Sesongstart til Grønlia

1. mai 2018 var en kjølig og overskyet dag, men tre RSP-ere, Helge M, Helge Ø og Svein Erling, la likevel trøstig avgårde innover i Bymarka. Turmålet ble Grønlia, fordi én av deltagerne hadde vært der ettermiddagen før. Da måtte han riktignok leie sykkelen et stykke.

Vi syklet først opp bakkene mot Vådan gård, der svingte vi vestover langs jordene og ned på "travveien" nordover til Vådan-saga. Så var det å klatre vestover opp Almenningsbakken og fortsette forbi Halsetaune gård til Storfurua ved Skjellbreia, videre nordover mot Stykket. Så langt var veiene bare. Så svingte vi vestover mot Grønlia på skiløypestien og her møtte vi snøen. Med smale hybriddekk og 70 psi var ikke dette sykkelbart, men med 2.35" terrengsykkeldekk med 20 psi og litt aktiv balansering var det aldri nødvendig å sette ned føttene. Fra der skiløypestien møter Grønliaveien (nederst i "brattbakken") var det bart helt inn til hytta.

Svein Erling falt for fristelsen og kjøpte baccalao (nyyyydelig), mens de andre kjøpte kaffe og kanelsnurrboller med melis. Svein Erling avsluttet med eplekake med krem da de andre ordnet påfyll på kaffen. Praten handlet mye om musikk og film denne røde tirsdagen, både om kommende konserter, gamle guder (musikkguder), om filmmusikk og mye annet. Vi kjenner hverandre godt så det var ingen lange tankepauser i samtalen. Ti minutter før stengetid fant vi ut at tiden var moden for retur.

På returen var snøen blitt litt løsere, men den var fortsatt sykkelbar med de bredeste dekkene. Vel ute på Stykketveien tok vi denne nordøstover, forbi Stykket, og videre til Vådanstien. Den siste biten var snødekt, sporete og vanskelig å sykle på. Vi valgte skogstien øst for Vådan (der var det også et par korte snøpartier) før vi stupte ned bakkene til Leirbrua-benserten, der vi skiltes og takket for turen.

Neste RSP-tur blir førstkommende søndag. Vil du være med, så heng på!

På-/avtur til Grønlia

Palmesøndagen opprant med jevnt grått skydekke, oppholdsvær og noen plussgrader. Svein Erling hadde invitert med de andre RSP-erne, men alle meldte avbud, så dette ble en alenetur.

I marka er det slutt på skiføret i de lavere delene, men ikke helt sykkelbart overalt likevel. Svein Erling satset på å prøve å komme seg til Grønlia, mest for å teste om det var mulig. Det var det egentlig ikke, det ble mye leiing av sykkelen. Men inne i mellom var det såpass hardt at det gikk å sykle fem, ti, tjue, femti meter eller mer før det brått var stopp igjen i halvråtten snø.

Opp fra Leirbrua og forbi Vådan gård gikk det stort sett greit å sykle, men turstien rett øst for gården minnet stedvis mest på en nygjødslet åker. Noen partier luktet rett og slett fraukjeller (gjødselkjeller på trøndersk). Vådan gård og Trondheim kommune har skiltet at veien gjennom innmarka er stengt for turgåere og syklister. Da oppfattes dét at det er fullt av hestemøkk i den alternative stien som en ren provokasjon. Vil man unngå hestemøkkhelvetet er det bedre å passere foran hestestallen på den forbudte innmarkveien, der er det stort sett møkkfritt. Sånn har det vært i flere år, dette er ikke unntaket, men regelen. Den omtalte "møkkastien" er forøvrig skiltet som en del av Pilegrimsleden ...

Videre gikk turen opp Skråstien. Selv om det var et par snøflekker på øverste del, så gikk det lett å passere disse uten å gå av sykkelen. Lianveien var stort sett bar, bortsett der den kryssetskiløypetraséer, men selv der gikk det lett å sykle over med litt fart og passe girutveksling. Men SE (Svein Erling) måtte gi opp første del av Grønliaveien etter få meter, snøen hadde kanskje vært sykkelbar med tjukksykkel, men ikke med 2,35" brede terrengdekk med litt over 20 psi dekktrykk, de grov seg bare ned og ferden stoppet raskt helt opp.

