Aleintur til Grønlia

Været denne søndagen var strålende, steikende sol og temperatur omtrent som datoen, altså midt på 20-tallet. På grunn av besøk fra feriegjester kom ikke Svein Erling seg avgårde før ca halv to, med turstart fra Sjetnemarka.

Det gikk egentlig ganske radig oppover bakkene mot Granåsen, også oppover bakkene mot Frøset. Et par eldre damer skvatt litt da jeg passerte de og rundet låvebrua på vei oppover jordene. Opp kjekkasbakken sto jeg av sykkelen og gikk, jeg begynte å kjenne temperaturen. Men jeg klaget ikke, en trønder bør ikke klage på varmen når den endelig kommer. Jeg nøt det heller i langdrag. Herlig. :-)

Det var fortsatt litt sølete et par steder opp gjennom skogen, men mesteparten av stien var tørr og fin. Jeg fortsatte vestover Vådanveien til Storfurua og svingte av i retning mot Stykket. Så inn i skogen på stien mot Grønlia. Ved trappa stod faktisk en enhjulssykkel, neppe det aller beste framkomstmiddelet i marka. Så kjøpte jeg meg kaffe og den siste rosinbollen og satte meg ute i solveggen. Der slo jeg av en prat med en eldre herre. En trivelig prat om hvor lite folk det ofte er i marka, spesielt de andre seks dagene i uka.

På veien tilbake droppet jeg å klatre oppover kneikene mot forhenværende Lagmannsætra, og valgte i stedet stien rett fram og veien nordøstover forbi Stykket og videre ned til Vådanveien. Deretter ned via Vådan gård og tilbake til Sjetnemarka, der jeg var bedt på søndagsmiddag ... :-)