Regntur nesten til Grønlia

Dagen opprant bokstavelig talt, men i god tid før 12 ble det oppholdsvær, så Helge Ø og Svein Erling la trøstig i vei i oppholdsværet. Men de første regndråpene begynte å falle allerede ved passering av undergangen under E6, så vi stoppet i busskuret vis a vis Byggmakker for å vente på at det verste regnskyllet skulle gi seg. Litt om senn gjorde det det og vi syklet videre.

Vi tok sikte på Grønlia. Vi klatret oppover via Frøset gård og ned til travveien før vi klatret vestover opp Allmenningsbakken på Vådanveien, passerte Hallsetaunet og svingte av nordover i krysset ved Storfurua. Regnet ga seg ikke, så da vi kom til veiskiltet mot Grønlia bestemte vi at nok fikk være nok, vi var begge våte til skinnet, så vi fortsatte forbi Stykket og bort til og ned gjennom Vådan gård og hjem til Tiller. Da vi kom hjem var vi så gjennomvåte at det rant av oss når vi kom innunder tak.

Vi var imidlertid enige om at hvis vi hadde brukt regnsett, så ville vi ha vært våte til skinnet på grunn av svette, så alt i alt måtte vi si oss relativt fornøyd med turen.

Via Rønningen (stengt) til Grønlia

Et helt greit sykkelvær med temperatur rett under tjue og litt sol passet de oppmøtte perfekt, og de oppmøtte var Svein Erling (startet fra Tiller) og Helge M (sto klar ved Granåsen).

Vi bestemte oss for å prøve Rønningen, som i følge en nettside en av oss hadde sjekket tidligere skulle åpne 19. august. Så vi klatret opp til Smistad gård, tok snarveien gjennom gården og skogstien som munnet ut på sletta ved Kåttåtjønnmyra. Deretter klatret vi opp til Rognåsen og deretter siste kneika opp til Rønningen, men vel oppe ved gården så den stengt ut. Det var den. Et skilt utenfor fortalte at ny åpningsdato var 26. august.

Så vi tok heller sikte på Grønlia via stien på vestsiden av Leiråsen ned mot Marka. Første del av stien ned til og med myrflata (hva kalles den?) før siste bakken ned til Markabekken er slitt, men greit farbar. Men fra der den siste bakken svinger nord og ned (faktisk), så er er stien et digert sølehelvete, og sånn har det vært nå i flere år. Nå må snart noe gjøres med denne markastien og spesielt denne bakken. Da vi kom til "sølebakken" måtte vi leie syklene gjennom det verste, og Helge M ble våt på beina da han plumpet i et av myrhullene i bunnen av bakken.

Stien over Markabekken og opp til Marka er grei. Så syklet vi østover forbi sørenden av Skjellbreia og til krysset ved Storfurua, deretter nordover på Stykkeveien og stien langs skiløypa inn til Grønlia. Der fant vi oss et ledig hjørne på et bord i solveggen og benket oss med tyggemat og kaffe. Ah, for en herlig dag, sola skinte på svette syklister.

Vi ble sittende både lenge og vel før vi la ut på hjemveien. Som sedvanlig valgte vi kneikene oppover forbi tidligere Lagmannssetra opp til Lianveien, ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård til benserten ved Leirbrua, der våre veier skiltes. Det hadde vært en flott tur.

Soltur til Lavollen

Helge Ø og Svein Erling stilte til start. Rundt tjue grader og sol er perfekt, men det blåste en til dels ganske kraftig kastevind fra sør (varm fønvind), noe som skulle vise seg å by på enkelte overraskelser underveis.

