Romjulstur til Grønlia

Nesten minus 10 og lett snøfall de siste dagene burde egentlig ikke tale for en sykkeltur til Grønlia. Svein Erling la likevel av sted, for å se om det var mulig. Det var det. Nesten. Vel, egentlig ikke.

Det var tildels svært tungt og seigt, og det ble ganske mye leiing. Mange steder var underlaget såpass stødig at jeg kunne sykle lange strekk i gangen. Men så kom jeg til områder der dekkene bare tygde og tygde i halvtråkka snø. Og hvis det var oppoverbakke da og noen (skiløpere) kom i mot så stoppet det lett opp. Og da måtte jeg gå et stykke igjen.

Bakkene opp til Frøset gård og mesteparten av travveien til Vådan sag var sykkelbart, likeledes Våddanveien til Storfurua. Men Stykketveien var gjort om til skitrasé og var kun sykkelbar i noen korte strekk. Skitraséen ved siden av veien var ubrukt. Underveis oppdaget jeg at forbremsa låste seg på grunn av dårlig smurt vaier. Så resten av turen brukte jeg kun bakbremsa.

Det tok halvannen time oppover, og jeg var varm og svett da jeg satte meg ned med min bolle og kaffe. Det knitret lunt i vedovnen. Herlig.

På returen valgte jeg overveien opp til Lianveien, som stort sett hadde brukbart fast underlag. Men også her måtte jeg gå opp noen bakker og kneiker. Resten av hjemturen gikk imidlertid greit. Etterpå smurte jeg opp bremsevaierne og satte sykkelen i bua, klar for neste tur.

Det snør, det snør, tiddelibom

I dag kom snøen, det er nå i kveld ca 10 cm nysnø på Tiller, 10 mer enn i morges. I dagene tidligere i uka har det vært til dels svært kaldt, ned til femten minusgrader, så denne snøen blir nok liggende ei stund. Derfor blir det ikke noen flere RSP-turer i år, i hvert fall ikke offisielt.

Vi benytter anledningen til å ønske alle deltagere i året som nå ebber ut en riktig god julehøytid og et godt nytt år!

Våt holke til Grønlia

Null grader, lett regndryss, vindstille. Fare for is på stiene i marka. Førjulstid. Kanskje ikke så rart at ingen verken hadde lyst på eller tid til sykkeltur under slike forhold. Men Svein Erling syntes han trengte litt sunn kroppsbevegelse før han senere på kvelden skulle stå i over en time og synge i Vår Frue kirke (han er bass i Byneset songlag), derfor syklet han avgårde "alein".

I lavlandet er veier og stier stort sett bare nå, etter flere dager med regnbyger, men allerede ved Huseby begynte isdekket på gang- og sykkelveien, og det var ikke strødd, så piggdekkene var gode å ha. På Granåsenparkeringen og på stien inn mot Leirbrua var det våt speilholke, de fleste fotgjengerne uten piggsko (det var noen ytterst få) gikk klokelig ute i terrenget i stedet.

Bakkene opp mot Frøset gård var omtrent umulig å forsere, bakkene var for bratte og glatte selv med ca 300 pigger i hvert hjul, det spant etter få tråkk. Det var bare ei snøstripe i kanten man kunne få feste i. Så noen ganger klarte jeg å balansere mens jeg syklet der i kanten. Men så stoppet det der også. Så der gikk jeg da og leide sykkelen opp til et flatere parti der det gikk an å sykle igjen. Hele tiden glei sykkelen i små rykk sideveis, så det gikk ikke særlig fort. Også opp gjennom skogstien var det stort sett holke, så det ble mye leiing.

På Våddanveien var det strødd litt, men jeg hadde kommet på et alternativ jeg ville prøve, nemlig stien over Klokketjern-demningen og videre skiløypetraséer opp til stien innover mot Grønlia. Og det var ingen dum idé, for her hadde det vært lite tråkk og derfor var det som oftest masse feste oppover bakkene. Dessuten var myrene frosset og harde, så de bar sykkelen uten problemer noe sted. Oppover på slutten var nedbøren dessuten ikke regn lengre, men våt snø, som frøys fast på isen og ga enda bedre feste. Så de siste kilometrene inn mot Grønlia gikk det radig unna. Det var knapt noen fotgjengere heller, så det var stort sett bare å pøse på innover.

Inne på Grønlia var det skikkelig julestemning med gratis pepperkaker, med juleduker, nissefigurer og stearinlys på bordene og et pyntet juletre innenfor døra. Det luktet varm kakao med kremtopp fra et nabobord, der et par småbarnsfamilier hadde benket seg. På vinduene lå doggen i vakkert vinterlig mønster.

Så der benket jeg meg med kaffe, rosinbolle og pepperkake og satt og funderte om både det ene og det andre omtrent en halvtime, før jeg kledde på meg de fuktige klærne og satte meg på sykkelen igjen. Denne gangen valgte jeg Stykketveien østover og ned gjennom Vådan gård (der det var masse folk og mange hester med vogner, et eller annet arrangement). Etterhvert som jeg kom nedover i landskapet var underlaget igjen våt isholke med omtrent null feste. Så noen av bakkene skled jeg nærmest sidelengs nedover, med den ene foten som støtte. Det var litt nervøst, spesielt før jeg senket setet noen cm slik at jeg lett nådde nedpå med foten.

Resten av hjemveien gikk greit, jeg hadde ingen uhell. Alle klærne var imidlertid gjennomvåte og måtte henges opp til tørk, selv skoene var fuktige inni. Hvis det blir noen tur neste søndag så blir det heller til Rønningen, dit vet jeg at det alltid er brøytet og strødd gjennom vinteren, altså framkommelig uten å risikere noe som helst.

Femten null-en fra Grønlia

Et par plussgrader, litt vind, strålende sol fra lettskyet himmel og ikke noe mere snø enn forrige søndag innbød til en fin-fin sykkeltur i marka, i hvert fall med knastedekk med pigger. Svein Erling lånte igjen bort reservesykkelen slik at Helge M kunne bli med på tur.

Helge måtte være hjemme til klokka tre, så vi vurderte enten Rønningen eller Grønlia. Fordi bakkene opp til Rønningen, spesielt den siste, er ganske slitsomme, valgte vi å dra til Grønlia. Tempoet oppover bakkene og gjennom tunet på Frøset var ikke akkurat noe kjære mor, så rett over kjekkasbakken tok vi en liten pause. Deretter gikk det i jevnt, tøft tempo via krysset ved Storfurua og innover skiløypestien til Grønlia. Vi var godslitne og varme da vi benket oss inne i stua med kaffe og bolle med ost. Og en pepperkjeks. Hver.

Praten gikk via omveier som definisjonen på meteren før og nå og havnet på lyshastigheten, CERN, LHC (Large Hadron Collider), kjernepartikkeldetektorer, Higgs-bosonet, vakuum, det absolutte nullpunkt og snodige måleenheter for stråling.

Litt over klokka 14 brøt vi opp og satte nesen hjemover. Selv om vi hadde tidsaspektet i bakhodet tok vi overveien oppover bakkene forbi Lagmannsætra opp til Lianveien, ned Skråstien og gjennom Vådan gård. Da vi gikk av syklene ved bua til Svein Erling var klokka 15:01, vi rakk altså tidsfristen veldig presis. Det hadde vært en strålende tur på et ikke alt for tungt snøføre.