Med lavt dekktrykk til Grønlia

Morgenen opprant med et tynt slør med snø på hustakene og null grader. Men utover formiddagen økte temperaturen litt, slik at det ved turstart var ca 6 grader. Fra Tiller startet Helge Ø og Svein Erling, ved Granåsen møtte vi Helge M. Helge Ø mente vi burde prøve å komme oss til Grønlia, for kanskje snøen innover fra Stykket var hard nok til å sykle eller gå på.

Så vi klatret opp bakkene mot Vådan gård, tok av vestover og fortsatte på Travveien. Deretter fram til Skjellbreia og videre nordover mot Stykket. Men i krysset som ble avbildet 1. mai lå snøen omtrent som for fem dager siden. Vi så faktisk et par ferske skispor på snølaget. Så Helge M og Helge Ø låste syklene sine der og begynte å gå innover snøen, og den bar godt. Svein Erling reduserte dekktrykket til ca 15-20 psi og klarte faktisk å sykle oppe på snøen nesten hele veien, både frem og tilbake. Bare i noen av motbakkene måtte han leie sykkelen. Spesielt der snøen ikke lå i skyggen av trær var overflaten for løs til å gi nok feste for å trø oppover bakker. Det bare spant. Men straks det ble flatt kunne han fortsette på to hjul.

Vel framme ved hytta kunne vi dog konstatere at Grønlia var stengt. Så vi tok en avslapningspause på hver vår benk i solveggen, hvor det faktisk var en ganske behagelig temperatur. Skjellbreia var fortsatt isdekt, men inne ved land var det en isfri råk på et par meter. Å driste seg utpå isen så ikke særlig lurt ut. Det ville dessuten blitt en omvei. Men vi satt ei stund å så på skyggene av skyer mens de skled over isflaten. Akkurat i skyggekanten så det ut som skyggen var ekstra mørk og snøen på isen ekstra hvit, åpenbart et synsbedrag på grunn av den voldsomme kontrasten i lyshet.

Etter en pause på kanskje tjue minutter, brøt vi opp og satte kursen tilbake dit vi kom fra. Vi møtte noen få andre turgåere, som alle spurte om Grønlia var åpen, noe vi selvsagt avkreftet.

Vel tilbake til syklene bestemte vi oss for å satse på kaffe på Lian i stedet. Så vi fortsatte på veien østover forbi Stykket og ned mot Vådanveien. Vi valgte bort vinterveien, måtte leie syklene over snø et par steder, men stort sett syklet vi mesteparten av veien til bommen i Vådanstien. Derfra syklet vi til Lian via den nedre veien, altså via Solemsveien.

På Lian var det to komfirmasjonsselskap, men vi fikk likevel kjøpt oss kaffe og vafler. Vi valgte et bord ute på terrassen med panoramautsikt over byen, fra Vassfjellet og Tillermyra i sør, til Tyholttårnet og fjorden i nord. Lianvannet var fortsatt stort sett isdekt. Langt i bakgrunnen mot øst, antagelig østenfor Stjørdal, så vi snødekte fjell som vi lurte hvor de kunne være, altså hvor langt øst de egentlig var. Det var som et fjernt og vakkert Shangri La i det fjerne, flott opplyst av sola.

Etter en interessant samtale om dette og hint, og en runde med påfyll av kaffen, startet vi på hjemveien. Faktisk begynte det å snø, men heldigvis la det seg ikke på bakken. Vi syklet ned Vådenveien forbi Haukvannet til Odd Husbys vei, der Helge M takket for turen. Vi andre to var hjemme på Tiller ca kl. 16. Bortsett fra den lave temperaturen hadde det vært en fin markasykkeltur.