Vi la av gårde allerede klokka 11 for Svein Erling skulle delta på et korarrangement på Byneset fra klokka 15. Det gikk noenlunde greit oppover bakkene mot Granåsen/Leirbrua, men bakkene opp mot Frøset kan være seige, og i dag var det Helge som merket det mest og derfor bestemte tempoet. Vi valgte å droppe snarveien opp gjennom skogen og valgte i stedet travveien nede i dalen. Dermed slapp vi sølehullene, men fikk til gjengjeld merke motbakken på Våddanveien. Deretter var det jo nesten bare nedoverbakker til Storfurua ved Skjelbreia, men så merket vi motbakkene oppover i retning mot Stykket. Stien innover mot Grønliaveien var nå stort sett tørr, og vi entret markahytta i fin stil.
Vi fant oss en ende på et bord ute i solveggen, for sannelig sprakk skydekket da vi kom fram til Grønlia. Så satt vi der da også diskuterte både dette og hint. Og mens vi satt der fikk Svein Erling øye på noe snodig, en gutt som lekte seg med et lita kule som så ut som den svevde en millimeter eller to over bordflata (som var laget av grove treplanker). Grunnen til at det så ut som den svevde var at overflaten hadde samme mønster som klassiske fotballer, og dette mønsteret stod i ro mens kula "glei" bortover (eller rett over?) bordflata. Nysgerrigheten og fasinasjonen var så stor og høylydt at til slutt ga guttens far Svein Erling lov til å undersøke kula, og da skjønte han hvordan det hang i hop. Men nei, vi avslører ikke svaret på gåta her, dere må være på en RSP-tur for å få ta del i den magiske kulas hemmelighet. ;)
På hjemveien trødde vi oss forbi Lagmannsætras branntomt. Nei ikke forbi, ikke før vi hadde tatt en liten pause for å se på restene og uttrykke vår avsky for pøblenes herjinger. Resten av turen via Skråstien og Vådan gård gikk uten noen former for dramatikk, vi takket for turen og skylte syklene.