Flott sykkelføre til Elgsethytta

Denne søndagen var det fortsatt den tørre sørøsten som dominerte været, selv om det faktisk kom noen få dråper på turen. Øverst i marka kom nedbøren som snøfnugg, til sammen et tynt melisdryss. Noen få plussgrader og nesten vindstille, men overskyet. Fra Tiller møtte Anita og Svein Erling, ved Leirbrua-benserten møtte vi Helge M.

Vi ble enige om å prøve å sykle til Elgsethytta, med Grønlia som alternativ om nødvendig. Så trampet vi oss opp bakkene gjennom Vådan gård, opp Skråstien, helt opp til enden på Lianveien og oppover Fjellseterveien til Kumlokket-parkeringen. Derfra veien innover mot Elgsethytta. Den var fullt farbar for sykler med vinterdekk, fast og fin, med noen få ispartier. Men det var også strødd ei stripe som vi benyttet i de bratteste kneikene.

På Elgsethytta var det ingen skiløpere (se det tomme skistativet utenfor på det øverste bildet), og godt med plass inne, det var jo OL på TV2 og første helga av vinterferien. Så vi fant oss et hjørnebord (det nederste bildet) og diskuterte både smøreglippen for de norske OL-deltagerne, norsk og engelsk rettskriving, takstoler og strekkfisker (synlige i hytta), hvor gammel Elgsethytta egentlig var (1957), og selvsagt den snøfattige vinteren. En runde påfyll på kaffen ble det også tid til.

Så entret vi sykkelsetene og returnerte den veien vi var kommet (i motsatt retning). Vi var enige om at det hadde vært en fin sykkeltur, og at vi gjerne tar en neste helg også. Det er meldt noe nedbør utover vinterferieuka, men det blir vel neppe i form av særlig mye snø?

Til Grønlia på vinterens første snø

Bare såvidt over null grader og ørlite nedbør i lufta ved turstart. Dagens deltagere var Anita og Svein Erling, som begge hadde lagt om til vinterdekk med pigger. Det var et fornuftig valg.

Vi startet opp gjennom bakkene mot Vådan gård, fortsatte på baksidestien, opp Skråstien og videre oppover Lianveien. Så svingte vi av på overveien ned til Grønlia. Føret varierte fra bar asfalt på Tiller til en cm is med våt snø oppå lengre opp i marka. Det var altså til dels ganske glatt, så vinterdekkene kom godt til sin rett.

På Grønlia var det trangt innendørs, men vi fant oss et ledig bord innerst i kroken. Et par andre syklister spurte om vi hadde lappesaker, men selv om vi hadde med ei flaske dekkskum trengte de mer enn det, den ene slangen deres hadde ei flenge på ca halvannen cm, og for sånt hjelper ikke dekkskum. Så vi kunne dessverre ikke hjelpe dem.

Kaffe og kaffemat ble satt på bordet, og praten gikk om moderne grafisk uttrykk, enkle farger og uttrykksfulle skriftbilder. En av oss hadde påtatt seg en oppgave som krever litt tenking rundt dette. Dessuten snakket vi om den kommende jula, om julemat og Svein Erlings favoritt: Krumkaker.

Da vi dro fra Grønlia hadde skydekket slått enkelte sprekker, så ei lav høstsol kastet sine gule, men akk så kjølige stråler på landskapet i noen sparsomme minutter. Vi tok først opp overveien, og deretter tok vi av overstien oppover mot Fjellseter. Nesten fremme svingte vi av skiløypestien ned til Lianveien, ned Skråstien, bak Vådan og hjem til Tiller, der vi ankom ca 15.30. Det hadde vært en kald og fuktig tur, men vi var godt kledd og godt skodd (eller rettere sagt godt "dekt"), så alt i alt var denne snøturen åkei.

Piggdekktur til Rønningen

Seks plussgrader ga god snøsmelting, men det er litt å ta av, så barflekkene var fortsatt sjeldne på gangstiene. Litt forsinket la Anita og Svein Erling avgårde fra Romemyra, ved Granåsen hadde Helge M nettopp ankommet, takket være Svein Erling forsinkelses-SMS.

