Issykling over Skjellbreia

Svein Erling startet fra Tiller kl. 12 i ca 13 minusgrader og vindstille klarvær. Ved Granåsen kom Helge M, og vi ble straks enige om å ta en ny tur til Grønlia. Som sagt så gjort.

Som forrige gang bakkeklatret vi først opp gjennom Vådan gård, videre opp Skråstien og så oppover/nordvestover Lianveien. Men denne gangen valgte vi bilveien til Grønlia, og der var det faktisk hardt og godt å sykle. Lengre fram møtte vi skutersporet og der ble underlaget som rene stuegulvet. Her og der hadde det rent vann over veien, men piggdekkene våre krafset seg greit over disse issvullene.

På Grønlia var det mye folk denne flotte turdagen, men vi fant oss et ledig bordende ved juletreet, og der benket vi oss med kanelboller, pepperkjeks og kaffe. Praten gikk bl.a om stjerner og planeter, fordi Svein Erling og Anita tirdagen før hadde vært og sett i stjernekikkerten til Trondheim astronomiske forening (TAF), og der bl.a fått se Jupiter med de fire største månene. Andre temaer vi var innom var, sykler, elektromagnetisk stråling, lyn og torden, aluminiumsanoder og en fintfølende bilalarm. Ca kl. 14:30 ble vi enige om å starte på hjemveien.

Da vi hadde låst opp syklene kom vi til å bli stående og se utover det is- og snødekte vannet Skjellbreia. Der så vi at det gikk spor over i flere retninger, så vi bestemte oss for å forsøke å sykle over isen. Så vi syklet utfor bakkene ned mot vannet og la i vei utover isen, som var dekt av et jevt og tynt snølag. Isen var som et betongdekke, fullstendig hard og stabil. Den eneste lyden var snøknirkingen mens vi syklet utover i nesten andektig tempo. Vi kom begge på at dette var første gangen vi var ute på Skjellbreia og at det derfor også var den første gangen vi så resten av marka fra denne synsvinkelen. På den andre siden ble vi forbigått av et par skøyteløpere. Ved sørenden syklet vi på land rett ved demningen og fortsatte østover på Vådanveien.

Ved toppen på Almenningsbakken svingte vi av sørøstover på skogstien ned til Frøset. Derfra kjørte vi veien ned til Leirbrua og der skiltes vi med hilsen om god jul litt over klokka tre. Vi var begge inderlig enige om at dette hadde vært en overordentlig flott vintertur i marka.

Kald Grønlia-tur med komplikasjoner

Fra Tiller startet Svein Erling. Det var klarvær, vindstille og 13 kalde minusgrader. Ved Granåsen hadde Helge M akkurat ankommet. Vi ble enige om å prøve en tur til Grønlia.

Vi startet opp gjennom Vådan gård, videre opp skråstien og Lianveien til midt på den siste sletta. der går det et snøskuterspor over myra mot Grønlia, og det var denne traséen vi valgte. Over myra var det helt hardfrosset og derfor lett å sykle, selv om det var litt vel glatt noen steder. Her tok Svein Erling et bilde, samtidig gled nøklene ut av lomma uten at han la merke til det. Litt senere tok han enda et bilde, bildet til høyre. Her var det hardfrosset snø, et underlag som bar godt. Faktisk var det veldig lett å sykle til Grønlia denne dagen, med fast, fint føre hele veien. Men vi møtte ingen andre, så etter hvert stoppet vi og la en plan B i tilfelle Grønlia var stengt. Heldigvis slapp vi å gjennomføre plan B, for litt etterpå traff vi et fotgående eldre par som fortalte at joda, Grønlia var åpen og at verten nok ville ta i mot oss med åpne armer. Eller noe i den dur. Og ganske riktig, da vi entret tunet på Grønlia røyk det vakkert og velkomment fra skorsteinen, og lyste i vinduene. Da Svein Erling skulle låse sykkelen oppdaget han at nøklene var borte. Samtidig ante han hvor ha kunne ha mistet dem.

På Grønlia gikk praten lett. Det var få gjester, så påfyll var ikke noe problem, og dessuten stod det skåler med pepperkjeks på hvert bord.Vi pratet om Svein Erlings nye kamera og andre kamera. Vi pratet om rentbrennende vedovner. Vi snakket om feielukene i Romemyra, som var plassert for nært til sponplateveggen i alle leilighetene. Vi pratet om dette og hint. Og om mye mer. Litt for enhver smak altså, i hvert fall for enhver som satt ved bordet vårt. Men etter et par tre påfyll og opptil flere pepperkjeks, så la vi ut på hjemveien.

Vi valgte samme vei hjemover for om mulig å finne Svein Erlings nøkler. Men ganske raskt oppdaget Svein Erling et annet problem. Frikransen i bakhjulet frøs i åpen stilling, slik at uansett hvilken vei han trødde, så skjedde det ingenting. Dermed ble det mye leiing av sykkel i oppoverbakkene og mye sparkesykling på slettene. I utforkjøringene var alt som normalt, bortsett fra i så slake bakker at sykkelen sakket. Da måtte han nedpå med foten for å sparke fra igjen. Ferden gikk ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Ved Leirbrua-benserten skiltes våre veier og Svein Erling fortsatte på sitt vis hjem til Tiller, der han ankom ca kl halv fem. Etter litt olje og en opptining innendørs fungerte frikransen som den skulle, men det kan nok tenkes at det blir et besøk på et visst sykkelverksted i uka som kommer.

Uansett komplikasjoner og frostbitertemperatur, det var en trivelig tur.

Solotur til Rønningen

Første RSP-tur alene for min del. Gutta boys hadde andre jern i ilden i dag. Etter en stund med elle melle piggdekk eller ikke piggdekk, falt valget på piggdekk. Minus 2 grader, barfrost og godt strødde veier, men i Bymarka kan det være isete.

Kl 12 presis startet jeg fra Tiller i solskinn og blå himmel. Er så glad for hver dag det er snøfritt! Skientusiastene er nok ikke enig i det :) Da jeg kom til Granåsen la jeg i vei mot Grønlia av gammel vane, men snudde da jeg så den isete stien ved p.plassen på Granåsen. Bestemte meg for å sykle til Rønningen i stedet. Oppover bar det til toppen av Smistad og gjennom gårdstunet på Smistad. Stien fra gården var tørr og fin. Der det er gjørmete i mildvær var nå frosset og lett å passere. Da jeg kom til veien mot Rønningen møtte jeg turgåerne som hadde samme mål som meg. Folk er veldig hyggelige mot syklister når man viser at vi tar hensyn, setter ned farten, vokter oss for små barn og passerer i rolig tempo. Mange hyggelige smil og kommentarer kan man få.

Vel fremme på Rønningen parkerte jeg sykkelen ved siden av en Siberian Huskey. Han virket litt utålmodig og sto og ynket seg. Han var ikke interessert i meg i det hele tatt. Blikket var festet mot retningen hvor antagelig hans eier forsvant. Så begynte halen å vifte og han hoppet opp og ned av glede over å se sin eier komme med en stor stabel vafler. På Rønningen kan man få gamle vafler å mate hunden sin med. «Han vet hva som venter ham når vi går på tur til Rønningen. Derfor er han så utålmodig», sa eieren.

