Gamle Bynesvei og Lavollen

Etter herlig sommervær i uka begynte det å fossregne lørdag kveld, et regnvær som såvidt ga seg før turstart denne søndagen. Temperaturen var bare tolv grader, det var fortsatt overskyet, men det var vindstille. Fredag kveld hadde Sten ytret ønske om å få oppleve Gamle Bynesvei. Dette ble dagens mål. Fra Tiller startet Sten og Svein Erling, på Huseby plukket vi opp Per og ved Smistadkrysset ventet Helge M på oss.

Vi vurderte at å ta ned Bergskaret og opp Gamle Bynesvei fra Rye kunne bli en for lang tur for enkelte, så vi bestemte oss for å kun få med oss øverste del av Gamle Bynesvei. Vi syklet opp gjennom Vådan, opp Skråstien og nordover Lianveien, deretter et par hundre meter nedover Fjellseterveien og så krysset vi over til Tømmerdalsveien via vestsiden av Kobberdammen. Så tok vi vestover på nordsiden av Gråkallen og fortsatte et par km på Gamle Bynesvei til vi kom til Klefstadmyra. Der stoppet vi litt, til knotten ble for plagsom.

Så snudde vi, syklet tilbake og fortsatte forbi Tømmerdalstorget til Lavollen. Der benket vi oss utendørs og praten gikk om bl.a kollektivtrafikk, hvordan det er å jobbe i førti graders varme, om hvor fine vintrer og somrer det var i barndommen og tidligere tider. Kaffe og kaffemat smakte fortreffelig utenfor de gamle bygningene på Lavollen.

På hjemveien syklet vi først ned til Tunga gård og ut på Fjellseterveien. Så fulgte vi denne oppover til bussholdeplassen Grønlia. Jepp, Grønlia har faktisk en egen bussholdeplass! Der tok vi av stien opp gjennom skogen som munner ut på Lianveien der Grønliaveien tar av. Derfra fulgte vi Lianveien nedover til Skåstien og derfra via Vådan til Granåsenområdet, der vi skiltes. Noen hadde planer om ferie, så neste søndag kan det bli andre turdeltagere.

For oss som startet fra Tiller ble turen på 32½ km. Total stigning ble på 508 m. Snittfarten var 11 km/t, altså et forholdsvis moderat tempo. Alt i alt en hyggelig tur. Og sola? Den dukket opp igjen etter hvert.

Fire mil i solsteik

Det var 17°C og lettskyet vær ved turstart, men det ble varmere etter hvert. Da vi kom hjem var det steget til 22°C i skyggen. Sånt kjennes godt for vintervante trøndere. Anita og Svein Erling var turens eneste deltagere, noe som betød at vi kunne bestemme traséen og tempoet selv.

Anita på vei ned til Byneset fra Bergsskaret

Fra Granåsenområdet fortsatte vi opp kneikene til Frøset, litt ned og nordover via travveien til Vådansaga, vestover Vådanveien opp Almenningsbakken, forbi Hallsetaunet, rett forbi Storfurua og Skjellbreiademningen og rett vestover forbi Marka. Så fortsatte vi vestover de lange bakkene opp til Bergss
karet, og ned på den andre siden til Bynesveien. Så ble det ca 4 km på asfaltsletta nordover til Rye. Rett før bakken ned til Rye "sentrum" svingte vi av østover og oppover Gamle Bynesvei. Den idylliske veien klatret oppover med en sildrende bekk ved siden av, og vi var glade for trærnes skygger, for nå merket vi virkelig sommervarmen.

Nesten oppe svingte vi av sørover Klefstadstien mot Elgsethytta. Dette var en ny opplevelse for oss begge. Den første halvparten var lett sykkelbar. Men så ble det brattere. Og brattere. Og mer og mer uframkommelig med medbrakt sykkel. Hele stien er på knapt to km, men psykisk og fysisk var dette turens hardeste etappe. Stien ender opp på hovedveien til Elgsethytta, få hundre meter før hytta.

Det smakte utrolig godt med sprudlesaltvann, kaffe og melisboller i solveggen. Praten gikk mest om turen så langt, og om at returen måtte være ørlite lengre enn korteste vei for å havne på fire mil.

Så returen var korteste vei ned og østover forbi Vintervannet, ned skiløypestien parallelt med Fjellseterveien til Lianveien og Lianveien sørøstover. I stedet for å ta snarveien ned Skråstien, fortsatte vi rundt Lianrestauranten og sørover til Vådanveien, ned gjennom Vådan gård og Leirbrua/Granåsen-området via Huseby, Kolstad Bjørndalsbrua og hjem. Vel hjemme hadde Anitas turteller akkurat passert fire mil, med effektiv sykkeltid på 2½ time.