Mystisk forsvinning fra Lavollen

Termometeret ser ut som det har stivnet på ti grader, så også denne søndagen, som startet overskyet, men som bød på vakker høstsol utover dagen. Fra Tiller startet Anita, Helge Ø og Svein Erling. Ved Granåsen traff vi Helge M, som også var klar for RSP-tur.

Vi ble enige om å satse på Lavollen. Men da måtte vi ha kontanter, for Lavollen har ikke kortterminal. Først prøvde vi på Leirbrua-benserten, men der hadde de knapt noe kontanter. Så forsøkte vi å finne en minibank på Stavset butikksenter. Stengt og utilgjengelig. Men ei trivelig dame på Mester Grønn kunne hjelpe oss, tusen takk. Derfra syklet vi langs Odd Husebys vei til østsiden av Kyvannet, så stien opp til og over Femstikrysset og ned til Baklidamparkeringen. Derfra over Baklidamdemningen og opp gjennom skogen på en sti som nok er skitrasé på vinteren, altså en skikkelig Anita-sti. Og ganske riktig, Anita skein som ei sol da vi andre endelig entret toppen av bakken.

Så fortsatte vi oppover og vestover Tømmerdalsveien til Lavollen. Der benket vi oss med kaffe og sveler i ei sofagruppe på loftet. Praten gikk lett og ledig om bl.a SSD-disker og hvor lite utvikling det hadde vært på PC-fronten de siste årene. Dessuten pratet vi om ville dyr, hauker, duer, selvskytende elgjegere og lignende temaer. Altså om dette og hint, slik vi pleier.

Etter en lang og god prat, og en påtår kaffe, entret vi syklene igjen. Denne gangen bar det oppover mot Kobberdammen, over demningen og videre kneikene oppover mot Fjellseterveien. En av deltagerne måtte gå av sykkelen opp brattbakkene og da han var kommet opp var vi andre forsvunnet. Så han syklet der han trodde vi hadde fortsatt, rett fram. Men vi andre ventet litt lengre framme, ved veien som tok av mot venstre på toppen av bakkene. Da sistemann ikke kom etter sendte vi andre ut en speider for å se etter ham, kanskje han hadde punktert eller noe. Men sistemann var som sunket i jorda. Vi prøvde å ringe mobiltelefonen, men ingen svarte.

Anita hadde ikke tid til å vente, så hun fortsatte nedover Lianveien. Øverst i Skråstien stod sistemann og ventet på oss andre og var nå førstemann. Anita ringte oss andre og fortalte at vi nå var sist. Så vi raste ned til toppen av Skråstien og ble gjenforent.

Resten av turen forløp uten noen former for dramatikk. Ved Leirbrua-benserten sa vi takk for turen til Helge M, vi andre fortsatte til Tiller. Alt i alt var det en glimrende tur i vakkert høstvær.

Via Stokkbekkdalen til Sponhuset

Under ti grader, overskyet og en og annen regndråpe la ingen demper på Anita, Svein Erling og Helge M, som alle tre møtte opp på Tonstad.

Først stupte vi ned bakkene gjennom Sjetnemarka og ned til Øvre Leirfoss. Der syklet vi over demningen og fortsatte på Bjørkmyr, forbi Utleira, opp bakkene til Steinan og til Dragvoll-parkeringen. På østsiden av denne starter turstien langs Stokkbekken. Denne stien minner om en gjengrodd gammel hovedvei i en eller annen urskog, det er svært trolsk og nesten umulig å fatte at bolighusene ligger nært på begge sider. Det var litt vått og sleipt noen steder, spesielt over de mange trebruene. Men til slutt kom vi til der Stokkbekken forsvinner ned i rør og stien ender på Jakobsli.

Etter en gangsti, passering av Charlottenlund skole og en flott natursti forbi en bunker, havnet vi på Hørløks vei. Derfra passerte vi under E6 og fortsatte mot og gjennom den gamle Schmettows allé ned til Rotvoll og HiST. Så mellom de gamle bygningene og ned til Ladestien øst for Leangenbukta.

Så fortsatte vi på Ladestien vestover mot Sponhuset. Gangtrafikken var stor, så vi måtte ta det med ro og ta hensyn. Omtrent en time etter at vi startet fra Tonstad var vi fremme ved Sponhuset. Vi parkerte syklene og fant oss et ledig bord i andre etasje. Der satte vi oss med kaffe og kaffemat.

Praten ble delvis inspirert av "bordduken", ei gammel avisside som lå under ei glassplate. "Vår" avis var Dagsavisa fra onsdag 22. november 1950, altså for 63 år siden. Det var faktisk ganske interessant med slike gamle nyheter. All ære til alle arkivtjenester som tar vare på hverdagsdokumenter for framtiden.

Etter en trivelig prat var det tid for retrett. Vi fortsatte vestover Ladestien mot Korsvika og Ladehammeren. Deretter forbi Dora, over Pirbrua til Brattøra. Så sørover langs Rica-hotellet, over Brattørbrua og sørover Kjøpmannsgata, forbi Nidarosdomen, over Elgeseter bru, forbi Studentersamfundet, St. Olavs hospital, Teknostallen og over Sluppen bru til Selsbakk. Her sa vi takk for turen til Helge M og fortsatte opp Gamle Okstadbakken til utgangspunktet på Tonstad.

Vi var enige om at det er trivelig å kunne variere litt av og til, men de fleste av RSP-turene vil fortsatt være i marka. Det er mye triveligere å søndagspedalere på grusveier i marka enn på asfalt gjennom tettbygd strøk. Sponhuset er en trivelig plass, men ikke et ideelt søndagsmål for syklister.

