Evige pedaloptimister til Rønningen

Da Anita, Helge Ø, og Svein Erling startet fra Tiller litt over tolv var bakken dekket av et par cm snø, som kom natt til lørdag. Men etter et par hundre meter, før vi kom til Bjørndalsbrua, begynte snøfillene å dale. Først lett og så tettere og tettere. Samtidig blåste det frisk bris midt i mot, så selv om det var bare et par minusgrader kjente vi det i kinnene.

Gutta boys på vei vestover Store Leirsjøen

Ved Leirbrua møtte vi Helge M og ble enige om å sykle over Leirsjøene og opp veien fra brua nedenfor Marken og opp til Rønningen "bakveien". Vi syklet opp til Leirsjø-demningen og måtte bære syklene opp trappa og ned en glatt liten bakke for å komme ned på isen på den andre siden. Deretter syklet vi ut i snøværet, som nå var blitt så tett at vi knapt så breddene når vi var midt utpå Store Leirsjøen. Men vi syklet modig fremover til vi igjen så land og manøvrerte oss deretter langs land til vi kom til Leirelva. Utløpet ved Lille Leirsjøen er åpent, men der går det en relativt slett sti på nordsiden og snart var vi utpå neste islagte vann. Her skimtet vi land på den andre siden og valgte den tilfrossede og småsvingete bekken oppover til Marken-brua. Der var det bare å trø opp en liten metersbakke så var vi på stien oppover mot Rønningen. Men vi fant fort ut at denne stien var glatt og ujevn under snøen, og det ble stadig tykkere snølag, så det ble vanskelig å se hvor det var jevnt eller ujevnt under snøen. Så vi måtte leie syklene oppover mesteparten av bakkene, det vil si mesteparten av strekningen opp til Rønningen.

På Rønningen fant vi oss et ledig bord aller innerst i andre etasje. Der gikk praten både om vinteraktiviteter, om Sjetnekorets kommende kabaret og om livet generelt. Så koste vi oss med kaffe og kaffemat til det begynte å bli skumring utenfor.

På returen valgte vi veien til Smistad. Snølaget var nå så tykt at det kun var i de bratteste kneikene det var noe poeng å bremse. Men snøen var heldigvis ikke kram, så det gikk forholdsvis greit å komme seg velberget ned. På bilveien til Granåsen var det heldigvis brøytet. Ved Granåsenkrysset sa vi ha-det til Helge M og nevnte samtidig at det neppe blir RSP-tur neste søndag med dette været. Så syklet vi andre gjennom det nå ganske tykke snølaget på gang- og sykkelveien tilbake til Tiller. Kun fra og med Bjørndalsbrua var det brøytet.

Når dette skrives sitter vi innendørs foran vedovnen og kommer oss i varmen igjen. Men vi må ut senere i kveld og måke snø. Akkurat nå hører vi naboens snøfres dure utenfor i snøværet.

Sesongåpning delvis på snøføre

Forrige helg syklet én av RSP-erne til topps på Vassfjellet i strålende solskinn, så til tross for diverse snø- og haglbyger de siste dagene innkalte vi RSP-deltagerne til årets sommersesongåpning. Vi lovte oppholdsvær og sommerføre, men det var nok godt at ikke flere enn Anita og Svein Erling (som begge er vant til vinterføre) var klare til start denne første søndagen i mai, begge på sommerdekk.

Vi startet fra Tiller i ei lett snøbyge, som ga seg før vi ankom Heimdal sentrum. Derfra syklet vi Ringvålveien nesten til Hestsjøen, hvor vi tok av nordover mot Smistad. Så oppover Smistadveien vestover opp til Rønningen. Oppover bakkene måtte vi flere steder trø oss over et snødekke som var såpass tykt at vi ikke nådde ned til grusen. Vi syklet rett forbi Rønningen og fortsatt over toppen og nedover på nordvestsiden mot Marka. Denne delen var turen tyngste del, med såpass mye snø at det kvalifiserte til godt skiføre. Vi syklet og leide syklene om hverandre. Og sannelig kom vi oss ned på et vis uten alvorlige avkjøringer.

