På-/avtur til Grønlia

Palmesøndagen opprant med jevnt grått skydekke, oppholdsvær og noen plussgrader. Svein Erling hadde invitert med de andre RSP-erne, men alle meldte avbud, så dette ble en alenetur.

I marka er det slutt på skiføret i de lavere delene, men ikke helt sykkelbart overalt likevel. Svein Erling satset på å prøve å komme seg til Grønlia, mest for å teste om det var mulig. Det var det egentlig ikke, det ble mye leiing av sykkelen. Men inne i mellom var det såpass hardt at det gikk å sykle fem, ti, tjue, femti meter eller mer før det brått var stopp igjen i halvråtten snø.

Opp fra Leirbrua og forbi Vådan gård gikk det stort sett greit å sykle, men turstien rett øst for gården minnet stedvis mest på en nygjødslet åker. Noen partier luktet rett og slett fraukjeller (gjødselkjeller på trøndersk). Vådan gård og Trondheim kommune har skiltet at veien gjennom innmarka er stengt for turgåere og syklister. Da oppfattes dét at det er fullt av hestemøkk i den alternative stien som en ren provokasjon. Vil man unngå hestemøkkhelvetet er det bedre å passere foran hestestallen på den forbudte innmarkveien, der er det stort sett møkkfritt. Sånn har det vært i flere år, dette er ikke unntaket, men regelen. Den omtalte "møkkastien" er forøvrig skiltet som en del av Pilegrimsleden ...

Videre gikk turen opp Skråstien. Selv om det var et par snøflekker på øverste del, så gikk det lett å passere disse uten å gå av sykkelen. Lianveien var stort sett bar, bortsett der den kryssetskiløypetraséer, men selv der gikk det lett å sykle over med litt fart og passe girutveksling. Men SE (Svein Erling) måtte gi opp første del av Grønliaveien etter få meter, snøen hadde kanskje vært sykkelbar med tjukksykkel, men ikke med 2,35" brede terrengdekk med litt over 20 psi dekktrykk, de grov seg bare ned og ferden stoppet raskt helt opp.

Så SE snudde og satset på skiløypetraséen litt lengre opp. Der bar det litt bedre, selv om det var veldig løst opp de første kneikene. Men så ble det isete og det gikk nedover, så der var det mulig å sykle kortere og lengre partier før dekkene grov seg ned i oppmalt snø igjen. SE trøtet seg med at det nok var god mosjon å bale i snøen. Det var litt morsomt også, spesielt blikkene til fotgjengerne, som nok tenkte at ddette var en vaskeekte sykkeltosk. Og dét var det jo. :-)

Den siste biten inn mot Grønlia var det imidlertid stort sett helt bart. SE så likevel ingen andre syklister, og kun et svakt spor av en enkelt skiløper (høyere oppe). Det var noen fotgjengere, men ikke veldig mange. Inne på hytta var det derfor godt om plass og stille og fredelig. SE kjøpte seg en bolle og en kopp kaffe. Bordene var påskepyntet.

På returen valgte SE skiløypestien mot Stykket. Også der var det noen leiepartier, men også noen lengre partier som var ganske lett å sykle. På Stykketveien sørover mot Storfurua var det helt bart, og det var det også østover Halsetauneveien. For å unngå møkkahelvetet ved Vådan gård, valgte SE skogstien mot Frøset gård. Her var det lange partier der snøislaget bar skikkelig bra, men også et par hundre meter med leiing. Fra Frøset og ned til Leirbrua var det helt bart. Vel hjemme måtte sykkelen spyles.

Turen ble 26,6 km lang, med en snitthastighet på bare 12,2 km/t. Noe som egentlig ikke var så verst føret tatt i betraktning. Hvis været holder seg kan det godt hende det blir flere markaturer i påska, men helst med flere deltagere.

Trasékart fra Strava-appen

På kryss og tvers fra Elgsethytta

Denne søndagen var perfekt for en markasykkeltur, tretten grader og sol ved turstart, lite vind og enkelte skyer her og der. Til tross for invitasjoner både via sms og fjesboka ble det kun Anita og Svein Erling som la av gårde fra Tiller i godt tempo.

