Evige pedaloptimister til Rønningen

Da Anita, Helge Ø, og Svein Erling startet fra Tiller litt over tolv var bakken dekket av et par cm snø, som kom natt til lørdag. Men etter et par hundre meter, før vi kom til Bjørndalsbrua, begynte snøfillene å dale. Først lett og så tettere og tettere. Samtidig blåste det frisk bris midt i mot, så selv om det var bare et par minusgrader kjente vi det i kinnene.

Gutta boys på vei vestover Store Leirsjøen

Ved Leirbrua møtte vi Helge M og ble enige om å sykle over Leirsjøene og opp veien fra brua nedenfor Marken og opp til Rønningen "bakveien". Vi syklet opp til Leirsjø-demningen og måtte bære syklene opp trappa og ned en glatt liten bakke for å komme ned på isen på den andre siden. Deretter syklet vi ut i snøværet, som nå var blitt så tett at vi knapt så breddene når vi var midt utpå Store Leirsjøen. Men vi syklet modig fremover til vi igjen så land og manøvrerte oss deretter langs land til vi kom til Leirelva. Utløpet ved Lille Leirsjøen er åpent, men der går det en relativt slett sti på nordsiden og snart var vi utpå neste islagte vann. Her skimtet vi land på den andre siden og valgte den tilfrossede og småsvingete bekken oppover til Marken-brua. Der var det bare å trø opp en liten metersbakke så var vi på stien oppover mot Rønningen. Men vi fant fort ut at denne stien var glatt og ujevn under snøen, og det ble stadig tykkere snølag, så det ble vanskelig å se hvor det var jevnt eller ujevnt under snøen. Så vi måtte leie syklene oppover mesteparten av bakkene, det vil si mesteparten av strekningen opp til Rønningen.

På Rønningen fant vi oss et ledig bord aller innerst i andre etasje. Der gikk praten både om vinteraktiviteter, om Sjetnekorets kommende kabaret og om livet generelt. Så koste vi oss med kaffe og kaffemat til det begynte å bli skumring utenfor.

På returen valgte vi veien til Smistad. Snølaget var nå så tykt at det kun var i de bratteste kneikene det var noe poeng å bremse. Men snøen var heldigvis ikke kram, så det gikk forholdsvis greit å komme seg velberget ned. På bilveien til Granåsen var det heldigvis brøytet. Ved Granåsenkrysset sa vi ha-det til Helge M og nevnte samtidig at det neppe blir RSP-tur neste søndag med dette været. Så syklet vi andre gjennom det nå ganske tykke snølaget på gang- og sykkelveien tilbake til Tiller. Kun fra og med Bjørndalsbrua var det brøytet.

Når dette skrives sitter vi innendørs foran vedovnen og kommer oss i varmen igjen. Men vi må ut senere i kveld og måke snø. Akkurat nå hører vi naboens snøfres dure utenfor i snøværet.

Sesongåpning på is og snø til Grønlia

På årets første RSP-tur var det ca 5 minusgrader og klarvær da Anita og Svein Erling startet fra Tiller. Bakkene oppover fra Bjørndalsbrua gikk overraskende lett, til tross for liten fysisk aktivitet i jula og romjula. Ved Leirbrua-benserten møtte vi Helge M. Etter å ha ønsket hverandre godt nytt år bestemte vi oss for å starte årets sesong på Grønlia.

Vi startet med de isete, men strødde bakkene opp til Vådan, valgte baksidestien øst for gården (som ikke var strødd) og fortsatte opp Skråstien (der det kun var sporadisk strøing). Av og til krafset det barskt når dekkpiggene søkte etter feste i den knallharde isen. Men opp kom vi alle tre. Også oppover Lianveien var det strødd litt. Så svingte vi av på Grønliaveien. Der var det ikke antydning til strødd, men der var underlaget hardkjørt snø, med et betydelig bedre feste, så ferden innover og nedover til Grønlia ble en skikkelig kosetur for vinterdekksyklister.

Svein Erling og Helge M nyter kaffe og kanelbolle på Grønlia

På Grønlia fant vi oss en bordende der vi benket oss med kaffe og kanelboller. Praten gikk uanstrengt om bl.a opplevelser i juleferien, inkludert sporadiske sykkelturer, familiære opplevelser, snø her og der, nyttårsaften, 16 plussgrader på Møre og jobbaktiviteter inkludert tilbakelagte og planlagte utenlandsturer.

Etter pausen tok vi skiløypestien østover (snøføre) og deretter Stykketveien sørover mot storfurua (strødd is, med enkelte barflekker). Så bar det oppover og forbi Halsetaunet og videre til toppen av Almenningsbakken. Der tok vi av stien sørøstover gjennom skogen til Frøset (hardpakket snø) og fortsatte ned bakkene fra Frøset til Leirbrua-benserten (strødd is). Der avtalte vi mulighetene for neste fellestur med Helge M, og Anita og Svein Erling fortsatte tilbake til Tiller.

Friskt var det, skikkelig friskt, men det finnes gode klær, og så kjennes det fantastisk å ta en varm dusj og få på seg tørre klær etter en slik gnistrende flott tur i den vakre Bymarka vår, som på dette føret egner seg best på brodder, piggsko eller en vinterpigget sykkel. 

Turlengde 25 km