Fra Marka fortsatte vi østover sør for Skjellbreia. Også her var det nesten skiføre, og egentlig ikke voldsomt farbart med sykkel. Ved Storfurua tok vi et selvbilde før vi fortsatte nordøstover mot Stykket. Her var føret forholdsvis akseptabelt det meste av strekningen, kun noen få steder måtte vi stå av og leie syklene. Så fortsatte vi vestover skiløypestien mot Grønlia. Også her var det et par avsporinger for begge syklistene, men likevel var dette en av turens best sykkelbare partier.

Vi fant oss et bord i solveggen på Grønlia, og benket oss med kanelboller og kaffe. Og så nøt vi mat, kaffe og vårsola, som stort sett klarte å manøvrere seg mellom de digre skyene på himmelen. Det var rett og slett så deilig i solveggen at vi ble sittende både vel og lenge. Praten gikk bl.a om lyshastigheten og avstander i universet, om mellommenneskelige relasjoner og om dette og hint.

På returen valgte vi å prøve overveien forbi Lagmannsætervollen opp til Lianveien. Mesteparten av strekningen gikk det an å sykle, men det er nok fortsatt litt i tidligste laget for syklister uten vintersyklingerfaring. Lianveien og Skråstien var stort sett helt bare, det samme var veien gjennom og ned fra Vådan gård. Ved Granåsen syklet vi over parkeringen og rundt sirkusteltet til Merano. Vi ankom Tiller ca kl. 16, etter en delvis strabasiøs, men også morsom sommersesongåpningstur.

Til Grønlia på vinterens første snø

Bare såvidt over null grader og ørlite nedbør i lufta ved turstart. Dagens deltagere var Anita og Svein Erling, som begge hadde lagt om til vinterdekk med pigger. Det var et fornuftig valg.

Vi startet opp gjennom bakkene mot Vådan gård, fortsatte på baksidestien, opp Skråstien og videre oppover Lianveien. Så svingte vi av på overveien ned til Grønlia. Føret varierte fra bar asfalt på Tiller til en cm is med våt snø oppå lengre opp i marka. Det var altså til dels ganske glatt, så vinterdekkene kom godt til sin rett.

På Grønlia var det trangt innendørs, men vi fant oss et ledig bord innerst i kroken. Et par andre syklister spurte om vi hadde lappesaker, men selv om vi hadde med ei flaske dekkskum trengte de mer enn det, den ene slangen deres hadde ei flenge på ca halvannen cm, og for sånt hjelper ikke dekkskum. Så vi kunne dessverre ikke hjelpe dem.

Kaffe og kaffemat ble satt på bordet, og praten gikk om moderne grafisk uttrykk, enkle farger og uttrykksfulle skriftbilder. En av oss hadde påtatt seg en oppgave som krever litt tenking rundt dette. Dessuten snakket vi om den kommende jula, om julemat og Svein Erlings favoritt: Krumkaker.

Da vi dro fra Grønlia hadde skydekket slått enkelte sprekker, så ei lav høstsol kastet sine gule, men akk så kjølige stråler på landskapet i noen sparsomme minutter. Vi tok først opp overveien, og deretter tok vi av overstien oppover mot Fjellseter. Nesten fremme svingte vi av skiløypestien ned til Lianveien, ned Skråstien, bak Vådan og hjem til Tiller, der vi ankom ca 15.30. Det hadde vært en kald og fuktig tur, men vi var godt kledd og godt skodd (eller rettere sagt godt "dekt"), så alt i alt var denne snøturen åkei.

Ristetur til Grønlia

Et par minusgrader og enkelte solgløtt la en vakker ramme om denne søndagen. Men veier og streder var dekt av is og snø og Anita hadde enda ikke fått seg en egnet vintersykkel. Svein Erling tilbød henne å låne hans reservesykkel, men det viste seg etter hvert at dette var et dårlig valg. Ved Granåsen stod Helge M og ventet i ei solstripe.

Anita måtte imidlertid takke for seg, Svein Erlings reservesykkel hadde dårlig girfunksjon (bare to gir som fungerte), setet var feilstilt, ramma for stor og dårlige bremser. Dessuten uten dempegaffel, så Anita var sliten allerede. Helge M og Svein Erling bestemte seg for å forsøke seg mot Grønlia, til tross for snøføret. Tanken var at selv om det ikke var brøytet innover, så var det opptråkket.