Oppover til Elgsethytta valgte vi "standardtraséen", opp gjennom Vådan gård, opp Skråstien, Lianveien nesten til endes og skiløypestien sør for og parallelt med Fjellseterveien. Så fortsatte vi kjøreveien oppover til markas høyestliggende serveringssted Elgsethytta. Oppturen på ca 1,5 mil og ca 300 høydemeter tok ca søtti minutter, noe vi var godt fornøyd med, både med hensyn til alle turgåerne og det til deles sterkt sugende "sirupsføret" (teleløsning) på enkelte deler av veien. Men alt i alt var de fleste veiene og stiene i marka allerede tørre og fine.

Vi fant oss en ledig stein utenfor Elgsethytta, alle benkene var opptatt og finværet tilsa utepause. Der "steinet" vi oss med kaffe og melisboller. Praten gikk om morsomme småunger i området, om navnevalg på unger, om dagens praksis med balansetreningssykler for småbarn, om sykkelføret og om hvilke omveier vi skulle ta tilbake, for variasjonens skyld. Etter hvert ble det ledig plass ved et bord. Der tok vi bl.a dagens selvbilde (selfie). Men etter litt mer pause, skyet det over og vi fant ut at det var på tide å starte på returen.

Vi startet der vi kom, inkludert skiløypestien parallelt med Fjellseterveien. Men midtveis nede i denne tok vi en smal snarveisti mot Lagmannsætervollen. Vi fortsatte på overveien ned til krysset med skiløypestien mellom Grønlia og stykket. Vi valgte denne østover mot Stykket og stupte nedover og sørover bakkene mot Storfuruakrysset. Der tok vi til høyre vestover, over brua nedenfor Skjellbreia-demningen og til Marka. Derfra bar det sørover over Markamyra og brua i bunnen. Vi tok sikte på bakkene opp til Rønningen. Men oppe i bunnen av bakken snudde vi, stien videre oppover den bratteste bakken så ut som et digert gjørmehull.

Så bar det igjen nordover opp til Marka, østover Vådanveien, forbi Skjellbreia-demningen, Storfurua, Hallsetaunet, ned Almenningsbakken og så svingte vi av ved Vådansaga sørover travveien, så opp kneika til Frøset gård og østover ned til Leirbrua og Granåsen. Derfra langs Kongsveien via Huseby, Kolstad, Bjørndalsbrua, Tonstadkrysset og hjem til Soleng. Nedturen var på ca 2 mil, noe vi brukte litt over én time på. Etter obligatorisk skylling av syklene var vi godt fornøyd med turen, tempoet og det fine sykkelværet.

Til Elgsethytta med justert tid og et smell

Det var bare rundt 7-8 grader denne søndagen, og det så først ut som det kunne bli regn, med noen få dråper i lufta ved turstart. Svein Erling startet fra Tonstad og møtte Helge M ved Leirbrua.

Der og da sprakk skydekket opp og Helge M vrengte av seg regnbuksa før vi fortsatte. Vi ble enige om å dra til Elgsethytta, fordi det var så lenge siden vi hadde vært der. Vi planla å ta opp gjennom Vådan og opp Skråstien. Men jabbingen startet umiddelbart og handlet bl.a om det at klokka var stilt om til vintertid natta før, og om tidsmåling i ulike kulturer. Dette var så interessant at vi ikke oppfattet at vi hadde tatt en annen retning før ved Frøset. Så syklet vi travveien, mens vi jabbet om tid og tallsystem og neste gang vi kom på at vi fortsatt hadde kurs mot Grønlia var ved Halsetaunet. Det var såvidt vi husket å ikke svinge av skiløypestien mot Grønlia, men så valgte vi kneikene opp fra Stykket i stedet.

Litt lengre opp overveien valgte vi den smale stien på oppsiden, men det var ikke et godt valg. Den var sølete og våt, og selv om de få fotgjengerne som gikk der ga oss plass når vi kom i lavt tempo, så ble syklene ganske tilgriset. Der den smale stien krysset skiløypestien sør for Fjellseterveien valgte vi derfor skiløypestien videre opp mot Vintervannet. Så fulgte vi den brede veien inn mot Elgsethytta, der det denne etterhvert finfine høstdagen var nesten uframkommelig rundt og mellom alle fotgjengerne. Men med vennlige pling og litt venting der det var trangt, så kom vi oss opp til hytta i fin stil ca kl 13.30.

