Solotur til Rønningen

Denne søndagen regnet det, og den eneste som stilte til start var Helge M. Han syklet til Rønningen. Der var det adskillig mer glissent rundt bordene enn to uker tidligere.

Blåsborttur til Sponhuset

Det ble en sen turstart denne søndagen, og vi var lenge usikker på om vi gadd, for tidvis bøttet det ned og det blåste friskt fra vest. Temperaturen var rundt fem grader. Så klokka var rundt to da Anita og Svein Erling la i vei, med regntrekk både på oss og sekkene.

Først en liten omvei om den lokale blomsterbutikken og Tiller kirkegård. Derfra bar det ned gjennom Sjetnemarka, over Øvre Leirfoss-demningen, opp bakkene til Leira gård, forbi Leira kapell og over til Utleira og bakkene opp til Steinan. Derfra ned til Dragvoll hvor vi startet på turens morsomste avdeling, stien ned langs Stokkbekken til Jakobsli og videre ned til Ladestien ved Statoilbygget. På Ladestien var det få fotgjengere, regnvær legger ofte en demper på utferdstrangen, selv for tøffe trøndere. Så vi fikk fin framdrift på den underholdene stien langs Trondheimsfjorden ut til Ringvebukta, der dagens mål Sponhuset ligger.

Vi låste syklene fast i et gjerde og fant oss et bord i det koselige serveringshuset, med utsyn bl.a mot syklene våre. Vi spanderte på oss kaffe og varm eplekake med krem og is. Mmm. Praten gikk lett og ledig, så det ble nødvendig med kaffepåfyll.

Tilbaketuren gikk via Lade, Valentinlyst, Moholt, Voll, Steinan, Leira og Sjetnemarka. Totalt var turen på 3,6 mil i følge tur-appen. Både syklene og Svein Erling måtte spyles, syklene (og Svein Erling) var veldig sølete etter turen. Da vi kom inn var det himmelsk med varm dusj og tørre klær. :-)

Solotur til Grønlia

Vart solotur på meg førre søndag, 2.9. For å unngå alle arrangementa i Bymarka, til Grønlia. Lite folk der, så taktikken funka! Utruleg nok ikkje regn på vegen dit, men på heimturen var det god bruk for regntøyet. Sykla då via Lian og Haukvatnet og masse folk der i alle fall.

Helge M

Solotur til Rønningen

Var litt seint ute (dette internettet ...), men venta i busskuret ved Granåsen ca til 12:35 på at evt. nokon som litt betre enn underteikna representerer R'en i RSP skulle dukke opp. Akkurat då kom det ein syklist, men det var nok ikkje "rette sorten".

Så det vart solotur til Rønningen, som ca 10. august (avvik mellom nettsida og oppslag) opna etter sommarstengt. Etter berre ein sykkeldag etter sommarferien (fredagen) vart det antatt (med rette, etter sveitteutbrotet å døme ...) å vere langt nok, men kom meg heilt opp utan å sette foten i bakken.

Kaffepause med noko attåt ca 13:00-13:30, før retur ca same vegen (returen ikkje heilt representativ, for måtte innom Bunnpris Ugla (dagens tekstreklame) for å handle).

Etter eit relativt heftig regnver på føremiddag, slutta det faktisk å regne under pausa på Rønningen. For så vidt etter meldingane, men kanskje litt tidlegare enn venta (truleg det som var hovudgrunnen til relativt lite folk på tur). I staden låg tåka tett over toppane, i alle fall var ikkje Gråkallen synleg. Så returen skjedde i opplett, men med regnbukse, så litt usikkert om fuktigheita mest kom utanifrå eller innanifrå ...

Faktisk gjorde sola eit desperat, men fånyttes forsøk på å kome gjennom før eg var heime ca 14:00. Uansett, godt med ein dusj!