Oppover bakkene til Frøset var det til og med brøytet, det samme gjaldt travveien og Vådanveien inn til Storfurua ved Skjellbreia. Derfra var det imidlertid slutt på brøytinga, men i starten av veien oppover mot Stykket var det såpass flott oppkjørt og opptråkket at vi bestemte oss for å fortsette. Sporet vi fulgte ble imidlertid stadig smalere og mindre jevnt tråkket. Det ble derfor en ganske slitsom ferd, det ristet og ristet, samtidig som det var om å gjøre å holde seg i sporet, for utenfor var det tung snø som raskt stoppet videre sykling. Etter et ganske langt stykke med denne slistsomme balansesyklingen måtte vi derfor ta oss en pause midt i den nest siste stigningen mot Stykket. Etter en god pause, så fortsatte vi, men vi måtte leie syklene opp til flatmark, for å komme i gang igjen i oppoverbakke viste seg som umulig.

Vel oppe ved avsvingningen mot Grønlia måtte vi ha en ny pause. Traséen videre innover så ut til å være en ikke spesielt hard skitrasé, men vi var fortsatt optimistiske og la i vei innover. Det ble mye leing av syklene, men på flate partier og i nedoverbakker bar snøen såpass at vi klarte å sykle noen titalls meter i slengen. Da vi kom til veien innover mot Grønlia, oppdaget vi at denne var hardkjørt med snøskuter, så derfra og inn til hytta gikk syklingen som en drøm. I hvert fall i forhold til det vi nettopp hadde opplevd.

Vel framme på hytta tok vi oss en laaang pratepause inne i stua, med kjempegode kanelboller og kaffe. Praten gikk om både dette og hint, om løst og fast.

På hjemveien bestemte vi oss for å satse på snøskutersporet. Etter et godt stykke på veien, til nesten det høyeste punktet, så oppdaget vi at snøskutersporet gikk rett nordover over myra. Vi valgte å fortsette i snøskutersporet, ut over myra. Og det bar! Det bar kjempefint! :) Så etter en del sykling over myrer, så kom vi fram til Lianveien. Denne var nok brøytet en eller annen gang tidligere i uka, men også her var det fotfolkets tråkking som var hovedårsaken til at vi slapp å gå. Heldigvis var tråkkesporet både bredere og jevnere enn det vi hadde opplevd tidligere på turen. Så da vi satte utfor Skråstien var vi ikke fullstendig lemstre i kroppene.

Nede ved Vådanveien skiltes vi, og var enige om at det hadde vært en utfordrende, men også ganske morsom RSP-tur. Helge M valgte Vådanveien ned forbi Haukåsen og hjem. Svein Erling syklet ned gjennom Vådan gård via Leirbrua og hjem til Tiller.

På lavt dekktrykk til Grønlia

Selv er jeg en av disse særingene som utstyrer sykkelen med piggdekk om vintrene og sykler hele året. Det er morsomt og spennende å kunne klatre opp og sette utfor bratte glatte bakker. Flere ganger hver vinter havner jeg på Rønningen, som brøyter kjøreveien opp hele vinteren. Men Grønlia er markafavoritten, så det hender jeg sjekker om det er mulig å sykle dit også på vinterføre. Dessverre er det som oftest for lite bæreevne for sykkel det siste stykket inn mot hytta, men i går bar det sånn noenlunde. Jeg måtte leie sykkelen noen steder, men stort sett syklet jeg oppe på snødekket.

Jepp, hvis snødekket er fast nok og man benytter et triks, så går det. Trikset har jeg snappet opp på et nettforum for terrengsyklister: Jeg slapp ut mye av lufttrykket i dekkene slik at det kun var ca 25 psi i hvert dekk (jeg hadde med dekktrykkmåler). Dermed fikk dekkene større bæreflate og istedet for at dekkene skar seg ned i snøen så fløt de i stor grad oppå.

Så i dag (Skjærtorsdag) syklet jeg altså til Grønlia. Og skrev en hilsen i gjesteboka (bildet). Det ble imidlertid en våt tur. Det duskregnet lett helt til jeg nådde hytta, men det hadde økt på endel da jeg var klar for returen. 

