Nyttårsaften på Grønlia

Grønlia hadde annonsert servering av julegrøt på nyttårsaften. Så Anita og Svein Erling la trøstig i vei oppover i marka.

Oppdateres ...

Grønlia-forsøk endte på Skistua

Anita og Svein Erling startet fra Tiller til normal tid denne siste søndagen i 2013. Inspirert av turen dagen før hadde vi tenkt å sykle skiløypetraséen til Grønlia. Så vi startet friskt som forrige dag opp gjennom Vådan gård, opp Skråstien og oppover Lianveien. Som dagen før tok vi igjen innover den opptråkkede stien på veien, og også der bar snøen godt. Men da vi kom ut i skiløypetraséen skjønte vi raskt at forholdene var vesentlig endret. Der det dagen før bar som en drøm var det nå malt opp i overflaten av en løypemaskin. Og det bar ikke. Etter ca hundre meter skjønte vi at dette kom til å bli en tung tur med leing av syklene mesteparten av veien.

Så vi gjorde det mest fornuftige, vi snudde. Og valgte et nytt turmål, Skistua. Så vi fortsatte oppover Lianveien og derfra opp Fjellseterveien til Skistua. Der kjøpte vi oss kaffe, en knøttliten kanelbolle (koppekakestørrelse) til tjue kroner (!) og en sjokolade.

Returen var motsatt vei og vi var hjemme før det var blitt mørkt. Bortsett fra den dyre maten og bomturen mot Grønlia, var vi likevel ganske godt fornøyd med turen.

På skitraséen til Grønlia

Anita og Svein Erling ville prøve å sykle til Grønlia fordi snødekket i marka var tynt og hardt. Vi startet fra Tiller ca klokka to og var begge utstyrt med oppladbar LED-hjelmlykt på 900 lumen. Vi tok opp gjennom Vådan gård, Skråstien, oppover Lianveien og svingte av mot Grønlia. Det første stykket var det kun tråkket sti, men det bar godt og var ganske jevnt. Så selv om det var relativt smalt gikk det ganske greit. Ved veiens høyeste punkt møtte den skiløypetraséen, og selv der, i skiskøytingsfeltet, bar det godt for sykkeldekkene. Så uten særlig store problemer tråkket vi oss helt inn til Grønlia. Da vi ankom hadde det begynt å skumre.

Vi benket oss i stua med kaffe og kaffemat. Det var få andre gjester, til slutt var det bare oss og hytteverten. Vi fikk ham til å ta et bilde av oss foran juletreet før vi gikk ut i det store markamørket.

På tilbaketuren kom hjelmlyktene helt til sin rett. Vi valgte retur via overveien. Ved bambibakken fortsatte vi rett over myrene til Lianveien. Der tok vi av nordover til Fjellseterveien. Så snudde vi snutene nedover mot Sverresborg. Fra Sverresborg bar det videre nedover til Byåsveien og videre via Ila til kinosenteret Prinsen. Der kjøpte vi kinobiletter til Hobbitten 2 i 3D neste kveld. Så trødde vi oss hjemover over Elgester bru, Udbyes gate, Tempe, Sluppenbrua, Selsbakk og opp Gamle Okstadbakken til Tiller. Alt i alt var det en trivelig romjulstur.

Kjapp skumringstur til Rønningen

Anita og Svein Erling startet fra Tiller litt over klokka to denne søndagen rett før jul. Vi syklet opp gjennom Kolstad/Huseby og tok av opp Smistadgrenda, og deretter hovedveien opp til Rønningen. Der var vi ca klokka tre på ettermiddagen, og det hadde begynt å skumre. Vi tok kun en kort pustepause med litt kveldsfotografering før vi bremset oss utfor bakkene igjen. Vi returnerte via Ringvålveien og Heimdal for å få litt trasévariasjon.

På hjemveien traff Svein Erlings forhjul på siden av en litt høy issvull og han datt så lang han var. Men bortsett fra såret stolthet og litt forslåtte muskler gikk det bra.

Til Grønlia etter Hilde

Første stille dag etter høststormen Hilde opprant klar og kald, med solgløtt og et par grader. Men før turstart skyet det til og det kom flere snøbyger på turens første del. Fra Tiller startet Anita og Svein Erling (på piggdekk) og møtte Helge M (på sommerdekk) ved Leirbrua-benserten.

Vi valgte å starte oppover kneikene mot Frøset gård, deretter ned i dalen mot Vådan og videre nordvestover på travveien. Så ut på Vådanveien, opp Almenningsbakken, forbi Halsetaunet og til Storfurua. Det var tungt oppover bakkene, men vi kom oss opp alle tre. Så fortsatte vi nordover på Stykket-veien og så vestover skiløypestien til Grønlia.

Før Grønlia måtte vi forsere over et tre som var falt over veien. I området så vi flere rotvelt, så det hadde nok blåst friskt i marka natta før. På Grønlia var det matkø helt ned yttertrappa og da vi kom inn var kakefatene stort sett tomme. Så vi måtte ta til takke med det vi fant, ei plastinnpakket lefse, en sjokolademuffin og en energisjokolade. Og tre kaffe. Tilfeldigvis ble det ledig et lite bord inne som vi benket oss rundt. Praten gikk bl.a om dab-radioer, FM-bilradioer, nettradio og så videre.

Vi satt og pratet ganske lenge, da vi brøt opp var den tidligere velfyllte stua nærmest tom og det var ikke lengre noen trengsel ved kassen. Vi valgte overveien tilbake, deretter via Skråstien ned til skogstien øst for Vådan og endte opp ved Leirbrua-benserten. Helge M hadde en hjertet-i-halsen-situasjon påveien nedover bakkene, ellers hadde vi ingen skumle hendelser.

Vi ble enige om å satse på sykkeltur også neste søndag, med forbehold hvis det blir snøstorm. Dagens tur var uansett en stor opplevelse, vi kan godt tenke oss noen flere sånne før vinteren slår til for alvor.

Til Grønlia på vinterens første snø

Bare såvidt over null grader og ørlite nedbør i lufta ved turstart. Dagens deltagere var Anita og Svein Erling, som begge hadde lagt om til vinterdekk med pigger. Det var et fornuftig valg.

Vi startet opp gjennom bakkene mot Vådan gård, fortsatte på baksidestien, opp Skråstien og videre oppover Lianveien. Så svingte vi av på overveien ned til Grønlia. Føret varierte fra bar asfalt på Tiller til en cm is med våt snø oppå lengre opp i marka. Det var altså til dels ganske glatt, så vinterdekkene kom godt til sin rett.

På Grønlia var det trangt innendørs, men vi fant oss et ledig bord innerst i kroken. Et par andre syklister spurte om vi hadde lappesaker, men selv om vi hadde med ei flaske dekkskum trengte de mer enn det, den ene slangen deres hadde ei flenge på ca halvannen cm, og for sånt hjelper ikke dekkskum. Så vi kunne dessverre ikke hjelpe dem.

