Mange kjente i marka

Denne fantastisk flotte søndagen var vi tre deltagere ved oppsamlingen ved Smistadkrysset/Granåsen-parkeringen. Pluss en fjerde deltager som fulgte oss på deler av turen (første og siste del). Vi fire var Helge Ø, Tore K, Wenche H og Svein Erling. Turmål ble Lavollen, fordi det var lenge siden vi var der sist.

Først svingte vi rundt Sirkus Arnardo og langs den digre snøhaugen (som ligger og venter på neste vinter), vi fortsatte oppover mot Vådan og passerte Vådan gård på Pilegrimsstien i skogen rett øst for gården. I stedet for å velge den vanlige Skråstien opp til Lianveien tok vi motsatt vei og opp Vådanstien og videre opp til Stykket. Der klatret vi opp bakken opp til Grønliaveien og der forlot Wenche oss for hun hadde visst et ærend innom Grønlia. Vi andre fortsatte nordøstover Grønliaveien og svingte nordvestover Lianveien til Fjellseterveien. Den fulgte vi et par hundre meter nedover før vi svingte av veien mot Kobberdammen.

På Kobberdamdemningen tok vi en liten pause, hvor vi bl.a snakket om badetemperaturen, før vi svingte av stien ned- og østover til Lavollen. Der fant vi oss en bordende i sørveggen der vi benket oss med kaffe og kaffemat. Et par av oss savnet usmurte og nystekte sveler med syltetøy og rømme, som tidligere var Lavollens spesialitet. I dag lot vi være de ferdigsmurte svelene (med smør og sukker) og gikk for nystekte vafler med syltetøy eller gulrotkake (som også var godt). Praten gikk lett og ledig.

Mens vi satt der og pratet dukket Wenche opp, det er utrolig hvor mye den dama sykler, selv om hun har elektrisk hjelpemotor. Praten dreide fort over på musikk, dette var en fellesinteresse for alle fire. Dog litt ulik musikk, men musikk er musikk er musikk, eller noe sånt. Men vi snakket også om en mulig fjelltur per sykkel (noe vi har snakket om utallige ganger på tidligere RSP-turer). Kanskje det blir i år?

Plutselig, som ved magi, var det enda en gammel kjenning i RSP-miljøet som dukket opp og sa hei, nemlig Anita, som var på vei oppover, men som tok seg en god pause ved bordet vårt. Praten dreide over på gamle dager, Anita og Tore hadde gåttt på barneskolen i samme klasse og hadde ikke møttes på mange år.

Men alt godt har en ende (og jepp, pølsa har to), rundt halv fire fant vi ut at det var på tide å komme oss videre, Anita skulle oppover mot Kobberdammen (og ganske sikkert enda lengre), vi andre skulle nedover, litt usikkert hvor (av og til blir stivalgene våre til underveis). Men etter et par effektive setninger (ingen lange diskusjoner) bestemte vi oss for å ta Gamle Bynesvei (av mange feilaktig kalt Tømmerdalsveien) nedover til Sommersetra. Underveis stoppet vi ved Kilden, en naturlig kilde i veikanten der vannet alltid er kaldt og friskt. Det var det i dag også, veldig kaldt og veldig friskt. :-)

På Sommersetra viste Wenche oss en morsom og svingete skogsti tvers gjennom golfbaneanlegget. Deretter svingte vi rundt vestsiden av Theisendammen og over brua ved innløpet og opp til Ferista (et sted oppkalt etter ei "brrrumrist" i Fjellseterveien). Parallelt med Fjellseterveien går det en gammel akebakke, som nå var svært sykkelbar oppover, selv de våteste partiene var tørket opp. Om litt hadde vi klatret opp til Baklidammen.

Der krysset vi Fjellseterveien og fortsatte opp kneika til Femstikrysset (som er oppkalt etter et odde antall stier som krysses der). Derfra bar det nedover en nygruset vei til Kyvannet. Der svingte vi skarpt høyre og fortsatte oppover i skogen langs Gråkallbanens (trikkens) øvre del. Så krysset vi trikkeskinnene og fortsatt langs nordsiden av Lianveien og videre ned dalen til Odd Husebys vei. Vi fortsatte i samlet flokk til benserten ved Leirbrua (bensert = bensinstasjon), bare avbrutt av et kort stopp for å beundre en gammel Ford Cortina Mk.2 (en tilsvarende hadde vært Tores første bil). Så pratet vi litt om våre førstebiler før vi fortsatte. Ved benserten sa Helge takk for seg.

Tore takket for seg ved avkjøringen til Flatåsen og Wenche takket for seg da vi kom til Tiller. Selv syklet jeg helt hjem, til mitt hjem, og det gjorde nok de andre også, til deres hjem. Og neste søndag er det gode muligheter for en ny jabbesykkeltur i marka. Vil du være med, så heng på!

For meg ble turen på 29,96 km i følge Strava, altså 40 meter under 3 mil. Det kjentes passe langt i varmen.

Sesongstart til Grønlia

1. mai 2018 var en kjølig og overskyet dag, men tre RSP-ere, Helge M, Helge Ø og Svein Erling, la likevel trøstig avgårde innover i Bymarka. Turmålet ble Grønlia, fordi én av deltagerne hadde vært der ettermiddagen før. Da måtte han riktignok leie sykkelen et stykke.

