Magisk kule på Grønlia

Bare rundt 8-10 grader og utrygt for regnbyger kunne nok lagt en viss demper på turgleden, men med rett klær er det meste godt vær sies det, og det ble det for oss også, Helge Ø og Svein Erling.

Vi la av gårde allerede klokka 11 for Svein Erling skulle delta på et korarrangement på Byneset fra klokka 15. Det gikk noenlunde greit oppover bakkene mot Granåsen/Leirbrua, men bakkene opp mot Frøset kan være seige, og i dag var det Helge som merket det mest og derfor bestemte tempoet. Vi valgte å droppe snarveien opp gjennom skogen og valgte i stedet travveien nede i dalen. Dermed slapp vi sølehullene, men fikk til gjengjeld merke motbakken på Våddanveien. Deretter var det jo nesten bare nedoverbakker til Storfurua ved Skjelbreia, men så merket vi motbakkene oppover i retning mot Stykket. Stien innover mot Grønliaveien var nå stort sett tørr, og vi entret markahytta i fin stil.

Vi fant oss en ende på et bord ute i solveggen, for sannelig sprakk skydekket da vi kom fram til  Grønlia. Så satt vi der da også diskuterte både dette og hint. Og mens vi satt der fikk Svein Erling øye på noe snodig, en gutt som lekte seg med et lita kule som så ut som den svevde en millimeter eller to over bordflata (som var laget av grove treplanker). Grunnen til at det så ut som den svevde var at overflaten hadde samme mønster som klassiske fotballer, og dette mønsteret stod i ro mens kula "glei" bortover (eller rett over?) bordflata. Nysgerrigheten og fasinasjonen var så stor og høylydt at til slutt ga guttens far Svein Erling lov til å undersøke kula, og da skjønte han hvordan det hang i hop. Men nei, vi avslører ikke svaret på gåta her, dere må være på en RSP-tur for å få ta del i den magiske kulas hemmelighet. ;)

På hjemveien trødde vi oss forbi Lagmannsætras branntomt. Nei ikke forbi, ikke før vi hadde tatt en liten pause for å se på restene og uttrykke vår avsky for pøblenes herjinger. Resten av turen via Skråstien og Vådan gård gikk uten noen former for dramatikk, vi takket for turen og skylte syklene.

Lagmannssætra brant ned i går

I går kveld brant Lagmannssætra ned til grunnen, og det var også et branntilløp og innbrudd på Grønlia. For oss som ofte ferdes i marka er dette bare trist og leit. Vi i Romemyras søndagspedalister har ofte syklet forbi Lagmannssætra på vei opp til Lianveien fra Grønlia, et kjært orienteringspunkt er med dette borte. Selvsagt kan vi skrive at vi sykler forbi branntomta til Lagmannssætra, men det blir liksom ikke helt det samme. :(

Barmarkstur til Grønlia

Kun 7-8 grader, vind og enkelte lette regnbyger kan virke litt hustrig, dessuten er mange bortreist i pinsehelga. Men Svein Erling la trøstig avgårde, nå på sommerdekk.

Turen gikk opp til Granåsen, gjennom Granåsenparkeringen, grusveien bort til brua og videre oppover bakkene til Frøset. Der så jeg et regnvær komme mot meg, så jeg tok en pause under låvebrua til regnbøya var over (bilde). Deretter opp gjennom skogstien som nå var snøfri men tildels forferdelig sølete. Sko og sykkel var ganske tilgriset når jeg kom ut på Våddanveien. Men Våddanveien og Stykketveien var tørre og fine, og selv stien innover mot Grønlia var snøfri denne gangen. For det meste var den noenlunde tørr også, i hvert fall fast.

På Grønlia kjøpte jeg meg en rosinbolle og kaffe (kr 45,-) og satte meg inntil veggen på et av bordene i solveggen. For jepp, sola brøt faktisk gjennom skydekket mens jeg satt der. Jeg kom i prat med ei ung søt dame som trengte turråd og tips om hvor det kunne være farbart med joggesko på denne tiden av året. Jeg fortalte både det ene og det andre, vi satt og pratet ei god stund. Men så skyet det over og vi kom begge til konklusjonenen at det begynte å bli hustrig. Så vi brøt opp og fortsatte hvert til vårt.

På hjemveien tok jeg overveien opp forbi Lagmannsætra. Rett oppenfor var det et par små snøflekkrester på veien, med barmarkstripe mellom. Videre syklet jeg ned Lianveien, ned Skråstien og gjennom Vådan gård til Leirbrua/Granåsen og hjem. Vel hjemme skylte jeg av skoene og sykkelen og smurte kjedet.

Sommerdag midt i mai, snøtur til Grønlia

Wow, for en dag! Opp i mot 25 grader og strålende sol fra nesten skyfri himmel. Best vær i hele landet. Vi trøndere vet knapt hvilket bein vi skal stå på ved sånne anledninger, og i hvert fall ikke hvor shortsen ble gjemt bort sist høst. Men jeg fant den, innerst i skapet.

Svein Erling fikk ikke med seg noen flere, langhelg og dagen før dagen betydde at mange var bortreist eller svært opptatt med forberedelser. Jeg la i vei oppover mot Granåsenområdet med en idé om å prøve å komme inn til Grønlia, sykkelen var forsatt utstyrt med knastedekk med ispigger. På veien svingte jeg innom en bensinstasjon hvor lufttrykket i hjulene ble redusert til 40 psi, et passe kompromiss mellom lav rullemotstand på transportetappene og bærevne/grep i terrenget.