Kaffe og kaffemat ble satt på bordet, og praten gikk om moderne grafisk uttrykk, enkle farger og uttrykksfulle skriftbilder. En av oss hadde påtatt seg en oppgave som krever litt tenking rundt dette. Dessuten snakket vi om den kommende jula, om julemat og Svein Erlings favoritt: Krumkaker.

Da vi dro fra Grønlia hadde skydekket slått enkelte sprekker, så ei lav høstsol kastet sine gule, men akk så kjølige stråler på landskapet i noen sparsomme minutter. Vi tok først opp overveien, og deretter tok vi av overstien oppover mot Fjellseter. Nesten fremme svingte vi av skiløypestien ned til Lianveien, ned Skråstien, bak Vådan og hjem til Tiller, der vi ankom ca 15.30. Det hadde vært en kald og fuktig tur, men vi var godt kledd og godt skodd (eller rettere sagt godt "dekt"), så alt i alt var denne snøturen åkei.

Ingen tur

Det ble ingen tur denne søndagen.

Til Elgsethytta med justert tid og et smell

Det var bare rundt 7-8 grader denne søndagen, og det så først ut som det kunne bli regn, med noen få dråper i lufta ved turstart. Svein Erling startet fra Tonstad og møtte Helge M ved Leirbrua.

Der og da sprakk skydekket opp og Helge M vrengte av seg regnbuksa før vi fortsatte. Vi ble enige om å dra til Elgsethytta, fordi det var så lenge siden vi hadde vært der. Vi planla å ta opp gjennom Vådan og opp Skråstien. Men jabbingen startet umiddelbart og handlet bl.a om det at klokka var stilt om til vintertid natta før, og om tidsmåling i ulike kulturer. Dette var så interessant at vi ikke oppfattet at vi hadde tatt en annen retning før ved Frøset. Så syklet vi travveien, mens vi jabbet om tid og tallsystem og neste gang vi kom på at vi fortsatt hadde kurs mot Grønlia var ved Halsetaunet. Det var såvidt vi husket å ikke svinge av skiløypestien mot Grønlia, men så valgte vi kneikene opp fra Stykket i stedet.

Litt lengre opp overveien valgte vi den smale stien på oppsiden, men det var ikke et godt valg. Den var sølete og våt, og selv om de få fotgjengerne som gikk der ga oss plass når vi kom i lavt tempo, så ble syklene ganske tilgriset. Der den smale stien krysset skiløypestien sør for Fjellseterveien valgte vi derfor skiløypestien videre opp mot Vintervannet. Så fulgte vi den brede veien inn mot Elgsethytta, der det denne etterhvert finfine høstdagen var nesten uframkommelig rundt og mellom alle fotgjengerne. Men med vennlige pling og litt venting der det var trangt, så kom vi oss opp til hytta i fin stil ca kl 13.30.

Inne var det stappfullt, så vi fant oss en bordende i solveggen. Der satt vi og pratet om mer eller mindre automatisk styrte biler da det plutselig lød et skarpt SMELL rett ved siden av oss, kraftigere og skarpere enn vanlige kinaputter. Ingen i nærheten skjønte hva som hadde skjedd, før noen oppdaget at et av de luftfyllte dekkene på ei barnevogn hadde eksplodert. Det var nok fyllt med for høyt trykk. Dette eksploderte dekket førte samtalen vår over på ulike luftfyllingssystemer på bensinstasjoner, der den særeste er den man først stiller inn ønsket lufttrykk på ei kontrolltavle og deretter fyller luft til det slutter å plinge i apparatet.

Da vi startet på hjemveien etter en god time, var sola i ferd med å nærme seg horisonten og vi merket at det ble merkbart kjøligere. Også på tilbaketuren innhentet vi en del fotgjengere, men med noen lystige sykkelklokkepling og litt kantkjøring gikk det egentlig ganske greit, selv om vi ikke gadd å holde følge med et par sportssyklister på treningstur. Egentlig er denslags trening noe man burde utføre på andre dager enn på søndager. Jabbesykling slik vi i RSP holder oss til, går ut på å ta hensyn, noe vi tilstreber.

Denne gangen traff vi Skråstien, som tydeligvis fikses litt i det øverste partiet. Det stod bl.a en gravemaskin der. Så tok vi skogstien på østsiden av Vådan gård (denne stien er full av hestemøkk!) og var snart nede ved Leirbrua, der våre veier skiltes for denne gangen. Det blir antagelig tur neste helg, men ingen av oss to har anledning om to uker. Uansett var vi enige om at dagens RSP-tur hadde vært framifrå.

Ingen tur

Ingen hadde anledning til å dra på jabbetur i dag. Men vi prøver igjen neste søndag.

Mystisk forsvinning fra Lavollen

Termometeret ser ut som det har stivnet på ti grader, så også denne søndagen, som startet overskyet, men som bød på vakker høstsol utover dagen. Fra Tiller startet Anita, Helge Ø og Svein Erling. Ved Granåsen traff vi Helge M, som også var klar for RSP-tur.

Vi ble enige om å satse på Lavollen. Men da måtte vi ha kontanter, for Lavollen har ikke kortterminal. Først prøvde vi på Leirbrua-benserten, men der hadde de knapt noe kontanter. Så forsøkte vi å finne en minibank på Stavset butikksenter. Stengt og utilgjengelig. Men ei trivelig dame på Mester Grønn kunne hjelpe oss, tusen takk. Derfra syklet vi langs Odd Husebys vei til østsiden av Kyvannet, så stien opp til og over Femstikrysset og ned til Baklidamparkeringen. Derfra over Baklidamdemningen og opp gjennom skogen på en sti som nok er skitrasé på vinteren, altså en skikkelig Anita-sti. Og ganske riktig, Anita skein som ei sol da vi andre endelig entret toppen av bakken.

Så fortsatte vi oppover og vestover Tømmerdalsveien til Lavollen. Der benket vi oss med kaffe og sveler i ei sofagruppe på loftet. Praten gikk lett og ledig om bl.a SSD-disker og hvor lite utvikling det hadde vært på PC-fronten de siste årene. Dessuten pratet vi om ville dyr, hauker, duer, selvskytende elgjegere og lignende temaer. Altså om dette og hint, slik vi pleier.

Etter en lang og god prat, og en påtår kaffe, entret vi syklene igjen. Denne gangen bar det oppover mot Kobberdammen, over demningen og videre kneikene oppover mot Fjellseterveien. En av deltagerne måtte gå av sykkelen opp brattbakkene og da han var kommet opp var vi andre forsvunnet. Så han syklet der han trodde vi hadde fortsatt, rett fram. Men vi andre ventet litt lengre framme, ved veien som tok av mot venstre på toppen av bakkene. Da sistemann ikke kom etter sendte vi andre ut en speider for å se etter ham, kanskje han hadde punktert eller noe. Men sistemann var som sunket i jorda. Vi prøvde å ringe mobiltelefonen, men ingen svarte.

Anita hadde ikke tid til å vente, så hun fortsatte nedover Lianveien. Øverst i Skråstien stod sistemann og ventet på oss andre og var nå førstemann. Anita ringte oss andre og fortalte at vi nå var sist. Så vi raste ned til toppen av Skråstien og ble gjenforent.

