Overraskende tørt til Grønlia

Årets 17. mai var rekordvarm med temperatur over 25°C. Og sånn fortsatte hele pinsehelga gjennom, inkludert denne søndagen. Anita og Svein Erling bestemte derfor allerede på lørdagen at dagens tur måtte gå til Grønlia, om ikke annet for å se om det var farbart innover.

Vi svingte av ved Granåsenparkeringen og fikk oss en overraskelse på stien innover myra ved parkeringen. Der var det gravd to dype grøfter på tvers, antagelig for å slippe ut alt vannet som ofte samler seg på parkeringens nedre del. Så vi måtte stå av syklene for å komme oss over. Vi håper rette vedkommende legger ned stikkrør og sletter stien igjen ...

Videre klatret vi opp kneikene mot Frøset, men vi turde ikke benytte snarveien gjennom skogen, så vi fortsatte ned til travveien til Vådansaga og derfra vestover Vådanveien til Skjellbreia. Så veien oppover mot Stykket, og så innover skiløypestien mot Grønlia. Bortsett fra litt søleskvett et par steder var stien innover helt tørr, og det var veien også.

Rett før vi kom fram til Grønlia kunne vi se den der den lå badet i solskinnet. I vinter har mesteparten av skogen nedenfor og øst for Grønlia blitt hogd og kjørt ut som tømmer, så vi så Grønlia ei god stund tidligere enn vi har pleid å gjøre. Synet var ovveraskende, selv om vi hadde sett skogsdriften tidligere i vinter per ski.

Vi fant oss en ledig ende på et bord i solveggen og benket oss med kaffe og kaffemat. Det var deilig å sitte der og nyte sommervarmen, og samtalen gikk lett og ledig. Vi vekslet også noen ord med de andre på bordet.

Etter pausen tok vi overveien tilbake. Der Lagmannssætra lå før er det nå satt opp bord, benker og en grill, og der satt det folk og koste seg med medbrakt niste. Det så så trivelig ut at vi var på nippet til å stanse, men vi fortsatte opp til Lianveien og trillet ned til og ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård til Leirbrua-benserten.

Vi var hjemme på Tiller ca kl. 15 og der satte vi oss ute på terrassen og nøt sommervarmen videre utover ettermiddagen.