Elgsethytta og "skitur" via Linboløypa

Over 20 grader og sol var fabelaktig etter et par ganske våte dager. Helge Ø og Svein Erling la i vei. Først over Bjørndalsbrua, via Kolstad/Huseby og videre oppover langs Kongsveien. Vi fortsatte på Leirbruveien, Nils Uhlin Hansens vei, Odd Husbys vei, deretter svingte vi av mot venstre gjennom "trekantsambandet" (snarveien) via Ole Setroms vei. Videre oppover Våddanveien forbi Haukåsen og opp til toppen ved Våddan. Deretter opp Skråstien opp til Lianveien og denne til den munnet ut i Fjellseterveien. Videre opp til parkeringsplassen Kumlokket, der vi tok av til venstre innover Elgsetveien (elller hva den heter) forbi Vintervatnet og innover, vestover, oppover til Elgsethytta der vi nøt kaffe og kake/bolle i solveggen. Samtalen kretset bl.a inn på rovdyr, bjørn, jerv og lignende, delvis inspirert av en høylydt samtale om lignende tematikk på nabobordet.

Da vi forlot hytta foreslo Helge Ø ei alternativ rute, som han visste var trivelig på vinteren med ski på beina. Svein Erling tenkte at dette kom til å bli spennende (se tidligere "skiturer") og samtykket i forslaget. Så i stedet for å svinge ned Elgsetveien mot øst, så la vi i vei utover/oppover myrene rett sydover. Etter noe trilling og til dels bæring av syklene forbi Litj-Kvistingen trødde vi nedover våtmyrene mot Kvistingen. Der fortsatte vi på Storheia-stien på vestsiden av Kvistingen, Helge Ø var overbevist om at vi der kom til å finne en sti som tok av i retning mot Skjellbreia. Men stien dukket ikke opp, så vi bar syklene oppover de første kneikene oppover mot toppen av Storheia. Der møtte vi andre forbløffete turgåere som mente de aldri før hadde sett syklister der.

Men litt oppe i bakkene fant vi faktisk et tråkk/en sti som tok av fra hovedstien. Vi parkerte og låste syklene der og gikk til fots til toppen av Storheia (565 moh) fordi vi jo likevel var så nært. Vel oppe tok vi dagens bilde. Etter å ha beundret den fantastiske utsikten ei stund (Storheia er 14 m høyere enn Gråkallen), så returnerte vi ned til syklene.

Denne stien ned fra Storheia og ned mot sørenden av Kvistingen var ulendt og svært sølete, så vi leide syklene nedover til vi kom til fast grunn (gresskledt myr). Etter å tråkket sørover myrene mellom Storheia og Litj-Storheia (492 moh), fortsatte vi nedover Linboløypa. Også denne bestod stort sett av flate og nedoverhellende gresskledte myrer, og bortsett fra litt for mange hissige klegger var det å sykle over myrene fantastisk morsomt, selv om det til dels var svært tungt å sykle på det myke underlaget. Noen steder var det såpass ulendt at vi måtte leie syklene, men størsteparten av nedfarten satt vi på sykkelsetet. Linboløypa munnet ut på skiløypa/stien på vestsiden av Skjellbreia, bare et par hundre meter fra Marka.

Fra Marka tok vi Våddanveien østover. Vi tok en pause på/ved Skjellbreia-demningen med påfylling av vann på flaskene. Så fortsatte vi østover Våddanveien, forbi Storfurua, forbi Halsetaunet til vi svingte av sørover på skogstien som munner ut ved Frøset. Deretter Frøsetveien ned til Leirbrua/Granåsen og stien langs Granåsen-parkeringen til utkjøringen på Kongsveien. Deretter den vanlige veien hjem.

Vi var enige om at det var en fin tur og om at vi nok hadde angret hvis vi ikke hadde gjennomført Linboløypeturen. Det er jo en skam å snu. Så ble syklene skylt og det ble nok deltagerne også.

Våt tur til Storheia

Tore ringte på i 12-tiden og lurte på om Svein Erling ville bli med på en sykkeltur til Elgsethytta, med innlagt fottur til toppen av Storheia, og det ville Svein Erling. Ca 12:30 la vi i vei, da var det 12 grader og oppholdsvær.

Først over Bjørndalsbrua, via Kolstad/Huseby og videre oppover langs Kongsveien. Vi fortsatte på Leirbruveien, Nils Uhlin Hansens vei, Odd Husbys vei, deretter svingte vi av mot venstre gjennom "trekantsambandet" (snarveien) via Ole Setroms vei. Videre oppover Våddanveien forbi Haukvatnet (189 moh) og opp til toppen ved Våddan. Deretter opp Skråstien opp til Lianveien og denne til den munnet ut i Fjellseterveien. Videre opp til parkeringsplassen Kumlokket, der vi tok av til venstre innover Elgsetveien forbi Vintervatnet (382 moh).

Vi syklet ca 20 meter oppover stien mot Storheia og satte syklene under noen trær på nordsiden av Rundheia. Deretter tok vi beina fatt. Stien langs vestsiden av Kvistingen (435 moh) opp mot Storheia er gjort svært farbar med lemmer og stokker over myrhullene. Dermed kan denne stien nå benyttes selv med småsko (joggesko) på beina. Underveis begynte det å regne, først lett, men etter hvert ble vi våte til skinnet, for vi hadde ikke kledd oss for regn. Men opp til toppen kom vi (565 moh), Tore foreviget Svein Erling på toppen som bevis, skjønt bildet viser ikke annet enn en person i tåke.

Deretter trasket vi tilbake til syklene og trødde opp de siste bakkene til Elgsethytta, som var åpen fra 12-20 på denne torsdagen. Vi kjøpte oss kaffe, kake/bolle og en liten sjokolade og satte oss foran peisbålet. Vi vrengte av oss jakkene og hang de til tørk foran peisen. Det knitret lunt i peisen og vi hadde en laaang pause der, med prat og påfyll av kaffen. Mens vi satt der fikk vi selskap av et par trivelige damer som også var ganske gjennomvåte.

Nedoverturen var samme trasé som oppoverturen, bortsett fra at vi selvsagt droppet omveien via Storheia. Vel hjemme var det deilig med en dusj og få på seg tørre klær.