Resten av turen forløp uten noen former for dramatikk. Ved Leirbrua-benserten sa vi takk for turen til Helge M, vi andre fortsatte til Tiller. Alt i alt var det en glimrende tur i vakkert høstvær.

Via Stokkbekkdalen til Sponhuset

Under ti grader, overskyet og en og annen regndråpe la ingen demper på Anita, Svein Erling og Helge M, som alle tre møtte opp på Tonstad.

Først stupte vi ned bakkene gjennom Sjetnemarka og ned til Øvre Leirfoss. Der syklet vi over demningen og fortsatte på Bjørkmyr, forbi Utleira, opp bakkene til Steinan og til Dragvoll-parkeringen. På østsiden av denne starter turstien langs Stokkbekken. Denne stien minner om en gjengrodd gammel hovedvei i en eller annen urskog, det er svært trolsk og nesten umulig å fatte at bolighusene ligger nært på begge sider. Det var litt vått og sleipt noen steder, spesielt over de mange trebruene. Men til slutt kom vi til der Stokkbekken forsvinner ned i rør og stien ender på Jakobsli.

Etter en gangsti, passering av Charlottenlund skole og en flott natursti forbi en bunker, havnet vi på Hørløks vei. Derfra passerte vi under E6 og fortsatte mot og gjennom den gamle Schmettows allé ned til Rotvoll og HiST. Så mellom de gamle bygningene og ned til Ladestien øst for Leangenbukta.

Så fortsatte vi på Ladestien vestover mot Sponhuset. Gangtrafikken var stor, så vi måtte ta det med ro og ta hensyn. Omtrent en time etter at vi startet fra Tonstad var vi fremme ved Sponhuset. Vi parkerte syklene og fant oss et ledig bord i andre etasje. Der satte vi oss med kaffe og kaffemat.

Praten ble delvis inspirert av "bordduken", ei gammel avisside som lå under ei glassplate. "Vår" avis var Dagsavisa fra onsdag 22. november 1950, altså for 63 år siden. Det var faktisk ganske interessant med slike gamle nyheter. All ære til alle arkivtjenester som tar vare på hverdagsdokumenter for framtiden.

Etter en trivelig prat var det tid for retrett. Vi fortsatte vestover Ladestien mot Korsvika og Ladehammeren. Deretter forbi Dora, over Pirbrua til Brattøra. Så sørover langs Rica-hotellet, over Brattørbrua og sørover Kjøpmannsgata, forbi Nidarosdomen, over Elgeseter bru, forbi Studentersamfundet, St. Olavs hospital, Teknostallen og over Sluppen bru til Selsbakk. Her sa vi takk for turen til Helge M og fortsatte opp Gamle Okstadbakken til utgangspunktet på Tonstad.

Vi var enige om at det er trivelig å kunne variere litt av og til, men de fleste av RSP-turene vil fortsatt være i marka. Det er mye triveligere å søndagspedalere på grusveier i marka enn på asfalt gjennom tettbygd strøk. Sponhuset er en trivelig plass, men ikke et ideelt søndagsmål for syklister.

Til Grønlia etter turpause

Det var bare 10 grader, overskyet og lufta hadde et høstlig drag denne søndagen. De to foregående helgene ble det ikke RSP-turer, noen var syke, andre opptatt med andre gjøremål. På grunn av den tidligere omtalte forutgående sykdom var to av dagens deltagere i litt dårligere form enn de pleier, så vi ble enige om å ta det litt med ro. Fra Tiller startet Helge Ø, Anita og Svein Erling, og ved Granåsen ble også Helge M med på turen.

Vi startet med lette tråkk opp kneikene mot Frøset gård, fortsatte over jordet og opp gjennom skogen. De verste gjørmehølene var lett forsérbare, ingen behøvde å gå av syklene noen steder. Men sykkeldekkene ble i hvert fall litt kledelig skitne. Så fortsatte vi vestover Vådanveien til Storfurua. Der ble vi enige om å fortsette til Grønlia (alternativet var bakveien via Marka til Rønningen). Veien oppover mot Stykket har blitt nygruset på seinsommeren, nå var sanden begynt å sette seg, så strekningen var god å sykle på. Innover mot Grønlia gikk det greit, når vi møtte eller tok igjen fotgjengere tok vi det med ro (som alltid på RSP-turene).

Det var mange besøkende på Grønlia, og litt høstsurt ute, så vi fant oss et bord inne i stua. Der gikk praten om en kommende cupfinale mellom RBK og Molde, om øldrikkende fotballspillere, om selvstyrende biler, om diktatorer (og deres biler) og om mye mer. Helge Ø nevnte at det nå er ti år siden de første nabofellessykkelturene ble foretatt, selv om aktiviteten de første årene dessverre ikke ble dokumentert for ettertiden. Vi ble sittende og prate i over én time, så kaffepåfyll ble det også tid til.

Returen ble foretatt via den såkalte overveien og så ned Lianveien, Skråstien og baksidestien forbi Vådan gård. Ved Leirbrua-benserten hadde vi en samtale om alternative turmål og ble enige om å kanskje forsøke noe nytt neste søndag. Vi var uansett enige om at dette hadde vært en framifrå tur.

Et ledig bordhjørne på Grønlia

Wow! Denne ettersommeren er fantastisk, nok en finværssøndag! Fra Tiller startet Helge Ø, Anita og Svein Erling. Helge M hadde meldt fravær, så vi vurderte litt om vi skulle velge Estenstadhytta i øst, men endte opp med et turmål i vest likevel.

Området opp til og rundt Skistua regnet vi med var overbefolket på grunn av et sykkelløp fra Ila til Skistua. Så vi endte opp med å ta sikte på Grønlia. Vi måtte entre marka via Leirbrua, for Granåsenparkeringen var fyllt av et tivoli. Så syklet vi opp til Vådan og passerte gården via baksidestien. Der møtte vi en rytter, så det ble litt trangt. Hvis syklister og fotgjengere skal være pålagt å bruke denne baksidestien for å passere Vådan gård, for å unngå konflikter med hestene, så bør hestefolket holde seg unna denne stien!

Så fortsatte vi vestover Vådanveien, forbi Politihytta og opp Vådanstien, rundt bommen og opp til veien nedenfor Stykket. Derfra ned til skiløypestien vestover til Grønlia.

Der fant vi oss en bordende i solveggen ved trappa og benket oss med kaffemat og kaffe. Praten gikk om politikk, valg, om nakenhunder (som har like lite hår som oss mennesker), om evolusjon på Jorda kontra på andre planeter og noen andre emner.

På hjemveien måtte Anitas sykkel ha litt pumpehjelp, så vi valgte strakeste veien, det vil si motsatt retning av der vi kom oppover. Denne gangen kom vi alle velberget tilbake til Tiller, selv om Anitas fordekk begynte å se relativt flatt ut på slutten. Dette var nok en framifrå RSP-tur.

Til Skistua med returvariasjon

Du verden for en trønderhøst, den ene flotte søndagen etter den andre! Nok en gang stilte Anita og Svein Erling fra Tiller og Helge M fra Byåsen.

