Tidlig sesongåpning til Skistua

Dette var en flott vårdag, med sol fra skyfri himmel, lite vind og temperatur på rundt ti plussgrader i skyggen. Ikke verst for 3. april!

Allerede kvart over elleve startet Helge Ø og Svein Erling fra Tiller og et kvartér senere møtte vi Helge M ved Granåsen. Vi syklet opp gjennom Våddan, opp Skråstien (som var nesten snøfri) og videre oppover Lianveien (som var nesten like snøfri). Til slutt klatret vi opp øverste del av Fjellseterveien til Skistua. For én av deltagerne var dette sesongens aller første sykkeltur, og med skiturer fra begge foregående dager kjentes det tungt oppover de bratteste bakkene.

På Skistua hadde vi en laaaaaang jabbepause med kaffe og bakverk. Praten gikk om både årets aprilspøker, om ski og fotball på TV, om påskeferiens opplevelser og om dab-radioer i bil.

Vi returnerte samme vei som vi kom (motsatt vei), bortsettt fra at vi tok Våddanveien ned til Ugla fordi Helge M måtte innom Bunna og handle noe. Derfra syklet Helge Ø og Svein Erling tilbake til Tiller.

Føret var sølete og vått, det er fortsatt mye snø og mange skiløpere i marka.

Barmarkstur til Grønlia

Kun 7-8 grader, vind og enkelte lette regnbyger kan virke litt hustrig, dessuten er mange bortreist i pinsehelga. Men Svein Erling la trøstig avgårde, nå på sommerdekk.

Turen gikk opp til Granåsen, gjennom Granåsenparkeringen, grusveien bort til brua og videre oppover bakkene til Frøset. Der så jeg et regnvær komme mot meg, så jeg tok en pause under låvebrua til regnbøya var over (bilde). Deretter opp gjennom skogstien som nå var snøfri men tildels forferdelig sølete. Sko og sykkel var ganske tilgriset når jeg kom ut på Våddanveien. Men Våddanveien og Stykketveien var tørre og fine, og selv stien innover mot Grønlia var snøfri denne gangen. For det meste var den noenlunde tørr også, i hvert fall fast.

På Grønlia kjøpte jeg meg en rosinbolle og kaffe (kr 45,-) og satte meg inntil veggen på et av bordene i solveggen. For jepp, sola brøt faktisk gjennom skydekket mens jeg satt der. Jeg kom i prat med ei ung søt dame som trengte turråd og tips om hvor det kunne være farbart med joggesko på denne tiden av året. Jeg fortalte både det ene og det andre, vi satt og pratet ei god stund. Men så skyet det over og vi kom begge til konklusjonenen at det begynte å bli hustrig. Så vi brøt opp og fortsatte hvert til vårt.

På hjemveien tok jeg overveien opp forbi Lagmannsætra. Rett oppenfor var det et par små snøflekkrester på veien, med barmarkstripe mellom. Videre syklet jeg ned Lianveien, ned Skråstien og gjennom Vådan gård til Leirbrua/Granåsen og hjem. Vel hjemme skylte jeg av skoene og sykkelen og smurte kjedet.

1. påskedag til Skistua

Dette var en "alein-tur", for å sjekke forholdene i marka etter halvannen uke med snøsmelting. Været var upåklagelig, strålende sol og noen plussgrader og sykkelen var skodd med piggdekk.

Opp til Granåsenområdet var det tørt og bart på gang- og sykkelstien, men fra benserten på Leirbrua og innover veien langs Leirabekken ble det en kombinasjon av snø-/isdekke og bare partier med teleløsningsgrus (sølegrøt). Jeg fant fort ut at der det bar på isen, der var det minst rullemotstand, så jeg satte stor pris på piggdekkene på turen.

Jeg fortsatte opp mot Vådan gård, og rett nedenfor skibrua møtte jeg to damer til hest. Jeg la meg helt ute på den ene kanten og passeringen gikk greit, både for meg og hestene. Men da jeg kom opp til Y-krysset nedenfor Vådan gård møtte jeg en tredje dame til hest, og denne hesten steilet og snudde seg ved synet av en syklist, enda jeg stoppet helt i veikanten for å roe ned situasjonen. Jeg var et øyeblikk redd for at rytteren skulle bli kastet av, men det gikk heldigvis bra. Det slo meg at jeg ikke ante hva jeg kunne ha gjort for å unngå situasjonen. Jeg ventet til hest og rytter vel var kommet opp til stallen før jeg fortsatte.

Jeg fortsatte litt østover Våddanveien og opp Skråstien. Denne var stort sett bar opp til der veien øverst blir til en sti gjennom skogen, men der var det også glatt til gangs, hard stålis. Piggdekkene krafset meg oppover til Lianveien. Piggdekk er tøøøft! :)

Det var stort sett samme føret oppover Lianveien som lengre nede, men barflekkene var mindre og noe av isen var hardere, spesielt i skyggene. I den siste solhelninga opp mot enden på Lianveien var det imidlertid stort sett bart.

Fjellseterveien var som ventet helt bar, men det er en del strøsand der fra vinteren, noe jeg beit meg merke i til nedoverturen. Å tryne på grunn av løs grus oppå asfalt kan jo gi vonde skrubbsår, eller det som verre er.

Kaffe (med påfyll) og megatjukk vaffel (med syltetøy og rømme) kostet henholdsvis 30 og 35 kroner, men det smakte godt. Ute på terassen fant jeg meg et ledig bord, som jeg tilbød å dele med en eldre vandrer som jeg hadde sett var nokså sliten på slutten. Han kunne fortelle at dette var årets første markatur, fra Sverresborg hadde han gått hele veien. Han var ca 75 år, og hadde bodd i Trondheim de siste femti. Han kunne dessuten fortelle at han likte den nye Skistua, og spesielt de nye solide terassebenkene som var laget på Byåsen videregående. Og de passet til stilen. Jeg var enig.

Nedoverturen gikk som vanlig relativt raskt, selv om jeg faktisk bremset litt nedover Fjellseterveien for å unngå tryning. Jeg valgte samme rute som på oppoverveien, altså bl.a gjennom Vådan gård.

Der stoppet jeg og spurte meg fram til noen som hadde god greie på hesters lynne og naturlige reaksjoner, for om mulig å skape bedre samhandling mellom hest/rytter og sykkel/rytter. Vi møtes jo stadig vekk i marka, så gjensidig forståelse kan forhåpentligvis hindre at noen blir skadet. Jeg snakket med ei søt dame som het Malin (det samme som hun pene i TV-serien Saltkråkan), Malin lovte at hun skulle videreformidle mine tanker til en skikkelig hestekjenner (et par dager senere mottok jeg en epost, som jeg har tenkt å gjengi).

Resten av turen forløp uten flere overraskelser, men i og med det til dels ganske sølete føret måtte både jeg og sykkelen skylles. Konklusjonen av turen er at det neppe blir noen sommerdekktur med flere deltagere i marka før om et par uker.