Gnistrende føre til Grønlia

Fem minus og gnistrende snøføre høres mer ut som en herlig blåswixskitur enn en sykkeltur, men snølaget var knapt et par-tre cm, så skiføret var ikke-eksisterende, selv i marka. Dessuten var det nydelig sol fra en nesten skyfri himmel og vindstille, så dette var en nydelig dag for en sykkeltur, i hvert fall med piggdekk. Helge M hadde lyst å bli med, men hadde ikke vinterdekk. Så han ble tilbudt å låne Svein Erlings reservesykkel. Noe han takket ja til.

Fordi det tross alt var ganske kaldt, så tok vi det med ro. I hvert fall litt. Ved Granåsenparkeringen stakk vi til skogs, oppover motbakkene til Frøset gård. Bakkene gikk som lek med skikkelige dekk. En og annen fotgjenger og en hest trakk vennlig til siden og slapp oss forbi når vi klemtet forsiktig med sykkelbjella. Sannelig var det et og annet forbauset smil også over disse "gale" syklistene på snøføre. Vi tok gjennom tunet på Frøset, rundet låvebrua, bortover jordene og opp gjennom driftsveien i skogen. Øverst på kjekkasbakkene hadde vi en liten pause med fotografering og inspeksjon av en småtrøblete bakgiring på reservesykkelen (se bilde). Deretter fortsatte vi videre over toppen og ned på den andre siden. Ingen våte hull, det vil si de var nok like våte som før, men alt det våte var steinhardt, frosset til is. Så syklene var helt tørre og fine da vi fortsatte vestover Våddanveien forbi Hallsetaunet.

Nede i dumpa før Storfurua traff vi på en fotsyklist. Det så trøstesløst ut så vi spurte om han trengte hjelp. Og det gjorde han. Mens han syklet så hadde slangen plutselig tittet fram mellom felgen og dekket. Og han stoppet. Men manglet pumpe. Så om vi hadde det? Vi hadde både pumpe pluss adapter for hans racingventiler. Så etter noen minutter syklet han videre østover mens vi fortsatte vestover.

Ved Storfurua tok vi av nordover på Stykketveien. Helge M syntes bakkene var seige, til tross for hardt og godt underlag, men så hadde han jo en uvant sykkel også. Så fortsatte vi innover "skiløypestien" og den siste biten vei inn til Grønlia.

Kaffe og boller smakte fortreffelig inne i den hyggelige stua, og sannelig bød vertskapet på gratis pepperkjeks også. Fordi det snart er jul, dette var jo første søndag i advent. Praten gikk om sære og rare biler, Lotus, Fiat, Matra, Toyota og diverse annet, diverse vektfordeling, plastkarosseri, vinterdekk og mye annet. Vi ble sittende leeenge.

Det begynte såvidt å skumre da vi begynte på hjemveien. Pausen hadde gjort oss godt så vi valgte "øverveien" på returen, opp alle kneikene forbi Lagmannsætra, opp til Lianveien, nedover denne, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Da vi var hjemme på Tiller var klokka over fire på ettermiddagen. Begge var enige om at det hadde vært en framifrå tur. Der skulle du ha vøri, ka'l!

Gladnyhet: Skistua åpner igjen

Selskapet Prima overtar driften av Skistua. Fra januar vil det populære turmålet ha åpent hver dag.

Les hele saken på adressa.no.

Grønlia den vanlige veien

En var fortsatt dårlig, noen gadd ikke eller hadde andre planer. Så kun Svein Erling kunne kose seg i sitt eget tempo i marka denne søndagen. Selv om det var litt utrygt for nedbør kom det ikke en dråpe på hele turen og temperaturen var behagelige 3 over null.

Opp til Granåsenparkeringen gikk det jevnt og greit, og etter at Sykkelbua tidligere i uka hadde justert og fikset girene (takk!) så gikk det også noenlunde lett oppover bakkene til Frøset gård og videre opp gjennom skogen. I dybdeb av sølehullene lå fortsatt tela, selv etter et par dager med plussgrader, så det ble lite gjørme på hjulene. Det var også noenlunde hardt og fint innover Våddanveien, bortsett fra på flata innover mot avkjøringen til Hallsetaune, denne flata var nygruset og litt trå.