Fra Granåsen syklet vi opp til Vådan, rundt gården via baksidestien, opp Skråstien og videre nordvestover Lianveien. Før siste bakke opp til Fjellseterveien tok vi til venstre oppover den grusete skiløyepestien som går parallet med Fjellseterveien på sørsiden. På toppen tok vi til høye til parkeringen og opp Fjellseterveien. I den siste venstresvingen valgte Svein Erling en liten stikneik opp på østsiden av Skistua og de andre fulgte hakk i hæl.

Vi fant oss et flott naturtømmerbord ved flaggstanga og startet jabbingen straks vi hadde fått kaffematen og kaffen på bordet. Vi pratet om både dette og hint, bl.a universet.

På returen tok vi ned en bratt sti mot østenden av Vintervatnet, deretter ned den før omtalte grusstien parallelt med Fjellseterveien til Lianveien. Så svingte vi av mot Grønlia, ned til venstre til Stykket, og videre rett fram østover mot Vådanstien.

Rett før vi kom dit punkterte Anita, og det lot seg ikke gjøre å få luft i hjulet igjen, så Svein Erling lovte å sykle rett hjem og hente bilen. Helge M og Svein Erling syklet så ned via Vådan gård til Leirbrua-benserten. Vi var der enige om at det hadde vært en herlig tur, bortsett fra Anitas punktering. Derfra syklet Svein Erling direkte hjem til Tiller der han hentet bilen.

Til Grønlia uten returvariasjon

På denne strålende flotte augustsøndagen stilte Anita og Svein Erling fra Tiller og Helge M fra Byåsen. Vi syklet opp til Frøset, opp rundt låvebrua, gjennom skogen (der var det svært tørt), vestover Vådanveien til Storfurua, nordover mot Stykket og vestover skiløypestien til Grønlia.

Etter en god og lang jabbepause ute i sola, returnerte vi motsatt vei, uten variasjoner av noe slag, bortsett fra ett sted: Oppover syklet vi på skrå over Granåsen-parkeringen, på tilbakeveien sa vi takk for turen til Helge M ved Leirbrua-benserten.

Uvanlig retur fra Rønningen

Tjue grader og overskyet. Fra Tiller stilte Anita, Helge Ø og Svein Erling, og i krysset Kongsveien/Smistadgrenda møtte vi Helge M og Per. Omtrent da kom de første regndråpene, men det ble aldri så mye at vi ble nevneverdig våte.

Sammen syklet vi sørover Smistadgrenda og svingte av vestover på toppen, via tunet på Smistad gård og fortsatte på snarveien gjennom skogen til Smistadveien mot Rønningen. For et par av deltagerne var dette en av de første sykkelturene etter ferien, men med litt ekstra innsats parkerte vi snart syklene våre på tunet på Rønningen.

Vi fant oss et ledig bord i kroken ved inngangspartiet. Der benket vi oss med kaffe og kanelboller/vafler. Så gikk praten om ulike motbakkeløp, om fasinerende eggvandringer (fjellegger, ikke de med gul plomme), om at Møre og Romsdals høyeste fjell fortsatt er "bare" 1999 moh, om ulike terrengsykkelritt, om kommende og tidligere fotballkamper, men samtidig nesten forbausende lite om politikk (forbausende i og med valget i september).

Etter pausen tok vi "bakveien" østover ned til Marka. Nederst i bakkene er de verste myrhullene nå passérbare via plankebruer, selv om kunne styre vår begeistring for tverrpinnene over plankene, som sikkert er montert der for at fotgengere ikke skal skli. For syklister er de bare et irriterende rist-løs-hinder. Minst et par av deltagerne valgte derfor å sykle utenfor plankebruene. Der var det tross alt jevnere enn på de nye plankebruene.

Fra Marka tok vi østover Vådanveien til Storfurua, der svingte vi nordover mot Stykket. Omtrent midtveis til Stykket tok vi østover en smal sti som endte på sørsiden av Klokktjernet. Stien gikk over både myrhull og steiner, denne stien er visstnok populær som treningsstrekning for hardbarka terrengsyklister. Men sannelig kom alle RSP-erne gjennom i noenlunde overbevisende stil. Anita strålte som ei sol, hun liker denne typen "teknisk" terrengsykling. Vi andre var litt mer avmålt i vår begeistring, men samtidig ga alle tilbakemelding om at utradisjonelle stivalg var interessant, så kanskje blir det flere lignende innslag av og til på RSP-turene.

Vel ute på Vådanveien fortsatte vi mot øst nedover Almenningsbakken til Vådansaga. Der takket Per for turen og vi andre fortsatte sørover travveien og opp kneika til Frøset. Derfra stupte vi ned bakkene til Leirbrua. Der takket Helge M for turen. Så syklet de tre siste av oss til Tiller, der vi var enige om at dette hadde vært en framifrå jabbetur.

Variasjonstur til Lavollen

I et ørlett regnvær, ikke nok til å bli våt, startet Anita og Svein Erling fra Tiller og traff Helge M ved Granåsen. Vi ble enige om at Lavollen var verdt et besøk.

Vi klatret opp bakkene til Vådan, valgte skogstien øst for gården og fortsatte opp Skråstien. Videre opp Lianveien til enden, ned Fjellseterveien et par hundre meter og så nord og ned til Kobberdammen. der tok vi over demningen og så tvert østover ned grusstien til Lavollen.

Der kjøpte vi oss kaffe og sveler. På Lavollen gjelds det å ha med kontanter, for de har ikke kortterminal. Vi satte oss oppe på høyloftet, en trivelig plass med røffe tømmervegger. Der jabbet vi om Sykkelenern på Oppdal, som Anita hadde deltatt i dagen før, om produksjon og resirkulering av asfalt, om petroleum, om grønnsaker dyrket i radioaktive områder, om fisjonskraft kontra fusjonskraft (f.eks ITER som blir ferdig i 2020), om at Japan ligger på kanten av Stillehavsplata, om liv på bunnen av Marianergropa (over 11.000 meter dypt), om Apollo-programmet og om solflekkaktiviteten i perioden 1969-1972. Pluss litt om bærturer og ikke minst om multesesongen. Altså litt for enhver smak. Påfyll på kaffen rakk vi også.

På hjemveien ved Tunga gård assisterte vi en annen syklist som hadde et flatt tilhengerdekk. Så fortsatte vi ned Fjellseterveien til rett nedenfor Baklidammenparkeringen. Der går det av en sti sørover opp ei kneik til Femstikrysset. Videre ned bakkene mot Kyvannet. Så ut på Sigrid Johansens vei, opp Konrad Dahls vei, opp Per Sivles vei og opp til østsiden av Lianvannet. Derfra sørover til Haukvannet, rundt dette og ned til Nilsbyen. Der sa vi takk for turen til Helge M.

Anita og Svein Erling kom hjem til Tiller ca kl. 15.30. Det hadde vært en fremragende RSP-tur.

Gratis kaffe på Elgsethytta

På denne turen deltok Anita, Svein Erling og Helge M. Vi syklet til Elgsethytta, som hadde annonsert med gratis kaffe hele helga.

Fyldig rapport kommer ...

Grønliatur

På denne turen deltok Anita og Svein Erling.
Rapport kommer ..

