Lekker sykkel (kort tur)

Det var regnvær og litt kjølig. Sten og Svein Erling stilte til start. Stens fordekk var flatt, men lot seg pumpe opp etter en halv boks med dekkskum. Vi fikk imidlertid raskt mistanke om at det fortsatt lakk, så vi ble enig om å ta en kort tur. Å gå fra langt oppe i marka med flatt forhjul fristet ikke.

Så vi syklet over Bjørndalsbrua, gjennom Saupstad og til Heimdal sentrum. Deretter opp til Breidablikk og Vestre Rosten og videre mot Sandmoen via undergangen under E6. Rett før Sandmoen var Stens forhjul flatt igjen, så mer håndpumping måtte til. Vi valgte derfor å returnere langs Østre Rosten. Lufta holdt omtrent akkurat til Romemyra, da var dekket flatt igjen.

Men alt i alt syntes vi begge at det hadde vært en ganske fin tur, tross regnværet.

Opptur med nedtur til Rønningen

Mildvær og overskyet, ikke antydning til glatt noen steder bortsett fra ett sted, men det kommer vi tilbake til. Helge Ø, Helge M og Svein Erling stilte til start.

Vi valgte altså å sykle til Rønningen. Helge Ø hadde lagt om til vinterdekk på godsykkelen dagen før, men valgte gammelsykkelen fordi veiene var isfrie og marka fortsatt var snøfri. Vi andre hadde også sommerdekk. Så vi trødde oss opp til Smistad gård og tok snarstien gjennom skogen.

Mer kommer ...

Cupfinaledagen til Grønlia

Én av de vanlige deltagerne hadde meldt forfall på grunn av dagens cupfinale mellom Ålesund og Brann som ble overført på TV fra kl 13 (Ålesund vant 2-1). Så dagens deltagere var Helge M og Svein Erling. På formiddagen og til litt etter 12 regnet det litt, men før 12.15 ble det opphold, noe det fortsatte med resten av turen. Temperaturen var mild for årstiden og føret utmerket.

Vi vurderte både Grønlia og Skistua, men underveis oppover bakkene valgte vi å satse på Grønlia. Vi trives der, dessuten hadde begge kledd oss litt for vanntett og varmt for å klatre opp Fjellseterveien. Av traséen kan nevnes Frøset, travveien og Storfurua. På Grønlia valgte vi å sitte inne, vi benket oss med kaffe og bolle/kake. Dagens samtaler var bl.a om LED-lyskilder, om lupiner og andre vekster, om seler og sjøløver, om alligatorunger og om Veivesenets sans for naturlige og lokale materialer i områdene inntil veiene.

På tilbakeveien tok vi overveien og ned Skråstien. Ved Vådan gård tok en nygruset sti på østsiden av gården, inne i skogen og videre turveien østover ned til skistadion og Nilsbyen. Vi var enige om at det hadde vært en vellykket tur.

Ekstratur til Rønningen

Fordi det var fint vær (ca ti grader og sol), og fordi det var cupfinale mellom Ålesund og Brann søndag 6. november (TV-overføring fra kl. 13), så dro Helge Ø og Svein Erling på en spontantur til Rønningen denne lørdagen.

Vi startet litt over kl. 13 og tok det relativt rolig oppover bakkene. Vel oppe ved Rønningen konstaterte Helge Ø at bakhjulet nok hadde punktert, det kom pff-lyder og det var en markert bule på dekket. Vi ble enige om å fylle på lappeskum på dekket etter pausen.

Vi satte oss innerst i et hjørne med kaffe og tyggemat og praten gikk om både dette og hint. Tonen var lett og avslappet, og vi tok oss tid til påfyll.

Før vi startet på returen husket vi å fylle på dekkskum i Helges bakhjul. Det lakk et stykke på hjemveien, men når vi vel var kommet ut på asfalt så så det ut til å slutte å lekke, så vi kom oss helt hjem til Tiller uten at dekket ble helt flatt. Men det var selvsagt tungt å sykle med nesten flatt dekk.

Bortsett fra punkteringen var det en trivelig tur.

Åleinetur til Rønningen

Vart "singel-tur" frå Helge M si side denne søndagen. Fekk uventa besøk ved ordinær avgang, så avreisa frå Rydningen vart ikkje før 13:00. Hadde då prøvd å lure Helge Ø via SMS til å møte ved Granåsen 12:30, men trur ikkje han beit på kroken. Såg han i alle fall ikkje.

Uansett, forseinka som eg var, sykla i eitt til Rønningen, ca 7,3 km iflg. sykkel-computer, på knappe halvtimen. Gråver, antydning til blått innslag i vest. Ca 40 min pause (kaffe+vaffel) i 2. etg. på Rønningen, samtidig som eg las meg opp på Sylan frå TT-brosjyre.

På heimturen (same distanse, ca 20 min) lett regn, sjølv om det også då var enkelte blå innslag. Relativt stor trafikk i marka, så det vart ein del slalåm mellom barnevogner etc. Om ikkje "alle" var samde om at turen var fin, så var i alle fall underteikna det. Passe tmp., ca 8-9 °C. Total varigheit 90 min.

Helge M

Høsttur til Grønlia

Hele 9 grader og oppholdsvær er perfekt for en høstlig sykkeltur. Svein Erling møtte Helge M ved Granåsen.  Foreløpig er det verken is eller snø, verken i lavlandet eller i høyere deler av marka, så begge stilte på sommedekk.

Vi bestemte oss for å sykle til Grønlia. Opp mot Frøset, ned til travveien til Vådansaga og opp Almenningsbakken mot Skjellbreia. Ved storfura svingte vi nordover Stykketveien og så stien inn til Grønlia. Her så vi at det var litt flere folk i marka enn vanlig, så på Grønlia var det både matkø og trangt rundt innebordene. Men vi fant oss et par ledige stoler ved et bord og benket oss.

Praten gikk om flere emner, både det kommende E6-krysset ved City Syd, om antennekabler og om LED-lys. Vi satt ganske lenge inne i varmen, så ble fint tid til en runde med påfyll av kaffe.

Men omsider brøt vi opp og syklet overveien tilbake, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Der holder noen på å lage ei forseggjort trehytte, med ordentlig vindu og greier.

Vi var enige om at det hadde vært en flott tur. Neste søndag har Svein Erling meldt frafall, så en av de andre turdeltagerne må forfatte en rapport da.

Alenetur til Elgsethytta

Kun Svein Erling stilte til start på denne kjølige høstdagen. Det var derfor en god anledning til å teste nye traséer.