Helge M

Våt bomtur til Grønlia

Denne regntunge trøndersommerdagen da gradestokken knapt viste over ti grader var det kun Anita og Svein Erling som stilte til start, begge optimistisk kledd i moderne pustende regntøy og regntette skovertrekk. Det finnes som kjent ikke dårlig vær, i hvert fall ikke for ekte trøndere.

Vi kjente likevel at det var tungt å puste og bevege seg i den fuktige lufta og bestemte oss derfor for å satse på letteste vei til Grønlia. Det vil si opp bakkene til og gjennom Vådan gård, videre vestover Vådanveien til Vådanstien, forbi bommen, innover i skogen på veien vestover opp til og forbi Stykket og deretter skiløypestien vestover inn mot Grønlia.

Men (strek i regninga): Grønlia var stengt, fra 17. til 24. juli (se bilde av oppslag ved døra på Grønlia). Vi var lett fuktige på innsiden av ytterklærne og lengtet allerede etter en skikkelig kaffepause. Så vi spurte hverandre om vi gadd å dra til en annen plass, f.eks til Lavollen, eller om vi like gjerne kunne ta kaffen hjemme? Vi valgte det siste, å plaske rundt i marka mer enn nødvendig virket ikke veldig innbydende, tross moderne bekledning og opprinnelig optimisme (som nå hadde dalt noen hakk).

Vi valgte derfor letteste vei tilbake, samme vei som vi kom (bare i motsatt retning selvsagt). Ved Vådan gård valgte vi den nye skogstien på østsiden og markaveien østover til Nilsbyen. På benserten på Leirbrua kjøpte vi med oss en pose nystekte rosinboller og så dro vi hjem til Svein Erling i Romemyra, der vi skylte syklene og hverandre før vi benket oss innendørs med rosinboller, nykokt vann og pulverkaffe ca kl to. Praten gikk lett og ledig til ca kl fire. Da var vi enige om at dagens RSP-tur hadde vært en trivelig opplevelse, tross alt.

Gråværstur til Grønlia

Anita og Svein Erling la trøstig avgårde fra Romemyra tross bare elleve grader og duskregn. I et busskur ved Granåsen stod Helge M og ventet tålmodig. Vi regnet med at det meste var stengt i juli og satset derfor på Grønlia som turmål.

Vi inntok et ganske rolig tempo oppover bakkene mot Frøset gård, rundet låvebrua og fortsatte opp gjennom skogen. Der var det overraskende vått i de våteste partiene, noe som nok måtte skyldes ganske mye regn i løpet av natta (i og med at det var svært tørt i uka før). Vådanveien vestover til Storfurua, østveien nordover mot Stykket og skiløypestien vestover mot Grønlia var imidlertid god og fast, derfor var vi ikke alt for våte og kalde da vi entret Grønlia og fant oss et ledig bord innerst i kroken.

Etter å hengt jakkene til tørk og handlet mat og kaffe benket vi oss og jabbet om både det nylig funnede Higgs-bosonet, om Helges første barnebarn (gratulerer!), billige og dyre flyreiser, bilettsaksing og mye annet. Det ble tid til både påtår og påtårens påtår før vi ble enige om at pausen hadde blitt lang nok (ca halv tre).

Vi valgte nok en gang å bakkeklatre opp til øverveien forbi forhenværende Lagmannssætra, ned Lianveien, Skråstien og gjennom Vådan gård. I bakkene nedover traff vi på et par ridende damer i en sving, passeringen gikk heldigvis smertefritt og noenlunde stressfritt både for oss og ridedyrene. Vi prøvde å vise hensyn så vi godt vi kunne.

Helge M lovte å gi beskjed når alle ferieplanene ikke kolliderer med kommende søndager, vi takket hverandre for turen og så fortsatte Anita og Sveien Erling til Tiller for helspyling av både antrekk og sykler.

Forhåpentligvis blir det litt mer sommerlig vær neste gang, men som reklamen påstår: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Nåja, i teorien er det i hvert fall sånn. Og i teorien er som kjent teori og praksis det samme, men ikke i praksis ...

