråstien er også bar, men i det øverste partiet måtte jeg gå, for der er det nå snødekke i oppløsning. Lianveien blir stadig mer bar, men det er et par partier som ligger i skyggen mellom trærne, og der var det nå et snødekke i oppløsning. Fjellseterveien er nå en eneste støvsky hver gang biler passerer, så jeg håper feiemaskinene snart får bort strøsanda fra i vinter.

Også denne gangen ble det en laaang pause i solveggen på terassen på Skistua. Kaffe, vaffel og pære (de har et fat med gratis frukt). Jeg ble sittende og prate med et pensjonistektepar som hadde vært på Kanariøyene. I bakgrunnen hørte jeg noen som snakket engelsk og andre som snakket italiensk.

Nedturen gikk greit. Nederst på markadelen av Lianveien, ved bommen og snuplassen, tok jeg igjen en kar på en sykkel med kun ett digert hjul. Den kunne minne om en velcioped uten støttehjul. En enhjulssykkel der hjulet var såpass stort at rytteren såvidt nådde ned til pedalene i hjulnavet. Foran setet var det endog et lite håndtak å holde seg i. Han holdt god fart, nesten like god fart som vanlige tohjulssyklister. Det var skikkelig tøft.

Nedenfor Vådan gård tok jeg omveien mot Frøset, for variasjonen. Det meste av veien var bar, men nedenfor Frøset var det noen snøpartier. Nederst i bakkene lå det en diger smeltevanndam med snø i, som på avstand så ut som fast isdekke. Så jeg plumpet selvsagt uti og ble stående. Dammen var nesten ti cm dyp. Jeg fikk karet meg på "land" og trukket sykkelen etter. Resten av turen gikk uten flere overraskelser og vel hjemme skylte jeg av sykkelen og meg selv. Så byttet jeg klær og satte meg i solsteken på terassen kun iført t-skorte og benklær. Våren har definitivt kommet.

Sykkel og hest, en veilleding

Etter en "episode" jeg opplevde forleden har jeg bedt Hilde Nordskag fra hestemiljøet på Vådan gård forfatte en veilleding om hvordan syklister bør oppføre seg i møter med hest for å unngå farlige/ubehagelige episoder både for syklist, rytter og hest. Og litt om hvorfor hester oppfører seg som de gjør. Les den her.

Aleintur til Rønningen

Andre påskedag opprant like strålende som dagen før, og innbød til markatur. Jeg ville se om veien opp Rønningen var farbar også uten vinterdekk, pluss at jeg var litt slapp ett skistuturen dagen før, og Rønningen er en kortere tur, i hvert fall for oss som starter fra Tiller.

Jeg valgte å starte som normalt, opp til Granåsenområdet, deretter sørover Smistadgrenda til innkjøringen for Smistadveien, altså hovedveien opp til Rønningen. Bilparkeringen der er forresten noenlunde ferdig og tatt i bruk, så det er færre biler som står parkert i tømmerlunna ved innkjørselen, en ypperlig forbedring for både de som ankommer per bil og vi som bruker sykkel, som dermed slipper å navigere oss mellom biler på kryss og tvers.

Dette var en udramatisk tur uten noen hendelser, så kort fortalt trødde jeg opp stort sett alle bakkene, bortsett fra at jeg ga meg midt i den siste og gikk resten. Og føret, det var delvis godt strødd is og delvis bar grus. Det er altså mulig å sykle til Rønningen på sommerdekk allerede nå. Men jeg var likevel glad for å ha piggdekk, da kunne jeg bruke iskantene der det ikke var strødd for å passere turgåere.

Jeg kjøpte meg kaffe og en diger kanelbolle med melis, à kr 25, plukket med meg et sitteunderlag og fant meg et ledig hjørne på et bord på terassen. Sola varmet bra, men det var en svak vind, så det ble aldri overhett. Jeg unnet meg en laaang pause.

Tilbake gikk det til dels radig nedover bakkene, for det var mindre folk ute å gikk enn normalt til/fra Rønningen. For variasjonens skyld tok jeg Ringvålveien tilbake og gjennom Heimdal sentrum. Vel hjemme skylte jeg sykkelen.