Start som normalt opp til Granåsen, videre opp gjennom Vådan gård, Skråstien og Lianveien. Rett før den siste svingen og bakken opp til Fjellseterveien er det nå laget og gruset en ny sti oppover i marka, og denne ville jeg prøve. Stien går i den nye skitraséen oppover mot Skistua. Det nederste partiet er fint sykkelbart, men lengre opp er det par kneiker som noen nok må gå opp, jeg måtte i hvert fall det, men det var en annen syklist som trødde seg forbi. Stien munner ut rett etter Kumlokket, resten av veien innover til Elgsethytta syklet jeg greit, unntatt den aller siste motbakken opp til hytta.

Jeg kjøpte meg en kaffe og etstykke sjokoladekake og tok pausen innendørs. Det var oppholdsvær ute, men som nevnt ganske kjølig, så å slappe av innendørs føltes helt rett.

På nedoverturen testet jeg nystien nedover. Ved passering av fotgjengere fikk jeg føle at gruskantene var forholdsvis løse, men midtpartiet bar sykkelhjula godt. Så jeg kom velberget ned til Lianveien. Midtveis nede i Skråstiens øvre parti tok jeg til høyre/vestover Formannsveien (som til tross for navnet kun er en sti). Et stykke senere svingte stien sørvestover rundt Havsteinsætra og videre et stykke vestover. Dette er en smal sti med noen få ujevne partier og noen få bløte hull, spesielt etter regnværsperioder. Men stort sett er det en hyggelig sti som munner ut rett øst for Stykket. Der svingte jeg østover og sørover "Stykketveien" ned mot Vådanveien.

Men før jeg kom dit valgte jeg "vinterveien" sørover mot Vådansaga. Denne veien er ikke gruset, og til dels ganske sølete, men takket være noen foregående frostnetter sank sykkelhjula bare et par cm ned i søla. Det er en liten bakke underveis som er svært ulendt, ellers gikk det fint å sykle hele veien. Fra Vådansaga tok jeg travveien og oppom Frøset før retur ned til Granåsen-parkeringen.

Alt i alt en trivelig tur, men vel hjemme måtte jeg skylle av sykkelen og skoene.

Snøfiller på Rønningen

Deltagere: Helge M og Svein Erling
Vær: Vått og kaldt, spesielt kaldt

Rapport kommer ...

Mmm, sveler på Lavollen

Turdeltagere: Helge Ø, Helge M og Svein Erling
Vær: Utmerket og ganske pent
Punktering: På slutten

Rapport kommer ...

Fottur i Sylane

Strålende høstvær. Fire deltagere. Ingen sykler.

Rapport med bilder kommer ...

Ailnørg lit

Dette ganske fine søndagen syklet Helge Ø, Helge M og Svein Erling til Grønlia, men motsatt vei av det vi pleier, derav Ailnørg (Grønlia baklengs). Været var pent ved turstart, med det skyet til litt etter hvert.

Vi startet opp gjennom Vådan gård. Nedenfor rideplassen la vi merke til at trehesten lå i grøfta, så vi sa fra til den første ryttersken vi så. Så trødde vi oss opp Skråstien og minst et par av oss kjente det på toppen. Den lange slake bakken oppover Lianveien gikk greit, og detsamme gjorden Grønliaveien ned forbi Lagmannsenga (ikke senga, men enga).

Det var ingen ledige bordender ute, så vi benket oss innendørs. Praten gikk bl.a om innspurten i fotballsesongen, om politikk og om hun som var så stolt av sin tre år gamle datter. Datra hadde nemlig lært seg å skrive navnet sitt baklengs. Imponerende, hva het hun? Anna ...

På tilbakeveien tok vi selvsagt skiløypestien østover. Der la vi merke til en flott stireparasjon, det begynnende sølehullet var forvunnet. Til de som har utført jobben: Bravo! :-)

Så bar det ned bakkene ned sørover til Storfurua og Vådanveien, videre østover denne og ned Almenningsbakken og til høyre ved Vådansaga og sørover travveien. Så en svingom oppom Frøset gård, der noen hadde laget store flotte bilder på grusveien av danderte blomsterdeler, og ned kneikene til Leirbrua.

Før vi tok hadet med Helge M ved benserten på Leirbrua, avtalte vi at hvis været ble brukbart neste søndag (25. september) så kunne vi tenkt oss dagstur til Sylane, uten sykkel.

Rønningen har åpnet igjen

Det kjennes at det snart er slutt på sommeren, men på mirakuløst vis slapp vi mye regn. Vi var Helge Ø, Sten og Svein Erling fra Tiller og Helge M som ventet på oss ved Granåsen.

Helge Ø hadde sjekket på internett og fått bekreftelse på at Rønningen var åpnet etter kjøkken-ombyggingen. Så vi dro dit. Det er "kun" 150 høydemeter fra Bjørndalsbrua (turens laveste punkt) til toppen av Leiråsen der Rønningen ligger. Men bakkene oppover er seige, noe flere av oss merket ganske godt. Helge M sykler via Selsbakk og Sluppenbrua hver dag til og fra jobb, så han hadde grunntreninga for bakkeklatring i orden.

Det er tre triks for å komme seg opp en bakke i fin stil:
• Det første er å ha god fart før bakken og middels tungt gir slik at man kommer lengst mulig opp i bakken før man trenger å gire ned.
• Det andre trikset er å gire ned i tide til et svært lett gir som man siden kan holde hele bakken opp uten å gire ned ytterligere. En vesentlig del av dette trikset er å opprettholde pedaltakten over et visst minimum også selv om man egentlig begynner å bli ganske sliten. Hvis pedaltakten begynner å gå veldig tregt vil hvert tråkk bli et evig slit.
• Det tredje trikset er å stå av sykkelen og gå den siste biten av bakken hvis man ikke klarer å opprettholde pedaltakten.

I følge Helge Ø er trikset for å komme opp bakker i fin stil å starte knallhardt i bunnen av bakken, øke tempoet midtveis i bakken og sette inn en sluttspurt på toppen. Denslags blir det sykkelhelter av. :-D

Men opp kom vi og etter å handlet, benket vi oss utendørs. Det blåste litt men var eller greit. Men da vi vel hadde satt oss kom regnet, så vi trakk innendørs, opp i andre etasje fant vi oss et bord. Det regnet og det regnet, og vi pratet om både dette og hint. En av deltagerne, Svein Erling, inviterte turdeltagerne på bursdagskaffe senere på kvelden. Sånn er det å ha bursdag på "de to tårns dag" (ikke Tolkien-relatert, men New York-relatert).