Værfast på Grønlia

Vi var tre RSP-ere som møtte utenfor Romemyra 35 denne søndagen, Helge Ø, Anita og Svein Erling. Været var lovende med behagelig trøndersk sommertemperatur, altså over 15°C. Det var lett overskyet og en behagelig fønvind.

På vei over Bjørndalsbrua og opp bakkene mot Huseby og Granåsen så vi noen mørke skyer i sørvest, men vi regnet likevel ikke med at det skulle komme nedbør. Ved sivilforsvarsleiren ved Granåsen møtte vi Helge M og ble enige om å satse på Grønlia som turmål. Vi valgte kneikene opp til Frøset og videre skogstien som munner ut på Vådanveien rett vest for almenningsbakken. Skogstien var  stort sett tørr og fin, selv det største gjørmehullet var lett å passere i kanten.

I bakken ned mot Skjellbreia krasjet en av deltagerne med ei diger flue, som vedkommende fikk harklet opp fra halsen og skylt ned med innholdet i sykkelflaska. Dette var det eneste uhellet på turen, ikke akkurat verdens undergang, men ubehagelig nok for den det gjaldt.

Vel framme på Grønlia fant vi ikke ledig plass ute, så vi benket rundt et ledig bord innendørs. Mens vi tygde i oss boller/lefse og nøt kaffekoppen, så kom det stadig flere inn i det lille rommet, for ute regnet det. Jepp, det regnet faktisk jevnt i halvannen time. Så vi skaffet oss en påtår og pratet bl.a om mulige turer både per sykkel og uten. Alt i alt må det være mer eller mindre gjennomtenkte forslag for i hvert fall et par år framover. Ett av de var en ti-timerstur rundt Selbusjøen, tur til toppen av Vassfjellet, tur til Snøheim på Dovre, tur til Sylan på svenskesiden, tur til Samsjøen og så videre. Felles for turforslagene er turer som krever en smule mer forberedelser, medbrakt føde og tidligere oppmøtetidspunkt.

Vi rakk også å skrive en hilsen fra Romemyras sykkelsøndagspedalister i hytteboka, signert med alle fires navnetrekk.

Men til slutt ga regnet seg og vi returnerte mot bebyggelsen via overveien, Lianveien, Skråstien, Vådan gård og ned til Leirbrua-benserten. Der avtalte vi neste tur og sa takk for turen til Helge M (som bor på Byåsen).

Forutsatt at været blir brukbart så satser vi på Vassfjelltur neste søndag, med start kl. 11 fra Tiller og passering Heimdal stasjon ca 11.15. Vi sykler veien opp fra Kvål, men satser kanskje på ei alternativ rute ned fra toppen på siden mot skianlegget. Mat og reserveslange/pumpe er obligatorisk ekstrautstyr på en sånn tur.

Regntur nesten til Grønlia

Dagen opprant bokstavelig talt, men i god tid før 12 ble det oppholdsvær, så Helge Ø og Svein Erling la trøstig i vei i oppholdsværet. Men de første regndråpene begynte å falle allerede ved passering av undergangen under E6, så vi stoppet i busskuret vis a vis Byggmakker for å vente på at det verste regnskyllet skulle gi seg. Litt om senn gjorde det det og vi syklet videre.

Vi tok sikte på Grønlia. Vi klatret oppover via Frøset gård og ned til travveien før vi klatret vestover opp Allmenningsbakken på Vådanveien, passerte Hallsetaunet og svingte av nordover i krysset ved Storfurua. Regnet ga seg ikke, så da vi kom til veiskiltet mot Grønlia bestemte vi at nok fikk være nok, vi var begge våte til skinnet, så vi fortsatte forbi Stykket og bort til og ned gjennom Vådan gård og hjem til Tiller. Da vi kom hjem var vi så gjennomvåte at det rant av oss når vi kom innunder tak.

Vi var imidlertid enige om at hvis vi hadde brukt regnsett, så ville vi ha vært våte til skinnet på grunn av svette, så alt i alt måtte vi si oss relativt fornøyd med turen.

Værskifte på Elgsethytta

Dagen begynte strålende. Det var ikke mer enn 20 grader i skyggen, men sola skinte. Så Svein Erling la optimistisk i vei iført shorts og sandaler, men likevel langarmet jumper, noe som nok var en fordel slik været utviklet seg.

På vei opp gjennom Vådan gård syntes jeg at jeg hørte litt tordenromling, og det samlet seg grå skyer i sørvest. Men ellers så det bra ut, så i valget mellom Grønlia og Elgsethytta valgte jeg sistnevnte. Trøndere er optimister, ellers hadde vi nok neppe holdt ut været i Trøndelag.

Været holdt fint det, så i motbakkene oppover Skråstien, Lianveien og Fjellseterveien begynte jeg så smått å angre den langarmede overdelen. Men det gikk noenlunde greit likevel oppover bakkene, selv om jeg ble forbisyklet av en sprekere kar oppover Fjellseterveien mot Kumlokket.

Vel oppe ved Elgsethytta kjente jeg de første spredte regndråpene, så etter å ha investert i kanelbolle og kaffe tok jeg sikte på en plass innendørs. Dette skulle vise seg å være et sjakktrekk, for snart høljet det ned. Kaffen ble drøyet leeenge og den ble komplettert med påfyll.

Til slutt så det imidlertid ut til å gi seg litt, selv om det fortsatt regnet, så jeg bestemte meg for å bite i det sure eplet og hive meg ut i det. Det ble vått. Og skittent. Og våtere. Og skitnere. Da jeg passerte Vådan gård sluttet det imidlertid å regne, så selv om jeg nå var nærmest våt til skinnet så klarte jeg å holde varmen til jeg var hjemme. Der ble både sykkel, mann, sandaler og klær spylt med hageslangen før jeg våget meg inn. Det var fantastisk deilig å få av seg alt og få på noe tørt, og sånn sett var det jo en herlig tur. ;-)

Rønningen i lett regn

Da vi startet i 12-tiden i 10-12 grader var det oppholdsvær, etter at det hadde regnet lett tidligere på dagen. Men optimister som vi er, så kledde vi oss kun mot vind og ikke mot regn. Dette var nok ikke et lurt sjakktrekk skulle det vise seg. Deltagere var Sten, Helge Ø og Svein Erling.

Vi startet som vanlig opp mot Granåsenområdet. Der svingte vi av sørover på Smistadgrenda, opp til toppen og deretter snarveien gjennom tunet på Smistad gård til Smistadveien som vi fulgte til topps, til Rønningen. Der satte vi oss ute, for regnet ga seg litt.

Denne dagen kretset samtalen mest om nye kommende brannforskrifter som i følge forhåndsomtalene vil bli gitt tilbakevirkende kraft, bl.a for borettslag. Hvis dette går gjennom vil det føre til til dels dyre ombygginger og oppgraderinger i mange norske borettslagbygninger og eksisterende og nye offentlige bygg. Kravene til eneboliger vil fortsatt bli ganske lempelige.

På hjemveien regnet det mer enn tidligere, helt til vi kom ned til Kongsveien. Der og på resten av hjemveien så det ikke ut som det hadde regnet i det hele tatt, asfalten var til dels tørr. Vi var enige om at turen nok ble litt i våteste laget underveis, men at det alt i alt var en trivelig tur likevel.

Grønlia, alein i lett regnvær

Kun 8 grader og yr (lett regn) i dag. Kun Svein Erling stilte til start (ferietid), og det først ca 12.40 (etter en sein frokost). Klesdrakt var langt undertøy under regnsett og goretexsko.

