Issykling over Skjellbreia

Svein Erling startet fra Tiller kl. 12 i ca 13 minusgrader og vindstille klarvær. Ved Granåsen kom Helge M, og vi ble straks enige om å ta en ny tur til Grønlia. Som sagt så gjort.

Som forrige gang bakkeklatret vi først opp gjennom Vådan gård, videre opp Skråstien og så oppover/nordvestover Lianveien. Men denne gangen valgte vi bilveien til Grønlia, og der var det faktisk hardt og godt å sykle. Lengre fram møtte vi skutersporet og der ble underlaget som rene stuegulvet. Her og der hadde det rent vann over veien, men piggdekkene våre krafset seg greit over disse issvullene.

På Grønlia var det mye folk denne flotte turdagen, men vi fant oss et ledig bordende ved juletreet, og der benket vi oss med kanelboller, pepperkjeks og kaffe. Praten gikk bl.a om stjerner og planeter, fordi Svein Erling og Anita tirdagen før hadde vært og sett i stjernekikkerten til Trondheim astronomiske forening (TAF), og der bl.a fått se Jupiter med de fire største månene. Andre temaer vi var innom var, sykler, elektromagnetisk stråling, lyn og torden, aluminiumsanoder og en fintfølende bilalarm. Ca kl. 14:30 ble vi enige om å starte på hjemveien.

Da vi hadde låst opp syklene kom vi til å bli stående og se utover det is- og snødekte vannet Skjellbreia. Der så vi at det gikk spor over i flere retninger, så vi bestemte oss for å forsøke å sykle over isen. Så vi syklet utfor bakkene ned mot vannet og la i vei utover isen, som var dekt av et jevt og tynt snølag. Isen var som et betongdekke, fullstendig hard og stabil. Den eneste lyden var snøknirkingen mens vi syklet utover i nesten andektig tempo. Vi kom begge på at dette var første gangen vi var ute på Skjellbreia og at det derfor også var den første gangen vi så resten av marka fra denne synsvinkelen. På den andre siden ble vi forbigått av et par skøyteløpere. Ved sørenden syklet vi på land rett ved demningen og fortsatte østover på Vådanveien.

Ved toppen på Almenningsbakken svingte vi av sørøstover på skogstien ned til Frøset. Derfra kjørte vi veien ned til Leirbrua og der skiltes vi med hilsen om god jul litt over klokka tre. Vi var begge inderlig enige om at dette hadde vært en overordentlig flott vintertur i marka.

Kald Grønlia-tur med komplikasjoner

Fra Tiller startet Svein Erling. Det var klarvær, vindstille og 13 kalde minusgrader. Ved Granåsen hadde Helge M akkurat ankommet. Vi ble enige om å prøve en tur til Grønlia.

Vi startet opp gjennom Vådan gård, videre opp skråstien og Lianveien til midt på den siste sletta. der går det et snøskuterspor over myra mot Grønlia, og det var denne traséen vi valgte. Over myra var det helt hardfrosset og derfor lett å sykle, selv om det var litt vel glatt noen steder. Her tok Svein Erling et bilde, samtidig gled nøklene ut av lomma uten at han la merke til det. Litt senere tok han enda et bilde, bildet til høyre. Her var det hardfrosset snø, et underlag som bar godt. Faktisk var det veldig lett å sykle til Grønlia denne dagen, med fast, fint føre hele veien. Men vi møtte ingen andre, så etter hvert stoppet vi og la en plan B i tilfelle Grønlia var stengt. Heldigvis slapp vi å gjennomføre plan B, for litt etterpå traff vi et fotgående eldre par som fortalte at joda, Grønlia var åpen og at verten nok ville ta i mot oss med åpne armer. Eller noe i den dur. Og ganske riktig, da vi entret tunet på Grønlia røyk det vakkert og velkomment fra skorsteinen, og lyste i vinduene. Da Svein Erling skulle låse sykkelen oppdaget han at nøklene var borte. Samtidig ante han hvor ha kunne ha mistet dem.