Heldigvis ga regnet seg. På tilbakeveien fortsatte vi vestover over Leiråsen og tok veien ned til Lauglovannet på toppen av Ringvålveien. Helge M skilte lag med oss andre ved Smistadgrenda, rett er Hestsjøen. Vi var enige om at det hadde vært en fin tur.

Og på kvelden var det altså bursdagskaffe med bløtkake hos Svein Erling.

Grønlia igjen

Et jevn skydekke og en og annen regndråpe la ingen demper på turen. Temperaturen var rett under tjue grader og det var lite vind. Helge Ø og Svein Erling startet fra Tiller, Svein Erling på reservesykkelen.

Ved Granåsen stod Helge M klar for tur. Helge Ø insisterte på Grønlia som mål for turen, fordi han hadde klatret opp og ned og opp og ned stigen på borettslagets dugnad dagen før. Så vi la ivei opp bakkene mot Frøset og ned til travveien. På nordenden av travveien stoppet plutselig sykkelen til Svein Erling. Bakhjulet stod fastlåst. Etter litt fundering på problemet ble det konstatert at hjulet ikke var skrudd hardt nok til i forbindelse med hjulskifte et par dager tidligere. Så på en-to-tre var sykkelen i orden igjen. Resten av turen fram til Grønlia via krysset ved Storfurua og rundt Skjellbreia på østsida gikk udramatisk.

Vi satte oss innendørs, for ute var alle bordene opptatt. Praten handlet om kommunepolitikk, om terrorpolitikk, om biler med luftkjølte hekkmotorer, om ryggekamera og ryggevarslere, om rensking av takrenner, om været, om tidlig snø og sikkert noe som jeg har glemt.

Hjemturen var også udramatisk, vi syklet opp til Lianveien, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård til benserten ved Leirbrua. Der delte vi oss, Helge Ø og Svein Erling fortsatte til Tiller. Det hadde vært en framifrå tur, med snittfart litt over 16 km/t.

Regntur nesten til Grønlia

Dagen opprant bokstavelig talt, men i god tid før 12 ble det oppholdsvær, så Helge Ø og Svein Erling la trøstig i vei i oppholdsværet. Men de første regndråpene begynte å falle allerede ved passering av undergangen under E6, så vi stoppet i busskuret vis a vis Byggmakker for å vente på at det verste regnskyllet skulle gi seg. Litt om senn gjorde det det og vi syklet videre.

Vi tok sikte på Grønlia. Vi klatret oppover via Frøset gård og ned til travveien før vi klatret vestover opp Allmenningsbakken på Vådanveien, passerte Hallsetaunet og svingte av nordover i krysset ved Storfurua. Regnet ga seg ikke, så da vi kom til veiskiltet mot Grønlia bestemte vi at nok fikk være nok, vi var begge våte til skinnet, så vi fortsatte forbi Stykket og bort til og ned gjennom Vådan gård og hjem til Tiller. Da vi kom hjem var vi så gjennomvåte at det rant av oss når vi kom innunder tak.

Vi var imidlertid enige om at hvis vi hadde brukt regnsett, så ville vi ha vært våte til skinnet på grunn av svette, så alt i alt måtte vi si oss relativt fornøyd med turen.

Via Rønningen (stengt) til Grønlia

Et helt greit sykkelvær med temperatur rett under tjue og litt sol passet de oppmøtte perfekt, og de oppmøtte var Svein Erling (startet fra Tiller) og Helge M (sto klar ved Granåsen).

Vi bestemte oss for å prøve Rønningen, som i følge en nettside en av oss hadde sjekket tidligere skulle åpne 19. august. Så vi klatret opp til Smistad gård, tok snarveien gjennom gården og skogstien som munnet ut på sletta ved Kåttåtjønnmyra. Deretter klatret vi opp til Rognåsen og deretter siste kneika opp til Rønningen, men vel oppe ved gården så den stengt ut. Det var den. Et skilt utenfor fortalte at ny åpningsdato var 26. august.

Så vi tok heller sikte på Grønlia via stien på vestsiden av Leiråsen ned mot Marka. Første del av stien ned til og med myrflata (hva kalles den?) før siste bakken ned til Markabekken er slitt, men greit farbar. Men fra der den siste bakken svinger nord og ned (faktisk), så er er stien et digert sølehelvete, og sånn har det vært nå i flere år. Nå må snart noe gjøres med denne markastien og spesielt denne bakken. Da vi kom til "sølebakken" måtte vi leie syklene gjennom det verste, og Helge M ble våt på beina da han plumpet i et av myrhullene i bunnen av bakken.

Stien over Markabekken og opp til Marka er grei. Så syklet vi østover forbi sørenden av Skjellbreia og til krysset ved Storfurua, deretter nordover på Stykkeveien og stien langs skiløypa inn til Grønlia. Der fant vi oss et ledig hjørne på et bord i solveggen og benket oss med tyggemat og kaffe. Ah, for en herlig dag, sola skinte på svette syklister.

Vi ble sittende både lenge og vel før vi la ut på hjemveien. Som sedvanlig valgte vi kneikene oppover forbi tidligere Lagmannssetra opp til Lianveien, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård til benserten ved Leirbrua, der våre veier skiltes. Det hadde vært en flott tur.

Soltur til Lavollen

Helge Ø og Svein Erling stilte til start. Rundt tjue grader og sol er perfekt, men det blåste en til dels ganske kraftig kastevind fra sør (varm fønvind), noe som skulle vise seg å by på enkelte overraskelser underveis.

Vi startet med å sykle opp til Granåsenparkeringen, i tilfelle Helge M ventet der. det gjorde han ikke, så vi fortsatte opp gjennom marka gjennom Vådan gård og videre oppover skråstien. Der passerte vi et par slanke unge damer som bar på hver si bøtte, det er visst mye sopp i år. Videre oppover Lianveien, ned til Kobberdammen der vi valgte steien rundt på vest og nordsiden. Midt i en litt uoversiktelig sving holdt Helge på å krasje med en kvinnelig jogger. Begge så like overrasket ut over å møte noen på den smale sti. Etterpå spurte Svein Erling for spøk om Helge ikke likte å treffe damer ...