Til Grønlia etter turpause

Det var bare 10 grader, overskyet og lufta hadde et høstlig drag denne søndagen. De to foregående helgene ble det ikke RSP-turer, noen var syke, andre opptatt med andre gjøremål. På grunn av den tidligere omtalte forutgående sykdom var to av dagens deltagere i litt dårligere form enn de pleier, så vi ble enige om å ta det litt med ro. Fra Tiller startet Helge Ø, Anita og Svein Erling, og ved Granåsen ble også Helge M med på turen.

Vi startet med lette tråkk opp kneikene mot Frøset gård, fortsatte over jordet og opp gjennom skogen. De verste gjørmehølene var lett forsérbare, ingen behøvde å gå av syklene noen steder. Men sykkeldekkene ble i hvert fall litt kledelig skitne. Så fortsatte vi vestover Vådanveien til Storfurua. Der ble vi enige om å fortsette til Grønlia (alternativet var bakveien via Marka til Rønningen). Veien oppover mot Stykket har blitt nygruset på seinsommeren, nå var sanden begynt å sette seg, så strekningen var god å sykle på. Innover mot Grønlia gikk det greit, når vi møtte eller tok igjen fotgjengere tok vi det med ro (som alltid på RSP-turene).

Det var mange besøkende på Grønlia, og litt høstsurt ute, så vi fant oss et bord inne i stua. Der gikk praten om en kommende cupfinale mellom RBK og Molde, om øldrikkende fotballspillere, om selvstyrende biler, om diktatorer (og deres biler) og om mye mer. Helge Ø nevnte at det nå er ti år siden de første nabofellessykkelturene ble foretatt, selv om aktiviteten de første årene dessverre ikke ble dokumentert for ettertiden. Vi ble sittende og prate i over én time, så kaffepåfyll ble det også tid til.

Returen ble foretatt via den såkalte overveien og så ned Lianveien, Skråstien og baksidestien forbi Vådan gård. Ved Leirbrua-benserten hadde vi en samtale om alternative turmål og ble enige om å kanskje forsøke noe nytt neste søndag. Vi var uansett enige om at dette hadde vært en framifrå tur.

Et ledig bordhjørne på Grønlia

Wow! Denne ettersommeren er fantastisk, nok en finværssøndag! Fra Tiller startet Helge Ø, Anita og Svein Erling. Helge M hadde meldt fravær, så vi vurderte litt om vi skulle velge Estenstadhytta i øst, men endte opp med et turmål i vest likevel.

Området opp til og rundt Skistua regnet vi med var overbefolket på grunn av et sykkelløp fra Ila til Skistua. Så vi endte opp med å ta sikte på Grønlia. Vi måtte entre marka via Leirbrua, for Granåsenparkeringen var fyllt av et tivoli. Så syklet vi opp til Vådan og passerte gården via baksidestien. Der møtte vi en rytter, så det ble litt trangt. Hvis syklister og fotgjengere skal være pålagt å bruke denne baksidestien for å passere Vådan gård, for å unngå konflikter med hestene, så bør hestefolket holde seg unna denne stien!

Så fortsatte vi vestover Vådanveien, forbi Politihytta og opp Vådanstien, rundt bommen og opp til veien nedenfor Stykket. Derfra ned til skiløypestien vestover til Grønlia.

Der fant vi oss en bordende i solveggen ved trappa og benket oss med kaffemat og kaffe. Praten gikk om politikk, valg, om nakenhunder (som har like lite hår som oss mennesker), om evolusjon på Jorda kontra på andre planeter og noen andre emner.

På hjemveien måtte Anitas sykkel ha litt pumpehjelp, så vi valgte strakeste veien, det vil si motsatt retning av der vi kom oppover. Denne gangen kom vi alle velberget tilbake til Tiller, selv om Anitas fordekk begynte å se relativt flatt ut på slutten. Dette var nok en framifrå RSP-tur.

Til Skistua med returvariasjon

Du verden for en trønderhøst, den ene flotte søndagen etter den andre! Nok en gang stilte Anita og Svein Erling fra Tiller og Helge M fra Byåsen.

Fra Granåsen syklet vi opp til Vådan, rundt gården via baksidestien, opp Skråstien og videre nordvestover Lianveien. Før siste bakke opp til Fjellseterveien tok vi til venstre oppover den grusete skiløyepestien som går parallet med Fjellseterveien på sørsiden. På toppen tok vi til høye til parkeringen og opp Fjellseterveien. I den siste venstresvingen valgte Svein Erling en liten stikneik opp på østsiden av Skistua og de andre fulgte hakk i hæl.

Vi fant oss et flott naturtømmerbord ved flaggstanga og startet jabbingen straks vi hadde fått kaffematen og kaffen på bordet. Vi pratet om både dette og hint, bl.a universet.

På returen tok vi ned en bratt sti mot østenden av Vintervatnet, deretter ned den før omtalte grusstien parallelt med Fjellseterveien til Lianveien. Så svingte vi av mot Grønlia, ned til venstre til Stykket, og videre rett fram østover mot Vådanstien.

Rett før vi kom dit punkterte Anita, og det lot seg ikke gjøre å få luft i hjulet igjen, så Svein Erling lovte å sykle rett hjem og hente bilen. Helge M og Svein Erling syklet så ned via Vådan gård til Leirbrua-benserten. Vi var der enige om at det hadde vært en herlig tur, bortsett fra Anitas punktering. Derfra syklet Svein Erling direkte hjem til Tiller der han hentet bilen.