Vi syklet først opp bakkene mot Vådan gård, der svingte vi vestover langs jordene og ned på "travveien" nordover til Vådan-saga. Så var det å klatre vestover opp Almenningsbakken og fortsette forbi Halsetaune gård til Storfurua ved Skjellbreia, videre nordover mot Stykket. Så langt var veiene bare. Så svingte vi vestover mot Grønlia på skiløypestien og her møtte vi snøen. Med smale hybriddekk og 70 psi var ikke dette sykkelbart, men med 2.35" terrengsykkeldekk med 20 psi og litt aktiv balansering var det aldri nødvendig å sette ned føttene. Fra der skiløypestien møter Grønliaveien (nederst i "brattbakken") var det bart helt inn til hytta.

Svein Erling falt for fristelsen og kjøpte baccalao (nyyyydelig), mens de andre kjøpte kaffe og kanelsnurrboller med melis. Svein Erling avsluttet med eplekake med krem da de andre ordnet påfyll på kaffen. Praten handlet mye om musikk og film denne røde tirsdagen, både om kommende konserter, gamle guder (musikkguder), om filmmusikk og mye annet. Vi kjenner hverandre godt så det var ingen lange tankepauser i samtalen. Ti minutter før stengetid fant vi ut at tiden var moden for retur.

På returen var snøen blitt litt løsere, men den var fortsatt sykkelbar med de bredeste dekkene. Vel ute på Stykketveien tok vi denne nordøstover, forbi Stykket, og videre til Vådanstien. Den siste biten var snødekt, sporete og vanskelig å sykle på. Vi valgte skogstien øst for Vådan (der var det også et par korte snøpartier) før vi stupte ned bakkene til Leirbrua-benserten, der vi skiltes og takket for turen.

Neste RSP-tur blir førstkommende søndag. Vil du være med, så heng på!

Gamle Bynesvei og Lavollen

Etter herlig sommervær i uka begynte det å fossregne lørdag kveld, et regnvær som såvidt ga seg før turstart denne søndagen. Temperaturen var bare tolv grader, det var fortsatt overskyet, men det var vindstille. Fredag kveld hadde Sten ytret ønske om å få oppleve Gamle Bynesvei. Dette ble dagens mål. Fra Tiller startet Sten og Svein Erling, på Huseby plukket vi opp Per og ved Smistadkrysset ventet Helge M på oss.

Vi vurderte at å ta ned Bergskaret og opp Gamle Bynesvei fra Rye kunne bli en for lang tur for enkelte, så vi bestemte oss for å kun få med oss øverste del av Gamle Bynesvei. Vi syklet opp gjennom Vådan, opp Skråstien og nordover Lianveien, deretter et par hundre meter nedover Fjellseterveien og så krysset vi over til Tømmerdalsveien via vestsiden av Kobberdammen. Så tok vi vestover på nordsiden av Gråkallen og fortsatte et par km på Gamle Bynesvei til vi kom til Klefstadmyra. Der stoppet vi litt, til knotten ble for plagsom.

Så snudde vi, syklet tilbake og fortsatte forbi Tømmerdalstorget til Lavollen. Der benket vi oss utendørs og praten gikk om bl.a kollektivtrafikk, hvordan det er å jobbe i førti graders varme, om hvor fine vintrer og somrer det var i barndommen og tidligere tider. Kaffe og kaffemat smakte fortreffelig utenfor de gamle bygningene på Lavollen.

På hjemveien syklet vi først ned til Tunga gård og ut på Fjellseterveien. Så fulgte vi denne oppover til bussholdeplassen Grønlia. Jepp, Grønlia har faktisk en egen bussholdeplass! Der tok vi av stien opp gjennom skogen som munner ut på Lianveien der Grønliaveien tar av. Derfra fulgte vi Lianveien nedover til Skåstien og derfra via Vådan til Granåsenområdet, der vi skiltes. Noen hadde planer om ferie, så neste søndag kan det bli andre turdeltagere.

For oss som startet fra Tiller ble turen på 32½ km. Total stigning ble på 508 m. Snittfarten var 11 km/t, altså et forholdsvis moderat tempo. Alt i alt en hyggelig tur. Og sola? Den dukket opp igjen etter hvert.

Godvær på Rønningen

I dag var vi kun to karer på tur, Helge Ø og Svein Erling. Og fordi det var Topp 7-dag i marka valgte vi å sykle til Rønningen.

Vi startet som vanlig over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad/Huseby. I Smistadkrysset svingte vi av sørover før vi på toppen svingte vestover, gjennom tunet på Smistad gård og gjennom skogen til Smistadveien. Bakkene oppover til Rønningen kan være tøffe, med få og korte pauser underveis, men vi kom da oss opp i dag også.

Det var litt matkø, men vi fant oss et ledig bord ute i solveggen. For sannelig ble det både sol og god temperatur, noe vi selvsagt satte stor pris på. Samtalen i dag handlet bl.a om skylagringstjenester, om ferieplaner og om en eventuell kommende grillaften i borettslaget.