Etter Kobberdammen valgte vi Tømmerdalsveien ned til Lavollen. Der fant vi et ledig bord på vestsiden av låven. Svein Erling hadde tenkt på vinden og valgte stentøytallerken å legge svela på, mens Helge hadde glemt vinden og valgt papptallerken. Det var ikke særlig lurt, for faktisk var kastevindene såpass kraftige at ved et tilfelle flyttet selv steintøytallerkenen seg på bordet. Men etter å ryddet bordet for hurtigspiste svelerester og bortblåste tallerkner, så satt vi ei god stund med kaffen, koppene holdt vi på hele tiden. Etter en god halvtime trillet vi videre.

Først ned bakkene og over Ilabekken, forbi Tunga gård (som nå eies av Steinerskolen) og ned Fjellseterveien til rett forbi Baklidamparkeringen. Der tok vi av oppover skogstien til femstikrysset og ned mot Kyvannet på sørsiden. Så fortsatte vi opp stien Gamle Lianvei til nesten øverst i Uglaveien, der krysset vi over trikkeskinnene og rundet vestsiden av Lianvannet og fortsatte på Solemsveien. Så ned Vådanveien til Hauklivannet, som vi rundet på vest og sørsiden og endte ut ved Nilsbyen. Deretter vanlig retur til Tiller. Alt i alt en trivelig tur, bortsett fra noen av de sterkeste vindkastene.

Klatretur til Estenstadhytta

Helge Ø og Svein Erling stilte til start. Det var strålende sol og ca tjue grader, men med en avkjølende vind fra nord. Langarmet overdel var derfor ikke så dumt.

Vi startet ned gjennom Sjetnemarka, over demningen ved Øvre Leirfoss og bortover veien til Bratsbergveien. Så bortover sletta forbi Bjørkmyr, opp gjennom Utleira og Steinan. Ved enden av Steintråveien klatret vi sørover opp bakken til marka og fortsatte sørøstover og østover i Tomsetmarka til vi møtte veien opp til Estenstadhytta ved Tømmerholt. Deretter fulgte vi veien til topps.

Dette er en stri bakkeklating uten særlige naturlige pauser i terrenget, så vi var ganske slappe da vi endelig kom opp. Etter en kort pause på et bord utenfor hytta fikk vi handlet oss hver vår kanelbolle og kaffe. Det smakte godt. Så satt vi der og beundret utsikten over byen og fjorden og snakket om løst og fast.

På nedturen valgte vi å starte østover ned bakenfor hytta og deretter stien som svinger seg nord og vestover mellom Estenstadhøyden og Stokkåsen. Tanken var å følge stien ned til parkeringen ved Bekkea, men vi bommet nok på et stivalg et eller annet sted slik at vi havnet inn på hovedveien et stykke nedenfor hytta. Så vi lot som ingenting og fortsatte. Ved Bekkea tok vi nordvestover over høyden til Kleivaveien og der tvert sørvestover snarveien over jordene tilbake til østenden av Steintråveien.

I stedet for å returnere ned gjennom Utleira til Bratsbergveien tok vi gangstien over den høye gangbrua til Tverreggen og videre vestover og sørover forbi Leira kapell, Leira gård og ned til Leirgjerdet gård. Der går det ned en flott opparbeidet sti ned til enden av demningen ved Øvre Leirfoss. Så klatret vi oppover gjennom Sjetnemarka til vi atter var hjemme på Tiller. Da var vi skikkelig godslitne og var enige om at det hadde vært en fin tur, til tross for den litt sure vinden.

Alenetur til Elgsethytta

Kun Svein Erling stilte til start denne søndagen, været var lett overskyet og rett under tjue grader. Akkurat passe vær til å klatre oppover alle bakkene til Elgsethytta. Hvilket jeg gjorde.

Jeg startet opp til Granåsenparkeringen, fortsatte opp bakkene gjennom Vådan gård, Skråstien, Lianveien, Fjellseterveien og innover veien mot hytta. Rett etter parkeringsplassen på Kumlokket, før nedkjøringen til Vintervannet, så la jeg merke til at en ny gruset sti munnet ut der, antagelig sommerutgaven av en av de nye skiløypene på østsiden av Henriksåsen. Jeg tenkte at jeg fikk prøve den på nedoverturen, og fortsatte.

Da jeg nærmet meg Elgsethytta sprakk skydekket opp og det ble etterhvert strålende sol fra nesten skyfri himmel. Jeg fant meg et ledig bord i uværsskuret og benket meg der med rosinbolle og kaffe. Herlig. Mens jeg satt der og filosoferte kom det ei vakker ung mørkhudet dame på sykkel, i full tettsittende sykkelmundur. Det må ha vært flere enn meg som la merke til henne, og det må ha vært å bli lagt merke til som var noe av poenget. Hvit sykkelhjelm og hvite sykkelsko, tettsittende rødrosa trøye (nesten fluoriserende i fargen) og svarte tettsittende sykkelshorts. Lekkert, lekkert, lekkert. :-)

Jeg ble nok sittende i over en time i den stekende sola. På tilbakeveien glemte jeg selvsagt helt at jeg skulle prøve den nye stien, så det ble retur samme vei som jeg kom uten variasjoner av noe slag, bortsett fra motsatt retning selvsagt. Alt i alt en trivelig tur.

Alenetur til Grønlia

Strålende sol og 25 grader burde gi en perfekt ramme rundt en markasykkeltur. Fredagens terror i Oslo og på Utøya la imidlertid en trykkende stemning på alt man foretok seg, desto bedre grunn til å komme seg ut på tur for å virkelig kjenne at man lever.

Jeg råtråkket meg opp kneikene til Frøset og fortsatte opp gjennom skogen til Vådanveien, videre til Storfurua/Skjelbreia, veien mot Stykket og stien mot Grønlia. Der fant jeg meg et bord i solsteken. Der ble jeg sittende å filosefere over meningen med livet en liten time.

På tilbakeveien tråkket jeg meg opp kneikene til Lianveien. Jeg tok ikke ned Skråstien, men fortsatte mot Lian. Ved utkikspunktet hadde noen hengt opp et flagg på halv stang, en mektig og rørende markering av landesorgen. Jeg satte meg på benken og så ei stund utover byen. Der og da skulle jeg gjerne hatt noen å dele tankene mine med.

Så fortsatte jeg ned rundt Lian, forbi Lianvannet og tok veien ned gjennom Vådan gård. Da jeg kom hjem til Tiller var jeg totalt utslitt og gjennomvåt av svette. Sånn sett var det en vellykket tur.

Svein Erling

Internasjonalt på Grønlia

Rundt 25 og strålende sol denne søndagen. Helge Ø, Helge M og Svein Erling stilte til start. Vi valgte Grønlia som turmål.

