Palmesøndagen opprant med jevnt grått skydekke, oppholdsvær og noen plussgrader. Svein Erling hadde invitert med de andre RSP-erne, men alle meldte avbud, så dette ble en alenetur.
I marka er det slutt på skiføret i de lavere delene, men ikke helt sykkelbart overalt likevel. Svein Erling satset på å prøve å komme seg til Grønlia, mest for å teste om det var mulig. Det var det egentlig ikke, det ble mye leiing av sykkelen. Men inne i mellom var det såpass hardt at det gikk å sykle fem, ti, tjue, femti meter eller mer før det brått var stopp igjen i halvråtten snø.
Opp fra Leirbrua og forbi Vådan gård gikk det stort sett greit å sykle, men turstien rett øst for gården minnet stedvis mest på en nygjødslet åker. Noen partier luktet rett og slett fraukjeller (gjødselkjeller på trøndersk). Vådan gård og Trondheim kommune har skiltet at veien gjennom innmarka er stengt for turgåere og syklister. Da oppfattes dét at det er fullt av hestemøkk i den alternative stien som en ren provokasjon. Vil man unngå hestemøkkhelvetet er det bedre å passere foran hestestallen på den forbudte innmarkveien, der er det stort sett møkkfritt. Sånn har det vært i flere år, dette er ikke unntaket, men regelen. Den omtalte "møkkastien" er forøvrig skiltet som en del av Pilegrimsleden ...
Videre gikk turen opp Skråstien. Selv om det var et par snøflekker på øverste del, så gikk det lett å passere disse uten å gå av sykkelen. Lianveien var stort sett bar, bortsett der den kryssetskiløypetraséer, men selv der gikk det lett å sykle over med litt fart og passe girutveksling. Men SE (Svein Erling) måtte gi opp første del av Grønliaveien etter få meter, snøen hadde
kanskje vært sykkelbar med tjukksykkel, men ikke med 2,35" brede terrengdekk med litt over 20 psi dekktrykk, de grov seg bare ned og ferden stoppet raskt helt opp.
Så SE snudde og satset på skiløypetraséen litt lengre opp. Der bar det litt bedre, selv om det var veldig løst opp de første kneikene. Men så ble det isete og det gikk nedover, så der var det mulig å sykle kortere og lengre partier før dekkene grov seg ned i oppmalt snø igjen. SE trøtet seg med at det nok var god mosjon å bale i snøen. Det var litt morsomt også, spesielt blikkene til fotgjengerne, som nok tenkte at ddette var en vaskeekte sykkeltosk. Og dét var det jo. :-)
Den siste biten inn mot Grønlia var det imidlertid stort sett helt bart. SE så likevel ingen andre syklister, og kun et svakt spor av en enkelt skiløper (høyere oppe). Det var noen fotgjengere, men ikke veldig mange. Inne på hytta var det derfor godt om plass og stille og fredelig. SE kjøpte seg en bolle og en kopp kaffe. Bordene var påskepyntet.
På returen valgte SE skiløypestien mot Stykket. Også der var det noen leiepartier, men også noen lengre partier som var ganske lett å sykle. På Stykketveien sørover mot Storfurua var det helt bart, og det var det også østover Halsetauneveien. For å unngå møkkahelvetet ved Vådan gård, valgte SE skogstien mot Frøset gård. Her var det lange partier der snøislaget bar skikkelig bra, men også et par hundre meter med leiing. Fra Frøset og ned til Leirbrua var det helt bart. Vel hjemme måtte sykkelen spyles.
Turen ble 26,6 km lang, med en snitthastighet på bare 12,2 km/t. Noe som egentlig ikke var så verst føret tatt i betraktning. Hvis været holder seg kan det godt hende det blir flere markaturer i påska, men helst med flere deltagere.
 |
| Trasékart fra Strava-appen |
To av oss helårssykler til og fra jobb, mens sistemann går på ski når det er mulig. Skimuskler og sykkelmuskler er muligens ikke de samme, eller de samme musklene brukes på ulike måter, for det var skientustiasten som slet mest oppover bakkene. Og bakkene opp til Rønningen er skikkelig seige, selv om turen ikke er så lang i antall kilometer (19,9 km tur-retur i følge Strava-appen). Vi måtte selvsagt ta hensyn til mange barnefamilier, som gikk samme ruta til fots. Så alt i alt var dette en ganske normal RSP-tur, med passe tempo til å jabbe litt underveis og ikke minst en skikkelig laaang kaffepause med enda mer jabbing. I dag handlet pausepraten
