Glattissklitur til Grønlia

Rett under null, null vind og strålende sol bare ba om en flott søndagstur. Et lite snøfall kvelden før hadde dekket landskapet med et pudderteppe på et par tre cm. Anita og Svein Erling startet ca kvart over tolv fra Tiller og satte i vei ned Gamle Okstadbakken til Selsbakk.

Ned til Selsbakk? Jepp, vi hadde nemlig bestemt oss for å ta en ganske annerledes tur denne søndagen, følg med på resten av denne rapporten. Fra Selsbakk fortsatte vi langs Osloveien mot Stavne der vi kikket på det nye Stavnekrysset mens vi syklet forbi. Videre over Sykehusbrua til Øya og ned Jørunds vei til Nidarøhallen (Trondheim Spektrum) og over gangbrua til Ila kirke. Så syklet vi langs norsiden av Ilaparken og stoppen ved trikkeholdeplassen. Straks etter kom linje 1 og vi steg ombord med syklene, betalte og satte oss. Så bar det oppover Byåsen med flott utsikt over den snøhvite byen.

Vi satt på trikken helt til endeholdeplassen Lian, der gikk vi opp til Lianrestauranten og fortsatte videre oppover Lianveien opp i marka. På den siste sletta av Lianveien tok vi av oppover barmyra for å følge snøskutersporet ned til Grønliaveien.

Men før vi kom så langt måtte vi ned en liten bakke mot ei slette, og straks jeg fikk forhjulet utpå bakken kjente jeg at det var glattis under snølaget. Jeg rakk såvidt å varsle Anita før jeg landet sideveis ned på isen. Anita som kom rett bak rakk heller ikke å stoppe før glattisen, så vi glei ned hele bakken i ei mølje av sykler, armer og bein. Heldigvis var ikke bakken verken bratt eller veldig lang. Så vi tok det med en stort smil. Ja vi lo faktisk hjertelig begge to mens vi glei og ei god stund etterpå. Så med dette anbefaler vi andre turgåere å prøve en av glattisbakkene i marka, de gjør underverker med humøret! :)

Resten av ferden mot Grønlia gikk helt greit, selv om det var noen ganske glatte partier enkelte steder. Vi parkerte syklene og kjøpte oss hver sin kaffe og kanelbolle. Vi våger faktisk påstanden om at Grønlias kanelboller er markas aller beste. Praten gikk bl.a om haier, seler, hvaler, flodhester og hunder.

Etter en påtår satte vi kursen mot Skjellbreia, for vi fikk lyst til å ta turen over isen. Et ypperlig valg, for isen var fast og fin med et lekkert melisdryss over isflaten. Svein Erling tegnet store sykkelsporbuer over den digre isflaten, selv om han er fylt femti bor det nok fortsatt en leken gutt i hans indre.

Fra sydenden av Skjellbreia tok vi Vådanveien østover til Vådan, der tok vi av sørover ned gjennom Vådan gård og ned til Leirbrua. Derfra bar det strake veien tilbake til Tiller, der vi ankom noen få minutter over fire.

I følge en GPS-måling var høyeste fart i løpet av dagen hele 58,5 km/t, det var nok mens vi tok trikken fra sentrum til Lian. Vi var begge enige om at dette antagelig var den triveligste turen i hele RSP-historien. :)