Inne var det stappfullt, så vi fant oss en bordende i solveggen. Der satt vi og pratet om mer eller mindre automatisk styrte biler da det plutselig lød et skarpt SMELL rett ved siden av oss, kraftigere og skarpere enn vanlige kinaputter. Ingen i nærheten skjønte hva som hadde skjedd, før noen oppdaget at et av de luftfyllte dekkene på ei barnevogn hadde eksplodert. Det var nok fyllt med for høyt trykk. Dette eksploderte dekket førte samtalen vår over på ulike luftfyllingssystemer på bensinstasjoner, der den særeste er den man først stiller inn ønsket lufttrykk på ei kontrolltavle og deretter fyller luft til det slutter å plinge i apparatet.

Da vi startet på hjemveien etter en god time, var sola i ferd med å nærme seg horisonten og vi merket at det ble merkbart kjøligere. Også på tilbaketuren innhentet vi en del fotgjengere, men med noen lystige sykkelklokkepling og litt kantkjøring gikk det egentlig ganske greit, selv om vi ikke gadd å holde følge med et par sportssyklister på treningstur. Egentlig er denslags trening noe man burde utføre på andre dager enn på søndager. Jabbesykling slik vi i RSP holder oss til, går ut på å ta hensyn, noe vi tilstreber.

Denne gangen traff vi Skråstien, som tydeligvis fikses litt i det øverste partiet. Det stod bl.a en gravemaskin der. Så tok vi skogstien på østsiden av Vådan gård (denne stien er full av hestemøkk!) og var snart nede ved Leirbrua, der våre veier skiltes for denne gangen. Det blir antagelig tur neste helg, men ingen av oss to har anledning om to uker. Uansett var vi enige om at dagens RSP-tur hadde vært framifrå.

Et ledig bordhjørne på Grønlia

Wow! Denne ettersommeren er fantastisk, nok en finværssøndag! Fra Tiller startet Helge Ø, Anita og Svein Erling. Helge M hadde meldt fravær, så vi vurderte litt om vi skulle velge Estenstadhytta i øst, men endte opp med et turmål i vest likevel.

Området opp til og rundt Skistua regnet vi med var overbefolket på grunn av et sykkelløp fra Ila til Skistua. Så vi endte opp med å ta sikte på Grønlia. Vi måtte entre marka via Leirbrua, for Granåsenparkeringen var fyllt av et tivoli. Så syklet vi opp til Vådan og passerte gården via baksidestien. Der møtte vi en rytter, så det ble litt trangt. Hvis syklister og fotgjengere skal være pålagt å bruke denne baksidestien for å passere Vådan gård, for å unngå konflikter med hestene, så bør hestefolket holde seg unna denne stien!

Så fortsatte vi vestover Vådanveien, forbi Politihytta og opp Vådanstien, rundt bommen og opp til veien nedenfor Stykket. Derfra ned til skiløypestien vestover til Grønlia.

Der fant vi oss en bordende i solveggen ved trappa og benket oss med kaffemat og kaffe. Praten gikk om politikk, valg, om nakenhunder (som har like lite hår som oss mennesker), om evolusjon på Jorda kontra på andre planeter og noen andre emner.

På hjemveien måtte Anitas sykkel ha litt pumpehjelp, så vi valgte strakeste veien, det vil si motsatt retning av der vi kom oppover. Denne gangen kom vi alle velberget tilbake til Tiller, selv om Anitas fordekk begynte å se relativt flatt ut på slutten. Dette var nok en framifrå RSP-tur.

Ailnørg lit

Dette ganske fine søndagen syklet Helge Ø, Helge M og Svein Erling til Grønlia, men motsatt vei av det vi pleier, derav Ailnørg (Grønlia baklengs). Været var pent ved turstart, med det skyet til litt etter hvert.