Innomhus kjøpte jeg en kopp kaffe. Jeg droppet kanelbollen. Det ble så mange krumkaker i går. Det får da være måte på hvor mye man skal kose seg! :) Jabbing er en del av RSP-turenes virksomhet, så jeg tenkte jeg måtte finne et bord hvor det satt folk og som hadde en ledig stol, uten å virke alt for påtrengende. Og det gjorde jeg. Været er et sikkerstikk og en fin åpning på en samtale. Mine medbordere var hyggelige folk og konverserte høflig tilbake på mine kommentarer om været. Vel, det var alt vi rakk å snakke om før de startet på hjemturen. Hmmm... ja ja :) Nye medbordere kom til, men da var jeg opptatt med å fundere på om jeg skulle ta stien ned til Granåsen i stedet for veien.

Det hadde vært ei uke med mildvær, og i dag var det minusgrader. Jeg gikk ut i fra at snøen var blitt hard og mulig å kjøre på i tillegg til is. Jeg bestemte meg for å prøve. Jeg hadde jo piggdekk. Kan jo snu hvis det blir for ille, tenkte jeg. Ohh yessss, for et godt valg!!! Det ble en heidundrades tur mot Granåsen. Det var fullt ut farbart på hardpakket snø og is. Noe kupert dekke som ga en skikkelig ristende opplevelse. Jeg gikk av sykkelen kun to plasser hvor det var litt for bratt og isete til å sette utfor. Piggdekkene fungerte supert! Det var kjempemoro :) Møtte kun et par stavgåere og Oddvar Brå som kom joggende (med bare én stav). Nedover Strupen var forholdene så bra at det var bare å nyte nedturen. Dagens forhold gjorde denne ordinære ruta perfekt for stifrelste som liker litt tekniske utfordringer.

Full av adrenalin ble hjemturen Granåsen-Tiller til en lek. Litt over kl 14 var jeg hjemme igjen og klar for resten av søndagens gjøremål.

Anita

Kjølig soltur til Rønningen

Litt forsinket start denne søndagen, og kun et par tre grader i den lave vintersola.

Svein Erling dro fra Tiller ca 13.15, men da han kom fram til Granåsenparkeringen hadde Helge M blitt lei av å vente, så vi syklet hver for oss til Rønningen, Helge M foran og Svein Erling hesblesende bak for om mulig ta inn litt tapt tid. Svein Erling tok skogstien fra Smistad gård (bildet) som snarvei og tok nok inn litt tid der, for skogstien var svært farbar på sykkel, stort sett bar for både snø og is.

Nesten framme traff Svein Erling ei korvenninne (Kirsten) som kunne fortelle at hun hadde sett en annen syklist noen minutter tidligere. Da Svein Erling stilte seg i kaffematkøen på Rønningen hadde Helge M nettopp betalt og så seg om etter et ledig bord. Vi fant et i andreetasjen.

Praten i dag gikk om trege busser i byen (Norges tregeste i følge en helt fersk undersøkelse), om uferdige røde sykkeltraséer i Trondheim sentrum (som skal være ferdig skiltet først i uke 50), og om lokalpolitikerne som skryter av å ha brukt masse penger på sykkeltraséene, selv om alle pengene egentlig kommer fra Miljøpakken. Dessuten snakket vi om Byneset Songlags jubilieumskabaret kvelden før og litt om noe annet.

Etter påtår og solnedgang entret vi igjen syklene og benyttet snarveien gjennom Smistadskogen for å komme litt raskere hjem, for vi merket kveldskulda godt. Men at i alt en vellykket sykkeltur i et vakkert vintervær.

Piggdekktur til Rønningen

Seks plussgrader ga god snøsmelting, men det er litt å ta av, så barflekkene var fortsatt sjeldne på gangstiene. Litt forsinket la Anita og Svein Erling avgårde fra Romemyra, ved Granåsen hadde Helge M nettopp ankommet, takket være Svein Erling forsinkelses-SMS.

Med gjennomslagsføret i tankene ble Grønlia straks avvist som mulighet, så vi siktet oss inn på Rønningen, fordi vi visste at Smistadveien blir brøytet hele vinteren. Opp i bakken mot Smistadtoppen fikk Anita problemer og måtte dessverre takke for seg. Vi andre fortsatte. Det var tungt oppover bakkene mot Rønningen, men vi kom oss opp uten å gå, for det var faktisk godt brøytet. En takk rettes herved til Trondheim turistforening for den eminente vinterbrøytingen til Rønningen! :)

Vel oppe fant vi oss et bord og benket oss med kaffe og kanelboller. Melisdekoren har vi utført selv, her er Svein Erling forsøk på et smilmerke dedikert til Anita (bilde 1). Praten gikk bl.a om Svein Erlings splitter nye turkamera, vanntett ned til 12 meter, støtsikkert og frostsikkert. Men vi pratet også om andre emner. Svein Erling sendte en SMS mens Helge hentet påfyll.

Etter halvannen times pause bar det nedover bakkene. Vi tok det med ro, for føret var varierende med overraskende gjennomslag her og der. Vi skiltes ved Granåsen og var enige om at det hadde vært en trivelig tur.

Ristetur til Grønlia

Et par minusgrader og enkelte solgløtt la en vakker ramme om denne søndagen. Men veier og streder var dekt av is og snø og Anita hadde enda ikke fått seg en egnet vintersykkel. Svein Erling tilbød henne å låne hans reservesykkel, men det viste seg etter hvert at dette var et dårlig valg. Ved Granåsen stod Helge M og ventet i ei solstripe.

Anita måtte imidlertid takke for seg, Svein Erlings reservesykkel hadde dårlig girfunksjon (bare to gir som fungerte), setet var feilstilt, ramma for stor og dårlige bremser. Dessuten uten dempegaffel, så Anita var sliten allerede. Helge M og Svein Erling bestemte seg for å forsøke seg mot Grønlia, til tross for snøføret. Tanken var at selv om det ikke var brøytet innover, så var det opptråkket.

Oppover bakkene til Frøset var det til og med brøytet, det samme gjaldt travveien og Vådanveien inn til Storfurua ved Skjellbreia. Derfra var det imidlertid slutt på brøytinga, men i starten av veien oppover mot Stykket var det såpass flott oppkjørt og opptråkket at vi bestemte oss for å fortsette. Sporet vi fulgte ble imidlertid stadig smalere og mindre jevnt tråkket. Det ble derfor en ganske slitsom ferd, det ristet og ristet, samtidig som det var om å gjøre å holde seg i sporet, for utenfor var det tung snø som raskt stoppet videre sykling. Etter et ganske langt stykke med denne slistsomme balansesyklingen måtte vi derfor ta oss en pause midt i den nest siste stigningen mot Stykket. Etter en god pause, så fortsatte vi, men vi måtte leie syklene opp til flatmark, for å komme i gang igjen i oppoverbakke viste seg som umulig.

Vel oppe ved avsvingningen mot Grønlia måtte vi ha en ny pause. Traséen videre innover så ut til å være en ikke spesielt hard skitrasé, men vi var fortsatt optimistiske og la i vei innover. Det ble mye leing av syklene, men på flate partier og i nedoverbakker bar snøen såpass at vi klarte å sykle noen titalls meter i slengen. Da vi kom til veien innover mot Grønlia, oppdaget vi at denne var hardkjørt med snøskuter, så derfra og inn til hytta gikk syklingen som en drøm. I hvert fall i forhold til det vi nettopp hadde opplevd.

Vel framme på hytta tok vi oss en laaang pratepause inne i stua, med kjempegode kanelboller og kaffe. Praten gikk om både dette og hint, om løst og fast.