Med gjennomslagsføret i tankene ble Grønlia straks avvist som mulighet, så vi siktet oss inn på Rønningen, fordi vi visste at Smistadveien blir brøytet hele vinteren. Opp i bakken mot Smistadtoppen fikk Anita problemer og måtte dessverre takke for seg. Vi andre fortsatte. Det var tungt oppover bakkene mot Rønningen, men vi kom oss opp uten å gå, for det var faktisk godt brøytet. En takk rettes herved til Trondheim turistforening for den eminente vinterbrøytingen til Rønningen! :)

Vel oppe fant vi oss et bord og benket oss med kaffe og kanelboller. Melisdekoren har vi utført selv, her er Svein Erling forsøk på et smilmerke dedikert til Anita (bilde 1). Praten gikk bl.a om Svein Erlings splitter nye turkamera, vanntett ned til 12 meter, støtsikkert og frostsikkert. Men vi pratet også om andre emner. Svein Erling sendte en SMS mens Helge hentet påfyll.

Etter halvannen times pause bar det nedover bakkene. Vi tok det med ro, for føret var varierende med overraskende gjennomslag her og der. Vi skiltes ved Granåsen og var enige om at det hadde vært en trivelig tur.

På lavt dekktrykk til Grønlia

Selv er jeg en av disse særingene som utstyrer sykkelen med piggdekk om vintrene og sykler hele året. Det er morsomt og spennende å kunne klatre opp og sette utfor bratte glatte bakker. Flere ganger hver vinter havner jeg på Rønningen, som brøyter kjøreveien opp hele vinteren. Men Grønlia er markafavoritten, så det hender jeg sjekker om det er mulig å sykle dit også på vinterføre. Dessverre er det som oftest for lite bæreevne for sykkel det siste stykket inn mot hytta, men i går bar det sånn noenlunde. Jeg måtte leie sykkelen noen steder, men stort sett syklet jeg oppe på snødekket.

Jepp, hvis snødekket er fast nok og man benytter et triks, så går det. Trikset har jeg snappet opp på et nettforum for terrengsyklister: Jeg slapp ut mye av lufttrykket i dekkene slik at det kun var ca 25 psi i hvert dekk (jeg hadde med dekktrykkmåler). Dermed fikk dekkene større bæreflate og istedet for at dekkene skar seg ned i snøen så fløt de i stor grad oppå.

Så i dag (Skjærtorsdag) syklet jeg altså til Grønlia. Og skrev en hilsen i gjesteboka (bildet). Det ble imidlertid en våt tur. Det duskregnet lett helt til jeg nådde hytta, men det hadde økt på endel da jeg var klar for returen. 

Selve turen var grei, opp til Leirbrua, videre opp til Frøset gård og så ned til travveien bort til Vådansaga borte ved Vådanveien, Vådanveien vestover forbi Halset gård til Skjelbreia og så nordover veien mot Stykket. Det var kun skiløypa innover mot hytta som var snødekket, så det var først da jeg kom dit at jeg reduserte dekkstrykket. 

Etter pausen på Grønlia returnerte jeg samme vei til Stykketveien og fortsatt så denne nordøstover og østover. Men det siste stykket møtte jeg snø igjen og valgte vinterveien gjennom skogen, som flere steder var digre gjørmehull. Deretter retur til Leirbrua, denne gangen via Vådan gård. Vel hjemme var jeg komplett gjennomvåt. Men det hadde likevel vært en aldeles storartet opplevelse. :)

1. påskedag til Skistua

Dette var en "alein-tur", for å sjekke forholdene i marka etter halvannen uke med snøsmelting. Været var upåklagelig, strålende sol og noen plussgrader og sykkelen var skodd med piggdekk.

Opp til Granåsenområdet var det tørt og bart på gang- og sykkelstien, men fra benserten på Leirbrua og innover veien langs Leirabekken ble det en kombinasjon av snø-/isdekke og bare partier med teleløsningsgrus (sølegrøt). Jeg fant fort ut at der det bar på isen, der var det minst rullemotstand, så jeg satte stor pris på piggdekkene på turen.

Jeg fortsatte opp mot Vådan gård, og rett nedenfor skibrua møtte jeg to damer til hest. Jeg la meg helt ute på den ene kanten og passeringen gikk greit, både for meg og hestene. Men da jeg kom opp til Y-krysset nedenfor Vådan gård møtte jeg en tredje dame til hest, og denne hesten steilet og snudde seg ved synet av en syklist, enda jeg stoppet helt i veikanten for å roe ned situasjonen. Jeg var et øyeblikk redd for at rytteren skulle bli kastet av, men det gikk heldigvis bra. Det slo meg at jeg ikke ante hva jeg kunne ha gjort for å unngå situasjonen. Jeg ventet til hest og rytter vel var kommet opp til stallen før jeg fortsatte.

