Grønlia den vanlige veien

En var fortsatt dårlig, noen gadd ikke eller hadde andre planer. Så kun Svein Erling kunne kose seg i sitt eget tempo i marka denne søndagen. Selv om det var litt utrygt for nedbør kom det ikke en dråpe på hele turen og temperaturen var behagelige 3 over null.

Opp til Granåsenparkeringen gikk det jevnt og greit, og etter at Sykkelbua tidligere i uka hadde justert og fikset girene (takk!) så gikk det også noenlunde lett oppover bakkene til Frøset gård og videre opp gjennom skogen. I dybdeb av sølehullene lå fortsatt tela, selv etter et par dager med plussgrader, så det ble lite gjørme på hjulene. Det var også noenlunde hardt og fint innover Våddanveien, bortsett fra på flata innover mot avkjøringen til Hallsetaune, denne flata var nygruset og litt trå.

Det var tilsynelatende få folk i marka, så jeg kunne stort sett bestemme mitt eget tempo forbi Storfurua og helt fram til Grønlia. Utenfor satt det et par gustenbleike røykere og lot som de nøt hvert drag, men inne var det nesten stinn brakke og høy stemning. Jeg fikk meg en rosinbolle og en kopp kaffe og satte meg på en ledig plass. Der kom jeg i prat med en av de andre gjestene, en habil markatraver skulle det vise seg. Han hadde dessuten erfaringer fra de indre deler av Nordmarka, f.eks området rundt Kikut. Vi satt og pratet om sykling, skigåing og fotvandring både godt og lenge. Og om litt andre tilstøtende tema.

Turen tilbake ble helt tradisjonell, opp forbi Lagmannsætra, ned Lianveien og Skråstien og videre ned gjennom Vådan gård. Der så jeg som vanlig både vakre hester og damer. I forbifarten (en eller dag burde jeg vel kanskje stoppe "forbifarten" og slå av en prat i stedet?).

Vel hjemme skylte jeg sykkelen og tømte vannslangen. Slik at den er klar til bruk igjen.