På hjemveien bestemte vi oss for å satse på snøskutersporet. Etter et godt stykke på veien, til nesten det høyeste punktet, så oppdaget vi at snøskutersporet gikk rett nordover over myra. Vi valgte å fortsette i snøskutersporet, ut over myra. Og det bar! Det bar kjempefint! :) Så etter en del sykling over myrer, så kom vi fram til Lianveien. Denne var nok brøytet en eller annen gang tidligere i uka, men også her var det fotfolkets tråkking som var hovedårsaken til at vi slapp å gå. Heldigvis var tråkkesporet både bredere og jevnere enn det vi hadde opplevd tidligere på turen. Så da vi satte utfor Skråstien var vi ikke fullstendig lemstre i kroppene.

Nede ved Vådanveien skiltes vi, og var enige om at det hadde vært en utfordrende, men også ganske morsom RSP-tur. Helge M valgte Vådanveien ned forbi Haukåsen og hjem. Svein Erling syklet ned gjennom Vådan gård via Leirbrua og hjem til Tiller.

Solotur til Rønningen

Har mine mistankar om kven dei to første er, men lurer veldig på kven den tredje indisponerte kan vere (tolkar nemleg meldinga som at det ikkje dreier seg om Anita). Fekk forresten meldinga rett før eg for ut døra, ca 1 1/2 t forseinka.

Med denne informasjonen, og ettersom eg var sjuk førre helg (smitta via virusinfisert SMS frå Svein Erling?) og av same grunn heime frå jobb både måndag og tirsdag, tok bussen onsdag og køyrde bil torsdag, fann eg ut at "ein roleg solotur" til Rønningen kunne vere eit OK alternativ på ein slik fin dag.

Og det var det visst fleire som hadde funne ut, reine folkevandringa i finveret (P-plassen på Smistad omtrent smekkfull), og ikkje heilt enkelt å finne sitteplass verken inne eller ute. Men enkle sjeler på enkle stolar let seg innpasse dei fleste stader...

Faktisk enkelte hotspot (eller kanskje heller det motsette) med tendensar til frost, ma. under skibrua ved Granåsen (skummelt!) og Kåttåtjønna, som eg trur hadde eit tynt islag. Neppe sikkert, men det ber vel teikn på kva som er i vente. Stakk innom Granåsen på heimvegen, men enten var "sommar"hopprennet alt over, eller så var det avblåst, for det gjorde faktisk det!

Helge M

Spasertur via Flåtten

Denne søndagen var det kaldt, men pent vær. Anita og Svein Erling ba med Sten på tur, og vi ble enige om å spasere i finværet. Svein Erling ville ta det litt med ro etter høstens influensa, og Stens sykkel var ikke helt i orden.

Vi gikk forbi Tiller kirke, ned Pilegrimsstien ned gjennom Kalvylldalen og opp til Flåtten på den andre siden. Derfra gikk vi på veien tilbake til Hårstadmarka, og derfra på stien gjennom den siste resten av Tillermyra tilbake til Romemyra. Praten gikk om løst og fast. Alle tre var enige om at det hadde vært en flott tur.

Solskinnstur til Grønlia og Bergsskaret

Wow, for en vakker høstdag! Strålende sol, lite vind, nesten ikke skyer og hele bare fire ti (men det kjentes ut som fire) grader. Vi merket at det var høstluft, klar og litt rå. Anita og Svein Erling startet fra Tiller og var turens eneste deltagere.

Vi skjønte at dette nok var Den store utfartsdagen. Det var mange biler på parkeringsplassene ved marka, og mange "turere", både til fots og per sykkel. Vi valgte å satse på Grønlia. Oppover valgte vi bakkene opp gjennom Vådan gård, så vestover Våddanveien og videre nordvestover Våddanstien og Grønliavegen forbi Stykket. Så vestover skiløypestien.

Sterk sol i solveggen, herlig :)

Også på Grønlia var det endel folk, men vi stilte oss i kø og fikk kaffe og melistoppet kanelbolle og eplekake med krem. Så fant vi oss en bordende rett ved "Grønningen" (stedets hustroll). Anita traff en arbeidskollega, så praten handlet bl.a om vinlotteri.

Etter en herlig pause i vakkert vær og trivelig selskap, syklet vi østover skiløypestien til Stykketveien. Der svingte vi skarpt sørover mot Storfurua ved Skjellbreia. Der tok vi av vestover Våddanveien, sør for skjellbreia og videre oppover bakkene mot Bergsskaret. Det var litt vått noen steder, men ingen bunnløse hull. Veien på vestsiden av Bergsskaret var hompetittentutten, som om noen brosteinleggere hadde mistet et lass naturstein.

Fra Berg var det noen hundre meter sørover fylkesvei 707 (Bynesveien) før vi tok av østover fylkesvei 841 (Ringvålveien) til Heimdal sentrum. Derfra via Marcus Thranes vei nordover til E6-undergangen ved City Syd og hjem til Tiller. En svært trivelig tur på i alt 3,3 mil.

Rolig tur til Grønlia

Dagen opprant med solgløtt, men etterhvert ble det overskyet oppholdsvær og ca 14 grader, ypperlig vær for en sykkeltur i marka. Fra Tiller stilte Anita og Svein Erling, Helge M ventet på oss ved Smistadgrendakrysset ved Granåsen. Fordi Svein Erling ville ta hensyn til en relativt nylig operasjon, så valgte vi stedet med minst høydeforskjell, nemlig Grønlia.

Svein Erling og Helge M, foto: Anita

Av forannevnte grunn valgte vi bakkene opp mot og gjennom Vådan gård. Svein Erling leide sykkelen opp de bratteste bakkene. Så tok vi av vestover Vådanveien, Svein Erling gikk opp Almenningsbakken, og så fortsatte vi til Storfurua ved Skjellbreia, der vi fortsatte nordover mot Stykket. Før Stykket tok vi vestover skiløypestien inn til Grønlia.

På Grønli var det mye folk, men vi fikk tak i litt kaffe og mat (det var ganske utplukket, både boller og vafler var utsolgt). Og så fant vi oss en ledig bordende ute i solveggen. Sannelig tittet sola frem litt også, så det ble en svært trivelig pause. Helge M fortalte bl.a litt om nybilen sin, en privatimportert blå Saab 9-5. Ellers snakket vi litt ulike kamera, og om potensielle sykkelturer.

På hjemveien valgte vi overveien, Svein Erling leide igjen sykkelen opp de bratteste bakkene. Det gikk ganske radig nedover Lianveien, med Anita først og Svein Erling sist. Men ned kom vi, alle tre i god behold. Videre ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård til Leirbrua. Der fikk vi en status for hvem som ikke kan være med neste søndag. Så sa vi takk for turen til Helge M. Anita og Svein Erling fortsatte til Tiller, der vi var ca halv fire.

Ingen tur

Regnvær hele dagen. Uansett hadde ingen deltagere anledning til å delta denne søndagen.

Solotur til Grønlia

Vart solotur på meg førre søndag, 2.9. For å unngå alle arrangementa i Bymarka, til Grønlia. Lite folk der, så taktikken funka! Utruleg nok ikkje regn på vegen dit, men på heimturen var det god bruk for regntøyet. Sykla då via Lian og Haukvatnet og masse folk der i alle fall.

Helge M

Oppsamling på Rønningen

Denne søndagen var det et perfekt vær for sykkeltur, overskyet oppholdsvær og passe lunken temperatur. Helge Ø, Anita og Svein Erling stilte til start på Tiller.