Vi klatret opp kneikene mot Frøset og fortsatte gjennom tunet, rundt låvebrua og oppover stien i skogen nordover mot Vådanveien. Stien munner ut rett vest for Almenningsbakken, omtrent på toppen av stigningen. Så fortsatte vi vestover til krysset ved Storfurua og fortsatte nordover nesten til Stykket. Så svingte vi av innover skiløypestien som munner ut på Grønliaveien rett før ankomst Grønlia.

På Grønlia fant vi oss først en ledig benk nedenfor minnesteinen, men flyttet til et ledig bord i sørveggen av hytta etter den første kaffekoppen. Ved nabobordet kunne vi høre at det snakket fransk. Selv snakket vi om ferie, mulige sykkelturer ved Storlien og lignende. Mens vi hentet hver vår påtår, så kom det nye folk på nabobordet, nå ble det snakket nederlandsk der. Vi skjønte ikke noe av det som ble sagt, bortsett fra ordet "vierkant" som vi skjønte betydde firkant. Uttalen var helt lik norsk uttale av ordet.

Det blåste litt svalt og så var det noen trekantede fluer som beit oss av og til, men eller hadde vi en god og lang pause i solveggen.

På returen valgte vi overveien (Grønliaveien) og vi la merke til at gresset på lysningen der Lagmannssetra tidligere lå var nyslått som ei plen. Dessuten la vi merke til at blåbæra nå er modne. Og til at vi muligens er de få markasyklistene som ikke har fancy moderne utstyr og sykkelshorts. Vi har vanlige shorts og godt brukte sykler.

Så ned Lianveien, Skråstien, ned gjennom Vådan gård og en liten sluttspurt opp bakkene mot Granåsenbakkene, bare for variasjonens skyld. Helge M skilte lag med resten ved utkjøringen fra Granåsenparkeringen og fortalte at det nå blir noen uker med feriefravær. Helge Ø hadde lignende planer. Innvilget. Og turen hadde som vanlig vært framifrå. Snittfart på sykkeletappene var 16,5 km/t.

Elgsethytta, 3 mil, 16 km/t

Rett over 20°C og til dels strålende sol, men også delvis overskyet. Det var meldt regn utover dagen, men det kom som ei tordenbyge først en times tid etter turen. Helge Ø og Svein Erling startet fra Tiller og Helge M stod og ventet ved Granåsen.

Helge Ø hadde lest litt på nettet og funnet ut at vi hadde minst to alternativ, Grønlia og Elgsethytta. Helge M hadde funnet ut at også Skistua var åpen denne søndagen. Så med en mulig retrett til Skistua valgte vi å satse på Elgsethytta. Vi syklet opp gjennom Vådan gård, opp Skråstien og oppover til enden av Lianveien, oppover Fjellseterveien til Kumlokket og videre innover veien mot Elgsethytta. Det var ganske tungt oppover noen av kneikene, men opp kom vi i relativt fin stil.

Vi fant oss et bord i uværsskuret, der koste vi oss i solsteiken med kaker, bolle og kaffe. Praten gikk lett og uanstrengt om båtte dette og hint. Etter en god time begynte det å skye over og det ble merkbart litt kjøligere. Så vi la i vei nedover bakkene. Vi valgte samme vei som oppover, bare i motsatt retning selvsagt. Det vil si, i stedet for å ta ned gjennom Våden gård fortsatte vi til Vådansaga, tok sørover travveien og opp til Frøset før vi trillet ned bakkene til Leirbrua. Vi sa ha-det til Helge M ved benserten ved Leirbrua og var tilbake til Tiller ca kl. 15.

I følge Helge Øs GPS-pulsklokke hadde vi hatt en snitthastighet på selve syklinga (opp og ned) på 16 km/t, pausen ikke medregnet selvsagt. Det var en herlig tur, uten uhell av noen slag.

Grønlia med knall

Det var stort sett oppholdsvær og faktisk rundt tjue grader denne første søndagen i juli. Helge Ø og Svein Erling startet fra Tiller, ved Granåsen stod Helge M og ventet tålmodig. Vi antok at de fleste hyttene var stengt i juli, så vi satte kursen mot Grønlia.

Denne gangen startet vi opp gjennom Vådan gård og deretter vestover Vådanveien, nordvestover på Vådanstien og videre på skogsveien forbi Viljenhytta, opp Viljenbakkene opp til Stykket og videre innover skisporstien inn til Grønliaveien og inn til hytta.

Der var det fullt på alle utebord, så vi fant oss et bord inne stua, der vi benket oss og slappet av med kaffe og kaffebrød. Praten varte i et par timer og var innom både bomringen i Trondheim, Sluppen bru, ombyggingen av Innherredsveien, kaoset i Sorgenfriveien, om skeive tømmervegger i Grønlia, om fisketurer i Tafjordfjellene og litt om forrige helgs tur til Litjbælingsjøen.

På returen valgte vi overveien. Vi stoppet ved ei minnetavle for Lagmannsætra før vi fortsatte oppover mot Lianveien. Men før vi kom så langt datt plutselig Svein Erling så lang han var på grusen. Han lå bak de andre og hadde ikke full oversikt over veien. Forhjulet hadde sklidd langs siden på en høy langsgående kant og dermed veltet sykkelen. Det gikk imidlertid greit, det ble kun noen skrubbsår. Sykkelen var uskadd.

Resten av turen gikk uten uhell, etter å ha kommet ned Skråstien tok vi vestover Vådanveien til Vådansaga. Der tok vi av sørover på travveien og opp kneikene til Frøset. Derfra ned til benserten ved Leirbrua. Der sa vi ha-det til Helge M og kom til Tiller ca kl 16. Bortsett fra det refererte uhellet var det en vellykket tur.

Fjelltur til Litjbælingsjøen

Klokken ni (på søndagsmorgenen) dro fire deltagere avsted til Gåregrenda i Holtålen, per bil denne gangen (uten medbragte sykler), Helge Ø, Helge M, Sten og Svein Erling. Fra Gåregrenda går det en bomvei nordover mot fjellet Bringen. Langs denne veien har en av deltagerne tilgang på ei familiehytte, som ble base for en fjelltur til fots. Omkring 17-20 grader og til dels lange solglimt ga en flott ramme om turen.

Flere bilder i galleriet, klikk på bildespill i høyremargen.

