Klatreetappen til Skistua

Helge Ø og Svein Erling åpnet RSP-sesongen på årets langfredag. Været var strålende uten vind med over 10 grader i skyggen. Om det var et utslag av ungdommelig overmot skal være usagt, men vi bestemte oss raskt for å sikte på Skistua istedet for Rønningen. Vel, vi kan vel egentlig ikke skryte på oss det med ungdommelig, for vi er begge eldre enn det som regnes som ungdom. Men det hender nok at de fleste av oss, uansett alder, føler oss litt ungdommelige likevel, innerst inne. ;)

Vi startet turen som vanlig, over Bjørndalsbrua og opp til Granåsenområdet. Der valgte vi grusveien fra benserten på Leirbrua, vi klatret opp kneikene mot og gjennom Vådan gård. Vi gjettet at øvre del av Skråstien kanskje kunne være uframkommelig så tidlig på våren, så vi valgte Solemsveien nordover og deretter opp Lianveien forbi restauranten. Så fulgte vi Lianveien til endes der den munner ut i Fjellseterveien. Og det er der den virkelige klatringen begynner. Bakken opp til Skistua kjentes uvanlig drøy og lang for begge denne dagen, vi var begge ganske pumpa og slapp i beina da vi parkerte syklene ved inngangen på Skistua.

Så vi kjøpte oss kanelbolle/eplekake og kaffe og fant det eneste ledige bordet ute på terassen. I påskesola. Det var fantastisk avslappende å sitte der å snakke om "usynlige" sykkelhjelmer og om hvordan ulike mennesker oppfatter f.eks underdrivelseshumor og andre humorvarianter. Pluss litt politikk. Selvsagt.

På returen valgte vi å prøve oss ned Skråstien, for bortsett fra ei grøft på den ene siden så så den relativt tørr ut. Og det var den. Vel nede på Vådanveien fulgte vi denne et stykke vestover, forbi avkjøringen til Vådan og ned til Vådansaga. Der tok vi sørover på travveien gjennom skogen langs Nordmyra, så en kjapp "spurt" opp kneika mot Frøset og deretter ned mot Leirbrua. Og hjemover. I den svake stigningen på østsiden av Bjørndalsbrua kjente vi begge at det hadde vært en tung nok sykkeltur. Beina var som gelé. Vi var likevel enige om at det hadde vært en ypperlig sesongåpning.