Via omveier til Grønlia

Anita og Svein Erling var de eneste som møtte til tur i mildt og overskyet oppholdsvær.

Vi startet med kneikene opp mot Frøset, men bøyde av nordøstover gjennom Vådan, videre opp Skråstien opp til Lianveien. Så fulgte vi denne nesten til enden, rett før svingen før den siste bakken tok oppover nystien til Elgsetveien. Så denne østover til Kumlokket (parkeringsplassen) der vi svingte brått oppover mot Skistua.

Vel oppe ved skistua møtte vi et skilt på døra som varslet om sommerferie fra 1. juli til og med 5. august. I morgen mandag 6. august er det altså åpent igjen. Så vi måtte velge et nytt turmål. Vi hadde lagt merke til at Kumlokket var smekkfullt av biler, så regnet med at det var mye folk på Elgsethytta. Vi valgte derfor å satse på Grønlia. Så vi satte utfor bakkene, tok Fjellseterveien ned til Lianveien og denne ned til Grønliaveien. Deretter strake veien til Grønlia (skjønt veien er slett ikke strak, men morsomt svingete).

På Grønlia fant vi oss en ledig ende på et bord, der det satt et annet par med en svært ung toller-retriver (en av de få hunderasene Svein Erling kjenner navnet på). Med kaffe og hver vår digre kanelbolle gikk praten livlig om både manglende solskinn (bildet viser unntaket, et streif av sol), mulige sykkelturer med telt og litt om bærplukking. Pluss mye mer. Etter en påtår og enda mer jabbing satte vi oss på sykkelsetet nok en gang.

Denne gangen tok vi østover skiløypestien, så sørover mot Storfurua. Der svingte vi vestover mot Marken og tok veien over Markamyrene. Veien i dalbunnen og oppover den første kneika har blittt kraftig forbedret, men enda bør det nok gruses litt til før vi kan anbefale strekningen til for eksempel barnefamilier. Så klatret opp bakkene til toppen ved Rønningen. Der skinte sola ca ett minutt, så vi tok en liten pause før vi stupte nedover stien mot Granåsen. Et par steder valgte vi å gå av sykkelen, men ellers hadde vi en fin stil helt hjem til Tiller.

Via Rønningen (stengt) til Grønlia

Et helt greit sykkelvær med temperatur rett under tjue og litt sol passet de oppmøtte perfekt, og de oppmøtte var Svein Erling (startet fra Tiller) og Helge M (sto klar ved Granåsen).

Vi bestemte oss for å prøve Rønningen, som i følge en nettside en av oss hadde sjekket tidligere skulle åpne 19. august. Så vi klatret opp til Smistad gård, tok snarveien gjennom gården og skogstien som munnet ut på sletta ved Kåttåtjønnmyra. Deretter klatret vi opp til Rognåsen og deretter siste kneika opp til Rønningen, men vel oppe ved gården så den stengt ut. Det var den. Et skilt utenfor fortalte at ny åpningsdato var 26. august.

Så vi tok heller sikte på Grønlia via stien på vestsiden av Leiråsen ned mot Marka. Første del av stien ned til og med myrflata (hva kalles den?) før siste bakken ned til Markabekken er slitt, men greit farbar. Men fra der den siste bakken svinger nord og ned (faktisk), så er er stien et digert sølehelvete, og sånn har det vært nå i flere år. Nå må snart noe gjøres med denne markastien og spesielt denne bakken. Da vi kom til "sølebakken" måtte vi leie syklene gjennom det verste, og Helge M ble våt på beina da han plumpet i et av myrhullene i bunnen av bakken.

Stien over Markabekken og opp til Marka er grei. Så syklet vi østover forbi sørenden av Skjellbreia og til krysset ved Storfurua, deretter nordover på Stykkeveien og stien langs skiløypa inn til Grønlia. Der fant vi oss et ledig hjørne på et bord i solveggen og benket oss med tyggemat og kaffe. Ah, for en herlig dag, sola skinte på svette syklister.

Vi ble sittende både lenge og vel før vi la ut på hjemveien. Som sedvanlig valgte vi kneikene oppover forbi tidligere Lagmannssetra opp til Lianveien, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård til benserten ved Leirbrua, der våre veier skiltes. Det hadde vært en flott tur.

Grønlia, alein

Litt mindre varmt i dag enn de siste dagene, såvidt under 25 grader i skyggen. Dessuten en lett behagelig bris. De andre hadde meldt avbud, noe som passet meg (Svein Erling) ganske bra da jeg var naturlig slapp etter en jubileumsfest kvelden før og kun noen få timers søvn. Dermed kunne jeg bestemme både mål og tempo selv.

Opp via Leirbrua og gennom Frøset gård, opp gjennom skogstien til Våddanveien. Våddanveien inn til Storfurua, Stykketveien nordover og så stien/veien vestover inn til Grønlia. Der var det uvanlig lite folk. Skjokoladekake og kaffe smakte bra i solveggen, samtidig som jeg slo av noen ord med noen ved nabobordene. I det fjerne kunne jeg se at toppen på Vassfjellet så snøfri ut.

Til en avveksling testet jeg stien langs vestsiden av Skjellbreia og videre på den øvre stien (skiløypa) til Marka. Det var fortsatt ganske vått i myrpartiene, så jeg måtte stå av sykkelen og leie den flere steder.

Vel nede på Våddanveien ved Marka stoppet jeg litt for å etterjustere bakbremsa (felgbremser). Så tok jeg stien over Markamyrene og oppover mot Rønningen. Den nederste delen er fortsatt nesten uframkommelig sølete.

Rett etter at jeg hadde satt meg på sykkelsetet for å trø videre opp mot toppen fikk jeg øye på noe snodig, to små bjørketrær som var flettet i hverandre til en bueportal (se bildet). Et nydelig stykke arbeid, faktisk synes jeg det fortjener at ingen prøver å "redde" disse trærne, men lar de vokse i hverandre og bli til en permanent severdighet. Hvem "kunstneren" var aner jeg ikke, men dette var overraskende og coolt. Til den eller de som gjorde dette: Bravo! Bravissimo! :)

Vel oppe ved Rønningen tok jeg "skiløypa" ned via Strupen til Granåsen. Nede på Kattåtjønnmyrene satt det en rev på stien da jeg kom, denne bråvendte og forvant da den fikk øye på meg. Når vi sykler så blir det aldri helt lydløst, grusen knaser under hjula, så å faktisk se andre dyr enn fugler tilhører sjeldenhetene.

Turen tok 2½ time, inkludert kaffepausen. En vellykket tur uten uhell av noe slag. Jeg håper og tror flere vil være med neste søndag.