Stitur til Skistua

Anita og Svein Erling startet fra Tiller i overskyet opphaaalsvær og fjorten grader, en god trøndersk sommerdag. Ved Granåsenparkering ventet vi litt, til ca 12.30, for å se om flere ville bli med.

Link til Endomondo løypedata

Fra Granåsenparkeringen klatret vi opp kneikene til Frøset gård, fortsatte over jordet bak låven og opp gjennom skogen til Vådanveien vest for Almenningsbakken. Der krysset vi Vådanveien og fortsatte nordover over demningen ved Klokktjønna og skiløypestien opp til Stykket. Der tok vi kneika opp til tidligere Lagmannssætra, så noen hundre meter nordover øverveien før vi tok av på den smale stien mot Fjellseterveien. Der denne stien krysser den nye skiløypestien opp mot vintervannet tok vi av mot vest, altså mot det før nevnte Vintervannet. Ved østenden av vannet går det opp en knallbratt kneik opp til Skistua, begge klarte å sykle opp der.

På Skistua hadde vi en god, lang pause med kaffe og kaffemat. Faktisk tror vi prisene der har blitt lavere? Anita traff noen kjente, bl.a en tidligere sjef og en kollega. Ellers pratet vi om ferie, sykling og lignende. Det er lett å prate om noe man liker. :)

Hjemveien startet med å stupe nedover Fjellseterveien, før vi tok av til venstre/nordover og rundt vestsiden av Kobberdammen til Tømmerdalstorget. Derfra tok vi Driftsveien rundt og nord for Geitfjellet og Våttakammen og Strandlinja til toppen av Fagerlia. Så rundt Theisendammen på nord- og vestsiden, tvers over Fjellseterveien og opp en monsterbakke via ei lysløype og videre over kanten til Femstikrysset. Der svingte vi sørover, nedover mot Kyvannet. Så Gamle Lianveien opp til og over trikkeskinnene ved Lianvannet, rundt Lianvannet på vestsiden og ned til Haukvannet. Rundt dette på vestsiden og sørøstover til Nilsbyen.

Ca kvart på fire var vi hjemme og skylte av syklene. Dette var en fantastisk tur, med få fotgjengere i marka. Det er jo ferietid.

Gode sveler på Lavollen

Helge Ø, Anita og Svein Erling startet fra Tiller denne herlige søndagen. Ved starten var det femten grader og overskyet, med mild deilig luft, og utover dagen sprakk skydekket opp og det ble betydelig varmere.

Vi syklet forbi Leirbrua-benserten denne dagen, og fortsatte på Odd Husebys vei til rett nedenfor Haukvannet. Der krysset vi Vådanveien og fortsatte opp på østsiden av Lianvannet. Så over trikkeskinnene, ned langs Gamle Byåsveien Lianveien og deretter skarpt ventre mot femstikrysset og ned kneika til Baklidamparkeringen. Der valgte vi å komme oss over Ilabekken ved å sykle over Baklidamdemningen. Så fortsatte vi på vestsiden av Sommersetra golfbane opp til Tømmerdalsveien, som vi syklet på opp til Lavollen.

Der fant vi oss et ledig bord i solkroken på sydsiden av låven, der vi benket oss med Lavollens supergode sveler og kaffe. Praten gikk bl.a om ferier og kveldens Toto-konsert på torget, som Helge hadde sikret seg billett til.

Etter kaffepåfyll entret vi sykkelsetet og trødde oss opp kneikene til Kobberdammen, deretter fulgte vi turveien opp til Fjellseterveien, ned Lianveien og Skråstien, videre øst for Vådan gård på skogstien og ned til Leirbrua/Granåsen og ut til Kongsveien via Granåsenparkeringen.

Litt over kl. 15 skiltes vi på Tiller og vi var alle godt fornøyd med både turen og været.

Anita og Svein Erling hjalp deretter et syklende engelsk ektepar med å finne Starrmyra 99, vi fulgte de til døra fordi dette var enklere enn å forklare hvordan de skulle sykle for å komme seg dit.

Solotur til Rønningen

Det er kanskje å dra det litt langt å involvere RSP, for verken tidspunktet eller deltakinga stemde heilt, men det vart i alle fall ein sykkeltur i varmen. Og det med berre t-skjorte og kort"erma" sykelbukse. Hadde nemleg besøk til kl 14., og ettersom nokre svarte skyer trua i vest, vart det berre ein kort ein, og altså til Rønningen.

Men verken skyene eller åpningstidene på R. vart noko problem, tvert om var det både godt og varmt i solveggen og nesten ikkje folk å sjå. Kanskje fordi dette var siste åpningsdag før sommaren? Rønningen åpnar nemleg no ikkje før 9. august.



Helge M

Trivelig samling på Grønlia

Fra Tiller startet Helge Ø og Svein Erling. Det var truende skyer i horisonten, men vi slapp unna regnet.

Vi ventet litt ved Leirbrua-benserten, i tilfelle flere ville delta, men fortsatte etter litt opp gjennom Frøset gård, rundt låvebrua og opp gjennom stien i skogen. Det var greit å komme over det store sølehullet, som var nesten opptørket. Så dekkene var nesten reine da vi kom ut på Vådanveien ovenfor Almenningsbakken. Ferden videre inn til Skjellbreia, nordover mot Stykket og vestover skistien inn til Grønlia gikk udramatisk. Men det var mye folk ute og dessuten fortsatt truende skyer i horisonten, så vi fant oss et bord inne i stua.

Da vi var klare for kaffepåfyll dukket Anita opp. Så satt vi der å pratet om både ferieplaner (sykkelferie) og mere til. Veldig trivelig var det, som vanlig.

På returen valgte vi øverveien opp til Lianveien, ned Skråstien og gjennom pilegrimstien øst for Vådan gård. Videre østover til Nilsbyen-parkeringen og deretter Odd Husebys vei til Leirbrua-benserten. Vi var hjemme på Tiller ca kl. 15, og var enige om at RSP-turer er noe vi setter pris på og stadig ser fram til.

Lett tur til Grønlia

Denne søndagen opprant bokstavelig. Altså rant i betydningen regnet. Og det var kun ti grader. Men været bedret seg rett før turstart, så Anita og Svein Erling la i vei uten tett regntøy. Og det skulle vise seg å være et bra valg.

Gammel Chevrolet på Vådan gård: Nei til snus og 12 volt

Anita var litt lemster i beina etter å ha deltatt i et sykkelritt dagen før, så vi valgte minste motstands vei til lavestliggende markahytte, Grønlia. Det vil si bakkene opp og gjennom Vådan gård. Deretter vestover Vådanveien og opp Vådanstien forbi Stykket. Der svingte vi av mot høyre innover skiløypestien vestover mot Grønlia, der vi ankom etter en liten time.

Vi fant oss en bordende utendørs, og der ble det riktig levelig etter hvert med antydninger til solgløtt gjennom skydekket. I tillegg til å snakke om været og lørdagens sykkelritt, snakket vi også med et annet par på samme bord. De spurte litt om hvor vi kom fra og det framkom at de også vurderte å sykle i marka, noe vi selvsagt anbefalte.

