Noen dager før avtalte Helge Ø og jeg at vi burde ta en ekstra sykkeltur på Kr. Himmelfartsdag, fordi det var lenge siden sist. På onsdagskvelden skulle jeg egentlig vært på korøvelse, men fordi denne øvelsen ble avlyst, så dro jeg på en testtur alene i stedet. Jeg tok opp via Leirbrua forbi Frøset og snarveien gjennom skogen (for å teste den). Der var det til dels svært sølete. Vel ute på Våddanveien mot Skjellbreia tok jeg igjen en sykkelgruppe. Jeg la meg på hjul til Storfurua ved Skjellbreia, der de svingte nordover mot Stykket og jeg fortsatte rett fram mot Marka. Jeg ville teste "bakvegen" opp til Rønningen. Den nederste biten var ekstremt sølete og våt, jeg ble skikkelig våt på beina av å krysse dette stykket. Når skal noen fikse dette tro?
Ellers merket jeg godt nesten 3 uker avbrekk fra syklingen, motbakkene var ulidelig tunge og jeg måtte stadig stoppe for pauser. Da var det deilig å kaste seg utfor bakkene på veien ned mot Smistad. Jeg passet på å teste snarveien gjennom skogen opp til Smistad gård, denne var faktisk fin og tørr. Så da vet vi det.
Kr. Himmelfartsdag var jeg klar igjen, skjønt litt lemster i beina etter testturen kvelden før. Det var over 10 grader og oppholdsvær. Kun Tore ble med, de andre var enten bortreist eller i dårlig form.
Som vanlig var starten over Bjørndalbrua, opp gjennom Kolstad og opp til Granåsenområdet. Vi svingte av ved parkeringen og fortsatte opp mot Frøset. Jeg kjente godt turen kvelden før i beina opp bakkene mot Frøset, opp den første og bratteste kneika, ble jeg liggende bak en slank, lekker kvinnelig jogger, med svart tettsittende treningsdrakt, lang hestehale og iPod klipset på armen, og selv om jeg nok gjerne kunne tenkt meg å trø forbi henne opp bakken (for impofaktoren), måtte jeg pent holde meg bak (noe som slett ikke var så verst det heller, utsikten tatt i betraktning ;)). Tore trødde imidlertid forbi og måtte vente på meg oppe ved bommen, der jeg endelig passerte joggeren.
Vi lot være snarveien gjennom skogen, i og med min kartlegging kvelden før, så vi tok travveien fram til Våddanveien i stedet. Denne fulgte vi fram til Storfurua der vi svingte av nordover mot Stykket. Før Stykket svingte vi av innover stien mot Grønlia. Flere steder lå det fortsatt snøflekker rett ved stien, men selve stien var stort sett tørr og fin.
Det var en del folk på Grønlia, både ute og inne, men det var ingen kø ved kassen og vi fant oss lett en plass på et bord i solveggen. Jepp, solveggen, sola tittet fram mellom skyene og gjorde pausen til en behagelig opplevelse. Blant samtaleemnene kan nevnes en idé fra Tore om å frakte syklene til Trollheimen, sykle så langt det går og deretter ta beina fatt opp på en eller annen topp, med retur motsatt vei. En sånn tur krever selvsagt litt planlegging på forhånd, og koster selvsagt litt mer for hver deltager. Dessuten må man ha med seg mat og litt annet i en sekk. Men det burde være mulig å få til. Lignende idéer har vært lansert tidligere også, så forhåpentligvis skjer det en eller annen gang. Taim vil sjåvv.
På returen tok vi "Grønliaveien" (heter den det?) opp til Lianveien, ned denne til Skråstien (som nå var gruset der det tidligere var søle), og videre ned gjennom Vådan gård til Leirbrua, og hjem. Og det var godt å komme hjem, det er lenge siden jeg har vært så sliten etter en tur. Men ikke misforstå, det var en fin tur, og jeg var bare godslapp etterpå. På søndag er jeg klar igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar