1. påskedag til Skistua

Dette var en "alein-tur", for å sjekke forholdene i marka etter halvannen uke med snøsmelting. Været var upåklagelig, strålende sol og noen plussgrader og sykkelen var skodd med piggdekk.

Opp til Granåsenområdet var det tørt og bart på gang- og sykkelstien, men fra benserten på Leirbrua og innover veien langs Leirabekken ble det en kombinasjon av snø-/isdekke og bare partier med teleløsningsgrus (sølegrøt). Jeg fant fort ut at der det bar på isen, der var det minst rullemotstand, så jeg satte stor pris på piggdekkene på turen.

Jeg fortsatte opp mot Vådan gård, og rett nedenfor skibrua møtte jeg to damer til hest. Jeg la meg helt ute på den ene kanten og passeringen gikk greit, både for meg og hestene. Men da jeg kom opp til Y-krysset nedenfor Vådan gård møtte jeg en tredje dame til hest, og denne hesten steilet og snudde seg ved synet av en syklist, enda jeg stoppet helt i veikanten for å roe ned situasjonen. Jeg var et øyeblikk redd for at rytteren skulle bli kastet av, men det gikk heldigvis bra. Det slo meg at jeg ikke ante hva jeg kunne ha gjort for å unngå situasjonen. Jeg ventet til hest og rytter vel var kommet opp til stallen før jeg fortsatte.

Jeg fortsatte litt østover Våddanveien og opp Skråstien. Denne var stort sett bar opp til der veien øverst blir til en sti gjennom skogen, men der var det også glatt til gangs, hard stålis. Piggdekkene krafset meg oppover til Lianveien. Piggdekk er tøøøft! :)

Det var stort sett samme føret oppover Lianveien som lengre nede, men barflekkene var mindre og noe av isen var hardere, spesielt i skyggene. I den siste solhelninga opp mot enden på Lianveien var det imidlertid stort sett bart.

Fjellseterveien var som ventet helt bar, men det er en del strøsand der fra vinteren, noe jeg beit meg merke i til nedoverturen. Å tryne på grunn av løs grus oppå asfalt kan jo gi vonde skrubbsår, eller det som verre er.

Kaffe (med påfyll) og megatjukk vaffel (med syltetøy og rømme) kostet henholdsvis 30 og 35 kroner, men det smakte godt. Ute på terassen fant jeg meg et ledig bord, som jeg tilbød å dele med en eldre vandrer som jeg hadde sett var nokså sliten på slutten. Han kunne fortelle at dette var årets første markatur, fra Sverresborg hadde han gått hele veien. Han var ca 75 år, og hadde bodd i Trondheim de siste femti. Han kunne dessuten fortelle at han likte den nye Skistua, og spesielt de nye solide terassebenkene som var laget på Byåsen videregående. Og de passet til stilen. Jeg var enig.

Nedoverturen gikk som vanlig relativt raskt, selv om jeg faktisk bremset litt nedover Fjellseterveien for å unngå tryning. Jeg valgte samme rute som på oppoverveien, altså bl.a gjennom Vådan gård.

Der stoppet jeg og spurte meg fram til noen som hadde god greie på hesters lynne og naturlige reaksjoner, for om mulig å skape bedre samhandling mellom hest/rytter og sykkel/rytter. Vi møtes jo stadig vekk i marka, så gjensidig forståelse kan forhåpentligvis hindre at noen blir skadet. Jeg snakket med ei søt dame som het Malin (det samme som hun pene i TV-serien Saltkråkan), Malin lovte at hun skulle videreformidle mine tanker til en skikkelig hestekjenner (et par dager senere mottok jeg en epost, som jeg har tenkt å gjengi).

Resten av turen forløp uten flere overraskelser, men i og med det til dels ganske sølete føret måtte både jeg og sykkelen skylles. Konklusjonen av turen er at det neppe blir noen sommerdekktur med flere deltagere i marka før om et par uker.