Grønlia, alein

Litt mindre varmt i dag enn de siste dagene, såvidt under 25 grader i skyggen. Dessuten en lett behagelig bris. De andre hadde meldt avbud, noe som passet meg (Svein Erling) ganske bra da jeg var naturlig slapp etter en jubileumsfest kvelden før og kun noen få timers søvn. Dermed kunne jeg bestemme både mål og tempo selv.

Opp via Leirbrua og gennom Frøset gård, opp gjennom skogstien til Våddanveien. Våddanveien inn til Storfurua, Stykketveien nordover og så stien/veien vestover inn til Grønlia. Der var det uvanlig lite folk. Skjokoladekake og kaffe smakte bra i solveggen, samtidig som jeg slo av noen ord med noen ved nabobordene. I det fjerne kunne jeg se at toppen på Vassfjellet så snøfri ut.

Til en avveksling testet jeg stien langs vestsiden av Skjellbreia og videre på den øvre stien (skiløypa) til Marka. Det var fortsatt ganske vått i myrpartiene, så jeg måtte stå av sykkelen og leie den flere steder.

Vel nede på Våddanveien ved Marka stoppet jeg litt for å etterjustere bakbremsa (felgbremser). Så tok jeg stien over Markamyrene og oppover mot Rønningen. Den nederste delen er fortsatt nesten uframkommelig sølete.

Rett etter at jeg hadde satt meg på sykkelsetet for å trø videre opp mot toppen fikk jeg øye på noe snodig, to små bjørketrær som var flettet i hverandre til en bueportal (se bildet). Et nydelig stykke arbeid, faktisk synes jeg det fortjener at ingen prøver å "redde" disse trærne, men lar de vokse i hverandre og bli til en permanent severdighet. Hvem "kunstneren" var aner jeg ikke, men dette var overraskende og coolt. Til den eller de som gjorde dette: Bravo! Bravissimo! :)

Vel oppe ved Rønningen tok jeg "skiløypa" ned via Strupen til Granåsen. Nede på Kattåtjønnmyrene satt det en rev på stien da jeg kom, denne bråvendte og forvant da den fikk øye på meg. Når vi sykler så blir det aldri helt lydløst, grusen knaser under hjula, så å faktisk se andre dyr enn fugler tilhører sjeldenhetene.

Turen tok 2½ time, inkludert kaffepausen. En vellykket tur uten uhell av noe slag. Jeg håper og tror flere vil være med neste søndag.

Ekstratur til Skjellbreia

En kjapp rapport: Det var nesten tretti grader denne fredag ettermiddagen, så vi tok det med ro og begrenset distansen. Men oppe i skyggene i skogen var varmen merkbart mindre uutholdelig. Sten og Svein Erling tok denne ettermiddagsturen på impuls, opp gjennom Frøset gård, skogstien opp til Våddanveien og inn til Skjellbreia. Der blåste det nordavind over vannet så det skummet på bølgetoppen. Den kjølige vinden var kjempedeilig i varmen. Retur via Våddanveien og ned via Vådan gård.

Ingen deltagere, ingen tur

Ingen tur i dag, Svein Erling var på sangerstevne på Frøya og de andre var opptatt andre steder.

Elgsethytta, alein

I dag var ingen andre klare for tur, så Svein Erling dro alene (alein på trøndersk). Det var kun 8 grader, en litt sur vind og overskyet. På starten av turen kom det noen få dråper også, men stort sett var det oppholdsvær.

I og med at jeg selv kunne bestemme både tempo og mål, bestemte jeg meg for å forsøke på Elgsethytta, helt oppe i den øvre og fjerneste delen av marka, i hvert fall i forhold til Tiller. Det er omtrent 2 mil hver vei og høydeforskjellen er ca 310 m, fra Tiller på ca 150 moh til Elgsethyttas ca 460 moh.

Jeg startet som vanlig over brua, opp gjennom Kolstad og svingte av ved Granåsenparkeringen. Videre opp bakkene mot og gjennom Vådan gård, litt østover til Våddan og videre oppover Skråstien til Lianveien. Deretter opp Lianveien til enden og videre opp Fjellseterveien til Kumlokket, parkeringsplassen der veien inn til Elgsethytta starter. Så veien innover, en ganske kupert strekning. I den siste kneika opp mot hytta var jeg såpass sliten at jeg måtte gå av sykkelen. Da hadde jeg brukt litt i overkant av en time.

Det ble natulignok ingen prat i dag, men det var likevel nok å se på over kaffekoppen, både morsomme barn og vakre damer. Det var stappfullt inne, så jeg satte meg utendørs med kanelbolle og kaffe (se bildet).