Vi startet opp gjennom Vådan gård. Nedenfor rideplassen la vi merke til at trehesten lå i grøfta, så vi sa fra til den første ryttersken vi så. Så trødde vi oss opp Skråstien og minst et par av oss kjente det på toppen. Den lange slake bakken oppover Lianveien gikk greit, og detsamme gjorden Grønliaveien ned forbi Lagmannsenga (ikke senga, men enga).

Det var ingen ledige bordender ute, så vi benket oss innendørs. Praten gikk bl.a om innspurten i fotballsesongen, om politikk og om hun som var så stolt av sin tre år gamle datter. Datra hadde nemlig lært seg å skrive navnet sitt baklengs. Imponerende, hva het hun? Anna ...

På tilbakeveien tok vi selvsagt skiløypestien østover. Der la vi merke til en flott stireparasjon, det begynnende sølehullet var forvunnet. Til de som har utført jobben: Bravo! :-)

Så bar det ned bakkene ned sørover til Storfurua og Vådanveien, videre østover denne og ned Almenningsbakken og til høyre ved Vådansaga og sørover travveien. Så en svingom oppom Frøset gård, der noen hadde laget store flotte bilder på grusveien av danderte blomsterdeler, og ned kneikene til Leirbrua.

Før vi tok hadet med Helge M ved benserten på Leirbrua, avtalte vi at hvis været ble brukbart neste søndag (25. september) så kunne vi tenkt oss dagstur til Sylane, uten sykkel.

Grønlia igjen

Et jevn skydekke og en og annen regndråpe la ingen demper på turen. Temperaturen var rett under tjue grader og det var lite vind. Helge Ø og Svein Erling startet fra Tiller, Svein Erling på reservesykkelen.

Ved Granåsen stod Helge M klar for tur. Helge Ø insisterte på Grønlia som mål for turen, fordi han hadde klatret opp og ned og opp og ned stigen på borettslagets dugnad dagen før. Så vi la ivei opp bakkene mot Frøset og ned til travveien. På nordenden av travveien stoppet plutselig sykkelen til Svein Erling. Bakhjulet stod fastlåst. Etter litt fundering på problemet ble det konstatert at hjulet ikke var skrudd hardt nok til i forbindelse med hjulskifte et par dager tidligere. Så på en-to-tre var sykkelen i orden igjen. Resten av turen fram til Grønlia via krysset ved Storfurua og rundt Skjellbreia på østsida gikk udramatisk.

Vi satte oss innendørs, for ute var alle bordene opptatt. Praten handlet om kommunepolitikk, om terrorpolitikk, om biler med luftkjølte hekkmotorer, om ryggekamera og ryggevarslere, om rensking av takrenner, om været, om tidlig snø og sikkert noe som jeg har glemt.

Hjemturen var også udramatisk, vi syklet opp til Lianveien, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård til benserten ved Leirbrua. Der delte vi oss, Helge Ø og Svein Erling fortsatte til Tiller. Det hadde vært en framifrå tur, med snittfart litt over 16 km/t.

Sommerdag midt i mai, snøtur til Grønlia

Wow, for en dag! Opp i mot 25 grader og strålende sol fra nesten skyfri himmel. Best vær i hele landet. Vi trøndere vet knapt hvilket bein vi skal stå på ved sånne anledninger, og i hvert fall ikke hvor shortsen ble gjemt bort sist høst. Men jeg fant den, innerst i skapet.

Svein Erling fikk ikke med seg noen flere, langhelg og dagen før dagen betydde at mange var bortreist eller svært opptatt med forberedelser. Jeg la i vei oppover mot Granåsenområdet med en idé om å prøve å komme inn til Grønlia, sykkelen var forsatt utstyrt med knastedekk med ispigger. På veien svingte jeg innom en bensinstasjon hvor lufttrykket i hjulene ble redusert til 40 psi, et passe kompromiss mellom lav rullemotstand på transportetappene og bærevne/grep i terrenget.

Veien opp til Frøset gård var bar og såpass tørr at jeg vågde å forsøke snarveien over jordet og opp gjennom skogen. Det var ikke lurt, stien var i full teleoppløsning, de stedene der det bar best var der det fortsatt lå snø og is. Resten var mest sølebad.