Vi valgte å ta turen ned til Lauglovannet på hjemveien. Vi valgte å leie syklene forbi det mest sølete og rotfulle stykket, men eller gikk det i et jevnt tempo på hjemveien. Det skyet over, men det kom ikke noe nedbør og temperaturen var behagelig sommerlig.

Alt i alt ble det trivelig tur, som vanlig.

Godværstur på snørester

Denne søndagen ble vi fire på tur, Tore B, Helge Ø og Svein Erling fra Romemyra, og Helge M fra Stavset. Og for et fantastisk vær, strålende sol fra en lettskyet himmel og rundt femten plussgrader i skyggen.

Da vi samlet troppene ved Smistadkrysset ble vi raskt enige om å sykle til Grønlia. Vi trødde oss opp bakkene mot Vådan, svengte vestover til travveien og opp Almenningsbakken. Videre til Storfurua, der vi svingte av nordover Stykketveien. Så innover skiløypestien (der det fortsatt var noen få snørester, men de var stort sett sykkelbare, ganske fast snø uten ispartier. Den siste biten inn mot Grønlia var helt bar og tørr.

Vi benket oss ovenfor hytta med god utsikt over Skjellbreia og landskapet forøvrig. Praten gikk både om turplaner og turplaner, litt om musikk (men ikke ett ord om MGP) og litt om fotografiapparater. Vi koste oss i sola og det det ble selvsagt en påtårrunde.

Etter boller, eplekaker og kaffe bestemte vi oss for å prøve Grønliaveien ("overveien") tilbake. Det gikk overraskende greit på sommerdekkene våre, til tross for noen delvis harde snøpartier. Lianveien og Skråstien var helt bare og helt tørre.

Vi var enige om at det hadde vært en veldig trivelig tur. For oss fra Tiller ble det ca 25 km tur-retur.

Snøsmeltingstur til Grønlia

I uka før hadde det vært et par dager med nesten sommerlige temperaturer, men denne søndagen var det kun fem grader og en sur vind i tillegg. Fra Tiller startet Helge Ø og Svein Erling. Vi møtte Helge M ved Smistadkrysset og bestemte oss for å sykle til Grønlia. Alle tre syklet på sommerdekk.

Vi svingte inn i marka fra benserten ved Leirbrua og syklet opp mot Vådan. Så svingte vi av vestover veien langs jordene og ned til Travveien. Derfra til Storfurua, nordover Stykketveien og vestover skiløypestien til Grønlia.

Der hadde vi en lang samtale, innendørs.

På hjemveien tok vi Stykketveien østover og fortsatte på den såkalte vinterveien, som nå i vårløsninga ble en ganske interessant opplevelse. Flere ganger satte syklene seg fast i vårløsningsgjørma og vi måtte leie syklene forbi de verste partiene. Så tok vi Travveien og Vådan tilbake der vi hadde kommet tidligere på dagen.

Vårtur til Rønningen

Denne søndagen valgte Helge M og Svein Erling å sykle til Rønningen. Motbakkene oppover var sugende med en blanding av is, hardpakket snø i oppløsning og vårløsningsgrus. Kaffepausen var lang.

Da vi kom ut traff vi tidligere RSP-er Anita, som var på skitur. Så vi pratet litt med henne før vi syklet tilbake der vi kom fra. På hjemveien økte vinden og så kom det ei tett, men kort snøbyge, så vi merket godt at vinteren ikke hadde sluppet taket helt enda.

Andre påskedag til Skistua

Denne ekstrasøndagen (som jo egentlig var en mandag) dukket det opp et nytt RSP-medlem, Tore K. Tore K og Svein Erling valgte å sykle til Skistua, der vi hadde en lang prat om dette og hint.

På veien oppover tok vi veien gjennom tunet på Vådan og oppover Skråstien, pluss at vi først vurderte stien via Kobberdammen til Lavollen. Men der fant vi ut at det fortsatt var for mye snø, så vi dro til Skistua i stedet.

På hjemveien syklet vi rundt Lian-restauranten og skogstien øst for Vådan og fortsatte via Nilsbyen, for variasjonens skyld. Alt i alt en trivelig tur i kjølig, men pent vårvær.

På-/avtur til Grønlia

Palmesøndagen opprant med jevnt grått skydekke, oppholdsvær og noen plussgrader. Svein Erling hadde invitert med de andre RSP-erne, men alle meldte avbud, så dette ble en alenetur.

I marka er det slutt på skiføret i de lavere delene, men ikke helt sykkelbart overalt likevel. Svein Erling satset på å prøve å komme seg til Grønlia, mest for å teste om det var mulig. Det var det egentlig ikke, det ble mye leiing av sykkelen. Men inne i mellom var det såpass hardt at det gikk å sykle fem, ti, tjue, femti meter eller mer før det brått var stopp igjen i halvråtten snø.