Selve turen var grei, opp til Leirbrua, videre opp til Frøset gård og så ned til travveien bort til Vådansaga borte ved Vådanveien, Vådanveien vestover forbi Halset gård til Skjelbreia og så nordover veien mot Stykket. Det var kun skiløypa innover mot hytta som var snødekket, så det var først da jeg kom dit at jeg reduserte dekkstrykket. 

Etter pausen på Grønlia returnerte jeg samme vei til Stykketveien og fortsatt så denne nordøstover og østover. Men det siste stykket møtte jeg snø igjen og valgte vinterveien gjennom skogen, som flere steder var digre gjørmehull. Deretter retur til Leirbrua, denne gangen via Vådan gård. Vel hjemme var jeg komplett gjennomvåt. Men det hadde likevel vært en aldeles storartet opplevelse. :)

Sommerdag midt i mai, snøtur til Grønlia

Wow, for en dag! Opp i mot 25 grader og strålende sol fra nesten skyfri himmel. Best vær i hele landet. Vi trøndere vet knapt hvilket bein vi skal stå på ved sånne anledninger, og i hvert fall ikke hvor shortsen ble gjemt bort sist høst. Men jeg fant den, innerst i skapet.

Svein Erling fikk ikke med seg noen flere, langhelg og dagen før dagen betydde at mange var bortreist eller svært opptatt med forberedelser. Jeg la i vei oppover mot Granåsenområdet med en idé om å prøve å komme inn til Grønlia, sykkelen var forsatt utstyrt med knastedekk med ispigger. På veien svingte jeg innom en bensinstasjon hvor lufttrykket i hjulene ble redusert til 40 psi, et passe kompromiss mellom lav rullemotstand på transportetappene og bærevne/grep i terrenget.

Veien opp til Frøset gård var bar og såpass tørr at jeg vågde å forsøke snarveien over jordet og opp gjennom skogen. Det var ikke lurt, stien var i full teleoppløsning, de stedene der det bar best var der det fortsatt lå snø og is. Resten var mest sølebad.

Men Våddanveien innover til Skjelbreia var tørr og fin, bortsett fra noen overraskende oppstikkende steiner midt i veien noen steder. Likeledes var veien oppover mot Stykket også både tørr og fin, så dette så svært lovende ut. Men ved veiskillet mot Grønlia rett før Stykket møtte jeg snø- og isflekkene. Jeg fant ut at det bar best på snøen helt i skyggen av trærne, eller der det var isdekke. Det var kun noen få barflekker, men heldigvis var det også der ganske bra bæreevne. Jeg valgte et lavt gir og måtte leie sykkelen kun noen ganske korte strekninger, eller trødde jeg gjennom den ene snøflekken etter den andre. Dette var skikkelig lænt, men også ganske slitsomt.

Så jeg var godslapp da jeg kjøpte et stykke mandelkake og en kopp kaffe og fant meg et ledig bord ute i solveggen. På Skjelbreia lå isen fortsatt heldekkende, men ved Grønlia var det rene sommerstemningen. Jeg støttet ryggen og hodet mot veggen og bare storkoste meg i sommervarmen. Leeenge. :)

På hjemveien tok jeg Stykketveien forbi Stykket og Grønliaveien gjennom skogen. Der var det svært sølete og flere tilfeller av snø- og isdekke. Men jeg var allerede såpass tilskvettet at jeg ga blaffen og trødde gjennom. Har man vinterdekk så har man vinterdekk. Lænt.

På Vådan gård stoppet jeg ved kaffebordet og hadde en lang og interessant samtale bl.a med Hilde Nordskag. Vi snakket bl.a om muligheter for opplæring av byens skoleelever omkring dette med oppførsel i nærheten av dyr i marka, spesielt hest. Byens skolemyndigheter neste?

Resten av turen gikk helt fint og etter å ha skylt av sykkelen la jeg om til sommerdekk på både hovedsykkelen og reservesykkelen. For nå har sommeren vært på besøk, så nå blir det vel neppe vinter igjen på noen måneder?