Men Våddanveien innover til Skjelbreia var tørr og fin, bortsett fra noen overraskende oppstikkende steiner midt i veien noen steder. Likeledes var veien oppover mot Stykket også både tørr og fin, så dette så svært lovende ut. Men ved veiskillet mot Grønlia rett før Stykket møtte jeg snø- og isflekkene. Jeg fant ut at det bar best på snøen helt i skyggen av trærne, eller der det var isdekke. Det var kun noen få barflekker, men heldigvis var det også der ganske bra bæreevne. Jeg valgte et lavt gir og måtte leie sykkelen kun noen ganske korte strekninger, eller trødde jeg gjennom den ene snøflekken etter den andre. Dette var skikkelig lænt, men også ganske slitsomt.

Så jeg var godslapp da jeg kjøpte et stykke mandelkake og en kopp kaffe og fant meg et ledig bord ute i solveggen. På Skjelbreia lå isen fortsatt heldekkende, men ved Grønlia var det rene sommerstemningen. Jeg støttet ryggen og hodet mot veggen og bare storkoste meg i sommervarmen. Leeenge. :)

På hjemveien tok jeg Stykketveien forbi Stykket og Grønliaveien gjennom skogen. Der var det svært sølete og flere tilfeller av snø- og isdekke. Men jeg var allerede såpass tilskvettet at jeg ga blaffen og trødde gjennom. Har man vinterdekk så har man vinterdekk. Lænt.

På Vådan gård stoppet jeg ved kaffebordet og hadde en lang og interessant samtale bl.a med Hilde Nordskag. Vi snakket bl.a om muligheter for opplæring av byens skoleelever omkring dette med oppførsel i nærheten av dyr i marka, spesielt hest. Byens skolemyndigheter neste?

Resten av turen gikk helt fint og etter å ha skylt av sykkelen la jeg om til sommerdekk på både hovedsykkelen og reservesykkelen. For nå har sommeren vært på besøk, så nå blir det vel neppe vinter igjen på noen måneder?

Sykkel og hest, en veilleding

Etter en "episode" jeg opplevde forleden har jeg bedt Hilde Nordskag fra hestemiljøet på Vådan gård forfatte en veilleding om hvordan syklister bør oppføre seg i møter med hest for å unngå farlige/ubehagelige episoder både for syklist, rytter og hest. Og litt om hvorfor hester oppfører seg som de gjør. Les den her.

1. påskedag til Skistua

Dette var en "alein-tur", for å sjekke forholdene i marka etter halvannen uke med snøsmelting. Været var upåklagelig, strålende sol og noen plussgrader og sykkelen var skodd med piggdekk.

Opp til Granåsenområdet var det tørt og bart på gang- og sykkelstien, men fra benserten på Leirbrua og innover veien langs Leirabekken ble det en kombinasjon av snø-/isdekke og bare partier med teleløsningsgrus (sølegrøt). Jeg fant fort ut at der det bar på isen, der var det minst rullemotstand, så jeg satte stor pris på piggdekkene på turen.

Jeg fortsatte opp mot Vådan gård, og rett nedenfor skibrua møtte jeg to damer til hest. Jeg la meg helt ute på den ene kanten og passeringen gikk greit, både for meg og hestene. Men da jeg kom opp til Y-krysset nedenfor Vådan gård møtte jeg en tredje dame til hest, og denne hesten steilet og snudde seg ved synet av en syklist, enda jeg stoppet helt i veikanten for å roe ned situasjonen. Jeg var et øyeblikk redd for at rytteren skulle bli kastet av, men det gikk heldigvis bra. Det slo meg at jeg ikke ante hva jeg kunne ha gjort for å unngå situasjonen. Jeg ventet til hest og rytter vel var kommet opp til stallen før jeg fortsatte.

Jeg fortsatte litt østover Våddanveien og opp Skråstien. Denne var stort sett bar opp til der veien øverst blir til en sti gjennom skogen, men der var det også glatt til gangs, hard stålis. Piggdekkene krafset meg oppover til Lianveien. Piggdekk er tøøøft! :)

Det var stort sett samme føret oppover Lianveien som lengre nede, men barflekkene var mindre og noe av isen var hardere, spesielt i skyggene. I den siste solhelninga opp mot enden på Lianveien var det imidlertid stort sett bart.