Opp fra Leirbrua og forbi Vådan gård gikk det stort sett greit å sykle, men turstien rett øst for gården minnet stedvis mest på en nygjødslet åker. Noen partier luktet rett og slett fraukjeller (gjødselkjeller på trøndersk). Vådan gård og Trondheim kommune har skiltet at veien gjennom innmarka er stengt for turgåere og syklister. Da oppfattes dét at det er fullt av hestemøkk i den alternative stien som en ren provokasjon. Vil man unngå hestemøkkhelvetet er det bedre å passere foran hestestallen på den forbudte innmarkveien, der er det stort sett møkkfritt. Sånn har det vært i flere år, dette er ikke unntaket, men regelen. Den omtalte "møkkastien" er forøvrig skiltet som en del av Pilegrimsleden ...

Videre gikk turen opp Skråstien. Selv om det var et par snøflekker på øverste del, så gikk det lett å passere disse uten å gå av sykkelen. Lianveien var stort sett bar, bortsett der den kryssetskiløypetraséer, men selv der gikk det lett å sykle over med litt fart og passe girutveksling. Men SE (Svein Erling) måtte gi opp første del av Grønliaveien etter få meter, snøen hadde kanskje vært sykkelbar med tjukksykkel, men ikke med 2,35" brede terrengdekk med litt over 20 psi dekktrykk, de grov seg bare ned og ferden stoppet raskt helt opp.

Så SE snudde og satset på skiløypetraséen litt lengre opp. Der bar det litt bedre, selv om det var veldig løst opp de første kneikene. Men så ble det isete og det gikk nedover, så der var det mulig å sykle kortere og lengre partier før dekkene grov seg ned i oppmalt snø igjen. SE trøtet seg med at det nok var god mosjon å bale i snøen. Det var litt morsomt også, spesielt blikkene til fotgjengerne, som nok tenkte at ddette var en vaskeekte sykkeltosk. Og dét var det jo. :-)

Den siste biten inn mot Grønlia var det imidlertid stort sett helt bart. SE så likevel ingen andre syklister, og kun et svakt spor av en enkelt skiløper (høyere oppe). Det var noen fotgjengere, men ikke veldig mange. Inne på hytta var det derfor godt om plass og stille og fredelig. SE kjøpte seg en bolle og en kopp kaffe. Bordene var påskepyntet.

På returen valgte SE skiløypestien mot Stykket. Også der var det noen leiepartier, men også noen lengre partier som var ganske lett å sykle. På Stykketveien sørover mot Storfurua var det helt bart, og det var det også østover Halsetauneveien. For å unngå møkkahelvetet ved Vådan gård, valgte SE skogstien mot Frøset gård. Her var det lange partier der snøislaget bar skikkelig bra, men også et par hundre meter med leiing. Fra Frøset og ned til Leirbrua var det helt bart. Vel hjemme måtte sykkelen spyles.

Turen ble 26,6 km lang, med en snitthastighet på bare 12,2 km/t. Noe som egentlig ikke var så verst føret tatt i betraktning. Hvis været holder seg kan det godt hende det blir flere markaturer i påska, men helst med flere deltagere.

Trasékart fra Strava-appen

Piggdekktur til Grønlia

I dag var det overskyet oppholdsvær, vindstille og et par plussgrader i marka. Den siste uka med vekslende temperaturer rundt null, kombinert med null nedbør, har gjort markas oppkjørte stier og veier enten dekket av hard is eller hardpakket snø. Svein Erling var på rekognoseringstur i marka dagen før (lørdag), så vi ble enige om å sykle til Grønlia, i utrygg forvissning om at snøen bar (eller rettere sagt, vi håpte det). Vi var Helge M, Helge Ø og Svein Erling. Alle syklene var utstyrt med piggdekk.

Trasévalget ble å unngå helt ferskoppkjørte skitraséer, så vi syklet opp bakkene til Frøset, fortsatte oppover skogsveien til Halsetauneveien, fulgte denne til Storfurua, så nordover Stykketveien og til slutt vestover skiløypestien inn mot hytta. Det var et ypperlig valg. Det var litt glatt i et par av kneikene i skogen ovenfor Frøset, i én av de måtte alle tre gi opp midt i bakken. Å gå av sykkelen midt i en bakke er litt nervøst, for sykkeldekkene sitter vesentlig bedre på underlaget enn upiggete sko. Men vi slapp å skli ukontrollert bakover denne gangen, heldigvis. Sånt kan skje av og til.

På Grønlia fant vi oss et ledig bord rett ved kjøkkenet, noe som betydde at vi hadde veldig kort vei til kaffepåfyll. Og der gikk praten om dette og hint i over én time, bl.a om bygging og vedlikehold av sykkeltraséer. Vi var litt uenige om det burde vært GSV (gang- og sykkelvei) opp til Skistua, og hvem som burde betalt for en sånn GSV, men mer enige om at Stavne-området burde hatt andre sykkelløsninger enn i dag.

Returen var først østover til Stykket, og videre sørøstover på vinterveien til Halsetauneveien. Der krysset vi over til travveien, som er bygd om på sørenden slik at vi måtte opp til Vådan gård før vi tok av ned bakkene til Leirbrua.

Alle tre var enige om at det hadde vært en framifrå RSP-tur, og om at hvis føret ikke blir vesentlig anderledes om ei uke, så satser vi på en ny RSP-tur da.

Piggdekktur til Rønningen

På grunn av enorm snøsmelting de siste dagene ble vi hele tre deltagere på årets aller første RSP-tur, Helge M, Helge Ø og Svein Erling. Det var noen få plussgrader, vindstille, overskyet oppholdsvær og noenlunde bart på gang- og sykkelveiene, men på Smistadveien opp til Rønningen var det stort sett strødd is (alle tre hadde piggdekk).

To av oss helårssykler til og fra jobb, mens sistemann går på ski når det er mulig. Skimuskler og sykkelmuskler er muligens ikke de samme, eller de samme musklene brukes på ulike måter, for det var skientustiasten som slet mest oppover bakkene. Og bakkene opp til Rønningen er skikkelig seige, selv om turen ikke er så lang i antall kilometer (19,9 km tur-retur i følge Strava-appen). Vi måtte selvsagt ta hensyn til mange barnefamilier, som gikk samme ruta til fots. Så alt i alt var dette en ganske normal RSP-tur, med passe tempo til å jabbe litt underveis og ikke minst en skikkelig laaang kaffepause med enda mer jabbing. I dag handlet pausepraten
mest om fjellturer på ski og til fots i Trollheimen og sunnmørsalpene. Bl.a om hvor Innerdalstårnet ligger i forhold til andre turmål.

Alle tre syntes det var en trivelig tur, og selv om vi hadde en lang kaffepause, rakk vi hjem før det begynte å bli mørkt.

Den gyldne pedal, en vandrepedal

I forbindelse med at vi har funnet ut at RSP fyller minst ti år i år, og at vi derfor har et slags jubileum, så har vi lansert Den gyldne pedal, en vandrepedal. Kriteriene for utdeling av denne vandrepedalen finnes foreløpig ikke, men det kan jo være et av jabbetemaene utover sommeren. Vi tar det som det kommer, slik vi har for vane i RSP. Det er jo sånn vi liker å ha det i denne jabbesykkelgruppa, uhøytidelig og i passe doser.

Vi har ofte store planer om DEN turen, f.eks å laste opp syklene på en tilhenger, kjøre til Hjerkinn og sykle til Snøheim. Men da må vi planlegge litt og starte før 12. De fleste søndagsturene blir til mens vi sykler. Det normale spørsmålet når vi møtes er "hvor vil vi dra i dag?" Og så jabbesykler vi dit, tar en kaffe og gjerne en til, jabber om løst og fast, bl.a om turer vi har vært på, turer vi kan tenke oss å dra på, om livets mange overraskelser, om politikk, om noe vi har lest, hørt eller sett, om sykkelproblemer, kort sagt det som faller seg inn.

Vil du være med i RSP? Så heng på, send en SMS til Svein Erling på 402 87 189, så ser vi etter deg der du vil henge deg på. Velkommen!

Pinsetur til Grønlia

De fleste av de relativt faste RSP-deltagerne meldte avbud i dagene før denne søndagen midt i mai, men en halvtime før turstart ringte Per til Svein Erling og sa at han ville være med på en tur. Så ca kl 12.22 møttes vi ved Leirbrua-benserten (bensert = trøndersk for bensinstasjon).

Vi satset på Grønlia og syklet opp bakkene til Frøset, ned til travveien, rundet Våddansaga, klatret opp Almenningsbakken, passerte gården Hallsetaune og svingte av nordover ved Storfurua. Videre oppover bakkene øst for Skjellbreia før vi svingte av skiløypestien innover mot Grønlia. Der var det fortsatt noen få snøflekker, og det var litt vått noen steder, men i forhold til all snøkjøringen forrige søndag var det rene sommerføret nå.

På Grønlia fant vi oss et bord inne, det var ganske surt ute, bare 8-9 grader, selv om sola tittet fram av og til. Praten gikk mest om vår felles interesse Byneset songlag, men også andre temaer som fjesboka, G+ og LinkedIn, mobiltelefontrøbbel og noe annet. Vi satt nok over en time, så det ble god tid til påfyll av kaffen.

På hjemveien syklet vi opp til Lianveien som vi fulgte nedover og forbi Lian restaurant, videre nordover til skillepunktet vårt nord for Lianvannet. Der syklet Per videre nedover mot Kyvannet og Svein Erling rundet nordsiden av Lianvannet, fortsatte stien ned til Odd Husebys vei og returnerte til Tiller.

Dette var en god jabbesykkeltur i ei bymark som begynner å våkne av vår.

Tidlig sesongåpning til Skistua

Dette var en flott vårdag, med sol fra skyfri himmel, lite vind og temperatur på rundt ti plussgrader i skyggen. Ikke verst for 3. april!

Allerede kvart over elleve startet Helge Ø og Svein Erling fra Tiller og et kvartér senere møtte vi Helge M ved Granåsen. Vi syklet opp gjennom Våddan, opp Skråstien (som var nesten snøfri) og videre oppover Lianveien (som var nesten like snøfri). Til slutt klatret vi opp øverste del av Fjellseterveien til Skistua. For én av deltagerne var dette sesongens aller første sykkeltur, og med skiturer fra begge foregående dager kjentes det tungt oppover de bratteste bakkene.

På Skistua hadde vi en laaaaaang jabbepause med kaffe og bakverk. Praten gikk om både årets aprilspøker, om ski og fotball på TV, om påskeferiens opplevelser og om dab-radioer i bil.

Vi returnerte samme vei som vi kom (motsatt vei), bortsettt fra at vi tok Våddanveien ned til Ugla fordi Helge M måtte innom Bunna og handle noe. Derfra syklet Helge Ø og Svein Erling tilbake til Tiller.

Føret var sølete og vått, det er fortsatt mye snø og mange skiløpere i marka.

Evige pedaloptimister til Rønningen

Da Anita, Helge Ø, og Svein Erling startet fra Tiller litt over tolv var bakken dekket av et par cm snø, som kom natt til lørdag. Men etter et par hundre meter, før vi kom til Bjørndalsbrua, begynte snøfillene å dale. Først lett og så tettere og tettere. Samtidig blåste det frisk bris midt i mot, så selv om det var bare et par minusgrader kjente vi det i kinnene.

Gutta boys på vei vestover Store Leirsjøen

Ved Leirbrua møtte vi Helge M og ble enige om å sykle over Leirsjøene og opp veien fra brua nedenfor Marken og opp til Rønningen "bakveien". Vi syklet opp til Leirsjø-demningen og måtte bære syklene opp trappa og ned en glatt liten bakke for å komme ned på isen på den andre siden. Deretter syklet vi ut i snøværet, som nå var blitt så tett at vi knapt så breddene når vi var midt utpå Store Leirsjøen. Men vi syklet modig fremover til vi igjen så land og manøvrerte oss deretter langs land til vi kom til Leirelva. Utløpet ved Lille Leirsjøen er åpent, men der går det en relativt slett sti på nordsiden og snart var vi utpå neste islagte vann. Her skimtet vi land på den andre siden og valgte den tilfrossede og småsvingete bekken oppover til Marken-brua. Der var det bare å trø opp en liten metersbakke så var vi på stien oppover mot Rønningen. Men vi fant fort ut at denne stien var glatt og ujevn under snøen, og det ble stadig tykkere snølag, så det ble vanskelig å se hvor det var jevnt eller ujevnt under snøen. Så vi måtte leie syklene oppover mesteparten av bakkene, det vil si mesteparten av strekningen opp til Rønningen.

På Rønningen fant vi oss et ledig bord aller innerst i andre etasje. Der gikk praten både om vinteraktiviteter, om Sjetnekorets kommende kabaret og om livet generelt. Så koste vi oss med kaffe og kaffemat til det begynte å bli skumring utenfor.

På returen valgte vi veien til Smistad. Snølaget var nå så tykt at det kun var i de bratteste kneikene det var noe poeng å bremse. Men snøen var heldigvis ikke kram, så det gikk forholdsvis greit å komme seg velberget ned. På bilveien til Granåsen var det heldigvis brøytet. Ved Granåsenkrysset sa vi ha-det til Helge M og nevnte samtidig at det neppe blir RSP-tur neste søndag med dette været. Så syklet vi andre gjennom det nå ganske tykke snølaget på gang- og sykkelveien tilbake til Tiller. Kun fra og med Bjørndalsbrua var det brøytet.

Når dette skrives sitter vi innendørs foran vedovnen og kommer oss i varmen igjen. Men vi må ut senere i kveld og måke snø. Akkurat nå hører vi naboens snøfres dure utenfor i snøværet.

Sesongåpning på is og snø til Grønlia

På årets første RSP-tur var det ca 5 minusgrader og klarvær da Anita og Svein Erling startet fra Tiller. Bakkene oppover fra Bjørndalsbrua gikk overraskende lett, til tross for liten fysisk aktivitet i jula og romjula. Ved Leirbrua-benserten møtte vi Helge M. Etter å ha ønsket hverandre godt nytt år bestemte vi oss for å starte årets sesong på Grønlia.

Vi startet med de isete, men strødde bakkene opp til Vådan, valgte baksidestien øst for gården (som ikke var strødd) og fortsatte opp Skråstien (der det kun var sporadisk strøing). Av og til krafset det barskt når dekkpiggene søkte etter feste i den knallharde isen. Men opp kom vi alle tre. Også oppover Lianveien var det strødd litt. Så svingte vi av på Grønliaveien. Der var det ikke antydning til strødd, men der var underlaget hardkjørt snø, med et betydelig bedre feste, så ferden innover og nedover til Grønlia ble en skikkelig kosetur for vinterdekksyklister.

Svein Erling og Helge M nyter kaffe og kanelbolle på Grønlia

På Grønlia fant vi oss en bordende der vi benket oss med kaffe og kanelboller. Praten gikk uanstrengt om bl.a opplevelser i juleferien, inkludert sporadiske sykkelturer, familiære opplevelser, snø her og der, nyttårsaften, 16 plussgrader på Møre og jobbaktiviteter inkludert tilbakelagte og planlagte utenlandsturer.

Etter pausen tok vi skiløypestien østover (snøføre) og deretter Stykketveien sørover mot storfurua (strødd is, med enkelte barflekker). Så bar det oppover og forbi Halsetaunet og videre til toppen av Almenningsbakken. Der tok vi av stien sørøstover gjennom skogen til Frøset (hardpakket snø) og fortsatte ned bakkene fra Frøset til Leirbrua-benserten (strødd is). Der avtalte vi mulighetene for neste fellestur med Helge M, og Anita og Svein Erling fortsatte tilbake til Tiller.

Friskt var det, skikkelig friskt, men det finnes gode klær, og så kjennes det fantastisk å ta en varm dusj og få på seg tørre klær etter en slik gnistrende flott tur i den vakre Bymarka vår, som på dette føret egner seg best på brodder, piggsko eller en vinterpigget sykkel. 

Turlengde 25 km

Til Lavollen i deilig sommervarme

I dag var den harde kjerne på plass i RSP-gruppa. Det vil si Helge Ø, Helge M, Svein Erling og Anita. På Granåsen hadde vi som vanlig et RSP-råd hvor det alltid er 2 saker på saklista: 1. Hvor går dagens tur? 2. Hvilken løype velger vi for å komme dit? Lavollen ble foreslått og enstemmig vedtatt. Løypa ble bestemt: Vådan, Skråstien, Lianvegen, Fjellsæterveien, Kobberdammen, Lavollen.

Vi var ikke klar over at det ble arrangert NM i hest og vogn på travbanen nedenfor Vådan gård, og som vi må passere, før vi hadde startet bakkene opp mot Vådan. Der sto det en plakat i starten på bakken at vegen var stengt. Vi spurte noen som kom vegen ned fra Vådan, og de sa at det gikk fint å ferdes på vegen, så vi tok sjansen og klatret bakkene oppover. Da vi kom til travbanen så vi det var litt mer folk enn vanlig, men skjønte også at dette var en sport for spesielt interesserte. Det var ikke noe problem å passere området, for å si det sånn. Men fint kledd var både, rytter, hest og vogn - det ska' dem ha :)

Under veis fikk vi jabbe-syklet litt. Det var lenge siden den harde kjerne hadde vært samlet så det var jo litt å snakke om. Blant annet hadde Helge Ø vært på en fjelltur i Innerdalen og klatret opp på Innerdalstårnet sist fredag. Det hadde vært en fantastisk tur i flott vær med gode opplevelser.

Noen vil kanskje tro at å sykle når gradestokken viser noen og tjue grader er alt for varmt. Men faktisk er det litt avkjølende å få en bris i fleisen og kroppen. Ok, det er en litt annen følelse i oppoverbakkene, men de er sjelden alt for lange i Bymarka. Dessuten er det mange ferskvann, tjern og kulper man kan avkjøle seg i hvis man vil. RSP-gruppa stoppet ved Kobberdammen. Mange badet, men ingen i vårt følge :)

Vel fremme på Lavollen kikket vi etter et bord i skyggen, men alt var opptatt der. Så vi satte oss like godt i "bakerovnen" (hjørneveggen, godt i ly for vinden). Noen helte i seg litt varm kaffe i tillegg. Varmt ute + varmt inne = svært varmt :) Klage, nei det gjorde vi ikke. Nå har vi venta på denne sommertemperaturen i hele sommer så den skal nytes! Etter ei god stund med jabbing om blant annet fjellturer, sykkelturer, kanoturer og USA-tur syklet vi hjemover. Det vil si, først et nytt RSP-råd med en sak på lista: Hvilken løype velger vi hjemover? Ingen heftige diskusjoner da følgende ble foreslått: Baklidammen, over fem-sti-krysset, Kyvannet, stien opp til Lianvatnet, stien ned til Odd Husebys veg, Granåsen og hjem.

Det var et yrende badeliv i Bymarka denne varme sensommersøndagen. Sletta ved Lianvatnet var fullt av badegjester og nesten like mange i vannet.

På Stavset takket vi for turen til Helge M, og vi andre syklet hjem til Tiller med enighet om at det er gode muligheter for at den harde kjerne treffes på ny RSP-tur neste søndag.

Litt kaotisk start til Elgsethytta

Trønderne våknet til en nydelig julisøndag med sol og gode varme grader. Og vi vet å nyte godværet når det endelig kommer. Har ikke hatt for mange slike dager i sommer! Som seg hør og bør på en søndag så må det en RSP-tur til. Helge M hadde meldt forfall så vi ble i alle fall tre i gruppa.

Så skjedde noe ekstraordinært som gjorde at Anita fikk en flying start på dagen. Hennes sønn, Simon, hadde kjørt sundt MC'en sin på Frøya og ekstra deler var på Tiller. Etter litt tenking fram og tilbake ble løsningen å sende delene med hurtigbåten til Hitra. Da var det bare for Anita og finne MC-delene, pakke de inn og hive seg på sykkelen til Brattøra, til hurtigbåten som skulle gå kl 12.10. Så skulle Anita sykle inn i marka og møte RSP-gruppa etterpå. RSP-starten ble en halvtime forsinket fra Tiller siden Svein Erling også ble heftet med MC-deler-finne-og-pakke-styret.

Det var som sagt en varm dag - å klatre oppover til toppen av Bymarka fra byen kunne bli hett, så Anita bestemte seg for å ta med sykkelen på trikken til Lian og sykle derfra. Trikken kom, og trikken dro uten Anita. Den kjørte bare rett forbi holdeplassen i Ila! Ok, da var det bare å sette seg på sykkelen og klatre oppover - orket ikke vente en halvtime på neste trikk. Det ble varmt ja, og svetten kom ja, og det gjorde også fluene på turen opp Fjellsæterveien. Alle som var ute i marka i dag merket nok fluene. Mange hadde brutt av greiner som de brukte for å vifte fluene unna.

Vel oppe på toppen av Lianveien/Fjellsæterveien sendte Anita en sms for å høre hvor RSP-gruppa var og hvor de hadde bestemt dagens mål. Fikk da høre at Svein Erling og Helge Ø fortsatt befant seg på Tiller, og klokka var nå 13.15! De hadde kommet til Leirbrua før de oppdaget at Svein Erling hadde glemt telefonen. Helge Ø hadde heller ikke telefon med seg. De måtte jo ha kontakt med Anita, så da var det for de to å snu og sykle tilbake til Tiller. Vi ble enige om å treffes på Elgsethytta.

Anita ankom i god tid før de andre og fikk en god strekk i sola før gutta ankom sammen flere fluer :) Etter en liten time var dagens RSP-gruppe endelig samlet og vi fikk en trivelig stund i solen før vi syklet strake vegen hjemover.

8 hjul til Skistua

Det er lenge siden RSP-gruppa hadde 8 hjul til sammen, men denne søndagen klaffet det slik at en sykkeltur passet for både Helge M, Helge Ø, Svein Erling og Anita.  Som vanlig startet vi fra Romemyra ca kl 12 og Helge M tilsluttet seg gruppa på Granåsen. Der ble vi enige om at det var lenge siden Skistua hadde vært så heldig å få besøk av oss.

I et nydelig sommervær - sol og graderstokken rundt 20+, tråkket vi oss opp bakkene mot Vådan gård, skogsstien på nedsida av gården, bortover Vådanvegen, opp Skråstien og fulgte deretter Lianvegen inn i marka. Vi valgte lysløypetraseen opp til Henriksåsen før vi svingte ut på asfalten og fulgte Fjellsetervegen siste stykket opp til Skistua.

Ifølge turapp'en så er det ca 13 km fra Romemyra opp til Skistua. Og ca halvparten av disse går i motbakke. Vi var god og varm da vi kom fram.

Vi valgte oss et bord på gressletta nedenfor altanen hvor vi koste oss med kaffe og tilbehør. Ikke så mye folk på Skistua i dag, men desto flere sauer, og de kan være ganske høylytte!

Siden været var så fint, og vi hadde fått en lang og god kaffepause på Skistua, la vi inn en liten omvei hjemover. Etter å ha syklet ned lysløypestien til Lianvegen svingte vi inn Grønliavegen fram til Lagmannsætra. Der tok vi av ned til Stykket, videre ned til storfurua, svingte opp Vådanvegen og fulgte den fram til travvegen før vi svingte oppover til Frøset.

På Leirbrua tok vi farvel med Helge M som nå hadde sommerferie og skulle reise bort. Vi tre andre må jobbe ei uke til før vi kan ta ferie.

Første skikkelige RSP-sommertur, til Lavollen

Det har vært en kjølig vår og forsommer i Trøndelag i år, så når temperaturen endelig kryper opp mot tjuemerket og sola skinner, så skifter vi til sommerhabitt, kortbukser og t-skjorter. Det var habitten for Helge Ø, Anita og Svein Erling i dag. På vei ned mot og over Bjørndalsbrua kjentes det litt kjølig ut, men straks vi møtte motbakkene på Kolstad kjentes sommerklærne helt rett ut.

Fra Granåsenparkeringen bar det oppover til Vådan og videre opp Skråstien. Så opp Lianveien før vi stupte 150 meter ned Fjellseterveien. Der svingte vi av ned til Kobberdammen og videre nedover skogstien til Lavollen.

Der var det sommervarmt, grønt og flott. Vi fant oss et ledig bord i solkroken og inntok kaffe og eplekake med bokskrem. Det smakte utmerket. Praten gikk om bilforsikring, filmstrømming fra internett og musikk før og nå. Vi var enige om at musikk var bedre på 60-, 70- og 80-tallet enn nå, med enkelte unntak. Helge fortalte om musikk vi andre aldri hadde hørt om, i tillegg til noe vi hadde hørt om. Søttifiretusen sangtitler er langt mer enn Anita og Svein Erling har tilsammen. Vi diskuterte også litt hvordan man organiserer og oppbevarer musikk, et par av oss fikk nok noen tips om backup og tilgjengeliggjøring av samlingen.

På hjemturen tok vi over Ilabekken til Tunga gård og ned forbi Baklidamparkering. Deretter opp kneika til Femstikrysset, ned mot Kyvannet og stien opp langs trikkeskinnene til Lianvannet. Dette rundet vi på nord- og østsiden før det bar ned til Odd Husebys vei og retur via Kongsveien til Tonstad og Tiller. Vi var var enige om at neste søndag er det finvær, da også.