På kryss og tvers fra Elgsethytta

Denne søndagen var perfekt for en markasykkeltur, tretten grader og sol ved turstart, lite vind og enkelte skyer her og der. Til tross for invitasjoner både via sms og fjesboka ble det kun Anita og Svein Erling som la av gårde fra Tiller i godt tempo.

Oppover til Elgsethytta valgte vi "standardtraséen", opp gjennom Vådan gård, opp Skråstien, Lianveien nesten til endes og skiløypestien sør for og parallelt med Fjellseterveien. Så fortsatte vi kjøreveien oppover til markas høyestliggende serveringssted Elgsethytta. Oppturen på ca 1,5 mil og ca 300 høydemeter tok ca søtti minutter, noe vi var godt fornøyd med, både med hensyn til alle turgåerne og det til deles sterkt sugende "sirupsføret" (teleløsning) på enkelte deler av veien. Men alt i alt var de fleste veiene og stiene i marka allerede tørre og fine.

Vi fant oss en ledig stein utenfor Elgsethytta, alle benkene var opptatt og finværet tilsa utepause. Der "steinet" vi oss med kaffe og melisboller. Praten gikk om morsomme småunger i området, om navnevalg på unger, om dagens praksis med balansetreningssykler for småbarn, om sykkelføret og om hvilke omveier vi skulle ta tilbake, for variasjonens skyld. Etter hvert ble det ledig plass ved et bord. Der tok vi bl.a dagens selvbilde (selfie). Men etter litt mer pause, skyet det over og vi fant ut at det var på tide å starte på returen.

Vi startet der vi kom, inkludert skiløypestien parallelt med Fjellseterveien. Men midtveis nede i denne tok vi en smal snarveisti mot Lagmannsætervollen. Vi fortsatte på overveien ned til krysset med skiløypestien mellom Grønlia og stykket. Vi valgte denne østover mot Stykket og stupte nedover og sørover bakkene mot Storfuruakrysset. Der tok vi til høyre vestover, over brua nedenfor Skjellbreia-demningen og til Marka. Derfra bar det sørover over Markamyra og brua i bunnen. Vi tok sikte på bakkene opp til Rønningen. Men oppe i bunnen av bakken snudde vi, stien videre oppover den bratteste bakken så ut som et digert gjørmehull.

Så bar det igjen nordover opp til Marka, østover Vådanveien, forbi Skjellbreia-demningen, Storfurua, Hallsetaunet, ned Almenningsbakken og så svingte vi av ved Vådansaga sørover travveien, så opp kneika til Frøset gård og østover ned til Leirbrua og Granåsen. Derfra langs Kongsveien via Huseby, Kolstad, Bjørndalsbrua, Tonstadkrysset og hjem til Soleng. Nedturen var på ca 2 mil, noe vi brukte litt over én time på. Etter obligatorisk skylling av syklene var vi godt fornøyd med turen, tempoet og det fine sykkelværet.

Kjedelig avbrekk mot Grønlia

Denne søndagen var det 12 grader og ganske fint vær. Svein Erling la i vei fra Tiller og møtte Helge M ved Granåsen. Vi ble enige om å besøke Grønlia, Helge hadde ikke vært der i år, i hvert fall ikke per sykkel.

Vi klatrert opp kneikene mot Frøset, Svein Erling opplevde ett og annet kjedeglipp, men opp kom vi i fin stil. På tunet på Frøset passerte vi ei skikkelig svensk maistang, komplett med gule og blå bånd. Her hadde nok noen feiret midtsommarafton på svensk manér. Rett før kjekkasbakken på skogstien hoppet Svein Erlings kjede av det innerste tannhjulet bak og kilte seg fullstendig fast mellom tannkransen og eikefestet. Svein Erling prøvde først å lirke ut kjedet med pinner, men innså etterhvert at han måtte til pers med fingrene. Etter mye lirking og glupe forslag fra Helge, så smatt kjedet på plass igjen. Svein Erling vasket de svarte fingrene i et søledam med gjørme på bunnen og tørket seg på et medbrakt stykke tørkepapir. Så fortsatte vi.

Resten av turen via Skjellbreia gikk strålende og vi kunne benke oss på et bord ute i solveggen. Der kom vi i prat med noen på bordet om veivalg i marka. Etterpå diskuterte vi muligheter for alternative RSP-turer, f.eks Ladestien med kaffestopp på Sponhuset og ikke minst en tur til toppen av Vassfjellet. Helge innrømte at han faktisk aldri hadde vært helt oppe på toppen tidligere. Så vi ble enige om at hvis været blir fint nok på neste søndag (4. juli), så blir det Vassfjelltur opp serviceveien fra Kvål.

På tilbakeveien klatret vi opp kneikene til Lianveien og tittet innom Lagmannssetra, som nå var fullstendig jevnet med jorda, faktisk var det planert og sådd med plen på stedet (se bildet). Kun benken som tidligere stod rett ved hytta stod der fremdeles, som om alt var som før. Fra Lianveien fortsatte vi ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Dette var en fin og trivelig tur, tross det kjedelige avbrekket i starten av turen.

Lagmannssætra brant ned i går

I går kveld brant Lagmannssætra ned til grunnen, og det var også et branntilløp og innbrudd på Grønlia. For oss som ofte ferdes i marka er dette bare trist og leit. Vi i Romemyras søndagspedalister har ofte syklet forbi Lagmannssætra på vei opp til Lianveien fra Grønlia, et kjært orienteringspunkt er med dette borte. Selvsagt kan vi skrive at vi sykler forbi branntomta til Lagmannssætra, men det blir liksom ikke helt det samme. :(