Ved Granåsen valgte vi stien vestover fra hoppbakkene. Anita la seg i tet, med klikkpedaler og rett teknikk for tekniske partier var hun en klar ener oppover bakkene. Spesielt da både Helge Ø og Svein Erling satte seg fast på hver sin plass i et myrhull som Anita nettopp hadde passert ganske elegant, skjønte vi hvor dette bar hen. Nemlig oppover, med Anita i front. Men opp kom vi alle tre.

Helge M, Helge Ø og Svein Erling. Anita tok bildet.

På Rønningen fant vi oss et bord utendørs og satt der og koste oss med boller, vafler og kaffe. Men så begynte det å regne, så vi flyttet innendørs. Mens vi satt der ringte Svein Erlings mobiltelefon, det var Helge M som lurte på hvor vi var, og om vi kom til å bli der den nærmeste halvtimen? Vi ble enige om å bli der til Helge M nådde frem. Han tok Smistadveien oppover, og var oppe omtrent som avtalt. Da var det på tide med kaffepåfyll for oss andre, slik at vi kunne holde Helge M med selskap og få ham med på resten av turen.

Etter en hel del jabbing, bl.a om Helge Øs vellykede fisketur til området øst for Samsjøen, og bl.a om mulighetene for å ta dagssykkeltur til Snøheim (ved Snøhetta), så var vi klare for returen.

Vi valgte stien/veien ned til Lauglovannet og videre på Ringvålveien til Heimdal. Helge M skilte lag med oss andre i  Smistadgrenda-krysset. Vi andre fortsatte til Tiller via Heimdal sentrum og Jarveien.

Solotur til Rønningen

Var litt seint ute (dette internettet ...), men venta i busskuret ved Granåsen ca til 12:35 på at evt. nokon som litt betre enn underteikna representerer R'en i RSP skulle dukke opp. Akkurat då kom det ein syklist, men det var nok ikkje "rette sorten".

Så det vart solotur til Rønningen, som ca 10. august (avvik mellom nettsida og oppslag) opna etter sommarstengt. Etter berre ein sykkeldag etter sommarferien (fredagen) vart det antatt (med rette, etter sveitteutbrotet å døme ...) å vere langt nok, men kom meg heilt opp utan å sette foten i bakken.

Kaffepause med noko attåt ca 13:00-13:30, før retur ca same vegen (returen ikkje heilt representativ, for måtte innom Bunnpris Ugla (dagens tekstreklame) for å handle).

Etter eit relativt heftig regnver på føremiddag, slutta det faktisk å regne under pausa på Rønningen. For så vidt etter meldingane, men kanskje litt tidlegare enn venta (truleg det som var hovudgrunnen til relativt lite folk på tur). I staden låg tåka tett over toppane, i alle fall var ikkje Gråkallen synleg. Så returen skjedde i opplett, men med regnbukse, så litt usikkert om fuktigheita mest kom utanifrå eller innanifrå ...

Faktisk gjorde sola eit desperat, men fånyttes forsøk på å kome gjennom før eg var heime ca 14:00. Uansett, godt med ein dusj!

Helge M

Lengre vei til Skistua

Anita og Svein Erling var eneste deltagere i god sommervarme og sol.

Mens vi syklet over mot Granåsen kom vi til at vi ville velge en litt utradisjonell trasé til Skistua denne søndagen. Vi valgte å fortsette forbi Leirbrua. Fra Odd Husebys vei krysset vi over Vådanveien til Anders Hovdens vei. Derfra fortsatte vi oppover dalen mot østsiden av Lianvannet. Så langs sørsiden av vannet og opp forbi Lian. Videre oppover Lianveien, og så klatret vi opp den nye grusveien som går parallelt med og sør for Fjellseterveien. Så østover Vintervannsveien til Elgsethyttaparkeringen, og der den siste asfaltstripa opp Fjellseterveien til Skistua.

Vi fant oss et ledig bord på terrassen og satt der og koste oss i sola og pratet om oss og livet og alt det der, mens vi spiste kanelboller og drakk varm kaffe.

På nedveien valgte vi den smale stien som går inn sørover fra Fjellseterveien rett før avkjøringen til Lianveien. Dette gikk ganske bra, helt til Svein Erling prøvde å forsere et steinete parti i litt for stor fart. Sykkelhjulene traff et par kanter, sykkelen stoppet, Svein Erling mistet balansen og stupte utenfor stien på nedsiden. Sekken traff en stein i terrenget og kameraet som lå i sekken ble dessverre ødelagt. :( Men Svein Erling var heldigvis uskadet, bare litt forslått. :) Etter å sjekket sykkelen, fortsatte vi ferden, nå i litt roligere tempo.

Stien munner ut i veien mot Grønlia, vi fortsatte ned til forhenværende Lagmanssætra, der svingte vi av til venstre ned kneika til Stykket. Nedenfor Stykket hårnålsvingte vi av mot Skjellbreia og Storfurua, der valgte vi Vådanveien østover. Rett etter Rasmusstykket valgte vi stien gjennom Frøsetmarka nedover mot Stor-Leirsjøen. Men før vi kom helt ned til sjøen valgte vi stien opp over jordet til Frøset. Derfra bar det ned veien mot Leirbrua. Og derfra hjem til Tiller.

Via omveier til Grønlia

Anita og Svein Erling var de eneste som møtte til tur i mildt og overskyet oppholdsvær.

Vi startet med kneikene opp mot Frøset, men bøyde av nordøstover gjennom Vådan, videre opp Skråstien opp til Lianveien. Så fulgte vi denne nesten til enden, rett før svingen før den siste bakken tok oppover nystien til Elgsetveien. Så denne østover til Kumlokket (parkeringsplassen) der vi svingte brått oppover mot Skistua.

Vel oppe ved skistua møtte vi et skilt på døra som varslet om sommerferie fra 1. juli til og med 5. august. I morgen mandag 6. august er det altså åpent igjen. Så vi måtte velge et nytt turmål. Vi hadde lagt merke til at Kumlokket var smekkfullt av biler, så regnet med at det var mye folk på Elgsethytta. Vi valgte derfor å satse på Grønlia. Så vi satte utfor bakkene, tok Fjellseterveien ned til Lianveien og denne ned til Grønliaveien. Deretter strake veien til Grønlia (skjønt veien er slett ikke strak, men morsomt svingete).

På Grønlia fant vi oss en ledig ende på et bord, der det satt et annet par med en svært ung toller-retriver (en av de få hunderasene Svein Erling kjenner navnet på). Med kaffe og hver vår digre kanelbolle gikk praten livlig om både manglende solskinn (bildet viser unntaket, et streif av sol), mulige sykkelturer med telt og litt om bærplukking. Pluss mye mer. Etter en påtår og enda mer jabbing satte vi oss på sykkelsetet nok en gang.

Denne gangen tok vi østover skiløypestien, så sørover mot Storfurua. Der svingte vi vestover mot Marken og tok veien over Markamyrene. Veien i dalbunnen og oppover den første kneika har blittt kraftig forbedret, men enda bør det nok gruses litt til før vi kan anbefale strekningen til for eksempel barnefamilier. Så klatret opp bakkene til toppen ved Rønningen. Der skinte sola ca ett minutt, så vi tok en liten pause før vi stupte nedover stien mot Granåsen. Et par steder valgte vi å gå av sykkelen, men ellers hadde vi en fin stil helt hjem til Tiller.

Ingen tur

Det var 17 grader og overskyet oppholdsvær, et perfekt sykkelvær. Men av ulike årsaker, bl.a feriereiser og lignende, så var det ingen RSP-ere som møtte til jabbetur denne søndagen.