Så SE snudde og satset på skiløypetraséen litt lengre opp. Der bar det litt bedre, selv om det var veldig løst opp de første kneikene. Men så ble det isete og det gikk nedover, så der var det mulig å sykle kortere og lengre partier før dekkene grov seg ned i oppmalt snø igjen. SE trøtet seg med at det nok var god mosjon å bale i snøen. Det var litt morsomt også, spesielt blikkene til fotgjengerne, som nok tenkte at ddette var en vaskeekte sykkeltosk. Og dét var det jo. :-)

Den siste biten inn mot Grønlia var det imidlertid stort sett helt bart. SE så likevel ingen andre syklister, og kun et svakt spor av en enkelt skiløper (høyere oppe). Det var noen fotgjengere, men ikke veldig mange. Inne på hytta var det derfor godt om plass og stille og fredelig. SE kjøpte seg en bolle og en kopp kaffe. Bordene var påskepyntet.

På returen valgte SE skiløypestien mot Stykket. Også der var det noen leiepartier, men også noen lengre partier som var ganske lett å sykle. På Stykketveien sørover mot Storfurua var det helt bart, og det var det også østover Halsetauneveien. For å unngå møkkahelvetet ved Vådan gård, valgte SE skogstien mot Frøset gård. Her var det lange partier der snøislaget bar skikkelig bra, men også et par hundre meter med leiing. Fra Frøset og ned til Leirbrua var det helt bart. Vel hjemme måtte sykkelen spyles.

Turen ble 26,6 km lang, med en snitthastighet på bare 12,2 km/t. Noe som egentlig ikke var så verst føret tatt i betraktning. Hvis været holder seg kan det godt hende det blir flere markaturer i påska, men helst med flere deltagere.

Trasékart fra Strava-appen

Sesongåpning delvis på snøføre

Forrige helg syklet én av RSP-erne til topps på Vassfjellet i strålende solskinn, så til tross for diverse snø- og haglbyger de siste dagene innkalte vi RSP-deltagerne til årets sommersesongåpning. Vi lovte oppholdsvær og sommerføre, men det var nok godt at ikke flere enn Anita og Svein Erling (som begge er vant til vinterføre) var klare til start denne første søndagen i mai, begge på sommerdekk.

Vi startet fra Tiller i ei lett snøbyge, som ga seg før vi ankom Heimdal sentrum. Derfra syklet vi Ringvålveien nesten til Hestsjøen, hvor vi tok av nordover mot Smistad. Så oppover Smistadveien vestover opp til Rønningen. Oppover bakkene måtte vi flere steder trø oss over et snødekke som var såpass tykt at vi ikke nådde ned til grusen. Vi syklet rett forbi Rønningen og fortsatt over toppen og nedover på nordvestsiden mot Marka. Denne delen var turen tyngste del, med såpass mye snø at det kvalifiserte til godt skiføre. Vi syklet og leide syklene om hverandre. Og sannelig kom vi oss ned på et vis uten alvorlige avkjøringer.

Fra Marka fortsatte vi østover sør for Skjellbreia. Også her var det nesten skiføre, og egentlig ikke voldsomt farbart med sykkel. Ved Storfurua tok vi et selvbilde før vi fortsatte nordøstover mot Stykket. Her var føret forholdsvis akseptabelt det meste av strekningen, kun noen få steder måtte vi stå av og leie syklene. Så fortsatte vi vestover skiløypestien mot Grønlia. Også her var det et par avsporinger for begge syklistene, men likevel var dette en av turens best sykkelbare partier.

Vi fant oss et bord i solveggen på Grønlia, og benket oss med kanelboller og kaffe. Og så nøt vi mat, kaffe og vårsola, som stort sett klarte å manøvrere seg mellom de digre skyene på himmelen. Det var rett og slett så deilig i solveggen at vi ble sittende både vel og lenge. Praten gikk bl.a om lyshastigheten og avstander i universet, om mellommenneskelige relasjoner og om dette og hint.

På returen valgte vi å prøve overveien forbi Lagmannsætervollen opp til Lianveien. Mesteparten av strekningen gikk det an å sykle, men det er nok fortsatt litt i tidligste laget for syklister uten vintersyklingerfaring. Lianveien og Skråstien var stort sett helt bare, det samme var veien gjennom og ned fra Vådan gård. Ved Granåsen syklet vi over parkeringen og rundt sirkusteltet til Merano. Vi ankom Tiller ca kl. 16, etter en delvis strabasiøs, men også morsom sommersesongåpningstur.

Sesongåpning til Rønningen

Jepp, i dag har det altså skjedd, årets første sykkeltur i marka, med flere enn én deltager, Helge M og Svein Erling, altså to deltagere (Svein Erling har syklet til Rønningen én gang før påske).

