Fire mil i solsteik

Det var 17°C og lettskyet vær ved turstart, men det ble varmere etter hvert. Da vi kom hjem var det steget til 22°C i skyggen. Sånt kjennes godt for vintervante trøndere. Anita og Svein Erling var turens eneste deltagere, noe som betød at vi kunne bestemme traséen og tempoet selv.

Anita på vei ned til Byneset fra Bergsskaret

Fra Granåsenområdet fortsatte vi opp kneikene til Frøset, litt ned og nordover via travveien til Vådansaga, vestover Vådanveien opp Almenningsbakken, forbi Hallsetaunet, rett forbi Storfurua og Skjellbreiademningen og rett vestover forbi Marka. Så fortsatte vi vestover de lange bakkene opp til Bergss
karet, og ned på den andre siden til Bynesveien. Så ble det ca 4 km på asfaltsletta nordover til Rye. Rett før bakken ned til Rye "sentrum" svingte vi av østover og oppover Gamle Bynesvei. Den idylliske veien klatret oppover med en sildrende bekk ved siden av, og vi var glade for trærnes skygger, for nå merket vi virkelig sommervarmen.

Nesten oppe svingte vi av sørover Klefstadstien mot Elgsethytta. Dette var en ny opplevelse for oss begge. Den første halvparten var lett sykkelbar. Men så ble det brattere. Og brattere. Og mer og mer uframkommelig med medbrakt sykkel. Hele stien er på knapt to km, men psykisk og fysisk var dette turens hardeste etappe. Stien ender opp på hovedveien til Elgsethytta, få hundre meter før hytta.

Det smakte utrolig godt med sprudlesaltvann, kaffe og melisboller i solveggen. Praten gikk mest om turen så langt, og om at returen måtte være ørlite lengre enn korteste vei for å havne på fire mil.

Så returen var korteste vei ned og østover forbi Vintervannet, ned skiløypestien parallelt med Fjellseterveien til Lianveien og Lianveien sørøstover. I stedet for å ta snarveien ned Skråstien, fortsatte vi rundt Lianrestauranten og sørover til Vådanveien, ned gjennom Vådan gård og Leirbrua/Granåsen-området via Huseby, Kolstad Bjørndalsbrua og hjem. Vel hjemme hadde Anitas turteller akkurat passert fire mil, med effektiv sykkeltid på 2½ time.

På kryss og tvers fra Elgsethytta

Denne søndagen var perfekt for en markasykkeltur, tretten grader og sol ved turstart, lite vind og enkelte skyer her og der. Til tross for invitasjoner både via sms og fjesboka ble det kun Anita og Svein Erling som la av gårde fra Tiller i godt tempo.

Oppover til Elgsethytta valgte vi "standardtraséen", opp gjennom Vådan gård, opp Skråstien, Lianveien nesten til endes og skiløypestien sør for og parallelt med Fjellseterveien. Så fortsatte vi kjøreveien oppover til markas høyestliggende serveringssted Elgsethytta. Oppturen på ca 1,5 mil og ca 300 høydemeter tok ca søtti minutter, noe vi var godt fornøyd med, både med hensyn til alle turgåerne og det til deles sterkt sugende "sirupsføret" (teleløsning) på enkelte deler av veien. Men alt i alt var de fleste veiene og stiene i marka allerede tørre og fine.

Vi fant oss en ledig stein utenfor Elgsethytta, alle benkene var opptatt og finværet tilsa utepause. Der "steinet" vi oss med kaffe og melisboller. Praten gikk om morsomme småunger i området, om navnevalg på unger, om dagens praksis med balansetreningssykler for småbarn, om sykkelføret og om hvilke omveier vi skulle ta tilbake, for variasjonens skyld. Etter hvert ble det ledig plass ved et bord. Der tok vi bl.a dagens selvbilde (selfie). Men etter litt mer pause, skyet det over og vi fant ut at det var på tide å starte på returen.

Vi startet der vi kom, inkludert skiløypestien parallelt med Fjellseterveien. Men midtveis nede i denne tok vi en smal snarveisti mot Lagmannsætervollen. Vi fortsatte på overveien ned til krysset med skiløypestien mellom Grønlia og stykket. Vi valgte denne østover mot Stykket og stupte nedover og sørover bakkene mot Storfuruakrysset. Der tok vi til høyre vestover, over brua nedenfor Skjellbreia-demningen og til Marka. Derfra bar det sørover over Markamyra og brua i bunnen. Vi tok sikte på bakkene opp til Rønningen. Men oppe i bunnen av bakken snudde vi, stien videre oppover den bratteste bakken så ut som et digert gjørmehull.

Så bar det igjen nordover opp til Marka, østover Vådanveien, forbi Skjellbreia-demningen, Storfurua, Hallsetaunet, ned Almenningsbakken og så svingte vi av ved Vådansaga sørover travveien, så opp kneika til Frøset gård og østover ned til Leirbrua og Granåsen. Derfra langs Kongsveien via Huseby, Kolstad, Bjørndalsbrua, Tonstadkrysset og hjem til Soleng. Nedturen var på ca 2 mil, noe vi brukte litt over én time på. Etter obligatorisk skylling av syklene var vi godt fornøyd med turen, tempoet og det fine sykkelværet.

Sesongåpning delvis på snøføre

Forrige helg syklet én av RSP-erne til topps på Vassfjellet i strålende solskinn, så til tross for diverse snø- og haglbyger de siste dagene innkalte vi RSP-deltagerne til årets sommersesongåpning. Vi lovte oppholdsvær og sommerføre, men det var nok godt at ikke flere enn Anita og Svein Erling (som begge er vant til vinterføre) var klare til start denne første søndagen i mai, begge på sommerdekk.