På Grønlia gikk praten lett. Det var få gjester, så påfyll var ikke noe problem, og dessuten stod det skåler med pepperkjeks på hvert bord.Vi pratet om Svein Erlings nye kamera og andre kamera. Vi pratet om rentbrennende vedovner. Vi snakket om feielukene i Romemyra, som var plassert for nært til sponplateveggen i alle leilighetene. Vi pratet om dette og hint. Og om mye mer. Litt for enhver smak altså, i hvert fall for enhver som satt ved bordet vårt. Men etter et par tre påfyll og opptil flere pepperkjeks, så la vi ut på hjemveien.

Vi valgte samme vei hjemover for om mulig å finne Svein Erlings nøkler. Men ganske raskt oppdaget Svein Erling et annet problem. Frikransen i bakhjulet frøs i åpen stilling, slik at uansett hvilken vei han trødde, så skjedde det ingenting. Dermed ble det mye leiing av sykkel i oppoverbakkene og mye sparkesykling på slettene. I utforkjøringene var alt som normalt, bortsett fra i så slake bakker at sykkelen sakket. Da måtte han nedpå med foten for å sparke fra igjen. Ferden gikk ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Ved Leirbrua-benserten skiltes våre veier og Svein Erling fortsatte på sitt vis hjem til Tiller, der han ankom ca kl halv fem. Etter litt olje og en opptining innendørs fungerte frikransen som den skulle, men det kan nok tenkes at det blir et besøk på et visst sykkelverksted i uka som kommer.

Uansett komplikasjoner og frostbitertemperatur, det var en trivelig tur.

Solotur til Rønningen

Første RSP-tur alene for min del. Gutta boys hadde andre jern i ilden i dag. Etter en stund med elle melle piggdekk eller ikke piggdekk, falt valget på piggdekk. Minus 2 grader, barfrost og godt strødde veier, men i Bymarka kan det være isete.

Kl 12 presis startet jeg fra Tiller i solskinn og blå himmel. Er så glad for hver dag det er snøfritt! Skientusiastene er nok ikke enig i det :) Da jeg kom til Granåsen la jeg i vei mot Grønlia av gammel vane, men snudde da jeg så den isete stien ved p.plassen på Granåsen. Bestemte meg for å sykle til Rønningen i stedet. Oppover bar det til toppen av Smistad og gjennom gårdstunet på Smistad. Stien fra gården var tørr og fin. Der det er gjørmete i mildvær var nå frosset og lett å passere. Da jeg kom til veien mot Rønningen møtte jeg turgåerne som hadde samme mål som meg. Folk er veldig hyggelige mot syklister når man viser at vi tar hensyn, setter ned farten, vokter oss for små barn og passerer i rolig tempo. Mange hyggelige smil og kommentarer kan man få.

Vel fremme på Rønningen parkerte jeg sykkelen ved siden av en Siberian Huskey. Han virket litt utålmodig og sto og ynket seg. Han var ikke interessert i meg i det hele tatt. Blikket var festet mot retningen hvor antagelig hans eier forsvant. Så begynte halen å vifte og han hoppet opp og ned av glede over å se sin eier komme med en stor stabel vafler. På Rønningen kan man få gamle vafler å mate hunden sin med. «Han vet hva som venter ham når vi går på tur til Rønningen. Derfor er han så utålmodig», sa eieren.

Innomhus kjøpte jeg en kopp kaffe. Jeg droppet kanelbollen. Det ble så mange krumkaker i går. Det får da være måte på hvor mye man skal kose seg! :) Jabbing er en del av RSP-turenes virksomhet, så jeg tenkte jeg måtte finne et bord hvor det satt folk og som hadde en ledig stol, uten å virke alt for påtrengende. Og det gjorde jeg. Været er et sikkerstikk og en fin åpning på en samtale. Mine medbordere var hyggelige folk og konverserte høflig tilbake på mine kommentarer om været. Vel, det var alt vi rakk å snakke om før de startet på hjemturen. Hmmm... ja ja :) Nye medbordere kom til, men da var jeg opptatt med å fundere på om jeg skulle ta stien ned til Granåsen i stedet for veien.