Etter kaffepåfyll var vi klare for hjemveien via overveien opp til Lianveien, så ned denne og videre ned Skråstien. Til en forandring valgte vi stien gjennom skogen øst for Vådan gård, og videre ned til Nilsbyen.

Vi var hjemme på Tiller i totiden og syntes begge det hadde vært en framifrå jabbesykkel
tur.

Guttetur til Grønlia

Fra Tiller startet Helge Ø og Svein Erling på denne søndagen med antydning til fuktighet i lufta. Ved Granåsen så vi ingen andre deltagere, så vi fortsatte mot Grønlia.

Fordi det hadde vært tørt og fint i dagene før satset vi på å sykle opp gjennom Frøset gård, runde låvebrua og fortsette opp over jordet og gjennom skogstien. Det var et bra veivalg. Selv det verste gjørmehullet var passérbart på sykkel uten sjenerende sølesprut. Skogstien ender på toppen av Almenningsbakken. Så fortsatte vi på Vådanveien mot Skjellbreia. Der snudde vi nesa mot nord og tråkket så vestover innover mot Grønlia, hvor vi benket oss inne ved ovnet med kaffemat og kaffe.

Noen minutter etter at Helge Ø og Svein Erling hadde passert Granåsen-området kom Helge M dit, og ventet der nesten ti minutter før han gav opp. Av en eller annen grunn valgte også han å sykle til Grønlia. På veien opp ble han angrepet av ei lita regnskur, eller gikk turen uten noen store bravader. Da han ankom Grønlia satt vi andre der og var klar for kaffepåtår.

Og da ble vi sittende både vel og lenge og jabbe om både Trondheims sykkelsatsing, om hva som var Møre og Romsdals høyeste fjell og om det var over eller under 2000 meter og masse andre tema.

Så da vi var klar for retur hadde vi hatt enda en påtår og klokka hadde passert tre. Som så ofte før valgte vi ruta vi kaller "overveien", altså Grønliaveien forbi forhenværende Lagmannssætra opp til Lianveien. Deretter ned Lianveien til Skråstien, og så ned Skråstien og videre ned gjennom Vådan gård.

Ved Leirbrua-benserten sa vi hade til Helge M og fortsatte til Tiller der vi ankom ca kl fire. Vi var enige om at det hadde vært en helt framifrå sykkeltur.

Driftsveien til Torshaug

Da Anita og Svein Erling startet fra Tiller var det altfor kjølig til t-skjorte, så vi snudde og tok på oss langermet. Dermed var vi ikke ved Granåsen før ca. 12.30. Der ventet Helge M og en ny deltager, Per.

Per foreslo at vi kunne ta opp Lianveien til Fjellseterveien og derfra rundt Geitfjellet og ta kaffepausen hjemme hos ham. Vi trengte ingen lang avstemming for å bli enige om at dette var et godt forslag. Så vi syklet inn i marka fra Leirbrua-benserten og opp bakkene gjennom Vådan gård. Deretter opp Skråstien og videre opp Lianveien til enden. Så ca et par hundre meter nedover Fjellseterveien og så rundt vest- og nordsiden av Kopperdammen til Tømmerdalstorget.

Der svingte vi av nordover, vest for Geitfjellet, på det som kalles Driftsveien. For et par av turdeltagerne var dette en fullstendig ny opplevelse, og litt overraskende at det var et såpass trivelig turterreng på denne kanten av marka. Vi rundet nordsiden av både Geitfjellet og Våttakammen på vei nedover Driftsveien. Før Driftsveien stupte ned mot Ila og Elsterparken, tok vi av sørover på Strandveien Strandlinja, som visstnok heter dette fordi dette var så langt opp sjøen stod rett etter istiden.

Utsikten over bykjernen fra Strandveien Strandlinja var uvant for oss som ikke ferdes på disse kantene til vanlig, så vi stoppet og tok en jabbepause mens utsikten ble beundret og foreviget. Deretter fortsatte vi i overkanten av Fagerlia og rundt nord og vestsiden av Theisendammen langs golfbanen. Deretter tvers over Fjellseterveien ved ferista og videre via noen snarveier til Torshaug der vi svingte inn til Pers hus helt ved markagrensa. Faktisk starter det ei skiløype rett ved Pers hus, så på vinteren kan han spenne på seg skiene og gå rett i marka uten å krysse noen veier.

Vi benket oss på terrassen på baksiden av huset og fikk straks besøk av hundene Leif Arild og Phoebe. Per spanderte kaffe, nytinte boller, eplekake fra Rema, iskrem og syltetøy. Og vi ble sittende i ca én time og prate om både sykling, om Ålesund, om skiløyper, om Torshaug gård, om hunder og mere til. Dette var virkelig trivelig, og temperaturen var blitt skikkelig sommervarmt etterhvert, så vi storkoste oss.

Men alt tar slutt til slutt, så takket Per for traktementet og turen så langt. Anita, Helge M og Svein Erling vendte snutene sørover, via Gamle Lianveien på vestsiden av Kyvannet og opp til Lian. Deretter ned gjennom Vådan gård til Leirbrua-benserten, der Helge M takket for turen. Anita og Svein Erling fortsatte til Tiller, der vi ankom ca kl. 16.

Overraskende tørt til Grønlia

Årets 17. mai var rekordvarm med temperatur over 25°C. Og sånn fortsatte hele pinsehelga gjennom, inkludert denne søndagen. Anita og Svein Erling bestemte derfor allerede på lørdagen at dagens tur måtte gå til Grønlia, om ikke annet for å se om det var farbart innover.

Vi svingte av ved Granåsenparkeringen og fikk oss en overraskelse på stien innover myra ved parkeringen. Der var det gravd to dype grøfter på tvers, antagelig for å slippe ut alt vannet som ofte samler seg på parkeringens nedre del. Så vi måtte stå av syklene for å komme oss over. Vi håper rette vedkommende legger ned stikkrør og sletter stien igjen ...

Videre klatret vi opp kneikene mot Frøset, men vi turde ikke benytte snarveien gjennom skogen, så vi fortsatte ned til travveien til Vådansaga og derfra vestover Vådanveien til Skjellbreia. Så veien oppover mot Stykket, og så innover skiløypestien mot Grønlia. Bortsett fra litt søleskvett et par steder var stien innover helt tørr, og det var veien også.

Rett før vi kom fram til Grønlia kunne vi se den der den lå badet i solskinnet. I vinter har mesteparten av skogen nedenfor og øst for Grønlia blitt hogd og kjørt ut som tømmer, så vi så Grønlia ei god stund tidligere enn vi har pleid å gjøre. Synet var ovveraskende, selv om vi hadde sett skogsdriften tidligere i vinter per ski.

Vi fant oss en ledig ende på et bord i solveggen og benket oss med kaffe og kaffemat. Det var deilig å sitte der og nyte sommervarmen, og samtalen gikk lett og ledig. Vi vekslet også noen ord med de andre på bordet.

