Femten null-en fra Grønlia

Et par plussgrader, litt vind, strålende sol fra lettskyet himmel og ikke noe mere snø enn forrige søndag innbød til en fin-fin sykkeltur i marka, i hvert fall med knastedekk med pigger. Svein Erling lånte igjen bort reservesykkelen slik at Helge M kunne bli med på tur.

Helge måtte være hjemme til klokka tre, så vi vurderte enten Rønningen eller Grønlia. Fordi bakkene opp til Rønningen, spesielt den siste, er ganske slitsomme, valgte vi å dra til Grønlia. Tempoet oppover bakkene og gjennom tunet på Frøset var ikke akkurat noe kjære mor, så rett over kjekkasbakken tok vi en liten pause. Deretter gikk det i jevnt, tøft tempo via krysset ved Storfurua og innover skiløypestien til Grønlia. Vi var godslitne og varme da vi benket oss inne i stua med kaffe og bolle med ost. Og en pepperkjeks. Hver.

Praten gikk via omveier som definisjonen på meteren før og nå og havnet på lyshastigheten, CERN, LHC (Large Hadron Collider), kjernepartikkeldetektorer, Higgs-bosonet, vakuum, det absolutte nullpunkt og snodige måleenheter for stråling.

Litt over klokka 14 brøt vi opp og satte nesen hjemover. Selv om vi hadde tidsaspektet i bakhodet tok vi overveien oppover bakkene forbi Lagmannsætra opp til Lianveien, ned Skråstien og gjennom Vådan gård. Da vi gikk av syklene ved bua til Svein Erling var klokka 15:01, vi rakk altså tidsfristen veldig presis. Det hadde vært en strålende tur på et ikke alt for tungt snøføre.