Det hadde vært ei uke med mildvær, og i dag var det minusgrader. Jeg gikk ut i fra at snøen var blitt hard og mulig å kjøre på i tillegg til is. Jeg bestemte meg for å prøve. Jeg hadde jo piggdekk. Kan jo snu hvis det blir for ille, tenkte jeg. Ohh yessss, for et godt valg!!! Det ble en heidundrades tur mot Granåsen. Det var fullt ut farbart på hardpakket snø og is. Noe kupert dekke som ga en skikkelig ristende opplevelse. Jeg gikk av sykkelen kun to plasser hvor det var litt for bratt og isete til å sette utfor. Piggdekkene fungerte supert! Det var kjempemoro :) Møtte kun et par stavgåere og Oddvar Brå som kom joggende (med bare én stav). Nedover Strupen var forholdene så bra at det var bare å nyte nedturen. Dagens forhold gjorde denne ordinære ruta perfekt for stifrelste som liker litt tekniske utfordringer.

Full av adrenalin ble hjemturen Granåsen-Tiller til en lek. Litt over kl 14 var jeg hjemme igjen og klar for resten av søndagens gjøremål.

Anita

Kjølig soltur til Rønningen

Litt forsinket start denne søndagen, og kun et par tre grader i den lave vintersola.

Svein Erling dro fra Tiller ca 13.15, men da han kom fram til Granåsenparkeringen hadde Helge M blitt lei av å vente, så vi syklet hver for oss til Rønningen, Helge M foran og Svein Erling hesblesende bak for om mulig ta inn litt tapt tid. Svein Erling tok skogstien fra Smistad gård (bildet) som snarvei og tok nok inn litt tid der, for skogstien var svært farbar på sykkel, stort sett bar for både snø og is.

Nesten framme traff Svein Erling ei korvenninne (Kirsten) som kunne fortelle at hun hadde sett en annen syklist noen minutter tidligere. Da Svein Erling stilte seg i kaffematkøen på Rønningen hadde Helge M nettopp betalt og så seg om etter et ledig bord. Vi fant et i andreetasjen.

Praten i dag gikk om trege busser i byen (Norges tregeste i følge en helt fersk undersøkelse), om uferdige røde sykkeltraséer i Trondheim sentrum (som skal være ferdig skiltet først i uke 50), og om lokalpolitikerne som skryter av å ha brukt masse penger på sykkeltraséene, selv om alle pengene egentlig kommer fra Miljøpakken. Dessuten snakket vi om Byneset Songlags jubilieumskabaret kvelden før og litt om noe annet.

Etter påtår og solnedgang entret vi igjen syklene og benyttet snarveien gjennom Smistadskogen for å komme litt raskere hjem, for vi merket kveldskulda godt. Men at i alt en vellykket sykkeltur i et vakkert vintervær.

Piggdekktur til Rønningen

Seks plussgrader ga god snøsmelting, men det er litt å ta av, så barflekkene var fortsatt sjeldne på gangstiene. Litt forsinket la Anita og Svein Erling avgårde fra Romemyra, ved Granåsen hadde Helge M nettopp ankommet, takket være Svein Erling forsinkelses-SMS.

Med gjennomslagsføret i tankene ble Grønlia straks avvist som mulighet, så vi siktet oss inn på Rønningen, fordi vi visste at Smistadveien blir brøytet hele vinteren. Opp i bakken mot Smistadtoppen fikk Anita problemer og måtte dessverre takke for seg. Vi andre fortsatte. Det var tungt oppover bakkene mot Rønningen, men vi kom oss opp uten å gå, for det var faktisk godt brøytet. En takk rettes herved til Trondheim turistforening for den eminente vinterbrøytingen til Rønningen! :)

Vel oppe fant vi oss et bord og benket oss med kaffe og kanelboller. Melisdekoren har vi utført selv, her er Svein Erling forsøk på et smilmerke dedikert til Anita (bilde 1). Praten gikk bl.a om Svein Erlings splitter nye turkamera, vanntett ned til 12 meter, støtsikkert og frostsikkert. Men vi pratet også om andre emner. Svein Erling sendte en SMS mens Helge hentet påfyll.

Etter halvannen times pause bar det nedover bakkene. Vi tok det med ro, for føret var varierende med overraskende gjennomslag her og der. Vi skiltes ved Granåsen og var enige om at det hadde vært en trivelig tur.