Etter pausen tok vi overveien tilbake. Der Lagmannssætra lå før er det nå satt opp bord, benker og en grill, og der satt det folk og koste seg med medbrakt niste. Det så så trivelig ut at vi var på nippet til å stanse, men vi fortsatte opp til Lianveien og trillet ned til og ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård til Leirbrua-benserten.

Vi var hjemme på Tiller ca kl. 15 og der satte vi oss ute på terrassen og nøt sommervarmen videre utover ettermiddagen.

Bomtur til Skistua

Med noen få regndråper i lufta og bare litt over ti grader var det opptil flere av dagens deltagere Helge Ø, Anita og Svein Erling som vurderte å bytte til regnjakke ved turstart, men været bedret seg flere hakk utover dagen, og det kom aldri flere regndråper.

Vi satset på Skistua som turmål. Etter den vanlige innledingen over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad og Huseby, tok vi av oppover i marka før Leirbrua-benserten. Videre opp gjennom Vådan og Skråstien. Et par av oss klarte å forsere øverste del Skråstien uten å gå av sykkelen. :)

Lianveien var stort sett tørr og fin, bortsett fra det sildret litt smeltevann over den et par steder. Fjellseterveien var litt støvete, men vi kom oss opp i god stil. Men Skistua var stengt, der var det konfirmasjonsselskap. det var kun satt ut kaffe utenfor døra med kopper, men da vi ankom var det slutt på kaffen. Vi diskuterte litt muligheten for å velge Lavollen som alternativ, men tvilte om det var snøfritt over til Tømmerdalsveien. Så vi tok heller sikte på Lian.

Derfor returnerte vi nedover Fjellseterveien og svingte av nedover Lianveien til Lian. Også der var det selskap i andreetasjen, men i hovedetasjen fikk vi kjøpt både kaffe og noe tyggbart. Vi satte oss ved vinduet med god utsikt over byen (bortsett fra når vi tok fellesbildet, da snudde vi ansiktet innover i lokalet).

Praten gikk lett og ledig om både musikk og fotball, pluss litt til. Vi trives sammen i RSP og vil derfor benytte denne anledningen til å ønske flere deltagere velkommen til denne hyggelige turgruppa, uansett hvor dere bor eller hvor ivrige syklister dere egentlig er. Det sosiale fellesskapet vårt med den uhøytidelige stemningen burde interessere flere.

Etter en god pause på Lian fortsatte vi ned via en runde rundt nordsiden av Lianvannet (som fortsatt var delvis islagt) og ned til Odd Husebys vei. Så fortsatte vi langs denne til Leirbrua/Granåsen og kom snart tilbake til Tiller, der vi alle tre var enige om at det hadde vært en framifrå jabbesykkeltur i til dels deilig vårvær. Da vi kom hjem var det hele femten grader. :)

Sesongstart til Rønningen

Det var tolv grader og overskyet ved årets sesongoppstarttur. Helge Ø og Svein Erling stilte til start.

Dette var Helge Øs første sykkeltur i år, så vi satset på Rønningen. Vi tok ikke sjangsen på snarveien gjennom Smistad gård og stien gjennom skogen, så vi syklet ned til starten på Smistadveien, svingte rundt bommen og trødde oss oppover bakkene. Som vanlig var motbakkene seige, men opp kom vi da.

I mens hadde det klarnet opp og blitt betydelig varmere i været, så vi fant et ledig bord utendørs. Der benket vi oss med kaffe og noe tyggbart og pratet om både jobbsykling og vinterens skiturer.

Etter en god og lang pause returnerte vi til bommen, der valgte vi å ta av sørover mot Ringvål og Heimdal. Fra Heimdal valgte vi den nye gang- og sykkelbrua fra Jarveien over til Europris på Tiller-siden. Vi var var enige om at det hadde vært en fin tur.

Onsdag 1. mai til Skistua

Anita og Svein Erling foretok denne turen før offisiell RSP-sesongoppstart. Det var overskyet og under 10 grader. Vi syklet opp gjennom Vådan, opp Skråstien og Lianveien og videre opp Fjellseterveien. Skistua var åpen, så vi benket oss med kaffe og en lang og trivelig samtale. Retur samme vei (motsatt vei).

Rekognoseringstur før RSP-oppstart

Nydelig vårvær med 13 grader og lett overskyet. Perfekt for en sykkeltur. Etter mye snøsmelting den siste uka skulle kanskje hovedårene i Bymarka være fri for snø. Snøfallet som kom natt til i går forsvant like fort som det kom. April er en narremåned ja. Straks sola og varmegradene kommer gjør vi oss klar for vår den ene dagen, og etter noen timer nattesøvn kan vi våkne til full vinter den andre dagen. Ja ja, vi får jo noe å snakke om da ;-)

Skråstien

Jeg (Anita) startet fra Tiller kl 13:15 og selvsagt var den mest syklede RSP-ruta målet: Granåsen-Vådan-Skråstien-Lianvegen. Deretter ville jeg se an forholdene, enten ble det Grønlia eller Skistua.

Transportetappen til Granåsen på asfalt bar preg av tidlig vår. Mye grus og smeltevann. Jeg syklet bort til bensinstasjonen på Leirbrua for å komme inn i marka. Stien fra p-plassen på Granåsen var ikke farbar med sykkel enda. Vegen opp til Vådan var nesten helt bar med unntak av starten og under brua. MEN det skal sies: Det var et fryktelig sugende underlag! Kjente hvordan hjulene sank ned i den våte grusen. Og det var gjennomgående på alle grusveiene. Værst var Lianveien. Der måtte jeg nesten tråkke i nedoverbakke (ok, litt overdrivelse, men jeg sa nesten :-)) Skråstien hadde flere snødekte partier i det siste skog-stykket og før kneika opp til Lianvegen. Se bildet.

Lianvegen

Lårmuskulaturen fikk prøvd seg skikkelig gjennom marka på Lianvegen. Vått og sugende underlag! Det var bart nesten hele vegen med unntak der skiløypa krysser vegen. Noe den gjorde 4-5 ganger. Snøen var våt og løs. Det var nesten umulig å sykle over, men bare nesten. Måtte selvsagt prøve. Det gikk bra en gang, og en gang havnet jeg langt utafor løypa og falt mykt i den våte snøen, men de fleste ganger måtte jeg gå av sykkelen. Vegen mot Grønlia var langt i fra farbar så jeg fortsatte Lianvegen med Skistua som mål. Det var en stor lettelse å komme ut på Fjellsetervegen og asfalt selv om det nå bare gikk oppover mot Skistua. Godt å komme fram og hvile på terrassen til Skistua. Hjemturen gikk nesten samme veg med unntak av at jeg syklet til Lian istedet for Skråstien og Vådan. Tenkte jeg skulle prøve meg på stien på nordsiden av Lianvatnet. Men der lå det snø så jeg valgte asfaltvegen ned til Ugla og videre forbi Granåsen og hjem. Det vil nok ta noen uker før det blir farbart til Grønlia og de øvrige løypene i Bymarka, men Lianvegen trenger bare noen dager til.