Det var tilsynelatende få folk i marka, så jeg kunne stort sett bestemme mitt eget tempo forbi Storfurua og helt fram til Grønlia. Utenfor satt det et par gustenbleike røykere og lot som de nøt hvert drag, men inne var det nesten stinn brakke og høy stemning. Jeg fikk meg en rosinbolle og en kopp kaffe og satte meg på en ledig plass. Der kom jeg i prat med en av de andre gjestene, en habil markatraver skulle det vise seg. Han hadde dessuten erfaringer fra de indre deler av Nordmarka, f.eks området rundt Kikut. Vi satt og pratet om sykling, skigåing og fotvandring både godt og lenge. Og om litt andre tilstøtende tema.

Turen tilbake ble helt tradisjonell, opp forbi Lagmannsætra, ned Lianveien og Skråstien og videre ned gjennom Vådan gård. Der så jeg som vanlig både vakre hester og damer. I forbifarten (en eller dag burde jeg vel kanskje stoppe "forbifarten" og slå av en prat i stedet?).

Vel hjemme skylte jeg sykkelen og tømte vannslangen. Slik at den er klar til bruk igjen.

Grønlia via Lavollen

Hele 9 plussgrader i midten av november er uvanlig, spesielt med tanke på at det var 10-12 minus torsdagen før. Det var litt vind, men det var en mild vind som bidro til det behagelige inntrykket. Vi ble 3 som dro avgårde, Helge M, Tore og Svein Erling.

Uten å avtale mål tok vi første etappe opp til Granåsenparkeringen. Der foreslo Svein Erling at vi kunne forsøke å få oss sveler på Lavollen. For å øke trimeffekten valgte vi å klatre opp gjennom Vådan gård og Skråstien opp til Lianveien. Føret var delvis trått, med et vått, sugende, smeltet gruslag oppe på et stivspekt underlag.

Oppe i Skråstien sprakk Svein Erling og måtte gå opp de siste kneikene. Han fikk da høre (med et smil) at det jo var han som hadde valgt traséen, noe som stemte. Etter en liten pause fortsatte klatringen opp til Fjellseterveien. Der svingte vi av nedover/østover til avkjøringen nordover mot Kobberdammen. Ned bakkene og over demningen, deretter skarpt til høyre/østover/nedover mot Lavollen.

Lavollen var imidlertid stengt på grunn av sykdom, så der hadde vi et lite krigsråd. Vi ble enige om å ta sikte på Grønlia i stedet. Vi valgte å ta ned over Ilabekken og opp til Tunga gård, der vi fortsatte oppover/vestover jordene og inn i skogen. Stien i skogen munner litt lengre opp ut i den gamle akebakken på nordsiden av Fjellseterveien. Også her var underlaget sugende. Så fulgte vi akebakken opp til der veien fra Kobberdammen munner ut og der fortsatte vi videre oppover Fjellseterveien til vi kunne svinge av til venstre/sørover/nedover Lianveien.

Ved avkjøringen til Grønlia takket Tore for laget og tok beinveien til Tiller. Helge M og Svein Erling fortsatte til Grønlia. Der valgte vi å finne oss plass inne.

Godslitne satte vi oss ned ved et bord som stod å vaklet på en kryssfot, gulvet var ujevnt. Vi var enige om at en tripodefot hadde vært en bedre løsning på ujevnt underlag, som gamle dagers fjøskrakker og moderne kamerastativ, tre bein vil alltid stå støtt. Så kom vi på tanken om hvorfor ingen dyr har tre bein? Etter litt brodering rundt temaet og diverse assosiasjoner til evolusjonen ble konklusjonen at hvis mennesket en gang i framtiden møter et utenomjordisk vesen, så er det lite trolig at vedkommende er et virveldyr som minner om oss. Deretter snakket vi om noe helt annet. Etter en god laaang pause så vi at det begynte å skumre, så vi kledde på oss og dro videre.

Vi valgte stien østover mot Stykketveien, og deretter å følge denne nedover/sørover mot Storfurua. Der svingte vi av østover Våddanveien og senere gjennom skogstien ned til Frøset gård. Kveldhimmelen var uvanlig vakker med skarpt oransjkantene mørkeblå skyer på en litt lysere blå himmel. Fra Frøset gård fortsatte vi ned bakkene til Leirbrua, stien forbi Granåsenparkeringen, og videre ned til og over Bjørndalsbrua og hjem til Tiller. Der skylte vi syklene og var enige om at det hadde vært en framifrå, men litt slitsom tur.