Vi startet fra Tiller i ei lett snøbyge, som ga seg før vi ankom Heimdal sentrum. Derfra syklet vi Ringvålveien nesten til Hestsjøen, hvor vi tok av nordover mot Smistad. Så oppover Smistadveien vestover opp til Rønningen. Oppover bakkene måtte vi flere steder trø oss over et snødekke som var såpass tykt at vi ikke nådde ned til grusen. Vi syklet rett forbi Rønningen og fortsatt over toppen og nedover på nordvestsiden mot Marka. Denne delen var turen tyngste del, med såpass mye snø at det kvalifiserte til godt skiføre. Vi syklet og leide syklene om hverandre. Og sannelig kom vi oss ned på et vis uten alvorlige avkjøringer.

Fra Marka fortsatte vi østover sør for Skjellbreia. Også her var det nesten skiføre, og egentlig ikke voldsomt farbart med sykkel. Ved Storfurua tok vi et selvbilde før vi fortsatte nordøstover mot Stykket. Her var føret forholdsvis akseptabelt det meste av strekningen, kun noen få steder måtte vi stå av og leie syklene. Så fortsatte vi vestover skiløypestien mot Grønlia. Også her var det et par avsporinger for begge syklistene, men likevel var dette en av turens best sykkelbare partier.

Vi fant oss et bord i solveggen på Grønlia, og benket oss med kanelboller og kaffe. Og så nøt vi mat, kaffe og vårsola, som stort sett klarte å manøvrere seg mellom de digre skyene på himmelen. Det var rett og slett så deilig i solveggen at vi ble sittende både vel og lenge. Praten gikk bl.a om lyshastigheten og avstander i universet, om mellommenneskelige relasjoner og om dette og hint.

På returen valgte vi å prøve overveien forbi Lagmannsætervollen opp til Lianveien. Mesteparten av strekningen gikk det an å sykle, men det er nok fortsatt litt i tidligste laget for syklister uten vintersyklingerfaring. Lianveien og Skråstien var stort sett helt bare, det samme var veien gjennom og ned fra Vådan gård. Ved Granåsen syklet vi over parkeringen og rundt sirkusteltet til Merano. Vi ankom Tiller ca kl. 16, etter en delvis strabasiøs, men også morsom sommersesongåpningstur.

Blåsborttur til Sponhuset

Det ble en sen turstart denne søndagen, og vi var lenge usikker på om vi gadd, for tidvis bøttet det ned og det blåste friskt fra vest. Temperaturen var rundt fem grader. Så klokka var rundt to da Anita og Svein Erling la i vei, med regntrekk både på oss og sekkene.

Først en liten omvei om den lokale blomsterbutikken og Tiller kirkegård. Derfra bar det ned gjennom Sjetnemarka, over Øvre Leirfoss-demningen, opp bakkene til Leira gård, forbi Leira kapell og over til Utleira og bakkene opp til Steinan. Derfra ned til Dragvoll hvor vi startet på turens morsomste avdeling, stien ned langs Stokkbekken til Jakobsli og videre ned til Ladestien ved Statoilbygget. På Ladestien var det få fotgjengere, regnvær legger ofte en demper på utferdstrangen, selv for tøffe trøndere. Så vi fikk fin framdrift på den underholdene stien langs Trondheimsfjorden ut til Ringvebukta, der dagens mål Sponhuset ligger.

Vi låste syklene fast i et gjerde og fant oss et bord i det koselige serveringshuset, med utsyn bl.a mot syklene våre. Vi spanderte på oss kaffe og varm eplekake med krem og is. Mmm. Praten gikk lett og ledig, så det ble nødvendig med kaffepåfyll.

Tilbaketuren gikk via Lade, Valentinlyst, Moholt, Voll, Steinan, Leira og Sjetnemarka. Totalt var turen på 3,6 mil i følge tur-appen. Både syklene og Svein Erling måtte spyles, syklene (og Svein Erling) var veldig sølete etter turen. Da vi kom inn var det himmelsk med varm dusj og tørre klær. :-)

Alenetur til Skistua

RSP-generalen Svein Erling var opptatt med korseminar den her helga. Anita var opptatt med kortreff dagen og kvelden før, og var tvilsom omkring hennes deltakelse på søndagens tur. Ingen andre hadde meldt om verken frafall eller sikkert oppmøte heller. Så om det ble RSP-tur i dag var… helt riktig: Usikkert! Anita hadde en sen frokost, men tok beslutningen om at det måtte bli en sykkeltur i dag. 10 plussgrader, delvis overskyet, vindstilt og ingen nedbør. Klokka 1315 startet Anita fra Tonstadbrinken med Bymarka som mål. Det ble den vanlige veien opp til Vådan gård, Skråstien, Lianvegen og Skistua. Returen ble i samme sporene som oppoverturen. Føret var tungt (vått og gjørmete) på alle grusveier. Snøen er stort sett borte nå med noen få unntak der hvor skiløypa krysser Lianvegen. På Skistua var det godt med en pust i bakken på en benk. Medbragt vann smakte godt, og det fikk klare seg med det før returen. De rare gubbene som er avbildet her er å treffe på Skråstien. Etter denne gjørmeturen, som tok ca 2 timer, ble det spyling av sykkel og meg selv ved hjemkomst.
Det er ikke meldt om andre aleneturer i RSP-ånd i skrivende stund.