1. påskedag til Skistua

Dette var en "alein-tur", for å sjekke forholdene i marka etter halvannen uke med snøsmelting. Været var upåklagelig, strålende sol og noen plussgrader og sykkelen var skodd med piggdekk.

Opp til Granåsenområdet var det tørt og bart på gang- og sykkelstien, men fra benserten på Leirbrua og innover veien langs Leirabekken ble det en kombinasjon av snø-/isdekke og bare partier med teleløsningsgrus (sølegrøt). Jeg fant fort ut at der det bar på isen, der var det minst rullemotstand, så jeg satte stor pris på piggdekkene på turen.

Jeg fortsatte opp mot Vådan gård, og rett nedenfor skibrua møtte jeg to damer til hest. Jeg la meg helt ute på den ene kanten og passeringen gikk greit, både for meg og hestene. Men da jeg kom opp til Y-krysset nedenfor Vådan gård møtte jeg en tredje dame til hest, og denne hesten steilet og snudde seg ved synet av en syklist, enda jeg stoppet helt i veikanten for å roe ned situasjonen. Jeg var et øyeblikk redd for at rytteren skulle bli kastet av, men det gikk heldigvis bra. Det slo meg at jeg ikke ante hva jeg kunne ha gjort for å unngå situasjonen. Jeg ventet til hest og rytter vel var kommet opp til stallen før jeg fortsatte.

Jeg fortsatte litt østover Våddanveien og opp Skråstien. Denne var stort sett bar opp til der veien øverst blir til en sti gjennom skogen, men der var det også glatt til gangs, hard stålis. Piggdekkene krafset meg oppover til Lianveien. Piggdekk er tøøøft! :)

Det var stort sett samme føret oppover Lianveien som lengre nede, men barflekkene var mindre og noe av isen var hardere, spesielt i skyggene. I den siste solhelninga opp mot enden på Lianveien var det imidlertid stort sett bart.

Fjellseterveien var som ventet helt bar, men det er en del strøsand der fra vinteren, noe jeg beit meg merke i til nedoverturen. Å tryne på grunn av løs grus oppå asfalt kan jo gi vonde skrubbsår, eller det som verre er.

Kaffe (med påfyll) og megatjukk vaffel (med syltetøy og rømme) kostet henholdsvis 30 og 35 kroner, men det smakte godt. Ute på terassen fant jeg meg et ledig bord, som jeg tilbød å dele med en eldre vandrer som jeg hadde sett var nokså sliten på slutten. Han kunne fortelle at dette var årets første markatur, fra Sverresborg hadde han gått hele veien. Han var ca 75 år, og hadde bodd i Trondheim de siste femti. Han kunne dessuten fortelle at han likte den nye Skistua, og spesielt de nye solide terassebenkene som var laget på Byåsen videregående. Og de passet til stilen. Jeg var enig.

Nedoverturen gikk som vanlig relativt raskt, selv om jeg faktisk bremset litt nedover Fjellseterveien for å unngå tryning. Jeg valgte samme rute som på oppoverveien, altså bl.a gjennom Vådan gård.

Der stoppet jeg og spurte meg fram til noen som hadde god greie på hesters lynne og naturlige reaksjoner, for om mulig å skape bedre samhandling mellom hest/rytter og sykkel/rytter. Vi møtes jo stadig vekk i marka, så gjensidig forståelse kan forhåpentligvis hindre at noen blir skadet. Jeg snakket med ei søt dame som het Malin (det samme som hun pene i TV-serien Saltkråkan), Malin lovte at hun skulle videreformidle mine tanker til en skikkelig hestekjenner (et par dager senere mottok jeg en epost, som jeg har tenkt å gjengi).

Resten av turen forløp uten flere overraskelser, men i og med det til dels ganske sølete føret måtte både jeg og sykkelen skylles. Konklusjonen av turen er at det neppe blir noen sommerdekktur med flere deltagere i marka før om et par uker.