Våt bomtur til Grønlia

Denne regntunge trøndersommerdagen da gradestokken knapt viste over ti grader var det kun Anita og Svein Erling som stilte til start, begge optimistisk kledd i moderne pustende regntøy og regntette skovertrekk. Det finnes som kjent ikke dårlig vær, i hvert fall ikke for ekte trøndere.

Vi kjente likevel at det var tungt å puste og bevege seg i den fuktige lufta og bestemte oss derfor for å satse på letteste vei til Grønlia. Det vil si opp bakkene til og gjennom Vådan gård, videre vestover Vådanveien til Vådanstien, forbi bommen, innover i skogen på veien vestover opp til og forbi Stykket og deretter skiløypestien vestover inn mot Grønlia.

Men (strek i regninga): Grønlia var stengt, fra 17. til 24. juli (se bilde av oppslag ved døra på Grønlia). Vi var lett fuktige på innsiden av ytterklærne og lengtet allerede etter en skikkelig kaffepause. Så vi spurte hverandre om vi gadd å dra til en annen plass, f.eks til Lavollen, eller om vi like gjerne kunne ta kaffen hjemme? Vi valgte det siste, å plaske rundt i marka mer enn nødvendig virket ikke veldig innbydende, tross moderne bekledning og opprinnelig optimisme (som nå hadde dalt noen hakk).

Vi valgte derfor letteste vei tilbake, samme vei som vi kom (bare i motsatt retning selvsagt). Ved Vådan gård valgte vi den nye skogstien på østsiden og markaveien østover til Nilsbyen. På benserten på Leirbrua kjøpte vi med oss en pose nystekte rosinboller og så dro vi hjem til Svein Erling i Romemyra, der vi skylte syklene og hverandre før vi benket oss innendørs med rosinboller, nykokt vann og pulverkaffe ca kl to. Praten gikk lett og ledig til ca kl fire. Da var vi enige om at dagens RSP-tur hadde vært en trivelig opplevelse, tross alt.

Oppholdsvær til Lavollen

Denne søndagen midt i juli var det overskyet oppholdsvær og ca 12 grader. Vi var tre som startet fra Tiller, Anita, Helge Ø og Svein Erling. Fordi Anita bare hadde vært på RSP-turer til Grønlia, valgte vi å satse på Lavollen i stedet. Hvis Lavollen var stengt kunne vi ha valgt Grønlia i stedet.

Fra Granåsenparkeringen klatret vi opp bakkene mot og gjennom Vådan gård, videre oppover Skråstien og Lianveien til enden i Fjellsterveien. Så et par hundre meter ned-/østover Fjellseterveien og deretter sterkt til venstre/nordover mot Kobberdammen. Over demningen og så den smale stien langs vannet til Tømmerdalsveien, så øst-/nedover til Lavollen. Der fant vi oss et bord utendørs hvor vi benket oss med kaffe og sveler med søltetøy og rømme.
Nam nam nam. :)

Jabbingen dreide seg om emner som romfolket i Oslo, om maling og oppussing av gang og entré, om hvorfor det henger et samebaklkongflagg på veggen til Lavollen, om hvitmaling av yttertak for å redusere den globale oppvarmingen og andre interessante temaer.

Etter en velfortjent runde med påfyll av kaffen, vendte vi nesa hjemover. Vi stupte ned bakkene til brua over Ilabekken, rundet toppen ved Tunga gård og fortsatte på stien langs Baklidammen til Baklidamparkeringen. Deretter opp "guttekneika" til femstikrysset og ned mot Kyvannet, derfra sterkt til høyre/oppover/sørvestover mot Lianveien, langs vestsiden av dette, ned/sørover til Hauklivannet og der rundet vi dette til vi kom ut av marka i Nilsbyen.

Derfra benyttet vi gang- og sykkelveiene raka veien til Tiller, der vi var enige om at det hadde vært en særdeles trivelig tur. Vi var hjemme ca kvart på tre.

Gråværstur til Grønlia

Anita og Svein Erling la trøstig avgårde fra Romemyra tross bare elleve grader og duskregn. I et busskur ved Granåsen stod Helge M og ventet tålmodig. Vi regnet med at det meste var stengt i juli og satset derfor på Grønlia som turmål.

Vi inntok et ganske rolig tempo oppover bakkene mot Frøset gård, rundet låvebrua og fortsatte opp gjennom skogen. Der var det overraskende vått i de våteste partiene, noe som nok måtte skyldes ganske mye regn i løpet av natta (i og med at det var svært tørt i uka før). Vådanveien vestover til Storfurua, østveien nordover mot Stykket og skiløypestien vestover mot Grønlia var imidlertid god og fast, derfor var vi ikke alt for våte og kalde da vi entret Grønlia og fant oss et ledig bord innerst i kroken.

Etter å hengt jakkene til tørk og handlet mat og kaffe benket vi oss og jabbet om både det nylig funnede Higgs-bosonet, om Helges første barnebarn (gratulerer!), billige og dyre flyreiser, bilettsaksing og mye annet. Det ble tid til både påtår og påtårens påtår før vi ble enige om at pausen hadde blitt lang nok (ca halv tre).

Vi valgte nok en gang å bakkeklatre opp til øverveien forbi forhenværende Lagmannssætra, ned Lianveien, Skråstien og gjennom Vådan gård. I bakkene nedover traff vi på et par ridende damer i en sving, passeringen gikk heldigvis smertefritt og noenlunde stressfritt både for oss og ridedyrene. Vi prøvde å vise hensyn så vi godt vi kunne.

Helge M lovte å gi beskjed når alle ferieplanene ikke kolliderer med kommende søndager, vi takket hverandre for turen og så fortsatte Anita og Sveien Erling til Tiller for helspyling av både antrekk og sykler.

Forhåpentligvis blir det litt mer sommerlig vær neste gang, men som reklamen påstår: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Nåja, i teorien er det i hvert fall sånn. Og i teorien er som kjent teori og praksis det samme, men ikke i praksis ...

Alenetur til Lavollen og tordenvær

De andre hadde meldt avbud denne søndagen, så Svein Erling la trøstig avsted på egenhånd. Været var deilig sommermildt, lett overskyet og ca 17 grader.

Først opp kneikene til Frøset, rundt låvebrua, og opp gjennom skogstien til Vådanveien. Denne ble fulgt kun noen meter før jeg svingte nordvestover mot Klokktjønna. Over demningen og videre opp til Stykket. Så opp til forhenværende Lagmannssætra og så nordøstover til Lianveien. Tvers over denne og ned stien til Tunga gård, via kryssing over Fjellseterveien. Fra Tunga gård opp bakkene til Lavollen.

Da jeg entret Lavollen buldret det over bymarka og skyene var tunge og truende. Så etter å handlet kaffe og svele med jordbærsyltetøy og rømme, så benket jeg meg inne. Og det var lurt, for straks etter åpnet slusene seg og regnet fosset ned i mange og lange minutter. Veien utenfor ble raskt endret til en stri bekk og vannet steg utenfor dørene. Jeg kom i prat med et eldre par ved nabobordet som det viste seg bodde i Sjetnemarka.

Etter en påtår kaffe så lysnet det og regnet ga seg sånn noenlunde. Det kom fortsatt en og annen regndråpe, men det var ikke akkurat noe å bli våt av. Så jeg satte meg på sykkelen og kastet meg utfor bakkene mot Ilabekken og brua over til Tunga gård. Deretter stien på sørsiden av Baklidammen til parkeringen og så sørover opp kneika til femstiskrysset og videre ned mot Kyvannet. Der valgte jeg stien oppover mot Lian. Underveis klasket jeg meg gjennom et par gjennomvåte greiner, så jeg ble fort ganske gjennomfuktig.