Jeg fortsatte litt østover Våddanveien og opp Skråstien. Denne var stort sett bar opp til der veien øverst blir til en sti gjennom skogen, men der var det også glatt til gangs, hard stålis. Piggdekkene krafset meg oppover til Lianveien. Piggdekk er tøøøft! :)

Det var stort sett samme føret oppover Lianveien som lengre nede, men barflekkene var mindre og noe av isen var hardere, spesielt i skyggene. I den siste solhelninga opp mot enden på Lianveien var det imidlertid stort sett bart.

Fjellseterveien var som ventet helt bar, men det er en del strøsand der fra vinteren, noe jeg beit meg merke i til nedoverturen. Å tryne på grunn av løs grus oppå asfalt kan jo gi vonde skrubbsår, eller det som verre er.

Kaffe (med påfyll) og megatjukk vaffel (med syltetøy og rømme) kostet henholdsvis 30 og 35 kroner, men det smakte godt. Ute på terassen fant jeg meg et ledig bord, som jeg tilbød å dele med en eldre vandrer som jeg hadde sett var nokså sliten på slutten. Han kunne fortelle at dette var årets første markatur, fra Sverresborg hadde han gått hele veien. Han var ca 75 år, og hadde bodd i Trondheim de siste femti. Han kunne dessuten fortelle at han likte den nye Skistua, og spesielt de nye solide terassebenkene som var laget på Byåsen videregående. Og de passet til stilen. Jeg var enig.

Nedoverturen gikk som vanlig relativt raskt, selv om jeg faktisk bremset litt nedover Fjellseterveien for å unngå tryning. Jeg valgte samme rute som på oppoverveien, altså bl.a gjennom Vådan gård.

Der stoppet jeg og spurte meg fram til noen som hadde god greie på hesters lynne og naturlige reaksjoner, for om mulig å skape bedre samhandling mellom hest/rytter og sykkel/rytter. Vi møtes jo stadig vekk i marka, så gjensidig forståelse kan forhåpentligvis hindre at noen blir skadet. Jeg snakket med ei søt dame som het Malin (det samme som hun pene i TV-serien Saltkråkan), Malin lovte at hun skulle videreformidle mine tanker til en skikkelig hestekjenner (et par dager senere mottok jeg en epost, som jeg har tenkt å gjengi).

Resten av turen forløp uten flere overraskelser, men i og med det til dels ganske sølete føret måtte både jeg og sykkelen skylles. Konklusjonen av turen er at det neppe blir noen sommerdekktur med flere deltagere i marka før om et par uker.

Gnistrende føre til Grønlia

Fem minus og gnistrende snøføre høres mer ut som en herlig blåswixskitur enn en sykkeltur, men snølaget var knapt et par-tre cm, så skiføret var ikke-eksisterende, selv i marka. Dessuten var det nydelig sol fra en nesten skyfri himmel og vindstille, så dette var en nydelig dag for en sykkeltur, i hvert fall med piggdekk. Helge M hadde lyst å bli med, men hadde ikke vinterdekk. Så han ble tilbudt å låne Svein Erlings reservesykkel. Noe han takket ja til.

Fordi det tross alt var ganske kaldt, så tok vi det med ro. I hvert fall litt. Ved Granåsenparkeringen stakk vi til skogs, oppover motbakkene til Frøset gård. Bakkene gikk som lek med skikkelige dekk. En og annen fotgjenger og en hest trakk vennlig til siden og slapp oss forbi når vi klemtet forsiktig med sykkelbjella. Sannelig var det et og annet forbauset smil også over disse "gale" syklistene på snøføre. Vi tok gjennom tunet på Frøset, rundet låvebrua, bortover jordene og opp gjennom driftsveien i skogen. Øverst på kjekkasbakkene hadde vi en liten pause med fotografering og inspeksjon av en småtrøblete bakgiring på reservesykkelen (se bilde). Deretter fortsatte vi videre over toppen og ned på den andre siden. Ingen våte hull, det vil si de var nok like våte som før, men alt det våte var steinhardt, frosset til is. Så syklene var helt tørre og fine da vi fortsatte vestover Våddanveien forbi Hallsetaunet.

