Mystisk forsvinning fra Lavollen

Termometeret ser ut som det har stivnet på ti grader, så også denne søndagen, som startet overskyet, men som bød på vakker høstsol utover dagen. Fra Tiller startet Anita, Helge Ø og Svein Erling. Ved Granåsen traff vi Helge M, som også var klar for RSP-tur.

Vi ble enige om å satse på Lavollen. Men da måtte vi ha kontanter, for Lavollen har ikke kortterminal. Først prøvde vi på Leirbrua-benserten, men der hadde de knapt noe kontanter. Så forsøkte vi å finne en minibank på Stavset butikksenter. Stengt og utilgjengelig. Men ei trivelig dame på Mester Grønn kunne hjelpe oss, tusen takk. Derfra syklet vi langs Odd Husebys vei til østsiden av Kyvannet, så stien opp til og over Femstikrysset og ned til Baklidamparkeringen. Derfra over Baklidamdemningen og opp gjennom skogen på en sti som nok er skitrasé på vinteren, altså en skikkelig Anita-sti. Og ganske riktig, Anita skein som ei sol da vi andre endelig entret toppen av bakken.

Så fortsatte vi oppover og vestover Tømmerdalsveien til Lavollen. Der benket vi oss med kaffe og sveler i ei sofagruppe på loftet. Praten gikk lett og ledig om bl.a SSD-disker og hvor lite utvikling det hadde vært på PC-fronten de siste årene. Dessuten pratet vi om ville dyr, hauker, duer, selvskytende elgjegere og lignende temaer. Altså om dette og hint, slik vi pleier.

Etter en lang og god prat, og en påtår kaffe, entret vi syklene igjen. Denne gangen bar det oppover mot Kobberdammen, over demningen og videre kneikene oppover mot Fjellseterveien. En av deltagerne måtte gå av sykkelen opp brattbakkene og da han var kommet opp var vi andre forsvunnet. Så han syklet der han trodde vi hadde fortsatt, rett fram. Men vi andre ventet litt lengre framme, ved veien som tok av mot venstre på toppen av bakkene. Da sistemann ikke kom etter sendte vi andre ut en speider for å se etter ham, kanskje han hadde punktert eller noe. Men sistemann var som sunket i jorda. Vi prøvde å ringe mobiltelefonen, men ingen svarte.

Anita hadde ikke tid til å vente, så hun fortsatte nedover Lianveien. Øverst i Skråstien stod sistemann og ventet på oss andre og var nå førstemann. Anita ringte oss andre og fortalte at vi nå var sist. Så vi raste ned til toppen av Skråstien og ble gjenforent.

Resten av turen forløp uten noen former for dramatikk. Ved Leirbrua-benserten sa vi takk for turen til Helge M, vi andre fortsatte til Tiller. Alt i alt var det en glimrende tur i vakkert høstvær.