Ristetur til Grønlia

Et par minusgrader og enkelte solgløtt la en vakker ramme om denne søndagen. Men veier og streder var dekt av is og snø og Anita hadde enda ikke fått seg en egnet vintersykkel. Svein Erling tilbød henne å låne hans reservesykkel, men det viste seg etter hvert at dette var et dårlig valg. Ved Granåsen stod Helge M og ventet i ei solstripe.

Anita måtte imidlertid takke for seg, Svein Erlings reservesykkel hadde dårlig girfunksjon (bare to gir som fungerte), setet var feilstilt, ramma for stor og dårlige bremser. Dessuten uten dempegaffel, så Anita var sliten allerede. Helge M og Svein Erling bestemte seg for å forsøke seg mot Grønlia, til tross for snøføret. Tanken var at selv om det ikke var brøytet innover, så var det opptråkket.

Oppover bakkene til Frøset var det til og med brøytet, det samme gjaldt travveien og Vådanveien inn til Storfurua ved Skjellbreia. Derfra var det imidlertid slutt på brøytinga, men i starten av veien oppover mot Stykket var det såpass flott oppkjørt og opptråkket at vi bestemte oss for å fortsette. Sporet vi fulgte ble imidlertid stadig smalere og mindre jevnt tråkket. Det ble derfor en ganske slitsom ferd, det ristet og ristet, samtidig som det var om å gjøre å holde seg i sporet, for utenfor var det tung snø som raskt stoppet videre sykling. Etter et ganske langt stykke med denne slistsomme balansesyklingen måtte vi derfor ta oss en pause midt i den nest siste stigningen mot Stykket. Etter en god pause, så fortsatte vi, men vi måtte leie syklene opp til flatmark, for å komme i gang igjen i oppoverbakke viste seg som umulig.

Vel oppe ved avsvingningen mot Grønlia måtte vi ha en ny pause. Traséen videre innover så ut til å være en ikke spesielt hard skitrasé, men vi var fortsatt optimistiske og la i vei innover. Det ble mye leing av syklene, men på flate partier og i nedoverbakker bar snøen såpass at vi klarte å sykle noen titalls meter i slengen. Da vi kom til veien innover mot Grønlia, oppdaget vi at denne var hardkjørt med snøskuter, så derfra og inn til hytta gikk syklingen som en drøm. I hvert fall i forhold til det vi nettopp hadde opplevd.

Vel framme på hytta tok vi oss en laaang pratepause inne i stua, med kjempegode kanelboller og kaffe. Praten gikk om både dette og hint, om løst og fast.

På hjemveien bestemte vi oss for å satse på snøskutersporet. Etter et godt stykke på veien, til nesten det høyeste punktet, så oppdaget vi at snøskutersporet gikk rett nordover over myra. Vi valgte å fortsette i snøskutersporet, ut over myra. Og det bar! Det bar kjempefint! :) Så etter en del sykling over myrer, så kom vi fram til Lianveien. Denne var nok brøytet en eller annen gang tidligere i uka, men også her var det fotfolkets tråkking som var hovedårsaken til at vi slapp å gå. Heldigvis var tråkkesporet både bredere og jevnere enn det vi hadde opplevd tidligere på turen. Så da vi satte utfor Skråstien var vi ikke fullstendig lemstre i kroppene.

Nede ved Vådanveien skiltes vi, og var enige om at det hadde vært en utfordrende, men også ganske morsom RSP-tur. Helge M valgte Vådanveien ned forbi Haukåsen og hjem. Svein Erling syklet ned gjennom Vådan gård via Leirbrua og hjem til Tiller.