Veien opp til Frøset gård var bar og såpass tørr at jeg vågde å forsøke snarveien over jordet og opp gjennom skogen. Det var ikke lurt, stien var i full teleoppløsning, de stedene der det bar best var der det fortsatt lå snø og is. Resten var mest sølebad.

Men Våddanveien innover til Skjelbreia var tørr og fin, bortsett fra noen overraskende oppstikkende steiner midt i veien noen steder. Likeledes var veien oppover mot Stykket også både tørr og fin, så dette så svært lovende ut. Men ved veiskillet mot Grønlia rett før Stykket møtte jeg snø- og isflekkene. Jeg fant ut at det bar best på snøen helt i skyggen av trærne, eller der det var isdekke. Det var kun noen få barflekker, men heldigvis var det også der ganske bra bæreevne. Jeg valgte et lavt gir og måtte leie sykkelen kun noen ganske korte strekninger, eller trødde jeg gjennom den ene snøflekken etter den andre. Dette var skikkelig lænt, men også ganske slitsomt.

Så jeg var godslapp da jeg kjøpte et stykke mandelkake og en kopp kaffe og fant meg et ledig bord ute i solveggen. På Skjelbreia lå isen fortsatt heldekkende, men ved Grønlia var det rene sommerstemningen. Jeg støttet ryggen og hodet mot veggen og bare storkoste meg i sommervarmen. Leeenge. :)

På hjemveien tok jeg Stykketveien forbi Stykket og Grønliaveien gjennom skogen. Der var det svært sølete og flere tilfeller av snø- og isdekke. Men jeg var allerede såpass tilskvettet at jeg ga blaffen og trødde gjennom. Har man vinterdekk så har man vinterdekk. Lænt.

På Vådan gård stoppet jeg ved kaffebordet og hadde en lang og interessant samtale bl.a med Hilde Nordskag. Vi snakket bl.a om muligheter for opplæring av byens skoleelever omkring dette med oppførsel i nærheten av dyr i marka, spesielt hest. Byens skolemyndigheter neste?

Resten av turen gikk helt fint og etter å ha skylt av sykkelen la jeg om til sommerdekk på både hovedsykkelen og reservesykkelen. For nå har sommeren vært på besøk, så nå blir det vel neppe vinter igjen på noen måneder?

Smistadgrenda rundt

Kristi himmelfartsdag innbød til en ekstra sykkeltur med brukbart mildt vårvær, så Svein Erling og Sten ble enige om å se hvor langt de kom (Sten skulle på jobb senere på ettermiddagen). Først måtte imidlertid Stens sykkel få nye bremseklosser. Svein Erling hadde noen liggende og han skiftet også klossene i en fei, mot en passende økonomisk kompensasjon.

Vi syklet først vestover til Granåsen-området, deretter sørover Smistadgrenda til Hestsjøen-området (Hestsjøen var fortsatt heldekt av is), og derfra Ringvålveien østover til Heimdal sentrum og derfra tilbake til Tiller. Vi tok det med ro, delvis for at Sten skulle få bli vant til sine nye superbremser. Det ble en trivelig tur.

Terassevær på Rønningen

Dette var en strålende dag med ca 11 grader i lufta og litt lett bris. Svein Erling og Helge Ø startet fra Romemyra, dvs, Helge oppdaget at sykkelslangen ikke klarte å holde på lufta, og ingen av oss hadde reserveslange (28"-hjul), så han ble tilbudt å låne reservesykkelen til Svein Erling.

Dermed ble starten litt forsinket, men ved Granåsen ventet Helge M tålmodig. Vi bestemte oss for å satse på Rønningen. Først sørover/oppover Smistadgrenda og deretter hovedveien (Smistadveien) oppover mot Rønningen. Veien var helt bar og stort sett opptørket, selv om snøflekkene stedvis lå helt inn til veien i skogkantene.

Vel oppe fant vi oss et ledig hjørne på et bord ute der vi benket oss i sola. Der ble vi sittende både vel og lenge og diskutere både vinterens skiutskeielser, politikk og mangel på politikk og muligheter for helt nye sykkeltraséer utover sommeren. Bl.a ble turer i området rundt Brøttem/Selbusjøen debattert. Til slutt blandet ei dame ved bordet seg inn, det viste seg at hun hadde vokst opp i Brøttemsområdet og kunne fortelle mye nyttig om turmulighetene i området som kalles Brungmarka. Dette må vi virkelig vurdere, dette området er jo i syklebar avstand fra Tiller.

Tilbakeveien gikk helt uten dramatikk, men Svein Erling fikk tilbakemelding om dårlige bremser på reservesykkelen. Det var unødvendig å skylle av syklene etter turen.

Avlyst pga. snø

Dette er gaaanske unikt. Vi er jo i starten av mai. Bildet ble tatt i dag tidlig i et opphold mellom snøbygene, og i skrivende stund snør det tett på vårt startområde utenfor Romemyra 35 (ca 150 moh.). I marka (som ligger høyere) er det nok skikkelig vinterføre nå, kun egnet for skigåere og tøffe syklister med piggdekk.

Så dagens tur må dessverre avlyses, denne søndagen er definitivt ikke snøfri. Vi satser på bedre forhold om ei uke.