Opp til Grønlia den etter hvert svært tradisjonelle løypa opp til og langs Kongsveien til Granåsen-parkeringen. Her opplevde jeg en ganske skummel overraskelse: Mot meg, på gang- og sykkelveien langs Kongsveien, kom en bil, en sølvgrå Peugeot 207 eller 307. Bilisten viste ingen tegn på at vedkommende var klar over at gang- og sykkelveien ikke var ment for biler. Jeg rakk ikke å ta bilnummeret eller et bilde i forfjamselsen, men rakk i hvert fall å registrere at den kortvokste og mørkhårete bilføreren var kvinnelig ... Bilen svingte av opp mot Smistad.

Etter at jeg fikk summet meg fortsatte jeg på stien langs Granåsenparkeringen, videre opp gjennnom Frøset, stien gjennom skogen (som var litt mer sølet enn normalt) og videre vestover Våddanveien forbi Halsetaunet til Storfurua ved Skjellbreia, så nordover retning Stykket og senere vestover skiløypestien inn til Grønlia. Der var det såpass trangt om plassen inndørs at jeg satte meg utendørs. Noe som faktisk var ganske behagelig. Jeg pratet litt med ei dame der mens jeg gaflet i meg skjokoladekake og kaffe.

Tilbaketuren var også ganske tradisjonell, opp forbi Lagmannsetra til Lianveien, ned Lianveien til Skråstien, ned Skråstien, gjennom Vådan gård og så dagens eneste avbrekk fra det vante, stien mot skistadion og ned gjennom Nilsbyen, videre Nils Uhlin Hansens vei sørover, fortsettelse på Leirbruveien og videre på gang- og sykkelveien lang Kongsveien forbi Granåsenområdet og videre hjem, der jeg var ca 15:10. Det var en fuktig, men også svært trivelig tur.

Våt tur til Storheia

Tore ringte på i 12-tiden og lurte på om Svein Erling ville bli med på en sykkeltur til Elgsethytta, med innlagt fottur til toppen av Storheia, og det ville Svein Erling. Ca 12:30 la vi i vei, da var det 12 grader og oppholdsvær.

Først over Bjørndalsbrua, via Kolstad/Huseby og videre oppover langs Kongsveien. Vi fortsatte på Leirbruveien, Nils Uhlin Hansens vei, Odd Husbys vei, deretter svingte vi av mot venstre gjennom "trekantsambandet" (snarveien) via Ole Setroms vei. Videre oppover Våddanveien forbi Haukvatnet (189 moh) og opp til toppen ved Våddan. Deretter opp Skråstien opp til Lianveien og denne til den munnet ut i Fjellseterveien. Videre opp til parkeringsplassen Kumlokket, der vi tok av til venstre innover Elgsetveien forbi Vintervatnet (382 moh).

Vi syklet ca 20 meter oppover stien mot Storheia og satte syklene under noen trær på nordsiden av Rundheia. Deretter tok vi beina fatt. Stien langs vestsiden av Kvistingen (435 moh) opp mot Storheia er gjort svært farbar med lemmer og stokker over myrhullene. Dermed kan denne stien nå benyttes selv med småsko (joggesko) på beina. Underveis begynte det å regne, først lett, men etter hvert ble vi våte til skinnet, for vi hadde ikke kledd oss for regn. Men opp til toppen kom vi (565 moh), Tore foreviget Svein Erling på toppen som bevis, skjønt bildet viser ikke annet enn en person i tåke.

Deretter trasket vi tilbake til syklene og trødde opp de siste bakkene til Elgsethytta, som var åpen fra 12-20 på denne torsdagen. Vi kjøpte oss kaffe, kake/bolle og en liten sjokolade og satte oss foran peisbålet. Vi vrengte av oss jakkene og hang de til tørk foran peisen. Det knitret lunt i peisen og vi hadde en laaang pause der, med prat og påfyll av kaffen. Mens vi satt der fikk vi selskap av et par trivelige damer som også var ganske gjennomvåte.

Nedoverturen var samme trasé som oppoverturen, bortsett fra at vi selvsagt droppet omveien via Storheia. Vel hjemme var det deilig med en dusj og få på seg tørre klær.

Regn (avlyst)

Fem plussgrader og regn. Ingen var på tur i dag, jeg selv har influensa.