Nede i dumpa før Storfurua traff vi på en fotsyklist. Det så trøstesløst ut så vi spurte om han trengte hjelp. Og det gjorde han. Mens han syklet så hadde slangen plutselig tittet fram mellom felgen og dekket. Og han stoppet. Men manglet pumpe. Så om vi hadde det? Vi hadde både pumpe pluss adapter for hans racingventiler. Så etter noen minutter syklet han videre østover mens vi fortsatte vestover.

Ved Storfurua tok vi av nordover på Stykketveien. Helge M syntes bakkene var seige, til tross for hardt og godt underlag, men så hadde han jo en uvant sykkel også. Så fortsatte vi innover "skiløypestien" og den siste biten vei inn til Grønlia.

Kaffe og boller smakte fortreffelig inne i den hyggelige stua, og sannelig bød vertskapet på gratis pepperkjeks også. Fordi det snart er jul, dette var jo første søndag i advent. Praten gikk om sære og rare biler, Lotus, Fiat, Matra, Toyota og diverse annet, diverse vektfordeling, plastkarosseri, vinterdekk og mye annet. Vi ble sittende leeenge.

Det begynte såvidt å skumre da vi begynte på hjemveien. Pausen hadde gjort oss godt så vi valgte "øverveien" på returen, opp alle kneikene forbi Lagmannsætra, opp til Lianveien, nedover denne, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Da vi var hjemme på Tiller var klokka over fire på ettermiddagen. Begge var enige om at det hadde vært en framifrå tur. Der skulle du ha vøri, ka'l!

Snøtur til Grønlia

Med snøvær på Tiller i uka som gikk, spesielt onsdag da det hvite faktisk la seg selv på Tiller, så var det med bange anelser vi la ut på sykkeltur. Men det var fint vær, sol og rett rundt null, og veier og plener på Tiller var blitt bare igjen. Så Helge M (på sommerdekk) og Svein Erling (på nye piggdekk) la optimistisk i vei.

Allerede rett etter Huseby møtte vi isdekke på gang- og sykkelveien, men vi fortsatte forsiktig så lenge Helge M hadde nok feste. Og fordi det var mest hardtråkka snø og lite is, så trødde han opp bakkene til Frøset gård så det kost etter. Fordi det gikk så greit dit fortsatte vi, men vi tok det fortsatt forsiktig og brukte bremsene i nedoverbakkene for å ha lav fart hvis noe skjedde. Helge M uttrykte at det satt forbausende godt med knastedekkene på snøen, så vi fortsatte opp bakkene på Stykketveien, deretter inn skiløypestien mot Grønlia. Hele turen dit gikk uten noen uhell eller nestenuhell.

Fordi været var så fint og vi begge var fornuftig kledd, så fant vi oss en plass ute i solveggen, der vi bl.a slo av en hyggelig prat med et par kjente av Helge. Ellers snakket vi litt om vintersykling og piggdekk. Men etter en god pause inkludert påfyll av kaffen, så syntes vi begge det ble litt småkjølig, så vi satte inn kopper og tallerker og la i vei østover igjen.

Helge M fikk velge vei, og valgte å ta bakkene opp forbi Lagmannsætra. Snødekket her var enda tykkere enn lengre nede, og i tillegg var det oppkjørte hjulspor på begge sider etter Grønlia-betjeningen. Så et lite stykke før vi kom til Lagmannsætra skled forhjulet til Helge sidelengs ned i et av hjulsporene med den følge at Helge foretok et elegant svalestup. Ved første øyekast så alt i orden ut, men så oppdaget vi at bakhjulet hans hadde løsnet. Heldigvis hadde Svein Erling med et unbrakonøkkelsett, så etter litt mekking var vi klare til å fortsette.

Resten av turen gikk brillefint, uten flere uhell, selv da vi slapp oss ned Skråstien og veien ned gjennom Vådan gård. I følge Helge var det mest usikre partiet på sommerdekk den islagte gangstien mellom Kolsås og Huseby, så vi tok det partiet forsiktig. Vi kom helskinnet helt hjem og avsluttet med å skylle syklene. Vi var enige om at dette var en framifrå hyggelig RSP-tur.