Grønlia på frosset mark

Wow, for et nydelig høstvær! Et par tre plussgrader, sol, vindstille og helt klar og høstfrisk luft. Dessverre var Helge M bortreist og Helge Ø syk og ingen andre var klare for tur i finværet, så det ble nok en alenetur for Svein Erling. Men det ble likevel en framifrå tur, bortsett fra at den sosiale biten altså manglet.

Etter den sedvanlige åpningen opp mot Granåsenområdet bar det inn i marka og oppover bakkene mot Frøset, gjennom tunet og rundt låven (der det i dag var flere barnefamilier, det så ut som de hadde det trivelig i finværet). Videre over enga og opp gjennom skogstien, som slett ikke var sølet, for all søla var frosset, så det bar fint overalt selv med hardpumpa hjul. Så jeg benyttet sjangsen til å sykle der det vanligvis er nesten uframkommelig, nemlig over bløtmyrhullene. Videre vestover Våddanveien til Storfurua ved Skjellbreia, der svingte jeg av nordover Stykketveien. Men før jeg kom til Stykket tok jeg av vestover stien mot Grønlia.

Der var det mye folk og lang matkø, men jeg fikk meg en bolle og en kopp kaffe og satte meg ute i solveggen. Skjellbreia var blikkstille og speilblank og den lave høstsola spilte vakkert i trekronene. Men pausen ble kort, det var kjølig å sitte lenge.

Fordi jeg allerede hadde merket at det bar så fint over bløytmyrene på grunn av at det øverste laget var frosset, så tok jeg vestsidestien sørover langs Skjellbreia. Det var dog til dels svært humpete når alle småkuler var hardfrosne og ikke ga etter det minste, på de verste plassene valgte jeg å leie sykkelen. Men ellers bar det fint slik jeg hadde regnet med og alt i alt var dette strekket turens fineste del, også fordi det knapt var folk der så jeg kunne bestemme tempo og sporvalg uten å ta hensyn til noen. Jeg stoppet et par steder underveis for å fotografere og et av bildene ble dagens blinkskudd.

Tilbake på Våddanveien ved Marka valgte jeg det trygge og greie, nemlig å følge Våddanveien østover, sør for Skjellbreia og oppover forbi Hallsetaunet. Så tok jeg skogstien til Frøset og ned bakkene til Leirbrua og Granåsenparkeringen. Deretter hjem til Tiller. Og jeg var enig med meg selv at det hadde vært en fin tur. :)

Oppmøtestedet på Tiller

Romemyra 33, 35 og 37, A og B er i det samme gule huset. Utenfor der møtes vi hver snøfrie søndag kl 12.

Så sykler vi vanligvis til Tonstadkrysset og vestover, over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad og Huseby oppover mot Granåsenområdet, der vi har flere alternative ruter videre innover i marka.

Eller vi kan sykle gjennom Sjetnemarka og østover mot Estenstadhytta.

Av og til sykler vi sydover til Kvål og deretter driftsveien opp til toppen av Vassfjellet, men da må været og formen være bra, og vi må ha med niste, ekstra slange og slepetau (i tilfelle kjedebrudd).

Teleløsning til Elgsethytta

Det var en delvis vakker, delvis svært kjølig søndag dette. Kun Svein Erling stilte til start, så han kunne bestemme mål og tempo selv.

Etter den sedvanlige starten opp til Granåsenparkeringen gikk turen denne dagen oppover gjennom Vådan gård, for der kan man både se vakre hester og damer ... Videre opp Skråstien til Lianveien og denne til endes der den munner ut i Fjellseterveien. Så svingte jeg av ved Kumlokket innover forbi Vintervannet og innover mot og opp til Elgsethytta. Føret var delvis svært sugende, for det øverste laget hadde frosset og var nå i ferd med å tine. Resultatet var de øverste to tre cm sand/grus var delvis sørpete. Så i de bratteste kneikene måtte jeg leie sykkelen.

Fordi det var kjølig tok jeg sikte på å finne meg en plass inne. Og der fant jeg sannelig en gammel kjenning fra en tidligere arbeidsplass som jeg slo av en lang og god prat med.

Hjemveien var stort sett nedoverbakke og det gikk derfor til tider ganske fort unna nedover bakkene. Med dertil hørende sølesprut oppover ryggen. Jeg tok ingen alternative omveier, men valgte samme vei som jeg kom, men i motsatt retning selvsagt.

Vel hjemme skylte jeg både sykkelen, skoene (goretex) og jakke og bukse. Buksa endte opp i vaskemaskinen. Men selv om turen endte "skitt" (bakstavelig talt), så var det alt i alt en vellykket sykkeltur.