Det var ikke så mye folk i marka i dag. Noen skigåere, og jeg møtte kun en syklist i marka. Andre foretrakk hest som framkomstmiddel – se bildet. Rett før jeg tok bildet passerte det en skiløper over vegen. Hadde vært morsomt å fått med han på bildet også – sykkel, hest og ski :-)

Skjermer på sykkelen er ikke tøft – OK! – men det er veeeeldig praktisk når det er vått og sølete. Neste gang... :-) Både sykkel, klær og meg selv fikk en skikkelig rundvask da jeg kom hjem. En fin men slitsom tur. Nå er det snart korkonsert på Rye med Byneset songlag. Blir nok en fin opplevelse det også.

En søndagspedalist i avisa

Tirsdag 29. januar ringte Adresseavisens journalist Harry Tiller og ville ha et intervju med én av våre pedalister, noe han fikk. Her er intervjuet slik det ble publisert i papirutgaven dagen etter. Svein Erling ble dessverre til "Svein Egil", men ellers er alt korrekt.

Klikk på bildene for større (lesbare) utgaver.

Glattissklitur til Grønlia

Rett under null, null vind og strålende sol bare ba om en flott søndagstur. Et lite snøfall kvelden før hadde dekket landskapet med et pudderteppe på et par tre cm. Anita og Svein Erling startet ca kvart over tolv fra Tiller og satte i vei ned Gamle Okstadbakken til Selsbakk.

Ned til Selsbakk? Jepp, vi hadde nemlig bestemt oss for å ta en ganske annerledes tur denne søndagen, følg med på resten av denne rapporten. Fra Selsbakk fortsatte vi langs Osloveien mot Stavne der vi kikket på det nye Stavnekrysset mens vi syklet forbi. Videre over Sykehusbrua til Øya og ned Jørunds vei til Nidarøhallen (Trondheim Spektrum) og over gangbrua til Ila kirke. Så syklet vi langs norsiden av Ilaparken og stoppen ved trikkeholdeplassen. Straks etter kom linje 1 og vi steg ombord med syklene, betalte og satte oss. Så bar det oppover Byåsen med flott utsikt over den snøhvite byen.

Vi satt på trikken helt til endeholdeplassen Lian, der gikk vi opp til Lianrestauranten og fortsatte videre oppover Lianveien opp i marka. På den siste sletta av Lianveien tok vi av oppover barmyra for å følge snøskutersporet ned til Grønliaveien.

Men før vi kom så langt måtte vi ned en liten bakke mot ei slette, og straks jeg fikk forhjulet utpå bakken kjente jeg at det var glattis under snølaget. Jeg rakk såvidt å varsle Anita før jeg landet sideveis ned på isen. Anita som kom rett bak rakk heller ikke å stoppe før glattisen, så vi glei ned hele bakken i ei mølje av sykler, armer og bein. Heldigvis var ikke bakken verken bratt eller veldig lang. Så vi tok det med en stort smil. Ja vi lo faktisk hjertelig begge to mens vi glei og ei god stund etterpå. Så med dette anbefaler vi andre turgåere å prøve en av glattisbakkene i marka, de gjør underverker med humøret! :)

Resten av ferden mot Grønlia gikk helt greit, selv om det var noen ganske glatte partier enkelte steder. Vi parkerte syklene og kjøpte oss hver sin kaffe og kanelbolle. Vi våger faktisk påstanden om at Grønlias kanelboller er markas aller beste. Praten gikk bl.a om haier, seler, hvaler, flodhester og hunder.

Etter en påtår satte vi kursen mot Skjellbreia, for vi fikk lyst til å ta turen over isen. Et ypperlig valg, for isen var fast og fin med et lekkert melisdryss over isflaten. Svein Erling tegnet store sykkelsporbuer over den digre isflaten, selv om han er fylt femti bor det nok fortsatt en leken gutt i hans indre.

Fra sydenden av Skjellbreia tok vi Vådanveien østover til Vådan, der tok vi av sørover ned gjennom Vådan gård og ned til Leirbrua. Derfra bar det strake veien tilbake til Tiller, der vi ankom noen få minutter over fire.

I følge en GPS-måling var høyeste fart i løpet av dagen hele 58,5 km/t, det var nok mens vi tok trikken fra sentrum til Lian. Vi var begge enige om at dette antagelig var den triveligste turen i hele RSP-historien. :)

Guttetur til Rønningen

Tore og Svein Erling startet fra Tiller ca 12.20 på denne vindstille vinterdagen med lett skydekke og ca ti minusgrader.

Sykkelføret var gnistrende og etter stigningen opp til Smistad tok vi sjangsen på snarveien gjennom tunet på Smistad gård og videre gjennom skogen. Men huttemegtu så humpete og isete det var, dette anbefaler vi ingen. Vi kom oss gjennom i noenlunde grei stil, men følte oss ganske mørbanket etterpå. Videre opp veien til Rønningen gikk det ganske greit, men vi merket begge at den siste stigningen røynet på.

Tore på topp

Derfor var det godt å slå seg ned innendørs på de første ledige stolene vi fant. Det var nemlig smekkfullt på Rønningen, det var tydeligvis flere enn oss som ikke blir skremt av noen minusgrader. Vi koste oss med mørkstekt (men god) kanelbolle med melis, vaffel med syltetøy og kaffe. Samtalen gikk både om tursykling, treningssykling, til-og-fra-jobben-sykling, sykkelpiggdekk og om hvordan det kan være å entre toppen av Kilimanjaro. Pluss noen andre tilgrensende temaer.

Er det tungt opp til Rønningen er det desto lettere ned igjen, men det ble mye bremsing for det var som nevnt mye folk. Et par steder var vi ute og svinset med låst bakhjul, men stort sett gikk det brillefint helt tilbake til Tiller. Vi var begge skjønt enige om at det hadde vært en fin og trivelig tur.

Yrende til Rønningen

Årets første søndag var en fuktig affære, med noen få plussgrader og lett yr i lufta. Anita og Svein Erling startet fra Tiller først klokka to, og vi tok det med ro.

Ved sivilforsvarsleiren ved Granåsen tok vi av av sørover oppover mot Smistad. Vi vurderte å ta snarveien gjennom tunet på Smistad gård, men valgte hovedveien mot Rønningen fra parkeringen/tømmerlunna. De bratteste bakkene oppover var godt strødd, men på flatene var det godt og trygt å ha piggdekk på syklene. Vi valgte å gire ned og trø oss opp alle bakkene, fordi vi følte at sykkeldekkene satt bedre på underlaget enn sko. Vi så nemlig noen fotgjengere som tok det ganske forsiktig på glattisen.

Opp kom vi og benket oss i andre etasje med kanelboller og kaffe. Det smakte godt. Vi pratet om dette og hint, om bildene som prydet veggene, om fjellturer og om Sjetnemarka før utbyggingen på 60-tallet.

Også på veien tilbake tok vi det med ro. Det var begynt å skumre og en bråbrems på våt is fører lett til ukontrollert utgliding og selv om det ikke var svært mange vi passerte, så var noen av de små barn. Små barn bør man aldri passere i særlig stor fart.

Omtrent i firetiden var vi hjemme på Tiller og var enige om at det hadde vært en trivelig sykkeltur, om enn litt fuktig, spesielt på hjemveien.