Vi startet over Harkåsen (680 moh) og gikk i fin bue innover til Litjbælingsjøen (704 moh), et oppdemmet kraftmagasin. På veien innover dyppet Helge Ø markstanga i elva Bælinga (Tverrbælinga) og fikk fjellørret nærmest på sekundet. Etter kort tid og ca ti fisk som var for små, så var fangsten 3 ganske fine fisker. Rasten ble lang og trivelig i den stadig tilbakevendende sola. Det kom noen få regndråper også, men de var ingenting å slå opp paraply for, for å si det sånn.

På returen gikk vi over åskammen vest for vannet og ned til setra Gillsetlivollen og deretter sørover på Bringen-veien tilbake til "basecamp". Etter en god og lang pause på hytteterassen satte vi oss i bilen og var tilbake på Tiller rett før åtte på kvelden. Vi var enige om det hadde vært en framifrå tur.

Rundtur i marka

Herlig sommervær med over 20 grader denne søndagen. Kun Helge Ø stilte til start. Han la ut på en lengre tur via Rønningen, Marka, Stykket, Lavollen og retur til Tiller (kortreferat).

Grønlia mellom tordenbygene

Det var overskyet oppholdsvær og 13 grader ved turstart, men det var meldt tordenbyger. Helge Ø og Svein Erling la i vei fra Tiller og traff Helge M ved Granåsen.

Så klatret vi opp bakkene til Frøset, ned til Nordmyra og travveien, denne bort til Vådansaga og så klatret vi opp Almenningsbakken, fortsatte forbi Halsetaunet og ned til veikrysset ved Storfurua. Så østveien langs Skjellbreia før vi svingte av vestover mot Grønlia. Helge Ø og Svein Erling syntes det var uvanlig tungt oppover bakkene, men da vi entret Grønlia skjønte vi hvorfor: Ny rekord. Eller i hvert fall noe som lignet veldig i følge Helge Ø sin GPS-pulsklokke.

På slutten av turen oppover hadde vi hørt flere tordenskrall så vi benket oss innendørs med kake, boller og kaffe. Praten gikk om bl.a om vær og uvær og ganske snart høljet det ned utenfor. Så vi ble sittende både vel og lenge, i det vide og brede, og fikk sannelig tid til påfyll av kaffe før regnet ga seg såpass at vi entret sykkelsetet igjen.

Hjemturen ble meget effektiv, i jevnt, friskt tempo oppover bakkene til Lianveien, ned Skråstien, ned gjennom Vådan gård og til benserten ved Leirbrua, der Helge M takket for turen. Helge Ø og Svein Erling rakk akkurat hjem til Tiller før regnet høljet ned igjen, de første dråpene falt mens Svein Erling skylte av sykkelen. Uansett var det en herlig tur med effektiv snitthastighet på ca 18 km/t, noe som ikke er så verst for stisykling på en søndag.

Sesongens første tur til Lavollen

Det var litt kjølig vind og litt lav temperatur for årstiden (knapt over ti grader ved turstart), men det var strålende sol og temperaturen steg utover dagen. Helge Ø, Sten og Svein Erling stilte til start fra Tiller.

Vi valgte å svinge av fra Kongsveien ved Granåsenparkeringen og klatret oss opp gjennom Vådan gård, Skråstien og Lianveien til der denne munner ut i Fjellseterveien. Så slapp vi oss utfor bakkene ned til Kobberdammen der vi valgte stien på øst- og nordsiden av vannet. Deretter benyttet vi bilveien nedover i Tømmerdalen (som nå har fått et jevnt og fast oljegrusdekke) og svingte inn til Lavollen.

Vi fant oss et ledig bord i solveggen der vi benket oss med kaffe og nystekte sveler med syltetøy og rømme. Nam. :) Samtalen gikk både om steinurturer i fjellheimen, om viderverdigheter på fjesboka og om andre tema.

Etter en god og lang pause, inkludert påfyll av kaffen, så kastet vi oss nedover bakkene mot dalbunnen og brua over Ilabekken, opp veien forbi Tunga gård (som nå eies av Steinerskolen) og ned stien på sørsiden av Kobberdammen. Før ferista i Fjellseterveien svingte vi av sørover oppover Baklistien og ned til Kyvannet. Der valgte vi stien opp til Lianvannet, der stien rundt på øst- og sørsiden av vannet og videre stien i dalen som munner ut i Vådanveien nedenfor Haukåsen. Derfra strake veien mot Tiller. Vi var enige om at det hadde vært en flott sykkeltur.

Fire ungkarer til Grønlia

Værvarselet var ikke all verden, men en sjekk på yr.no dagen før ga mulighet for oppholdsvær i de timene turen varte. Fra Tiller stilte Helge Ø, Sten og Svein Erling, Helge M stod klar ved Granåsen.

Det tok imidlertid litt tid å komme i gang, så da vi ankom Granåsen ca 12.35 var Helge M gått lei av å vente og hadde lagt avgårde til Grønlia alene. Vi andre syklet opp bakkene via Frøset, opp gjennom skogstien (som hadde et digert gjørmehull) og kom ut på toppen av Almenningsbakken. Deretter til Skjellbreia/Storfurua og videre veien opp mot stykket før vi svingte av innover mot Grønlia.

Der traff vi også Tore og Grete, som deltok i toppturmarsjen. Vi storkoste oss i solveggen i laaang tid før vi returnerte via overveien, Lianveien, Skråstien, Vådan gård og sa ha-det til Helge M ved Leirbrua.

Alt i alt en vellykket tur, og ikke en dråpe regn. :)

Kneik-res til Grønlia

Over femten grader og delvis sol la ingen demper på denne turen, på ingen måte. Tore og Svein Erling stilte til start. Helge M og Helge Ø hadde meldt forfall.

Tore hadde klikkpedaler, og var nok i best form av deltagerne, så Svein Erling hadde sitt svare strev med å holde følge oppover bakkene. Dette var ikke noe 'kjære mor', men trivelig var det læll. Vi tok av fra Kongsveien ved Granåsenparkeringen og 'spurtet' opp kneikene til Frøset. Der rundet vi låvebrua (der var det målområde for noe orienteringsgreier) og fortsatte over jordet og opp gjennom skogstien, som var stort sett tørr nå bortsett fra et par gjørmete hull. Dermed kom vi ut på allfarvei igjen omtrent på toppen av Almenningsbakken. Deretter var det strake veien til Storfurua ved Skjellbreia og videre på østveien opp til stien inn til Grønlia.

Vi var gode og varme da vi entret stedet og fant oss en bordende ute i solveggen med hver vår kaffe og noe tyggbart. Praten handlet mest om trening, pulsklokker, sykler og lignende sporty emner, men også noe om hurtiginnkjøp av listverk og om laidback livsholdning.