Vi startet med å sykle opp til Granåsenparkeringen, i tilfelle Helge M ventet der. det gjorde han ikke, så vi fortsatte opp gjennom marka gjennom Vådan gård og videre oppover skråstien. Der passerte vi et par slanke unge damer som bar på hver si bøtte, det er visst mye sopp i år. Videre oppover Lianveien, ned til Kobberdammen der vi valgte steien rundt på vest og nordsiden. Midt i en litt uoversiktelig sving holdt Helge på å krasje med en kvinnelig jogger. Begge så like overrasket ut over å møte noen på den smale sti. Etterpå spurte Svein Erling for spøk om Helge ikke likte å treffe damer ...

Etter Kobberdammen valgte vi Tømmerdalsveien ned til Lavollen. Der fant vi et ledig bord på vestsiden av låven. Svein Erling hadde tenkt på vinden og valgte stentøytallerken å legge svela på, mens Helge hadde glemt vinden og valgt papptallerken. Det var ikke særlig lurt, for faktisk var kastevindene såpass kraftige at ved et tilfelle flyttet selv steintøytallerkenen seg på bordet. Men etter å ryddet bordet for hurtigspiste svelerester og bortblåste tallerkner, så satt vi ei god stund med kaffen, koppene holdt vi på hele tiden. Etter en god halvtime trillet vi videre.

Først ned bakkene og over Ilabekken, forbi Tunga gård (som nå eies av Steinerskolen) og ned Fjellseterveien til rett forbi Baklidamparkeringen. Der tok vi av oppover skogstien til femstikrysset og ned mot Kyvannet på sørsiden. Så fortsatte vi opp stien Gamle Lianvei til nesten øverst i Uglaveien, der krysset vi over trikkeskinnene og rundet vestsiden av Lianvannet og fortsatte på Solemsveien. Så ned Vådanveien til Hauklivannet, som vi rundet på vest og sørsiden og endte ut ved Nilsbyen. Deretter vanlig retur til Tiller. Alt i alt en trivelig tur, bortsett fra noen av de sterkeste vindkastene.

Klatretur til Estenstadhytta

Helge Ø og Svein Erling stilte til start. Det var strålende sol og ca tjue grader, men med en avkjølende vind fra nord. Langarmet overdel var derfor ikke så dumt.

Vi startet ned gjennom Sjetnemarka, over demningen ved Øvre Leirfoss og bortover veien til Bratsbergveien. Så bortover sletta forbi Bjørkmyr, opp gjennom Utleira og Steinan. Ved enden av Steintråveien klatret vi sørover opp bakken til marka og fortsatte sørøstover og østover i Tomsetmarka til vi møtte veien opp til Estenstadhytta ved Tømmerholt. Deretter fulgte vi veien til topps.

Dette er en stri bakkeklating uten særlige naturlige pauser i terrenget, så vi var ganske slappe da vi endelig kom opp. Etter en kort pause på et bord utenfor hytta fikk vi handlet oss hver vår kanelbolle og kaffe. Det smakte godt. Så satt vi der og beundret utsikten over byen og fjorden og snakket om løst og fast.

På nedturen valgte vi å starte østover ned bakenfor hytta og deretter stien som svinger seg nord og vestover mellom Estenstadhøyden og Stokkåsen. Tanken var å følge stien ned til parkeringen ved Bekkea, men vi bommet nok på et stivalg et eller annet sted slik at vi havnet inn på hovedveien et stykke nedenfor hytta. Så vi lot som ingenting og fortsatte. Ved Bekkea tok vi nordvestover over høyden til Kleivaveien og der tvert sørvestover snarveien over jordene tilbake til østenden av Steintråveien.

I stedet for å returnere ned gjennom Utleira til Bratsbergveien tok vi gangstien over den høye gangbrua til Tverreggen og videre vestover og sørover forbi Leira kapell, Leira gård og ned til Leirgjerdet gård. Der går det ned en flott opparbeidet sti ned til enden av demningen ved Øvre Leirfoss. Så klatret vi oppover gjennom Sjetnemarka til vi atter var hjemme på Tiller. Da var vi skikkelig godslitne og var enige om at det hadde vært en fin tur, til tross for den litt sure vinden.