Jeg valgte stien over trikkeskinnene og langs vestsiden av Lianveien. Deretter strake vegen til og gjennom Våden gård, ned bakkene til Granåsenparkeringen og hjem til Tiller. Der skylte jeg jord og søle av sykkelen og skoene (goretex). Alt i alt en ganske vellykket, om enn noe fuktig alenetur.

Toppen av Vassfjellet

Dette var en tur vi har snakket om lenge, forrige gang vi syklet til toppen av Vassfjellet var 1. juni 2008. Været denne søndagen var perfekt, lettskyet og solskinn og ca 18-20°C.

Helge Ø og Svein Erling startet fra Tiller (150 m.o.h) ca 11.20, etter en litt forsinket start. Vi møtte Helge M i Heimdal sentrum (ca 145 m.o.h). Vi syklet ned Heimdalsveien til Klett og videre gang- og sykkelveien gjennom Melhus sentrum (ca 20 m.o.h), forbi Melhus kirke og gjennom Søberg. Det blåste litt motvind på flatene, men vi trøstet oss med at dette ville være medvind på hjemveien, forutsatt at ikke vinden snudde.

Ved Kvål (50 m.o.h) krysset vi jernbanelinja og begynte klatreetappen oppover bakkene. De er utrolig seige og tunge, og mange, utrolig mange, så flere steder oppover måtte vi bite i det sure eplet og leie syklene opp de hardeste kneikene. Når vi gikk, samlet fluene seg i enorme antall og krøp nærmest inn i øyne og ører. Etter hvert ble vi faktisk ufattelig lei både oppoverbakker og fluer, men smått om senn kom vi oss opp. Og over tregrensa så blåste fluene bort. Det var deilig. Vi ankom toppen litt før kl. 14.

Vel oppe på toppen (710 m.o.h) fant vi oss en lun plass med utsikt mot Trondheim sentrum. Der fortærte vi medbrakt matpakke, sjokolade, energibar og vann/saft. Etterpå beundret vi utsikten til flere sider, både mot Selbusjøen, Buvika, Bymarka og alt i mellom. Sikten var svært god, vi så langt og lengre enn langt.

Men etter en halvtimes pause bestemte vi oss for å starte på nedturen/returen. Som forrige gang var vi overrasket hvor raskt vi kom oss ned alle bakkene, selv om vi bremset en del. Midtveis  nede i utforkjøringen traff vi Sten og en kamerat som gikk til fots i retning mot toppen. Vi kunne trøste de med at flueplagen tok slutt over tregrensa.

Vel nede i Kvål tok vi en rask oppsummering på et par minutter før vi igjen entret sykkelsetet og tok fatt på sykkelveiene via Søberg, Melhus sentrum og sletta frem til bunnen av Heimdalsveien. Den forholdsvis lange, slake og svingete bakken opp mot Heimdal sentrum er ufattelig seig når beina allerede er som gelé, men vi kom oss opp i god stil etter at Svein Erling litt over midtveis måtte gjemme seg litt unna hovedveien for å lette trykket i blæra. Det var nok uhyre godt å få gjort hvis man skal dømme etter kampropene oppe fra skogen.

I Heimdal sentrum sa vi ha-det til Helge M og tok det helt piano hjem til Tiller, der vi ankom slitne og fornøyde ca kl. 16.10. Neste søndag er Helge M bortreist, men han er igjen klar til RSP-tur 8. juli. Anita er også bortreist 1. juli. Helge Ø og Svein Erling kan derfor bestemme turmål helt etter eget hode den første søndagen i juli.

PS: I sjutida samme kveld kom regnet og kastet seg med voldsom iver over sommerstemte trøndere.

Vassfjelltur kommende søndag (?)

Forutsatt at været blir brukbart så satser vi på Vassfjelltur søndag 24. juni, med start kl. 11.00 fra Tiller og passering Heimdal stasjon ca 11.15.

Vi sykler veien opp fra Kvål, men satser kanskje på ei alternativ rute ned fra toppen på sørsiden mot skianlegget. Mat og reserveslange/pumpe er obligatorisk ekstrautstyr på en sånn tur, minst én av oss har med dette (26" slange).

Endelig beslutning om det blir Vassfjell-tur denne søndagen blir tatt på fredag, da regner vi med at værmeldingene er til å stole på.

Send en epost til selode@online.no hvis du ikke har deltatt på tidligere RSP-turer og/eller vil ha turvarsel per epost.


Oppdatering fredag ettermiddag:
Værvarslet for midt på dagen søndag ser forsåvidt lovende ut, passe varmt (ca. 18°C) og oppholdsvær. Dog kan det se ut som det bli en del skydekke. Om dette blir liggende høyt nok til å gi fri sikt fra toppen er umulig å si.
Været på yr.no.
Været på pent.no.

Værfast på Grønlia

Vi var tre RSP-ere som møtte utenfor Romemyra 35 denne søndagen, Helge Ø, Anita og Svein Erling. Været var lovende med behagelig trøndersk sommertemperatur, altså over 15°C. Det var lett overskyet og en behagelig fønvind.

På vei over Bjørndalsbrua og opp bakkene mot Huseby og Granåsen så vi noen mørke skyer i sørvest, men vi regnet likevel ikke med at det skulle komme nedbør. Ved sivilforsvarsleiren ved Granåsen møtte vi Helge M og ble enige om å satse på Grønlia som turmål. Vi valgte kneikene opp til Frøset og videre skogstien som munner ut på Vådanveien rett vest for almenningsbakken. Skogstien var  stort sett tørr og fin, selv det største gjørmehullet var lett å passere i kanten.

I bakken ned mot Skjellbreia krasjet en av deltagerne med ei diger flue, som vedkommende fikk harklet opp fra halsen og skylt ned med innholdet i sykkelflaska. Dette var det eneste uhellet på turen, ikke akkurat verdens undergang, men ubehagelig nok for den det gjaldt.

Vel framme på Grønlia fant vi ikke ledig plass ute, så vi benket rundt et ledig bord innendørs. Mens vi tygde i oss boller/lefse og nøt kaffekoppen, så kom det stadig flere inn i det lille rommet, for ute regnet det. Jepp, det regnet faktisk jevnt i halvannen time. Så vi skaffet oss en påtår og pratet bl.a om mulige turer både per sykkel og uten. Alt i alt må det være mer eller mindre gjennomtenkte forslag for i hvert fall et par år framover. Ett av de var en ti-timerstur rundt Selbusjøen, tur til toppen av Vassfjellet, tur til Snøheim på Dovre, tur til Sylan på svenskesiden, tur til Samsjøen og så videre. Felles for turforslagene er turer som krever en smule mer forberedelser, medbrakt føde og tidligere oppmøtetidspunkt.

Vi rakk også å skrive en hilsen fra Romemyras sykkelsøndagspedalister i hytteboka, signert med alle fires navnetrekk.

Men til slutt ga regnet seg og vi returnerte mot bebyggelsen via overveien, Lianveien, Skråstien, Vådan gård og ned til Leirbrua-benserten. Der avtalte vi neste tur og sa takk for turen til Helge M (som bor på Byåsen).