Helge M stilte på sommerdekk, og det gikk greit. Bortsett fra noen få meter med snøføre var veien bar helt fram, men dog litt våt og sølete noen få steder. Praten på Rønningen varte i over én time om ulike emner. Det var en trivelig tur og vi stiller gjerne til start neste søndag også og håper da å få med oss flere.

Klatreetappen til Skistua

Helge Ø og Svein Erling åpnet RSP-sesongen på årets langfredag. Været var strålende uten vind med over 10 grader i skyggen. Om det var et utslag av ungdommelig overmot skal være usagt, men vi bestemte oss raskt for å sikte på Skistua istedet for Rønningen. Vel, vi kan vel egentlig ikke skryte på oss det med ungdommelig, for vi er begge eldre enn det som regnes som ungdom. Men det hender nok at de fleste av oss, uansett alder, føler oss litt ungdommelige likevel, innerst inne. ;)

Vi startet turen som vanlig, over Bjørndalsbrua og opp til Granåsenområdet. Der valgte vi grusveien fra benserten på Leirbrua, vi klatret opp kneikene mot og gjennom Vådan gård. Vi gjettet at øvre del av Skråstien kanskje kunne være uframkommelig så tidlig på våren, så vi valgte Solemsveien nordover og deretter opp Lianveien forbi restauranten. Så fulgte vi Lianveien til endes der den munner ut i Fjellseterveien. Og det er der den virkelige klatringen begynner. Bakken opp til Skistua kjentes uvanlig drøy og lang for begge denne dagen, vi var begge ganske pumpa og slapp i beina da vi parkerte syklene ved inngangen på Skistua.

Så vi kjøpte oss kanelbolle/eplekake og kaffe og fant det eneste ledige bordet ute på terassen. I påskesola. Det var fantastisk avslappende å sitte der å snakke om "usynlige" sykkelhjelmer og om hvordan ulike mennesker oppfatter f.eks underdrivelseshumor og andre humorvarianter. Pluss litt politikk. Selvsagt.

På returen valgte vi å prøve oss ned Skråstien, for bortsett fra ei grøft på den ene siden så så den relativt tørr ut. Og det var den. Vel nede på Vådanveien fulgte vi denne et stykke vestover, forbi avkjøringen til Vådan og ned til Vådansaga. Der tok vi sørover på travveien gjennom skogen langs Nordmyra, så en kjapp "spurt" opp kneika mot Frøset og deretter ned mot Leirbrua. Og hjemover. I den svake stigningen på østsiden av Bjørndalsbrua kjente vi begge at det hadde vært en tung nok sykkeltur. Beina var som gelé. Vi var likevel enige om at det hadde vært en ypperlig sesongåpning.

Sesongåpning på Skistua

Til tross for vekslende værmeldinger i uka før, så ble dette en strålende dag, perfekt for en sesongåpning. Selv om Svein Erling allerede har syklet i marka flere ganger i vinter, regner vi det som sesongåpning når det inviteres til fellestur. Oppmøtet var bra, om ikke kvantitivt så i hvert fall kvalitivt. Etter en start fra Tiller i ensom majestet hadde jeg avtalt å treffe Helge Mork ved Granåsen.

Der bestemte vi å endre målet for turen fra Rønningen (hvor vi regnet med det var mye folk og matkø) til Skistua i stedet. Vi svingte av innover i marka fra Leirbrua-benserten, veien innover langs Leirelva var bar og faktisk nesten tørr allerede. Videre opp bakkene mot og gjennom Vådan gård (vi møtte ingen hesteekvipasjer). Så litt østover Våddanveien og så opp Skråstien til Lianveien. Øverste delen av Skråstien er fortsatt sterkt preget av vårløsning, så der måtte vi gå et stykke.

Lianveien var stort sett bar, men på enkelte partier var det øverste laget vått og i full oppløsning. Føret der var svært sugende. Vi tok en pustepause ved utkjøringen til Fjellseterveien. Svein Erling justerte setet en cm høyere for å få fullt tråkk i motbakken opp til Skistua, som er seig selv for de som er noenlunde godt trent. Men opp kom vi og vi fant oss et ledig bord på terassen med flott utsikt over deler av byen.

Praten gikk om ganske mye, vi ble sittende nesten en time i solsteken. Temaer var bl.a Granlund borettslag, laserlesing av slitasjespor i veibanen, sonarer, fortidens fremtidsvyer, Helges nye hus og mye annet.

Hjemveien var udramatisk, vi skiltes som gode venner ved Leirbrua-benserten. Vel hjemme måtte jeg skylle av sykkelen, skoene og buksa. Pluss nederste delen av ryggen på jakken. Sølete grusveier spruter nemlig når man sykler på de, sånn er det med den saken.