Fjellseterveien var som ventet helt bar, men det er en del strøsand der fra vinteren, noe jeg beit meg merke i til nedoverturen. Å tryne på grunn av løs grus oppå asfalt kan jo gi vonde skrubbsår, eller det som verre er.

Kaffe (med påfyll) og megatjukk vaffel (med syltetøy og rømme) kostet henholdsvis 30 og 35 kroner, men det smakte godt. Ute på terassen fant jeg meg et ledig bord, som jeg tilbød å dele med en eldre vandrer som jeg hadde sett var nokså sliten på slutten. Han kunne fortelle at dette var årets første markatur, fra Sverresborg hadde han gått hele veien. Han var ca 75 år, og hadde bodd i Trondheim de siste femti. Han kunne dessuten fortelle at han likte den nye Skistua, og spesielt de nye solide terassebenkene som var laget på Byåsen videregående. Og de passet til stilen. Jeg var enig.

Nedoverturen gikk som vanlig relativt raskt, selv om jeg faktisk bremset litt nedover Fjellseterveien for å unngå tryning. Jeg valgte samme rute som på oppoverveien, altså bl.a gjennom Vådan gård.

Der stoppet jeg og spurte meg fram til noen som hadde god greie på hesters lynne og naturlige reaksjoner, for om mulig å skape bedre samhandling mellom hest/rytter og sykkel/rytter. Vi møtes jo stadig vekk i marka, så gjensidig forståelse kan forhåpentligvis hindre at noen blir skadet. Jeg snakket med ei søt dame som het Malin (det samme som hun pene i TV-serien Saltkråkan), Malin lovte at hun skulle videreformidle mine tanker til en skikkelig hestekjenner (et par dager senere mottok jeg en epost, som jeg har tenkt å gjengi).

Resten av turen forløp uten flere overraskelser, men i og med det til dels ganske sølete føret måtte både jeg og sykkelen skylles. Konklusjonen av turen er at det neppe blir noen sommerdekktur med flere deltagere i marka før om et par uker.

Grønlia den vanlige veien

En var fortsatt dårlig, noen gadd ikke eller hadde andre planer. Så kun Svein Erling kunne kose seg i sitt eget tempo i marka denne søndagen. Selv om det var litt utrygt for nedbør kom det ikke en dråpe på hele turen og temperaturen var behagelige 3 over null.

Opp til Granåsenparkeringen gikk det jevnt og greit, og etter at Sykkelbua tidligere i uka hadde justert og fikset girene (takk!) så gikk det også noenlunde lett oppover bakkene til Frøset gård og videre opp gjennom skogen. I dybdeb av sølehullene lå fortsatt tela, selv etter et par dager med plussgrader, så det ble lite gjørme på hjulene. Det var også noenlunde hardt og fint innover Våddanveien, bortsett fra på flata innover mot avkjøringen til Hallsetaune, denne flata var nygruset og litt trå.

Det var tilsynelatende få folk i marka, så jeg kunne stort sett bestemme mitt eget tempo forbi Storfurua og helt fram til Grønlia. Utenfor satt det et par gustenbleike røykere og lot som de nøt hvert drag, men inne var det nesten stinn brakke og høy stemning. Jeg fikk meg en rosinbolle og en kopp kaffe og satte meg på en ledig plass. Der kom jeg i prat med en av de andre gjestene, en habil markatraver skulle det vise seg. Han hadde dessuten erfaringer fra de indre deler av Nordmarka, f.eks området rundt Kikut. Vi satt og pratet om sykling, skigåing og fotvandring både godt og lenge. Og om litt andre tilstøtende tema.

Turen tilbake ble helt tradisjonell, opp forbi Lagmannsætra, ned Lianveien og Skråstien og videre ned gjennom Vådan gård. Der så jeg som vanlig både vakre hester og damer. I forbifarten (en eller dag burde jeg vel kanskje stoppe "forbifarten" og slå av en prat i stedet?).

Vel hjemme skylte jeg sykkelen og tømte vannslangen. Slik at den er klar til bruk igjen.