Forutsatt at været blir brukbart så satser vi på Vassfjelltur neste søndag, med start kl. 11 fra Tiller og passering Heimdal stasjon ca 11.15. Vi sykler veien opp fra Kvål, men satser kanskje på ei alternativ rute ned fra toppen på siden mot skianlegget. Mat og reserveslange/pumpe er obligatorisk ekstrautstyr på en sånn tur.

Alenetur via Grønlia til Lavollen

Helge Ø var alene denne søndagen, men gjennomførte turen i fin stil likevel. Lavollen var åpen.

Herlig sommertur til Grønlia

Wow, for et vær! Strålende sol og over tjue grader setter fart i trønderske smilemuskler og hudpigmenter. Helge Ø og Svein Erling startet med god stil fra Tiller nesten kvart over tolv, fordi Svein Erling hadde glemt å skru over en flaskeholder.

Vi bestemte allerede fra start at i dag måtte det bli Grønlia. Helge hadde lest på nettet at Grønlia nå var åpnet for sommeren. Vi trødde oss opp kneikene mot Frøset, og tok deretter travveien fram til Vådansaga, så mot vest til Skjellbreia og nordover fra Storfurua. Så skistien inn til Grønlia der vi var omtrent en time etter starten fra Tiller. Vi fant oss et bord oppe ved flaggstanga og kjøpte oss kaffe og sveler. Sveler på Grønlia? Jepp, fra nyttår har Grønlia fått en ny driver, og dermed har det også blitt litt endring i menyutvalget.

Praten gikk om bl.a medisinkarteller, forskning, alternativ medisin, akupunktur, tankekraft, den vitenskaplige metode, dobbeltblindtester og mulig fiksing av disse. Et ganske interessant tema egentlig. Da vi omtrent hadde spist opp svelene og drukket opp den første kaffekoppen dukket Anita opp, et nytt medlem i gruppen. Bosatt på Rosten, venn av sykling generelt og Svein Erling spesielt. Velkommen, Anita! :) Hun hadde vært ute i marka siden ca ti på formiddagen.

Etter påtåren ble det skygge på bordet vi satt rundt, så vi flyttet vi oss ned til et ledig bord i solveggen og tok en påtår til (det stod ei kanne på bordet). Praten fortsatte om bl.a sykling, bruk av bilbelte, sykkelhjelm, rulleski, vanlige ski og mye annet. Først ca halv fire satte vi oss på syklene for retur.

Anita hadde fulldempet sykkel, så det gikk radig unna nedover bakkene via Lianveien og Skråstien. Rett ved Vådan gård møtte vi et par hester som nærmest gikk sidelengs i møtet med oss, men det gikk bra. Les gjerne vår veilleding for slike møter, link finnes nede i høyremenyen.

På Huseby tok vi en en liten variasjon, en sti som går på nordsiden av bebyggelsen og ned til undergangen under Kongsveien. Vel hjemme på Rosten/Tiller var vi enige om at det hadde vært en framifrå tur i et helt fantastisk vær. :)

Neste helg er både Helge Ø og Svein Erling bortreist, men Grønlia er åpen også andre pinsedag ...

Rønningen via Smistad

Helge Ø og Svein Erling stilte til start. Også denne søndagen var det kjølig, bare fem grader. Helge Ø hadde lest at Grønlia er stengt til veien er snøfri. Vi vurderte også Lavollen, men hvis den var stengt måtte vi opp til Skistua. Og fordi det var såpass kjølig i lufta valgte vi på Rønningen.

På vei oppover valgte vi skogstien fra tunet på Smistad gård. Det var en sjangs å ta, kanskje det var snø der fortsatt, men det var det ikke. Stien var faktisk overraskende tørr og fin. Som vanlig var det seigt oppover motbakkene, men vi kom oss opp i grei stil.

Inne var det fullt ved alle bord, så vi satte oss utendørs. Men etter å ha inntatt bolle/vaffel og den første kaffekoppen ble det litt kjølig å sitte ute, så vi tok påtåren innendørs. Vi fant et ledig bord i andre etasje. Praten gikk lett og ledig om turer vi burde gjort og turer vi hadde vært på tidligere. Mye handlet om Trollheimen, for over bordet hang det flotte Trollheimsbilder.

På hjemveien ble vi litt overoptimistiske og ville prøve stien ned til Granåsen. Men etter en relativt kort bomtur måtte vi innse at denne veien fortsatt var dekt av snø. Så vi snudde og tok Smistadveien østover i stedet. Som variasjonens skyld tok vi retur via Ringvålveien og Heimdal. Vi var hjemme på Tiller ca kl. 15.

Jabbesykling

Det er visst det vi driver med i Romemyras søndagspedalister, jabbesykling. Dette er et nyord for tursykling der praten underveis og praten i kaffepausen er minst like viktig som mosjonen. Der det å ha sykkel er viktigere enn hvilken modell det er. Vi takker for det glimrende nyordet og ønsker Kristiansand kommune velkommen etter med dette trivelige konseptet! :)

Årets første til Skistua

Dette var en sur dag, til tross for en temperatur rett over fem grader og oppholdsvær. Men Svein Erling og Helge M satset likevel på Skistua.

Oppover i marka føltes det likevel ganske lunt, noe vi har opplevd før. Det blåste langs tretoppene, men var nesten vindstille nede på grusveiene. Vi syklet inn i marka fra Leirbrua-benserten og klatret opp bakkene til og gjennom Vådan gård. Helge M hadde noen kjedeglipp oppover bakkene, men klagde ikke. Vi fortsatte opp Skråstien, der det tydeligvis var dugnad med opprensking langs veikantene. På vei oppover Fjellseterveien begynte det å gå trått, men jevnt. Men sannelig kom det et par tøffe karer og regelrett knuste oss opp den siste kneika. Det var egentlig en trøst å se at de satt som slappe melsekker og heiv etter pusten på utsiden av Skistua da vi kom fram.

Vi fant oss et bord innendørs og kjøpte oss kaffe og bolle/vaffel. Og så ble vi sittende å prate om privatimport av Saab 9-5, om marka i gamle dager, om politikk, om dette og hint. Klokka ble tre før vi brøt opp. Utenfor så vi faktisk en skiløper som parkerte skiene sine i snørestene.

På veien ned Fjellseterveien merket vi hvor surt det virkelig var. Så vi bremset for å minke avkjølingen. Men vi kom oss ned til Leirbrua-benserten i god stil og uten alvorlige forfrysninger.

Med lavt dekktrykk til Grønlia

Morgenen opprant med et tynt slør med snø på hustakene og null grader. Men utover formiddagen økte temperaturen litt, slik at det ved turstart var ca 6 grader. Fra Tiller startet Helge Ø og Svein Erling, ved Granåsen møtte vi Helge M. Helge Ø mente vi burde prøve å komme oss til Grønlia, for kanskje snøen innover fra Stykket var hard nok til å sykle eller gå på.

Så vi klatret opp bakkene mot Vådan gård, tok av vestover og fortsatte på Travveien. Deretter fram til Skjellbreia og videre nordover mot Stykket. Men i krysset som ble avbildet 1. mai lå snøen omtrent som for fem dager siden. Vi så faktisk et par ferske skispor på snølaget. Så Helge M og Helge Ø låste syklene sine der og begynte å gå innover snøen, og den bar godt. Svein Erling reduserte dekktrykket til ca 15-20 psi og klarte faktisk å sykle oppe på snøen nesten hele veien, både frem og tilbake. Bare i noen av motbakkene måtte han leie sykkelen. Spesielt der snøen ikke lå i skyggen av trær var overflaten for løs til å gi nok feste for å trø oppover bakker. Det bare spant. Men straks det ble flatt kunne han fortsette på to hjul.