Hjemveien var stort sett den samme som oppturen (bare motsatt vei), men med unntaket at jeg ikke tok Skråstien ned til Våddan, men derimot fortsatte på Lianveien. På utsiktpunktet tok jeg en kort pause for å nyte panoramaoversikten av Trondheim.

Vel hjemme var kroppen skikkelig lemster, med det var deilig å få av seg svette og våte klær og på satt seg ned i godstolen, der jeg duppet av nesten straks.

Neste helg er jeg selv på kortur på Frøya hele helga, så da må noen andre skrive rapport.

Grønlia, med ny retur

Spesielt varmt var det ikke, og vi ble kun to, Helge Ø og Svein Erling. Vi startet den vanlige veien, over brua, opp gjennom bområdene på den andre siden og svingte av ved Granåsenparkeringen. Videre opp til Frøset, opp gjennom skogen (som fortsatt hadde et par gjørmepytter) og ned til Skjellbreia. Opp nordover på "Stykkeveien" (der er ikke navngitt på noen kart, men den går bl.a forbi det nedlagte bruket Stykket). Men før man kommer helt opp til Stykket, kan kan svinge av en gruset sti vestover mot Grønlia, og det var dit vi dro.

På Grønlia ble "hedersbordet" rett ved trappa ledig da vi kom, så vi byttet på å handle slik at den andre kunne holde av bordet. Litt barnslige må man kunne være av og til. ;)

Akkurat da sprakk skydekket opp litt, og vi fikk en herlig pause i solveggen. Praten kretset som vanlig innom ulike mulige sykkelturer, både Vassfjellet og Snøhetta (var det Snøhetta?) ble nevnt. Sistnevnte blir i såfall en tur både per bil, sykkel og til fots, en slags "triatlon" altså.

På hjemveien startet vi tradisjonelt, opp "Grønliaveien" forbi bl.a Lagmannsætra og videre oppover. Men der veien munnet ut på Lianveien tok vi ned stien på den andre siden (!). Dette er en vakker sti, men smal, så heldigvis traff vi få nedover der. Litt lengre nedi der, cirka nord for Solemsåsen, tok vi av rett østover på en skitrasé, i førstningen gikk det en svært farbar sti innover. Men etter hvert ble det en del myrgjørmehull som vi bare såvidt klarte å trø oss over uten å stoppe midt uti. Stien fortsatte rett nord for toppene av Tvillingkollen og Bakliåsen. Til slutt stupte den til stien mellom Baklidammen og Kyvannområdet. Vi tok denne stien sørover til Vestmarka, og videre gjennom Bjørnebyen til vestsiden av Kyvannet og ned til Ugla.

Derfra "hovedveien", altså Odd Husbys vei, Nils Uhlins vei, Leirbruveien, Kongsveien forbi Leirbrua/Granåsen, gjennom Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem til Tiller.

Rønningen, via bakveien

Det var en prosent kjøligere i dag enn i går (i forhold til 0K), men det bedret seg utover dagen. Da Helge Ø og Svein Erling dro avgårde (litt på overtid) var det ca 10-12 grader i skyggen.

Vi startet som vanlig over, opp, gjenom og til og svingte av ved Granåsenparkeringen. Videre opp bakkene til Frøset og videre oppover skogstien til Våddanveien. Så fulgte vi denne forbi Storfurua ved Skjellbreia og til Marka, der vi svingte av sørover ned over Markamyra.

Vi håpte at den nederste biten av bakveien opp mot Rønningen hadde tørket opp en del siden sist, men den gang ei. Forhåpentlig blir denne stibiten oppgradert snart, nå er det knapt mulig å gå der til fots. Det er faktisk en fordel å ha en sykkel under seg noen steder, når mørja ikke er for dyp. Men det er vel lite trolig at de stiansvarlige leser denne RSP-bloggen?

Videre oppover bakkene var det tørt og fint helt til topps (så stakkars de som går nedover denne stien i joggesko, de må kanskje snu og gå opp igjen).

Vi kjøpte oss kaffe og noe tyggbart, selv kjøpte jeg en diiiger kanelbolle, og fant et ledig bord i solveggen. Praten gikk om løst og fast, men som vanlig (?) snakket vi litt om mulige langturer også. Brøttem ble nevnt, og ikke minst Vassfjellet. Pausen ble lang, det var ganske deilig i solveggen.

På nedoverturen valgte vi "skiløypa" ned mot Granåsen. Bortsett fra et par tre våte hull, som vi passerte greit, har denne stien blitt fantastisk bra. Det eneste unntaket nå er ei "trapp" bestående av leire og røtter som er litt vel røff for andre enn de aller tøffeste terrengsyklistene. Vi gikk ned der.

Fra Granåsen tok vi den vanlige veien hjem. Alt i alt en trivelig tur på cirka et par timer, inkludert pausen.