Aleintur til Grønlia

Været denne søndagen var strålende, steikende sol og temperatur omtrent som datoen, altså midt på 20-tallet. På grunn av besøk fra feriegjester kom ikke Svein Erling seg avgårde før ca halv to, med turstart fra Sjetnemarka.

Det gikk egentlig ganske radig oppover bakkene mot Granåsen, også oppover bakkene mot Frøset. Et par eldre damer skvatt litt da jeg passerte de og rundet låvebrua på vei oppover jordene. Opp kjekkasbakken sto jeg av sykkelen og gikk, jeg begynte å kjenne temperaturen. Men jeg klaget ikke, en trønder bør ikke klage på varmen når den endelig kommer. Jeg nøt det heller i langdrag. Herlig. :-)

Det var fortsatt litt sølete et par steder opp gjennom skogen, men mesteparten av stien var tørr og fin. Jeg fortsatte vestover Vådanveien til Storfurua og svingte av i retning mot Stykket. Så inn i skogen på stien mot Grønlia. Ved trappa stod faktisk en enhjulssykkel, neppe det aller beste framkomstmiddelet i marka. Så kjøpte jeg meg kaffe og den siste rosinbollen og satte meg ute i solveggen. Der slo jeg av en prat med en eldre herre. En trivelig prat om hvor lite folk det ofte er i marka, spesielt de andre seks dagene i uka.

På veien tilbake droppet jeg å klatre oppover kneikene mot forhenværende Lagmannsætra, og valgte i stedet stien rett fram og veien nordøstover forbi Stykket og videre ned til Vådanveien. Deretter ned via Vådan gård og tilbake til Sjetnemarka, der jeg var bedt på søndagsmiddag ... :-)

Aleintur til Skistua

Et fantastisk strålende vær innbød til en skikkelig søndagstråkk. Jeg la i vei og kjente på formen oppover gjennom Kolstad/Huseby. Jeg vurderte å ta turen ned til Sverresborg og deretter Gamle Bynesvei opp til nordsiden av Lavollen, men endte opp med å entre marka ved Leirbrua og heller ta sikte på Skistua igjen.

Veien opp til og gjennom Vådan gård er nå helt bar, men det gjelds å ikke treffe de mykeste partiene av grusen, for der er det såpass mye nedsynking at det blir blytungt. Den kjørbare delen av Skråstien er også bar, men i det øverste partiet måtte jeg gå, for der er det nå snødekke i oppløsning. Lianveien blir stadig mer bar, men det er et par partier som ligger i skyggen mellom trærne, og der var det nå et snødekke i oppløsning. Fjellseterveien er nå en eneste støvsky hver gang biler passerer, så jeg håper feiemaskinene snart får bort strøsanda fra i vinter.

Også denne gangen ble det en laaang pause i solveggen på terassen på Skistua. Kaffe, vaffel og pære (de har et fat med gratis frukt). Jeg ble sittende og prate med et pensjonistektepar som hadde vært på Kanariøyene. I bakgrunnen hørte jeg noen som snakket engelsk og andre som snakket italiensk.

Nedturen gikk greit. Nederst på markadelen av Lianveien, ved bommen og snuplassen, tok jeg igjen en kar på en sykkel med kun ett digert hjul. Den kunne minne om en velcioped uten støttehjul. En enhjulssykkel der hjulet var såpass stort at rytteren såvidt nådde ned til pedalene i hjulnavet. Foran setet var det endog et lite håndtak å holde seg i. Han holdt god fart, nesten like god fart som vanlige tohjulssyklister. Det var skikkelig tøft.

Nedenfor Vådan gård tok jeg omveien mot Frøset, for variasjonen. Det meste av veien var bar, men nedenfor Frøset var det noen snøpartier. Nederst i bakkene lå det en diger smeltevanndam med snø i, som på avstand så ut som fast isdekke. Så jeg plumpet selvsagt uti og ble stående. Dammen var nesten ti cm dyp. Jeg fikk karet meg på "land" og trukket sykkelen etter. Resten av turen gikk uten flere overraskelser og vel hjemme skylte jeg av sykkelen og meg selv. Så byttet jeg klær og satte meg i solsteken på terassen kun iført t-skorte og benklær. Våren har definitivt kommet.