På hjemveien tok vi øverveien forbi forhenværende Lagmannssetra og opp til Lianveien, ned denne, Skråstien og ned gjennom Vådan gård, der vi måtte vike for opptil flere hester og folk (det var tydeligvis et slags hestestevne der i dag).

Totalt litt over 2,5 mil og en snitthastighet på over 17 km/t (i følge Tores sykkelkompjuter) er godtagbart, og begge var enige om at det hadde vært en bra tur.

Til Grønlia med ulyder

Bare ti grader og overskyet, men Helge Ø og Svein Erling stilte til start.

Svein Erling hadde dagen før kjøpt forskjerm på Biltema og montert den etter bruksanvisningen. Det var tydeligvis ikke særlig bra, for etter få meter kom det skrape- og ulelyder fra en kontaktflate mellom dekket og skjermen. Og ved hver hump slo undersiden av styrekranken mot en festeskrue på skjermen. Men vi lot det bråke og gjennomførte turen som dette var helt normalt. Vel hjemme igjen ble monteringen endret, og endringen ser ut til å være lovende for senere turer. Nok om forskjermen.

Turen gikk til Grønlia. For Helge Ø var dette sesongens første tur dit, og Svein Erling hadde ingen innvendinger. Denne søndagen var det ingen gjenværende snøflekker å forsere, så turen opp via Bjørndalsbrua, Kolstad, Huseby, Granåsen, Frøset, travveien, Vådanveien, veien oppover mot stykket og stien inn til Grønlia tok ca 50 minutter, en snittfart på ca 15 km/t. Det er et greit tempo, selvsagt med nødvendig nedbremsing ved passering av fotgjengere. Turene våre er tross alt ingen tempokonkurranser, selv om vi ikke akkurat bremser unødvendig heller.

Vi valgte å sette oss ute i sydveggen, men det var ikke noen "solveggstemning" akkurat. Det blåste en sur vind rundt hushjørnet, så det var bra vi hadde vindtette klær. Vi kom i prat med en småbarnsfar og hans to "undersåtter", som også syklet i marka denne dagen. Da disse dro videre gikk slo praten over på ei bok Svein Erling leser for tiden, Haikerens guide til galaksen. Svein Erling har lånt boka av Helge Ø, så der hadde vi et samtaletema som begge kjente.

Etter en liten time kom det enkelte regndråper i tillegg til vinden, så da brøt vi opp og startet på hjemveien. Vi tok "overveien", opp forbi der Lagmannssetra lå tidligere, ned Lianveien, Skråstien, ned gjennom Vådan gård og tilbake til Tiller. Alt i alt en vellykket tur på i overkant av 2,5 mil totalt.

Syklet hele veien til Grønlia

Dagens opprant med varm luft og strålende sol, men det skyet over lett og var litt vind rett før turstart. Likevel startet Svein Erling med shorts, noe han ikke angret på underveis, for sola kom tilbake. Ved Leirbrua traff han Helge M og så bar det oppover bakkene mot Frøset. Selve veivalget opp til Grønlia var en blåkopi av turen 1. mai, så vi henviser til den rapporten. Men denne gangen hadde snøflekkene innover skogstien mot Grønlia minket såpass at vi klarte å forsere det lille som var uten å gå av sykkelen.

På Grønlia var det adskillig flere folk en forrige søndag, men vi fant oss en bordende på solsiden og ble siden sitte å prate om både det ene og det andre, i det vide og brede. Sola stekte og vi rett og slett koste oss. Klokka var over tre når vi bestemte oss for å starte på returen.

Denne gangen foreslo Helge M at vi skulle forsøke overveien, og slik ble det. Det var litt bløtt og sugende noen få steder, pluss et par snøflekker å forsere, men stort sett var veien bar. Så videre nedover Lianveien, Skråstien og Vådan gård til vi skiltes som gode sykkelkompiser ved benserten ved Leirbrua. Helge M meldte om frafall neste søndag, men da er det kanskje noen andre som vil bli med (hint, hint)?

Åpningstider sommeren 2011

Elgsethytta er åpen onsdag 12-20 med middagservering og 10-16 lørdag og søndag.

Estenstadhytta (i øst) er åpen onsdag 11-21 og 9-16 lørdag og søndag.

Grønlia er åpen 10-15 tirsdag, torsdag og fredag og 10-16 lørdag og søndag.

Lavollen er åpen 11-16 lørdag og søndag.

Lian-restauranten er åpen onsdager 12-16 og søndager 14-18.

Rønningen er nå stengt p.g.a. omfattene ombygging og oppgradering av kjøkkenet. Hytta åpnes igjen i august når arbeidet er ferdig.

Skistua er åpen hver dag 10-16 med langåpent og middagservering til kl. 19 på torsdager.

Sponhuset (ved Ladestien) er åpen tirsdag og fredag 11-16, onsdag og torsdag 11-22 og lørdag og søndag 11-18.

Oppdatert: 21. mai 2011

Tidlig vårtur til Grønlia

Et strålende solskinn burde tilsi varmt vær, men denne første maidagen kunne bare by på rundt tolv grader, så det var ikke vær for shorts.

Vi var to som startet fra Tiller, Tore og Svein Erling. Oppe ved Granåsen stod Helge M og ventet på oss. Vi diskuterte litt turalternativene og bestemte oss for å se om det var farbart til Grønlia, med Skistua som alternativ, for april hadde vært rekordvarm. Vi svingte av mot marka ved benserten ved Leirbrua, fortsatte opp bakkene mot Frøset og deretter ned til og over Vådabekken og nordover travveien langs Nordmyra fram til Vådanveien. Så fulgte vi denne mot Skjellbreia. Men på toppen av Almenningsbakken måtte Tore snu, forhjulet var punktert. Svein Erling hadde en boks med dekkskum, trodde han, men den var tom.

Så det var bare Helge M og Svein Erling som fortsatte til Skjellbreia og oppover Stykketveien til stien langs Skjellbreialia innover mot Grønlia. Halve strekningen innover fra Stykketveien var bar, men vi måtte leie syklene et par steder over snødekte partier. Heldigvis bar snøen såpass at vi gikk oppe på snødekket. Så turen innover gikk greit.

Vi fant oss et ledig bord i solveggen, og der var det herlig å sitte. Vi satt der og pratet om mye og mangt leeenge. Med kaffe og noe å bite i selvsagt. Først klokka halv fire brøt vi opp og startet på hjemveien. Vi valgte å returnere samme vei som vi kom og skiltes ved benserten ved Leirbrua, Helge M bor jo på Byåsen.

