Det var bare rundt 7-8 grader denne søndagen, og det så først ut som det kunne bli regn, med noen få dråper i lufta ved turstart. Svein Erling startet fra Tonstad og møtte Helge M ved Leirbrua.
Der og da sprakk skydekket opp og Helge M vrengte av seg regnbuksa før vi fortsatte. Vi ble enige om å dra til Elgsethytta, fordi det var så lenge siden vi hadde vært der. Vi planla å ta opp gjennom Vådan og opp Skråstien. Men jabbingen startet umiddelbart og handlet bl.a om det at klokka var stilt om til vintertid natta før, og om tidsmåling i ulike kulturer. Dette var så interessant at vi ikke oppfattet at vi hadde tatt en annen retning før ved Frøset. Så syklet vi travveien, mens vi jabbet om tid og tallsystem og neste gang vi kom på at vi fortsatt hadde kurs mot Grønlia var ved Halsetaunet. Det var såvidt vi husket å ikke svinge av skiløypestien mot Grønlia, men så valgte vi kneikene opp fra Stykket i stedet.
Litt lengre opp overveien valgte vi den smale stien på oppsiden, men det var ikke et godt valg. Den var sølete og våt, og selv om de få fotgjengerne som gikk der ga oss plass når vi kom i lavt tempo, så ble syklene ganske tilgriset. Der den smale stien krysset skiløypestien sør for Fjellseterveien valgte vi derfor skiløypestien videre opp mot Vintervannet. Så fulgte vi den brede veien inn mot Elgsethytta, der det denne etterhvert finfine høstdagen var nesten uframkommelig rundt og mellom alle fotgjengerne. Men med vennlige pling og litt venting der det var trangt, så kom vi oss opp til hytta i fin stil ca kl 13.30.
Inne var det stappfullt, så vi fant oss en bordende i solveggen. Der satt vi og pratet om mer eller mindre automatisk styrte biler da det plutselig lød et skarpt SMELL rett ved siden av oss, kraftigere og skarpere enn vanlige kinaputter. Ingen i nærheten skjønte hva som hadde skjedd, før noen oppdaget at et av de luftfyllte dekkene på ei barnevogn hadde eksplodert. Det var nok fyllt med for høyt trykk. Dette eksploderte dekket førte samtalen vår over på ulike luftfyllingssystemer på bensinstasjoner, der den særeste er den man først stiller inn ønsket lufttrykk på ei kontrolltavle og deretter fyller luft til det slutter å plinge i apparatet.
Da vi startet på hjemveien etter en god time, var sola i ferd med å nærme seg horisonten og vi merket at det ble merkbart kjøligere. Også på tilbaketuren innhentet vi en del fotgjengere, men med noen lystige sykkelklokkepling og litt kantkjøring gikk det egentlig ganske greit, selv om vi ikke gadd å holde følge med et par sportssyklister på treningstur. Egentlig er denslags trening noe man burde utføre på andre dager enn på søndager. Jabbesykling slik vi i RSP holder oss til, går ut på å ta hensyn, noe vi tilstreber.
Denne gangen traff vi Skråstien, som tydeligvis fikses litt i det øverste partiet. Det stod bl.a en gravemaskin der. Så tok vi skogstien på østsiden av Vådan gård (denne stien er full av hestemøkk!) og var snart nede ved Leirbrua, der våre veier skiltes for denne gangen. Det blir antagelig tur neste helg, men ingen av oss to har anledning om to uker. Uansett var vi enige om at dagens RSP-tur hadde vært framifrå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar