Sesongåpning på Skistua

Til tross for vekslende værmeldinger i uka før, så ble dette en strålende dag, perfekt for en sesongåpning. Selv om Svein Erling allerede har syklet i marka flere ganger i vinter, regner vi det som sesongåpning når det inviteres til fellestur. Oppmøtet var bra, om ikke kvantitivt så i hvert fall kvalitivt. Etter en start fra Tiller i ensom majestet hadde jeg avtalt å treffe Helge Mork ved Granåsen.

Der bestemte vi å endre målet for turen fra Rønningen (hvor vi regnet med det var mye folk og matkø) til Skistua i stedet. Vi svingte av innover i marka fra Leirbrua-benserten, veien innover langs Leirelva var bar og faktisk nesten tørr allerede. Videre opp bakkene mot og gjennom Vådan gård (vi møtte ingen hesteekvipasjer). Så litt østover Våddanveien og så opp Skråstien til Lianveien. Øverste delen av Skråstien er fortsatt sterkt preget av vårløsning, så der måtte vi gå et stykke.

Lianveien var stort sett bar, men på enkelte partier var det øverste laget vått og i full oppløsning. Føret der var svært sugende. Vi tok en pustepause ved utkjøringen til Fjellseterveien. Svein Erling justerte setet en cm høyere for å få fullt tråkk i motbakken opp til Skistua, som er seig selv for de som er noenlunde godt trent. Men opp kom vi og vi fant oss et ledig bord på terassen med flott utsikt over deler av byen.

Praten gikk om ganske mye, vi ble sittende nesten en time i solsteken. Temaer var bl.a Granlund borettslag, laserlesing av slitasjespor i veibanen, sonarer, fortidens fremtidsvyer, Helges nye hus og mye annet.

Hjemveien var udramatisk, vi skiltes som gode venner ved Leirbrua-benserten. Vel hjemme måtte jeg skylle av sykkelen, skoene og buksa. Pluss nederste delen av ryggen på jakken. Sølete grusveier spruter nemlig når man sykler på de, sånn er det med den saken.

Sesongstart om ei uke?

Det ser ikke så veldig lovende ut akkurat nå, det er surt og kaldt og snø i lufta (og delvis på bakken). Våren har tydeligvis tatt en pause.

Selv benyttet jeg helga til litt nødvendig sykkelvedlikehold, optimist som jeg er for at det blir sykkelbart med sommerdekk til ei eller annen hytte i marka 25. april, men foreløpig ser det altså ikke så veldig bra ut. Kanskje må sesongstarten utsettes til første helga i mai, altså søndag 2. mai. Vi får se ...

Oppdatering lørdag 24. april: Det blir tur i morgen 25. april. Møt opp klokken 12 utenfor Romemyra 35. Ring mobiltelefon 402 87 189 hvis du vil møte oss underveis eller blir forsinket til start.

Aleintur til Skistua

Et fantastisk strålende vær innbød til en skikkelig søndagstråkk. Jeg la i vei og kjente på formen oppover gjennom Kolstad/Huseby. Jeg vurderte å ta turen ned til Sverresborg og deretter Gamle Bynesvei opp til nordsiden av Lavollen, men endte opp med å entre marka ved Leirbrua og heller ta sikte på Skistua igjen.

Veien opp til og gjennom Vådan gård er nå helt bar, men det gjelds å ikke treffe de mykeste partiene av grusen, for der er det såpass mye nedsynking at det blir blytungt. Den kjørbare delen av Skråstien er også bar, men i det øverste partiet måtte jeg gå, for der er det nå snødekke i oppløsning. Lianveien blir stadig mer bar, men det er et par partier som ligger i skyggen mellom trærne, og der var det nå et snødekke i oppløsning. Fjellseterveien er nå en eneste støvsky hver gang biler passerer, så jeg håper feiemaskinene snart får bort strøsanda fra i vinter.

Også denne gangen ble det en laaang pause i solveggen på terassen på Skistua. Kaffe, vaffel og pære (de har et fat med gratis frukt). Jeg ble sittende og prate med et pensjonistektepar som hadde vært på Kanariøyene. I bakgrunnen hørte jeg noen som snakket engelsk og andre som snakket italiensk.

Nedturen gikk greit. Nederst på markadelen av Lianveien, ved bommen og snuplassen, tok jeg igjen en kar på en sykkel med kun ett digert hjul. Den kunne minne om en velcioped uten støttehjul. En enhjulssykkel der hjulet var såpass stort at rytteren såvidt nådde ned til pedalene i hjulnavet. Foran setet var det endog et lite håndtak å holde seg i. Han holdt god fart, nesten like god fart som vanlige tohjulssyklister. Det var skikkelig tøft.

Nedenfor Vådan gård tok jeg omveien mot Frøset, for variasjonen. Det meste av veien var bar, men nedenfor Frøset var det noen snøpartier. Nederst i bakkene lå det en diger smeltevanndam med snø i, som på avstand så ut som fast isdekke. Så jeg plumpet selvsagt uti og ble stående. Dammen var nesten ti cm dyp. Jeg fikk karet meg på "land" og trukket sykkelen etter. Resten av turen gikk uten flere overraskelser og vel hjemme skylte jeg av sykkelen og meg selv. Så byttet jeg klær og satte meg i solsteken på terassen kun iført t-skorte og benklær. Våren har definitivt kommet.

Sykkel og hest, en veilleding

Etter en "episode" jeg opplevde forleden har jeg bedt Hilde Nordskag fra hestemiljøet på Vådan gård forfatte en veilleding om hvordan syklister bør oppføre seg i møter med hest for å unngå farlige/ubehagelige episoder både for syklist, rytter og hest. Og litt om hvorfor hester oppfører seg som de gjør. Les den her.

Aleintur til Rønningen

Andre påskedag opprant like strålende som dagen før, og innbød til markatur. Jeg ville se om veien opp Rønningen var farbar også uten vinterdekk, pluss at jeg var litt slapp ett skistuturen dagen før, og Rønningen er en kortere tur, i hvert fall for oss som starter fra Tiller.

Jeg valgte å starte som normalt, opp til Granåsenområdet, deretter sørover Smistadgrenda til innkjøringen for Smistadveien, altså hovedveien opp til Rønningen. Bilparkeringen der er forresten noenlunde ferdig og tatt i bruk, så det er færre biler som står parkert i tømmerlunna ved innkjørselen, en ypperlig forbedring for både de som ankommer per bil og vi som bruker sykkel, som dermed slipper å navigere oss mellom biler på kryss og tvers.

Dette var en udramatisk tur uten noen hendelser, så kort fortalt trødde jeg opp stort sett alle bakkene, bortsett fra at jeg ga meg midt i den siste og gikk resten. Og føret, det var delvis godt strødd is og delvis bar grus. Det er altså mulig å sykle til Rønningen på sommerdekk allerede nå. Men jeg var likevel glad for å ha piggdekk, da kunne jeg bruke iskantene der det ikke var strødd for å passere turgåere.

Jeg kjøpte meg kaffe og en diger kanelbolle med melis, à kr 25, plukket med meg et sitteunderlag og fant meg et ledig hjørne på et bord på terassen. Sola varmet bra, men det var en svak vind, så det ble aldri overhett. Jeg unnet meg en laaang pause.

Tilbake gikk det til dels radig nedover bakkene, for det var mindre folk ute å gikk enn normalt til/fra Rønningen. For variasjonens skyld tok jeg Ringvålveien tilbake og gjennom Heimdal sentrum. Vel hjemme skylte jeg sykkelen.

1. påskedag til Skistua

Dette var en "alein-tur", for å sjekke forholdene i marka etter halvannen uke med snøsmelting. Været var upåklagelig, strålende sol og noen plussgrader og sykkelen var skodd med piggdekk.

Opp til Granåsenområdet var det tørt og bart på gang- og sykkelstien, men fra benserten på Leirbrua og innover veien langs Leirabekken ble det en kombinasjon av snø-/isdekke og bare partier med teleløsningsgrus (sølegrøt). Jeg fant fort ut at der det bar på isen, der var det minst rullemotstand, så jeg satte stor pris på piggdekkene på turen.

Jeg fortsatte opp mot Vådan gård, og rett nedenfor skibrua møtte jeg to damer til hest. Jeg la meg helt ute på den ene kanten og passeringen gikk greit, både for meg og hestene. Men da jeg kom opp til Y-krysset nedenfor Vådan gård møtte jeg en tredje dame til hest, og denne hesten steilet og snudde seg ved synet av en syklist, enda jeg stoppet helt i veikanten for å roe ned situasjonen. Jeg var et øyeblikk redd for at rytteren skulle bli kastet av, men det gikk heldigvis bra. Det slo meg at jeg ikke ante hva jeg kunne ha gjort for å unngå situasjonen. Jeg ventet til hest og rytter vel var kommet opp til stallen før jeg fortsatte.

Jeg fortsatte litt østover Våddanveien og opp Skråstien. Denne var stort sett bar opp til der veien øverst blir til en sti gjennom skogen, men der var det også glatt til gangs, hard stålis. Piggdekkene krafset meg oppover til Lianveien. Piggdekk er tøøøft! :)

Det var stort sett samme føret oppover Lianveien som lengre nede, men barflekkene var mindre og noe av isen var hardere, spesielt i skyggene. I den siste solhelninga opp mot enden på Lianveien var det imidlertid stort sett bart.

Fjellseterveien var som ventet helt bar, men det er en del strøsand der fra vinteren, noe jeg beit meg merke i til nedoverturen. Å tryne på grunn av løs grus oppå asfalt kan jo gi vonde skrubbsår, eller det som verre er.

Kaffe (med påfyll) og megatjukk vaffel (med syltetøy og rømme) kostet henholdsvis 30 og 35 kroner, men det smakte godt. Ute på terassen fant jeg meg et ledig bord, som jeg tilbød å dele med en eldre vandrer som jeg hadde sett var nokså sliten på slutten. Han kunne fortelle at dette var årets første markatur, fra Sverresborg hadde han gått hele veien. Han var ca 75 år, og hadde bodd i Trondheim de siste femti. Han kunne dessuten fortelle at han likte den nye Skistua, og spesielt de nye solide terassebenkene som var laget på Byåsen videregående. Og de passet til stilen. Jeg var enig.

Nedoverturen gikk som vanlig relativt raskt, selv om jeg faktisk bremset litt nedover Fjellseterveien for å unngå tryning. Jeg valgte samme rute som på oppoverveien, altså bl.a gjennom Vådan gård.

Der stoppet jeg og spurte meg fram til noen som hadde god greie på hesters lynne og naturlige reaksjoner, for om mulig å skape bedre samhandling mellom hest/rytter og sykkel/rytter. Vi møtes jo stadig vekk i marka, så gjensidig forståelse kan forhåpentligvis hindre at noen blir skadet. Jeg snakket med ei søt dame som het Malin (det samme som hun pene i TV-serien Saltkråkan), Malin lovte at hun skulle videreformidle mine tanker til en skikkelig hestekjenner (et par dager senere mottok jeg en epost, som jeg har tenkt å gjengi).

Resten av turen forløp uten flere overraskelser, men i og med det til dels ganske sølete føret måtte både jeg og sykkelen skylles. Konklusjonen av turen er at det neppe blir noen sommerdekktur med flere deltagere i marka før om et par uker.