Tore hadde forøvrig kommet seg vel hjem, lufta tok slutt først ved Bjørndalsbrua, så det var en kort spasertur den siste biten.

Kosetur til Rønning i finværet

Godt over 15 grader og strålende sol stormsmelter de siste snøflekkene under granene i marka. Så på årets første påskedag var det ingen skigåere på Rønningen. Men vi var der, Helge Ø og Svein Erling, sistnevnte hadde satset på shorts i finværet.

Vi startet normalt, over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad/Huseby og videre opp til sivilforsvarsleiren ved Granåsen, der vi tok av sørover og oppover bakkene på Smistadgrenda. Vi tippet at snarveien gjennom skogen fortsatt var delvis snødekt, så vi svingte av mot Rønningen nede ved tømmerlunna/parkeringen. Nede ved bekken i dalbunnen var det et digert hull i veibanen, men noen hadde markert dette med å sette oppi deler av et vissent tre. En stor takk til de som hadde gjort dette hvis de leser dette! :)

I bakkene oppover mot Rønningen kjente vi at vi fortsatt manglet litt på toppformen (egentlig ganske mye), men opp kom vi uten å måtte gå av sykkelen. Vi gikk selvsagt av sykkelen før vi kjøpte kanelbolle/vaffel og kaffe og benket oss i solveggen. Ah, for en herrrrrlig dag! Praten gikk om datalagringmedier, iPad, trådløst nett, bluetooth og så videre. Altså ganske nerdete og guttete. Pausen ble god og lang, men etter den andre kaffen bestemte vi oss for å starte på returen.

Nedturen ble som vanlig vesentlig raskere enn oppturen, dessuten tok vi via Ringvålveien og Heimdal sentrum for variasjonens skyld. Vi var hjemme i Romemyra ca kl 15 og var enige om at det hadde vært en fin sykkeltur.
• Bonus: Turlogg med løypeprofil og kart

Klatreetappen til Skistua

Helge Ø og Svein Erling åpnet RSP-sesongen på årets langfredag. Været var strålende uten vind med over 10 grader i skyggen. Om det var et utslag av ungdommelig overmot skal være usagt, men vi bestemte oss raskt for å sikte på Skistua istedet for Rønningen. Vel, vi kan vel egentlig ikke skryte på oss det med ungdommelig, for vi er begge eldre enn det som regnes som ungdom. Men det hender nok at de fleste av oss, uansett alder, føler oss litt ungdommelige likevel, innerst inne. ;)

Vi startet turen som vanlig, over Bjørndalsbrua og opp til Granåsenområdet. Der valgte vi grusveien fra benserten på Leirbrua, vi klatret opp kneikene mot og gjennom Vådan gård. Vi gjettet at øvre del av Skråstien kanskje kunne være uframkommelig så tidlig på våren, så vi valgte Solemsveien nordover og deretter opp Lianveien forbi restauranten. Så fulgte vi Lianveien til endes der den munner ut i Fjellseterveien. Og det er der den virkelige klatringen begynner. Bakken opp til Skistua kjentes uvanlig drøy og lang for begge denne dagen, vi var begge ganske pumpa og slapp i beina da vi parkerte syklene ved inngangen på Skistua.

Så vi kjøpte oss kanelbolle/eplekake og kaffe og fant det eneste ledige bordet ute på terassen. I påskesola. Det var fantastisk avslappende å sitte der å snakke om "usynlige" sykkelhjelmer og om hvordan ulike mennesker oppfatter f.eks underdrivelseshumor og andre humorvarianter. Pluss litt politikk. Selvsagt.

På returen valgte vi å prøve oss ned Skråstien, for bortsett fra ei grøft på den ene siden så så den relativt tørr ut. Og det var den. Vel nede på Vådanveien fulgte vi denne et stykke vestover, forbi avkjøringen til Vådan og ned til Vådansaga. Der tok vi sørover på travveien gjennom skogen langs Nordmyra, så en kjapp "spurt" opp kneika mot Frøset og deretter ned mot Leirbrua. Og hjemover. I den svake stigningen på østsiden av Bjørndalsbrua kjente vi begge at det hadde vært en tung nok sykkeltur. Beina var som gelé. Vi var likevel enige om at det hadde vært en ypperlig sesongåpning.

På lavt dekktrykk til Grønlia

Selv er jeg en av disse særingene som utstyrer sykkelen med piggdekk om vintrene og sykler hele året. Det er morsomt og spennende å kunne klatre opp og sette utfor bratte glatte bakker. Flere ganger hver vinter havner jeg på Rønningen, som brøyter kjøreveien opp hele vinteren. Men Grønlia er markafavoritten, så det hender jeg sjekker om det er mulig å sykle dit også på vinterføre. Dessverre er det som oftest for lite bæreevne for sykkel det siste stykket inn mot hytta, men i går bar det sånn noenlunde. Jeg måtte leie sykkelen noen steder, men stort sett syklet jeg oppe på snødekket.

Jepp, hvis snødekket er fast nok og man benytter et triks, så går det. Trikset har jeg snappet opp på et nettforum for terrengsyklister: Jeg slapp ut mye av lufttrykket i dekkene slik at det kun var ca 25 psi i hvert dekk (jeg hadde med dekktrykkmåler). Dermed fikk dekkene større bæreflate og istedet for at dekkene skar seg ned i snøen så fløt de i stor grad oppå.

Så i dag (Skjærtorsdag) syklet jeg altså til Grønlia. Og skrev en hilsen i gjesteboka (bildet). Det ble imidlertid en våt tur. Det duskregnet lett helt til jeg nådde hytta, men det hadde økt på endel da jeg var klar for returen. 

Selve turen var grei, opp til Leirbrua, videre opp til Frøset gård og så ned til travveien bort til Vådansaga borte ved Vådanveien, Vådanveien vestover forbi Halset gård til Skjelbreia og så nordover veien mot Stykket. Det var kun skiløypa innover mot hytta som var snødekket, så det var først da jeg kom dit at jeg reduserte dekkstrykket. 

Etter pausen på Grønlia returnerte jeg samme vei til Stykketveien og fortsatt så denne nordøstover og østover. Men det siste stykket møtte jeg snø igjen og valgte vinterveien gjennom skogen, som flere steder var digre gjørmehull. Deretter retur til Leirbrua, denne gangen via Vådan gård. Vel hjemme var jeg komplett gjennomvåt. Men det hadde likevel vært en aldeles storartet opplevelse. :)