Aleintur til Grønlia

Været denne søndagen var strålende, steikende sol og temperatur omtrent som datoen, altså midt på 20-tallet. På grunn av besøk fra feriegjester kom ikke Svein Erling seg avgårde før ca halv to, med turstart fra Sjetnemarka.

Det gikk egentlig ganske radig oppover bakkene mot Granåsen, også oppover bakkene mot Frøset. Et par eldre damer skvatt litt da jeg passerte de og rundet låvebrua på vei oppover jordene. Opp kjekkasbakken sto jeg av sykkelen og gikk, jeg begynte å kjenne temperaturen. Men jeg klaget ikke, en trønder bør ikke klage på varmen når den endelig kommer. Jeg nøt det heller i langdrag. Herlig. :-)

Det var fortsatt litt sølete et par steder opp gjennom skogen, men mesteparten av stien var tørr og fin. Jeg fortsatte vestover Vådanveien til Storfurua og svingte av i retning mot Stykket. Så inn i skogen på stien mot Grønlia. Ved trappa stod faktisk en enhjulssykkel, neppe det aller beste framkomstmiddelet i marka. Så kjøpte jeg meg kaffe og den siste rosinbollen og satte meg ute i solveggen. Der slo jeg av en prat med en eldre herre. En trivelig prat om hvor lite folk det ofte er i marka, spesielt de andre seks dagene i uka.

På veien tilbake droppet jeg å klatre oppover kneikene mot forhenværende Lagmannsætra, og valgte i stedet stien rett fram og veien nordøstover forbi Stykket og videre ned til Vådanveien. Deretter ned via Vådan gård og tilbake til Sjetnemarka, der jeg var bedt på søndagsmiddag ... :-)

Knott kr 20 på Grønlia

Denne søndagen startet regnfullt, det silte ned til litt før start (etter en pen og varm fredag og en ditto lørdag). Men rett før klokka 12 lettet været litt og det ble oppholdsvær. Temperaturen var dog bare ti grader. Likefullt startet både Helge Ø og Svein Erling fra Tiller ca kl. 12.10. Vi tok det med ro, ingen av oss hadde rørt oss så voldsomt mye de siste to ukene (i praksis ingenting). En av oss slet dessuten med restene av en bihulebetennelse. Så vi satset på Grønlia, for selv om det er noen motbakker opp dit også, så kommer de i passe posjoner. Ihvert fall når man er frisk og opplagt.

Fra Granåsenparkeringen fortsatte vi opp bakkene til Frøset gård og videre opp stien gjennom skogen opp til Vådanveien. Denne vestover, skarpt høyre ved Storfurua og skarpt venstre en liten kilometer før Stykket. Dermed var vi inne på stien mot Grønlia. På vei ned en bakke la jeg merke til et vakkert smilende dameansikt under en lys lugg på en fotgjenger vi møtte, men uten passende sjekkereplikk lot jeg dame være dame og fortsatte (Var dette dumt av meg? Kommentér under rapporten!)

Da vi parkerte syklene utenfor Grønlia ble vi straks angrepet av bitende knott, så vi ble straks enige om å ta pausen innendørs. Kakestykke, bolle med brunost og kaffe satte vi på bordet der gjesteboka lå klar for inspeksjon. Vi fant bl.a en hilsen datert 28. juli 2009 som var signert noen som kalte seg Romemyras søndagspedalister. Så vi skrev inn en ny hilsen. Se etter våre håndskrevne hilsner neste gang du kommer over ei gjestebok på ei markahytte!

Praten gikk om både fotball og severdigheter i Nord-Norge, etter at undertegnede kom i prat med en kar på et nabobord mens Helge Ø hentet kaffepåfyll. Men etter hvert brøt vi opp og syklet hjem via Lianveien, Skråstien og Vådan gård. Mindre enn en time etter at vi kom kom hjem plasket regnet ned i igjen. Trøndersk sommer kan være lunefull.

Og knott til 20 kroner stykket? Sjekk prislista over betalingsluka på Grønlia neste gang du er der, det står der: Knott kr 20.

Ingen tur

Ferie, sykdom og slektninger på besøk var fraværsgrunner denne søndagen, det ble derfor ingen tur. Sånt skjer.

Tre til Elgsethytta

Den planlagte Vassfjellturen ble utsatt, vi ble enige om at formen ikke var god nok for langtur, selv om været var framifrå.

Fint trøndersk sommervær, og Helge Ø og Svein Erling la trøstig i vei fra Tiller ikledd shorts og t-skjorte. Helge M møtte oss ved Granåsen. Deretter syklet vi nordover Leirbruveien/Nils Uhlin Hansens vei/Odd Husebys vei og svingte opp trekantsnarveien Ola Setroms vei. Deretter krysset vi Vådanveien og fortsatte opp Anders Hovdens vei og stien i dalen langs Larsbyen opp til sørøstsiden av Lianvannet. Der tok vi langs sørsiden av Lianvannet fram til Solemsveien. Denne nordover og videre opp bakken mot Lian-restauranten. Denne bakken var tøff, et par av oss måtte stå av sykkelen. Men opp kom vi.

Vi fortsatte oppover Lianveien til endes og deretter oppover Fjellseterveien til Kumlokket. Der svingte vi av innover mot og forbi Vintervannet og klatret opp alle bakkene opp til Elgsethytta. Der fant vi oss et ledig bord i solveggen der vi kunne beundre den nye rullestolrampen foran hyttas inngang. Men hvordan i alle dager kommer rullestolbrukere seg så langt? F.eks opp den siste kneika som knapt syklister klarer å forsere? Vi ble enige om at rullestolmennesker enten er supermennesker med effektive armmuskler, at de blir dyttet av utholdende dyttere, eller de har en effektiv elektrisk rullestol. Ellers dreide samtalen seg om både fotball og mere til.

Vi hadde en laaang pause inkludert kaffepåfyll før vi igjen entret sykkelsetet og slapp oss utfor bakkene ned mot sivilisasjonen. Ned Lianveien, Skråstien og gjennom Vådan gård til Leirbrua, der Helge M takket for turen og ønsket oss god sommer. Takk, likæns!