Vel framme ved hytta kunne vi dog konstatere at Grønlia var stengt. Så vi tok en avslapningspause på hver vår benk i solveggen, hvor det faktisk var en ganske behagelig temperatur. Skjellbreia var fortsatt isdekt, men inne ved land var det en isfri råk på et par meter. Å driste seg utpå isen så ikke særlig lurt ut. Det ville dessuten blitt en omvei. Men vi satt ei stund å så på skyggene av skyer mens de skled over isflaten. Akkurat i skyggekanten så det ut som skyggen var ekstra mørk og snøen på isen ekstra hvit, åpenbart et synsbedrag på grunn av den voldsomme kontrasten i lyshet.

Etter en pause på kanskje tjue minutter, brøt vi opp og satte kursen tilbake dit vi kom fra. Vi møtte noen få andre turgåere, som alle spurte om Grønlia var åpen, noe vi selvsagt avkreftet.

Vel tilbake til syklene bestemte vi oss for å satse på kaffe på Lian i stedet. Så vi fortsatte på veien østover forbi Stykket og ned mot Vådanveien. Vi valgte bort vinterveien, måtte leie syklene over snø et par steder, men stort sett syklet vi mesteparten av veien til bommen i Vådanstien. Derfra syklet vi til Lian via den nedre veien, altså via Solemsveien.

På Lian var det to komfirmasjonsselskap, men vi fikk likevel kjøpt oss kaffe og vafler. Vi valgte et bord ute på terrassen med panoramautsikt over byen, fra Vassfjellet og Tillermyra i sør, til Tyholttårnet og fjorden i nord. Lianvannet var fortsatt stort sett isdekt. Langt i bakgrunnen mot øst, antagelig østenfor Stjørdal, så vi snødekte fjell som vi lurte hvor de kunne være, altså hvor langt øst de egentlig var. Det var som et fjernt og vakkert Shangri La i det fjerne, flott opplyst av sola.

Etter en interessant samtale om dette og hint, og en runde med påfyll av kaffen, startet vi på hjemveien. Faktisk begynte det å snø, men heldigvis la det seg ikke på bakken. Vi syklet ned Vådenveien forbi Haukvannet til Odd Husbys vei, der Helge M takket for turen. Vi andre to var hjemme på Tiller ca kl. 16. Bortsett fra den lave temperaturen hadde det vært en fin markasykkeltur.

Trivelig bomtur mot Grønlia

I fjor klarte Helge M og Svein Erling å komme seg helt frem til Grønlia 1. mai (som i 2011 var på en søndag). Derfor hadde vi tenkt å gjenta dette i år også. Vi sjekket på nettet og fant ut at det kun var Estenstadhytta og Elgsethytta der det stod at disse var åpne 1. mai i år, så vi avtalte å ta med reserveniste, både i tilfelle Grønlia var stengt og i tilfelle vi ikke kom helt frem. Helge M tok med kaffe og Svein Erling tok med bakverk.

Været var strålende, med god temperatur, perfekt for en sykkeltur i marka. Vi startet ved benserten ved Leirbrua og syklet rett inn i marka derfra. Vi klatret opp kneikene mot Frøset og fortsatt ned i dalen og nordover på travveien til Vådansaga. Der tok vi østover og så klatret vi opp Skråstien til Lianveien, for vi hadde tenkt å se om øverveien til Grønlia var farbar. Det var den definitivt ikke, snøen der lå fortsatt i nesten en halvmeters dybde.

Så vi snudde samme vei som vi var kommet, ned Skråstien og vestover Vådanveien til Skjellbreia. Veien var hele veien tørr og fin, kun enkelte steder var det antydninger til mykere telehivpartier. Veien videre vestover fra Storfurua var fortsatt snødekt, men veien nordover mot Stykket var bar. Det var dog ikke stien innover mot Grønlia, der så det ut til å fortsatt være fint skiføre (se bilde). Så vi ga opp å komme til Grønlia. Rett oppafor Grønliakrysset fant vi oss en trebenk som lå badet i sol, der satte vi oss og tok matpause.

Etter pausen fortsatte vi forbi Stykket og tok Grønliaveien østover. Den siste biten lå dog fortsatt under snø, så vi valgte "vinterveien" sørover til Vådanveien. Den var stedvis gjørmete, noen steder valgte vi å leie syklene forbi de verste gjørmehullene. Videre retur gjennom Vådan gård og til benserten ved Leirbrua, der våre veier skiltes. Selv var jeg hjemme på Tiller ca kl. 15, sliten og litt tilsprutet. Sykkelen fikk seg en skyll, og det samme fikk skoene.

Å, for en strålende dag!

Etter gråvær og til dels regn de siste dagene var det herlig å oppleve en skikkelig solskinnsdag i marka. Deltagere var Helge M, Helge Ø og Svein Erling.

I og med at dette var Helge Øs første sykkeltur i år, så valgte vi bort Skistua (451 moh) og satset på Rønningen (302 moh). Men sistebakken opp til Rønningen er seig, så minst én av oss måtte gå opp de siste høydemetrene. I dag var det dog ingen partier med snø på veien, og veien var tørrere enn sist, så tursesongen per sykkel er definitivt i gang.

foto: Carl Fredrik Wold

Vi fant oss et ledig bord ute på terassen der vi benket oss med kaffe, kanelboller og vaffel. Praten gikk om både mulighet for Snøheimsykkeltur senere i sommer, om manglende vintervarme i dieselbiler, om sykkelpolitikk og om andre politikktema generelt.

Svein Erling traff en tidligere arbeidskollega. Eller rettere sagt var det omvendt, for Svein Erling hørte ikke det første tilropet. Men det ble en liten prat og sådd en mulighet for et senere møte.

Etter en runde med påfyll av kaffe og enda mer prat om sykling og skigåing og diverse annet, fant vi ut at det var på tide å komme seg hjemover. Vi var hjemme på Tiller ca 15.30.

Serveringshyttene sommeren 2012

Elgsethytta er åpen onsdag 12-20 med middagservering, torsdag og fredag 10-15 og 10-16 lørdag og søndag.

Estenstadhytta (i øst) er åpen onsdag 11-20 (middagsservering fra kl 15) og 9-16 lørdag og søndag.

Gjenvollhytta (ved Selbusjøen) er stengt f.o.m mai.

Grønlia er åpen 10-15 tirsdag, torsdag og fredag og 10-16 lørdag og søndag.

Lavollen har vært stengt etter påska ...

Lian-restauranten er åpen onsdager 12-16 og søndager 12-18 (middag fra kl 14).

Rønningen er åpen lørdag 11-15 og søndag 10-16. Sommerstengt 25. juni til 10. august.

Skistua er åpen mandag til fredag 11-15 og 11-17 lørdag og søndag.

Sponhuset (ved Ladestien) er åpen tirsdag til fredag 11-16 og 11-18 lørdag og søndag.

Sesongåpning til Rønningen

Jepp, i dag har det altså skjedd, årets første sykkeltur i marka, med flere enn én deltager, Helge M og Svein Erling, altså to deltagere (Svein Erling har syklet til Rønningen én gang før påske).

Helge M stilte på sommerdekk, og det gikk greit. Bortsett fra noen få meter med snøføre var veien bar helt fram, men dog litt våt og sølete noen få steder. Praten på Rønningen varte i over én time om ulike emner. Det var en trivelig tur og vi stiller gjerne til start neste søndag også og håper da å få med oss flere.