Åpningstider sommeren 2011

Elgsethytta er åpen onsdag 12-20 med middagservering og 10-16 lørdag og søndag.

Estenstadhytta (i øst) er åpen onsdag 11-21 og 9-16 lørdag og søndag.

Grønlia er åpen 10-15 tirsdag, torsdag og fredag og 10-16 lørdag og søndag.

Lavollen er åpen 11-16 lørdag og søndag.

Lian-restauranten er åpen onsdager 12-16 og søndager 14-18.

Rønningen er nå stengt p.g.a. omfattene ombygging og oppgradering av kjøkkenet. Hytta åpnes igjen i august når arbeidet er ferdig.

Skistua er åpen hver dag 10-16 med langåpent og middagservering til kl. 19 på torsdager.

Sponhuset (ved Ladestien) er åpen tirsdag og fredag 11-16, onsdag og torsdag 11-22 og lørdag og søndag 11-18.

Oppdatert: 21. mai 2011

Tidlig vårtur til Grønlia

Et strålende solskinn burde tilsi varmt vær, men denne første maidagen kunne bare by på rundt tolv grader, så det var ikke vær for shorts.

Vi var to som startet fra Tiller, Tore og Svein Erling. Oppe ved Granåsen stod Helge M og ventet på oss. Vi diskuterte litt turalternativene og bestemte oss for å se om det var farbart til Grønlia, med Skistua som alternativ, for april hadde vært rekordvarm. Vi svingte av mot marka ved benserten ved Leirbrua, fortsatte opp bakkene mot Frøset og deretter ned til og over Vådabekken og nordover travveien langs Nordmyra fram til Vådanveien. Så fulgte vi denne mot Skjellbreia. Men på toppen av Almenningsbakken måtte Tore snu, forhjulet var punktert. Svein Erling hadde en boks med dekkskum, trodde han, men den var tom.

Så det var bare Helge M og Svein Erling som fortsatte til Skjellbreia og oppover Stykketveien til stien langs Skjellbreialia innover mot Grønlia. Halve strekningen innover fra Stykketveien var bar, men vi måtte leie syklene et par steder over snødekte partier. Heldigvis bar snøen såpass at vi gikk oppe på snødekket. Så turen innover gikk greit.

Vi fant oss et ledig bord i solveggen, og der var det herlig å sitte. Vi satt der og pratet om mye og mangt leeenge. Med kaffe og noe å bite i selvsagt. Først klokka halv fire brøt vi opp og startet på hjemveien. Vi valgte å returnere samme vei som vi kom og skiltes ved benserten ved Leirbrua, Helge M bor jo på Byåsen.

Tore hadde forøvrig kommet seg vel hjem, lufta tok slutt først ved Bjørndalsbrua, så det var en kort spasertur den siste biten.

Kosetur til Rønning i finværet

Godt over 15 grader og strålende sol stormsmelter de siste snøflekkene under granene i marka. Så på årets første påskedag var det ingen skigåere på Rønningen. Men vi var der, Helge Ø og Svein Erling, sistnevnte hadde satset på shorts i finværet.

Vi startet normalt, over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad/Huseby og videre opp til sivilforsvarsleiren ved Granåsen, der vi tok av sørover og oppover bakkene på Smistadgrenda. Vi tippet at snarveien gjennom skogen fortsatt var delvis snødekt, så vi svingte av mot Rønningen nede ved tømmerlunna/parkeringen. Nede ved bekken i dalbunnen var det et digert hull i veibanen, men noen hadde markert dette med å sette oppi deler av et vissent tre. En stor takk til de som hadde gjort dette hvis de leser dette! :)

I bakkene oppover mot Rønningen kjente vi at vi fortsatt manglet litt på toppformen (egentlig ganske mye), men opp kom vi uten å måtte gå av sykkelen. Vi gikk selvsagt av sykkelen før vi kjøpte kanelbolle/vaffel og kaffe og benket oss i solveggen. Ah, for en herrrrrlig dag! Praten gikk om datalagringmedier, iPad, trådløst nett, bluetooth og så videre. Altså ganske nerdete og guttete. Pausen ble god og lang, men etter den andre kaffen bestemte vi oss for å starte på returen.

Nedturen ble som vanlig vesentlig raskere enn oppturen, dessuten tok vi via Ringvålveien og Heimdal sentrum for variasjonens skyld. Vi var hjemme i Romemyra ca kl 15 og var enige om at det hadde vært en fin sykkeltur.
• Bonus: Turlogg med løypeprofil og kart

Klatreetappen til Skistua

Helge Ø og Svein Erling åpnet RSP-sesongen på årets langfredag. Været var strålende uten vind med over 10 grader i skyggen. Om det var et utslag av ungdommelig overmot skal være usagt, men vi bestemte oss raskt for å sikte på Skistua istedet for Rønningen. Vel, vi kan vel egentlig ikke skryte på oss det med ungdommelig, for vi er begge eldre enn det som regnes som ungdom. Men det hender nok at de fleste av oss, uansett alder, føler oss litt ungdommelige likevel, innerst inne. ;)

Vi startet turen som vanlig, over Bjørndalsbrua og opp til Granåsenområdet. Der valgte vi grusveien fra benserten på Leirbrua, vi klatret opp kneikene mot og gjennom Vådan gård. Vi gjettet at øvre del av Skråstien kanskje kunne være uframkommelig så tidlig på våren, så vi valgte Solemsveien nordover og deretter opp Lianveien forbi restauranten. Så fulgte vi Lianveien til endes der den munner ut i Fjellseterveien. Og det er der den virkelige klatringen begynner. Bakken opp til Skistua kjentes uvanlig drøy og lang for begge denne dagen, vi var begge ganske pumpa og slapp i beina da vi parkerte syklene ved inngangen på Skistua.

Så vi kjøpte oss kanelbolle/eplekake og kaffe og fant det eneste ledige bordet ute på terassen. I påskesola. Det var fantastisk avslappende å sitte der å snakke om "usynlige" sykkelhjelmer og om hvordan ulike mennesker oppfatter f.eks underdrivelseshumor og andre humorvarianter. Pluss litt politikk. Selvsagt.

På returen valgte vi å prøve oss ned Skråstien, for bortsett fra ei grøft på den ene siden så så den relativt tørr ut. Og det var den. Vel nede på Vådanveien fulgte vi denne et stykke vestover, forbi avkjøringen til Vådan og ned til Vådansaga. Der tok vi sørover på travveien gjennom skogen langs Nordmyra, så en kjapp "spurt" opp kneika mot Frøset og deretter ned mot Leirbrua. Og hjemover. I den svake stigningen på østsiden av Bjørndalsbrua kjente vi begge at det hadde vært en tung nok sykkeltur. Beina var som gelé. Vi var likevel enige om at det hadde vært en ypperlig sesongåpning.

På lavt dekktrykk til Grønlia

Selv er jeg en av disse særingene som utstyrer sykkelen med piggdekk om vintrene og sykler hele året. Det er morsomt og spennende å kunne klatre opp og sette utfor bratte glatte bakker. Flere ganger hver vinter havner jeg på Rønningen, som brøyter kjøreveien opp hele vinteren. Men Grønlia er markafavoritten, så det hender jeg sjekker om det er mulig å sykle dit også på vinterføre. Dessverre er det som oftest for lite bæreevne for sykkel det siste stykket inn mot hytta, men i går bar det sånn noenlunde. Jeg måtte leie sykkelen noen steder, men stort sett syklet jeg oppe på snødekket.

Jepp, hvis snødekket er fast nok og man benytter et triks, så går det. Trikset har jeg snappet opp på et nettforum for terrengsyklister: Jeg slapp ut mye av lufttrykket i dekkene slik at det kun var ca 25 psi i hvert dekk (jeg hadde med dekktrykkmåler). Dermed fikk dekkene større bæreflate og istedet for at dekkene skar seg ned i snøen så fløt de i stor grad oppå.

Så i dag (Skjærtorsdag) syklet jeg altså til Grønlia. Og skrev en hilsen i gjesteboka (bildet). Det ble imidlertid en våt tur. Det duskregnet lett helt til jeg nådde hytta, men det hadde økt på endel da jeg var klar for returen. 

Selve turen var grei, opp til Leirbrua, videre opp til Frøset gård og så ned til travveien bort til Vådansaga borte ved Vådanveien, Vådanveien vestover forbi Halset gård til Skjelbreia og så nordover veien mot Stykket. Det var kun skiløypa innover mot hytta som var snødekket, så det var først da jeg kom dit at jeg reduserte dekkstrykket. 

Etter pausen på Grønlia returnerte jeg samme vei til Stykketveien og fortsatt så denne nordøstover og østover. Men det siste stykket møtte jeg snø igjen og valgte vinterveien gjennom skogen, som flere steder var digre gjørmehull. Deretter retur til Leirbrua, denne gangen via Vådan gård. Vel hjemme var jeg komplett gjennomvåt. Men det hadde likevel vært en aldeles storartet opplevelse. :)