Grønlia via Lavollen

Hele 9 plussgrader i midten av november er uvanlig, spesielt med tanke på at det var 10-12 minus torsdagen før. Det var litt vind, men det var en mild vind som bidro til det behagelige inntrykket. Vi ble 3 som dro avgårde, Helge M, Tore og Svein Erling.

Uten å avtale mål tok vi første etappe opp til Granåsenparkeringen. Der foreslo Svein Erling at vi kunne forsøke å få oss sveler på Lavollen. For å øke trimeffekten valgte vi å klatre opp gjennom Vådan gård og Skråstien opp til Lianveien. Føret var delvis trått, med et vått, sugende, smeltet gruslag oppe på et stivspekt underlag.

Oppe i Skråstien sprakk Svein Erling og måtte gå opp de siste kneikene. Han fikk da høre (med et smil) at det jo var han som hadde valgt traséen, noe som stemte. Etter en liten pause fortsatte klatringen opp til Fjellseterveien. Der svingte vi av nedover/østover til avkjøringen nordover mot Kobberdammen. Ned bakkene og over demningen, deretter skarpt til høyre/østover/nedover mot Lavollen.

Lavollen var imidlertid stengt på grunn av sykdom, så der hadde vi et lite krigsråd. Vi ble enige om å ta sikte på Grønlia i stedet. Vi valgte å ta ned over Ilabekken og opp til Tunga gård, der vi fortsatte oppover/vestover jordene og inn i skogen. Stien i skogen munner litt lengre opp ut i den gamle akebakken på nordsiden av Fjellseterveien. Også her var underlaget sugende. Så fulgte vi akebakken opp til der veien fra Kobberdammen munner ut og der fortsatte vi videre oppover Fjellseterveien til vi kunne svinge av til venstre/sørover/nedover Lianveien.

Ved avkjøringen til Grønlia takket Tore for laget og tok beinveien til Tiller. Helge M og Svein Erling fortsatte til Grønlia. Der valgte vi å finne oss plass inne.

Godslitne satte vi oss ned ved et bord som stod å vaklet på en kryssfot, gulvet var ujevnt. Vi var enige om at en tripodefot hadde vært en bedre løsning på ujevnt underlag, som gamle dagers fjøskrakker og moderne kamerastativ, tre bein vil alltid stå støtt. Så kom vi på tanken om hvorfor ingen dyr har tre bein? Etter litt brodering rundt temaet og diverse assosiasjoner til evolusjonen ble konklusjonen at hvis mennesket en gang i framtiden møter et utenomjordisk vesen, så er det lite trolig at vedkommende er et virveldyr som minner om oss. Deretter snakket vi om noe helt annet. Etter en god laaang pause så vi at det begynte å skumre, så vi kledde på oss og dro videre.

Vi valgte stien østover mot Stykketveien, og deretter å følge denne nedover/sørover mot Storfurua. Der svingte vi av østover Våddanveien og senere gjennom skogstien ned til Frøset gård. Kveldhimmelen var uvanlig vakker med skarpt oransjkantene mørkeblå skyer på en litt lysere blå himmel. Fra Frøset gård fortsatte vi ned bakkene til Leirbrua, stien forbi Granåsenparkeringen, og videre ned til og over Bjørndalsbrua og hjem til Tiller. Der skylte vi syklene og var enige om at det hadde vært en framifrå, men litt slitsom tur.