Opp via Leirbrua og gennom Frøset gård, opp gjennom skogstien til Våddanveien. Våddanveien inn til Storfurua, Stykketveien nordover og så stien/veien vestover inn til Grønlia. Der var det uvanlig lite folk. Skjokoladekake og kaffe smakte bra i solveggen, samtidig som jeg slo av noen ord med noen ved nabobordene. I det fjerne kunne jeg se at toppen på Vassfjellet så snøfri ut.
Til en avveksling testet jeg stien langs vestsiden av Skjellbreia og videre på den øvre stien (skiløypa) til Marka. Det var fortsatt ganske vått i myrpartiene, så jeg måtte stå av sykkelen og leie den flere steder.
Vel nede på Våddanveien ved Marka stoppet jeg litt for å etterjustere bakbremsa (felgbremser). Så tok jeg stien over Markamyrene og oppover mot Rønningen. Den nederste delen er fortsatt nesten uframkommelig sølete.
Rett etter at jeg hadde satt meg på sykkelsetet for å trø videre opp mot toppen fikk jeg øye på noe snodig, to små bjørketrær som var flettet i hverandre til en bueportal (se bildet). Et nydelig stykke arbeid, faktisk synes jeg det fortjener at ingen prøver å "redde" disse trærne, men lar de vokse i hverandre og bli til en permanent severdighet. Hvem "kunstneren" var aner jeg ikke, men dette var overraskende og coolt. Til den eller de som gjorde dette: Bravo! Bravissimo! :)
Vel oppe ved Rønningen tok jeg "skiløypa" ned via Strupen til Granåsen. Nede på Kattåtjønnmyrene satt det en rev på stien da jeg kom, denne bråvendte og forvant da den fikk øye på meg. Når vi sykler så blir det aldri helt lydløst, grusen knaser under hjula, så å faktisk se andre dyr enn fugler tilhører sjeldenhetene.
Turen tok 2½ time, inkludert kaffepausen. En vellykket tur uten uhell av noe slag. Jeg håper og tror flere vil være med neste søndag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar