Rønningen-bakkene ble for tunge

Strålende solskinn på formiddagen og noen få plussgrader ga dagens tur en vakker høstramme, omtrent som en av våre turplakater. Helge Ø og Svein Erling stilte til start.

Vi startet som vanlig over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad/Huseby. Fordelen med denne starten er at vi kan kjenne på formen oppover bakkene mot Kolsåskrysset og velge turmål etter dagsformen. Helge Ø mente dessuten det var minst fare for glatt føre opp til Rønningen, så vi svingte av sørover/oppover Smistadgrenda. På toppen tok vi av vestover gjennom tunet på Smistad gård og gjennom snarveien i skogen. Videre opp bakkene på Smistadveien oppover mot Rønningen. De bratteste bakkene var ekstra tunge i dag, Svein Erling måte svelge stoltheten og gå opp de bratteste bakkene. På toppen var han helt i knestående, men kom seg raskt etter et par tre slurker med juice/vann. Det er tydeligvis på tide å øke treningsmengden, minst et par klatringer opp Okstadbakkene per uke bør hjelpe på formen.

Helge Ø stilte seg i matkø, mens Svein Erling tok av sitteplasser på et bord i solveggen. Matkøen tok laaang tid i dag, men langt om lenge kom Helge Ø ut med brettet. Underveis i praten kom vi i snakk med en annen ved samme bord, da var temaet kommunepolitikernes (mis)bruk av såkalte øremerkete midler. Konklusjonen var at skiløypene i marka hver vinter er gode, men at det ikke finnes noen grenser for politikere som må snu på kronene. Deler av betalingen av prinsessebryllupet ble f.eks tatt fra markapengene, og nå i løpet av siste uke ble det avslørt at trondheimspolitikerne hadde slaktet en øremerket pott til skolene og brukt pengene til å dekke kommunens underskudd i stedet.

Etter en god lang prat om bl.a hvilke løyper i marka som snart bør utbedres, så startet vi på hjemveien. Vi la merke til at det var svært mange småbarnsfamilier på veien, og da vi kom ned til tømmerlunna på enden av Smistadveien fikk vi forklaringen. Nå er deler av den nye parkeringen tatt i bruk, så dermed kan flere få parkert bilene sine på en lovlig måte.

Vi fortsatte sørover til Ringvollveien, som vi fulgte østover til Heimdal. På nedsiden av veien, lent inntil noen trær, lå en bulkete mørk Mercedes 190E. Dette hadde tydeligvis vært glatt på stedet tidligere, enten sist natt eller en av de siste døgnene, og vedkommende hadde sklidd utfor. Omtrent på samme sted ble vi forbisyklet av en annen syklist, som vi ubevisst (eller helt bevisst) hang oss på innover mot Heimdal. Så det gikk passe radig østover.

Vi tok undergangen under jernbanen (der det midt inni sto ei knust flaske) og fortsatte hjem uten punkteringer eller andre uhell. Vel hjemme skylte vi syklene, de var blitt relativt skitne av den våte grusen. Vi var begge enige om at det hadde vært en super pedalisttur.